psykiater - Oslo - ungdom

[Gjest knowsnot]

Jeg MÅ snakke med noen om ungen min på 18 år, for å være best mulig forelder i situasjonen h*n er i nå.

Det må være en grei person, som bryr seg.

Har dere noen navn å tipse - Pliiiiiiiiiiiiis!

[Gjest urquell]

Ta kontakt med fastlegen din, h*n burde kunne veilede deg videre. Er det akutt for soennen din, er det en psykiatrisk legevakt i oslo, du kan ring til.

VEt ikke nummeret, men opplysningen eller vanlig legevakt boer ha nummret,

lykke til

[Gjest knowsnot]

Ta kontakt med fastlegen din, h*n burde kunne veilede deg videre. Er det akutt for soennen din, er det en psykiatrisk legevakt i oslo, du kan ring til.

VEt ikke nummeret, men opplysningen eller vanlig legevakt boer ha nummret,

lykke til

Det er på en måte ikke akutt, det er en laaaang historie. Dessuten VIL h*n ikke snakke selv!

Fastlegen kan sikkert si navnet på en psykiater, men hva hjelper vel det? Prøvde for 6 år siden, en som skulle være såå bra, men hun bare rotet, sykmeldte seg, sykmeldingen ble lengre og lengre. Når hun tilslutt kom tilbake i arbeid, fant jeg bare ut det jeg hadde fryktet: hun var fæææl å snakke med, iskald, uengasjert osv.. Så prøvde jeg en annen for et par år siden. Han sovnet i stolen sin, og virket også totalt uengasjert.

Dette gidder jeg ikke mer. Jeg trenger en som kan hjelpe med å se virkeligheten litt tydeligere, og lage noen 'knagger' og 'røde lys' som gjør at jeg handler riktig i situasjonen. Veldig handlingsorientert.

vær så snill: noen som har god erfa med en spykiater? Jeg ORKER ikke en gang til, hvis det er til ingen nytte. Og jeg trenger å komme igang før sommeren.

[Gjest hv hjelper det?]

Det er på en måte ikke akutt, det er en laaaang historie. Dessuten VIL h*n ikke snakke selv!

Fastlegen kan sikkert si navnet på en psykiater, men hva hjelper vel det? Prøvde for 6 år siden, en som skulle være såå bra, men hun bare rotet, sykmeldte seg, sykmeldingen ble lengre og lengre. Når hun tilslutt kom tilbake i arbeid, fant jeg bare ut det jeg hadde fryktet: hun var fæææl å snakke med, iskald, uengasjert osv.. Så prøvde jeg en annen for et par år siden. Han sovnet i stolen sin, og virket også totalt uengasjert.

Dette gidder jeg ikke mer. Jeg trenger en som kan hjelpe med å se virkeligheten litt tydeligere, og lage noen 'knagger' og 'røde lys' som gjør at jeg handler riktig i situasjonen. Veldig handlingsorientert.

vær så snill: noen som har god erfa med en spykiater? Jeg ORKER ikke en gang til, hvis det er til ingen nytte. Og jeg trenger å komme igang før sommeren.

"Fastlegen kan sikkert si navnet på en psykiater, men hva hjelper vel det?"

Hva hjelper det om en av oss kan navnet på en?

[Gjest knowsnot]

"Fastlegen kan sikkert si navnet på en psykiater, men hva hjelper vel det?"

Hva hjelper det om en av oss kan navnet på en?

Jeg vet ikke hvorfor du spør slik. Jeg ber om en anbefaling fra noen som har snakket med en psykiater. Fastlegen min har ikke gått til psykiater, såvidt jeg vet. Så det jeg ber om, er en personlig anbefaling.

[Gjest urquell]

Jeg vet ikke hvorfor du spør slik. Jeg ber om en anbefaling fra noen som har snakket med en psykiater. Fastlegen min har ikke gått til psykiater, såvidt jeg vet. Så det jeg ber om, er en personlig anbefaling.

Hvorfor skal du gaa i terapi naar det er soennen din som har problemet????

Vil han ikke saa vil han ikke. Din situasjon er ikke unik. det er veldig mange som sliter, men de er faktisk villige til og jobbe for og bli bedre. Skal jeg vaere brutalt aerlig saa ser jeg ikke poenget med at du undergaar terapi for og laere og haandetere din soenn. Du kan ikke gjoere arbeidet for ham. Ansvaret er tilslutt hans eget.

Saapass lange ventelister det er i oslo omraadet forstaar jeg ikke hvorfor moren til en som muligens er psyk skal bli prioritert?

[Gjest fupp]

Du kan vel prøve familievernkontoret eller noe. De jobber med familier og konflikter bl a.De har vel det i Oslo også? Der er all hjelp gratis fra både psykologer og terapeuter.

Men om de har lang ventetid aner jeg ikke.

[Gjest engel (har med kake, vin, og litt eddik)]

Hvorfor skal du gaa i terapi naar det er soennen din som har problemet????

Vil han ikke saa vil han ikke. Din situasjon er ikke unik. det er veldig mange som sliter, men de er faktisk villige til og jobbe for og bli bedre. Skal jeg vaere brutalt aerlig saa ser jeg ikke poenget med at du undergaar terapi for og laere og haandetere din soenn. Du kan ikke gjoere arbeidet for ham. Ansvaret er tilslutt hans eget.

Saapass lange ventelister det er i oslo omraadet forstaar jeg ikke hvorfor moren til en som muligens er psyk skal bli prioritert?

interessant synspunkt! Hvis jeg tenker slik, så gjenstår det bare at det er helt drepen å ha ham i huset. Og jeg er ikke så brutal at jeg vil kaste ham ut riktig ennå. Mao. er både han og jeg i en uholdbar situasjon.

Men de som 'skriker høyest' har alltid blitt prioritert. Vi skirker ikke vi. Dessverre, kanskje?

[Gjest knowsnot]

Hvorfor skal du gaa i terapi naar det er soennen din som har problemet????

Vil han ikke saa vil han ikke. Din situasjon er ikke unik. det er veldig mange som sliter, men de er faktisk villige til og jobbe for og bli bedre. Skal jeg vaere brutalt aerlig saa ser jeg ikke poenget med at du undergaar terapi for og laere og haandetere din soenn. Du kan ikke gjoere arbeidet for ham. Ansvaret er tilslutt hans eget.

Saapass lange ventelister det er i oslo omraadet forstaar jeg ikke hvorfor moren til en som muligens er psyk skal bli prioritert?

Ja ansvaret er seff. hans eget. Det er hans liv. Jeg prøvde å få snakke med PP-tjenesten, men fikk ikke, siden han sa nei til å møte opp selv.

Skal jeg bare se på at ting går helt feil? Tenke hele tiden på om jeg skal gjøre sånn eller slik for å få kontakt med ham? Iom. at han ikke vil søke proff hjelp, så må jeg se at han kjører livet sitt helt feil, og ikke får sjanse til å komme utav sit. som han er i. Mens årene går...

[Gjest knowsnot]

interessant synspunkt! Hvis jeg tenker slik, så gjenstår det bare at det er helt drepen å ha ham i huset. Og jeg er ikke så brutal at jeg vil kaste ham ut riktig ennå. Mao. er både han og jeg i en uholdbar situasjon.

Men de som 'skriker høyest' har alltid blitt prioritert. Vi skirker ikke vi. Dessverre, kanskje?

Hva mener du med 'å skrike'? Prøve selvmord? Bli narkoman?? Selvskading? Aonreksi? Det fins masse ungdom som lider i stillhet uten gjøre noe, og utan at noen egentlig vet det.

[Gjest engel (har med kake, vin, og litt eddik)]

Hva mener du med 'å skrike'? Prøve selvmord? Bli narkoman?? Selvskading? Aonreksi? Det fins masse ungdom som lider i stillhet uten gjøre noe, og utan at noen egentlig vet det.

Ja slike ting. Og mindre barn, som lager et helvete i klasserommet, bråker, er hissige på å slåss i skolegården osv. De blir jo 'sett'.

Får håpe det ordner seg for ungene våre, og imens er det viktig at vi overlever selv også... Viktig for ungdommen å se det, kanskje.. *sukk*

[Gjest forbilde]

Ja slike ting. Og mindre barn, som lager et helvete i klasserommet, bråker, er hissige på å slåss i skolegården osv. De blir jo 'sett'.

Får håpe det ordner seg for ungene våre, og imens er det viktig at vi overlever selv også... Viktig for ungdommen å se det, kanskje.. *sukk*

"imens er det viktig at vi overlever selv også... Viktig for ungdommen å se det, kanskje.. *sukk* "

Der har du et viktig poeng.

[frosken]

Kanskje du kan ha nytte av å ta en telefon til landsforeningen for pårørende innen psykiatri http://www.lpp.no/default.asp?Id=8

Ellers kommer det vel litt an på hva slags problemer sønnen din har hvem du kan ha nytte av å snakke med. Noen ganger kan også gode venner hjelpe en godt til å se en situasjon klarere.

[PieLill]

Hvorfor skal du gaa i terapi naar det er soennen din som har problemet????

Vil han ikke saa vil han ikke. Din situasjon er ikke unik. det er veldig mange som sliter, men de er faktisk villige til og jobbe for og bli bedre. Skal jeg vaere brutalt aerlig saa ser jeg ikke poenget med at du undergaar terapi for og laere og haandetere din soenn. Du kan ikke gjoere arbeidet for ham. Ansvaret er tilslutt hans eget.

Saapass lange ventelister det er i oslo omraadet forstaar jeg ikke hvorfor moren til en som muligens er psyk skal bli prioritert?

Når ungene mine er fysisk syke, heldigvis ikke så ofte, hender det at jeg snakker med lege eller annen fagperson for å få råd om hvordan jeg skal forholde meg. Hva jeg kan og ikke kan gjøre. Jeg kontakter lege med stor frimodighet selv om jeg selv er frisk som en fisk. (Andre ganger kan ungene trenge et besøk hos legen selv.)

Hva er det som skulle være så merkverdig med å søke råd hos fagperson om avkommet sliter psykisk? Det høres absolutt fornuftig og legitimt ut.

mvh

[Gjest urquell]

Når ungene mine er fysisk syke, heldigvis ikke så ofte, hender det at jeg snakker med lege eller annen fagperson for å få råd om hvordan jeg skal forholde meg. Hva jeg kan og ikke kan gjøre. Jeg kontakter lege med stor frimodighet selv om jeg selv er frisk som en fisk. (Andre ganger kan ungene trenge et besøk hos legen selv.)

Hva er det som skulle være så merkverdig med å søke råd hos fagperson om avkommet sliter psykisk? Det høres absolutt fornuftig og legitimt ut.

mvh

Jeg har ikke noe problem med at foreldre raadfoerer seg med fagpersoner for og hjelpe barna sine, men naar "barnet" ikke vil ha hjelp, og viser ingen vilje til og foelge opp behandling, hvorfor skal da moren bli priorietert? Hvorfor skal moren bli prioritert naar vente listene og behovet er saa stort? Soennen er tross alt 18 aar, og voksen nok til og ta sine egne beslutntninger. Moren har ikke lenger noen rett til og ta kontroll i like stor grad som det hun har gjort foer.

Jeg mener bare at jeg ser ikke noen konstruktiv verdi av terapien av en slektning for og fikse et problem hovedpersonen ikke vil ha loest. Da er det mange andre som er klare for og jobbe med sine problemer og boer bli prioritert.

[PieLill]

Jeg har ikke noe problem med at foreldre raadfoerer seg med fagpersoner for og hjelpe barna sine, men naar "barnet" ikke vil ha hjelp, og viser ingen vilje til og foelge opp behandling, hvorfor skal da moren bli priorietert? Hvorfor skal moren bli prioritert naar vente listene og behovet er saa stort? Soennen er tross alt 18 aar, og voksen nok til og ta sine egne beslutntninger. Moren har ikke lenger noen rett til og ta kontroll i like stor grad som det hun har gjort foer.

Jeg mener bare at jeg ser ikke noen konstruktiv verdi av terapien av en slektning for og fikse et problem hovedpersonen ikke vil ha loest. Da er det mange andre som er klare for og jobbe med sine problemer og boer bli prioritert.

En mor kan ha god nytte av rådgivning til å takle en 18-åring som ikke vil ha hjelp. Kanskje særlig når ungdommen ikke vil ha hjelp. En av de tingene man kan få hjelp til å se/akseptere er hva man ikke kan gjøre noe med. En annen ting er å trekke grenser. Så lenge noen bor i samme hus. Spesielt så lenge noen bor hjemme hos sine foreldre er ikke det man gjør som påvirker resten av familien en privatsak.

Ved å hjelpe pårørende kan man indirekte hjelpe syke. Dessuten kan det å være pårørende være så tøft i seg selv at samfunnet gjør lurt i å støtte opp.

mvh

[Gjest knowsnot]

En mor kan ha god nytte av rådgivning til å takle en 18-åring som ikke vil ha hjelp. Kanskje særlig når ungdommen ikke vil ha hjelp. En av de tingene man kan få hjelp til å se/akseptere er hva man ikke kan gjøre noe med. En annen ting er å trekke grenser. Så lenge noen bor i samme hus. Spesielt så lenge noen bor hjemme hos sine foreldre er ikke det man gjør som påvirker resten av familien en privatsak.

Ved å hjelpe pårørende kan man indirekte hjelpe syke. Dessuten kan det å være pårørende være så tøft i seg selv at samfunnet gjør lurt i å støtte opp.

mvh

Takk for støtte, PieLill. Jeg vet faktisk ikke hva i all verden jeg skal gjøre. Det ødelegger hele livet mitt, jeg er fysisk syk, og i tillegg nedbrutt av alle bekymringene som jeg tenker på nesten hele tiden. Blir ikke akkurat friskere av det, så jeg får kommet meg tilbake i jobb.

Jeg grubler og grubler på hvordan jeg skal forholde meg, og jeg synes så synd på sønnen min. Og det er ikke til å holde ut å få så mye dritt, og han er så lukket med sine problemenr

[PieLill]

Takk for støtte, PieLill. Jeg vet faktisk ikke hva i all verden jeg skal gjøre. Det ødelegger hele livet mitt, jeg er fysisk syk, og i tillegg nedbrutt av alle bekymringene som jeg tenker på nesten hele tiden. Blir ikke akkurat friskere av det, så jeg får kommet meg tilbake i jobb.

Jeg grubler og grubler på hvordan jeg skal forholde meg, og jeg synes så synd på sønnen min. Og det er ikke til å holde ut å få så mye dritt, og han er så lukket med sine problemenr

Hva med å kontakte en sykehusprest. Sykehusprester har ofte et bredt kontaktnett og vet godt hvem som duger til hva. De er også ofte flinke til å se livet fra mange sider på en gang. Du trenger ikke å snakke om noe som helst "kristent" om du ikke selv ønsker det.

Du kan også forsøke å kontakte Landsforeningen for Pårørende innen

Psykiatri i Oslo som kan tilby:

Hjelp og veiledning til pårørende.

Felleskap og deling av informasjon og erfaring med andre pårørende.

Medlemsmøter om aktuelle temaer for pårørende.

Informasjonsmateriell om psykiske lidelser.

Informasjon om psykiatrien innen Oslo.

Deltagelse i seminarer og kurser om aktuelle spørsmål i psykiatrien.

Her er linken til hjemmesiden deres:

http://www.lpposlo.org

Adresse:

Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri Oslo,

Sognsvannsveien 21, 0320 OSLO

Telefon: 22 49 19 22

Tirsdag/onsdag/torsdag kl 10.00 - 14.00

epost: [email protected]

Håper du finner en god løsning og at både du og sønnen din snart får det bedre.

Klem

[Gjest knowsnot]

Hva med å kontakte en sykehusprest. Sykehusprester har ofte et bredt kontaktnett og vet godt hvem som duger til hva. De er også ofte flinke til å se livet fra mange sider på en gang. Du trenger ikke å snakke om noe som helst "kristent" om du ikke selv ønsker det.

Du kan også forsøke å kontakte Landsforeningen for Pårørende innen

Psykiatri i Oslo som kan tilby:

Hjelp og veiledning til pårørende.

Felleskap og deling av informasjon og erfaring med andre pårørende.

Medlemsmøter om aktuelle temaer for pårørende.

Informasjonsmateriell om psykiske lidelser.

Informasjon om psykiatrien innen Oslo.

Deltagelse i seminarer og kurser om aktuelle spørsmål i psykiatrien.

Her er linken til hjemmesiden deres:

http://www.lpposlo.org

Adresse:

Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri Oslo,

Sognsvannsveien 21, 0320 OSLO

Telefon: 22 49 19 22

Tirsdag/onsdag/torsdag kl 10.00 - 14.00

epost: [email protected]

Håper du finner en god løsning og at både du og sønnen din snart får det bedre.

Klem

tusen tusen takk. Akkurat nå bare griner jeg, men det så ut som det var nyttig det du skrev. Kanskje jeg kommer tilbake med fler spørsmål. Jeg tenker ikke så lurt når jeg griner, skjønner du, men jeg sender deg en blomst.

[PieLill]

tusen tusen takk. Akkurat nå bare griner jeg, men det så ut som det var nyttig det du skrev. Kanskje jeg kommer tilbake med fler spørsmål. Jeg tenker ikke så lurt når jeg griner, skjønner du, men jeg sender deg en blomst.

Grining kan være en god forløper til mange fornuftige tanker og gode løsninger. Funker som en motorvask av hjernen.

Takk for blomsten! Den står på tastaturet.

Klem