Deprimert ?

[Gjest hvordan_skal_det_gå]

La inn dette innlegget under Allmennmedisin, men ser at den kanskje hadde passet bedre her. Derfor :

I helga var jeg skikkelig lang nede. Min samboer var borte i helgen og dattern min var hos pappa'n sin. Jeg var helt alene hjemme, og jeg er ellers vant til å ha noen rundt meg hele tiden. Masse tanker dukket opp, vonde tanker. Jeg ble mer og mer usikker på samboer'n min, egentlig uten god grunn. Tankene ville ikke slippe taket og det ble verre og verre. Jeg gikk å la meg, men fikk ikke sove. Tårene strømmet på og det føltes som om jeg skulle slites i stykker. Prøvde å stenge alle tankene ute, men klarte det ikke. Måtte stå opp igjen, og slo på TV'n. Stirret på boksen, men fulgte ikke med. Til slutt kom pusekatten hjem, og da klarte jeg til slutt å legge meg. Våknet opp med hovne øyne, og en klump inni meg - noe vondt. Natt til lørdag orket jeg ikke å gå gjennom det samme igjen, så jeg gikk i barskapet og fant frem en liten flaske chamis ala de man får på fly. Jeg drakk den opp relativt fort, og jeg følte meg bedre. Jeg tok en flaske til (tror det er 30cl i de). Vanligvis drikker jeg ikke, så jeg merket de 2 flaskene veldig godt. Og det gjorde meg rolig, fikk meg til å sove uten vonde tanker. Dagen etter tenkte jeg som så, hva i all verden er det jeg driver med. Drikke for å "glemme". Hjelp ! Hva skjer ?? Søndag kom og jeg fikk snakket med samboern ang det som har plaget meg, og det hjalp - litt. Men jeg føler at jeg har vært og er fortsatt så langt nede at jeg ikke klarer å komme meg opp igjen. Jeg klarer ikke å konsentrere meg på jobb, og når tankene kommer så får jeg tårer i øynene. Jeg har mest lyst til å bare gråte ut, få det vonde bort. Matlysten min er ikke som før. Maten smaker ikke noe særlig og jeg blir mett etter bare noen få biter.

Og i tillegg er dattern min inne i en periode der hun vil helst være hos pappa og ikke mamma. Det har alltid vært henne og meg. Vi har vært mye alene og hun har vært vant til min fulle oppmerksomhet. Nå må hun dele litt av denne med samboer'n min, og tror det gjør henne litt sjalu. De kommer veldig godt overens ellers, og hun er glad i han har hun sagt. Men i går da jeg skulle hente henne hjemme hos pappa'n, begynte hun å hyle. Han kom styrtende ut og lurte på om hun hadde slått seg. Neida, hun hadde bare sett mamma, som skulle ta henne med hjem. Det gjorde vondt og jeg ble lei meg. Men det sa jeg selvsagt ikke til henne, og ikke tvang jeg henne med meg hjem heller, for det ville ha vært veldig feil. Man skal ikke bruke tvang. Men i dag skal jeg hente henne i barnehagen og hun gleder seg.

Jge føler at det blir for mye for meg, jeg klarer ikke alt dette. Jeg føler meg som en overfølsom bunt med nerver. Vurderer å ringe fastlegen, men kan hun hjelpe meg ? Tenkte kanskje hun evt kunne henvise meg til en psykolog eller noe for å få hjelp. For jeg klarer ikke dette alene.

[Lillemeg83]

Det er ikkje godt å ha det slik, og du skal ikkje klare det aleine! Eg råder deg til å gå til legen din, forklar ting akkurat slik det er.

Ein psykolog kan hjelpe deg med å sette tankene dine i perspektiv, det opplever eg sjølv at har vert veldig viktig for meg.

Råder deg ellers til å fortsette å vere ærlig og åpen overfor samboeren din. Det er viktig for han å vite kva som skjer slik at han ikkje går rundt og tenker sitt. Det har du igjen for sjølv. Veit det kan vere veldig vanskelig, men prøv!

Lykke til videre! Sjølv om du kanskje føler deg aleine med dette, er det mange i dette landet som veit korleis du har det!

[petriks]

Høres ut som du er på vei inn i en depresjon med angst. For all del: Ikke døyv plagene med alkohol det er det dummeste du kan gjøre mot deg selv og din familie. Jeg foreslår at du bestiller deg en time hos fastlegen,gjerne en dobbelttime, så dere får mer tid til å prate om problemet. Hva dere blir enige om er ikke opp til utenforstående å uttale seg om, men jeg mener du da kan få den hjelpen DU trenger. Lykke til!

Mvh

[Gjest hvordan_skal_det_gå]

Tusen takk for svar.

Jeg føler at jeg har gravd meg et så dypt hull at jeg ikke klarer å komme opp igjen.

Jeg sitter på jobb nå, men klarer ikke å konsentrere meg.

Har prøvd å ringe legen, men de åpner ikke telefonen igjen før kl. 12:30, så jeg får prøve igjen da.

Jeg elsker samboeren min overalt på denne jord (og dattern min like mye selvsagt), og jeg vil ikke miste han.

Kommunikasjon er viktig, det vet jeg fra tidligere forhold som strandet nettopp pga det. Men jeg har blitt flinkere, og samboern min er også veldig lett å prate med og lytter virkelig til det jeg har å si og det gjør det hele mye enklere. Hva skulle jeg ha gjort uten han ?

Har vært nedfor før, men ikke slik som nå.

Jeg sitter her å tenker og tenker og tårene presser på hele tiden. Kan jo ikke sitte på jobben å gråte heller.

Jeg kjenner meg ikke selv igjen.

Men jeg skal ta kontakt med legen.

[Gjest hvordan_skal_det_gå]

Det er ikkje godt å ha det slik, og du skal ikkje klare det aleine! Eg råder deg til å gå til legen din, forklar ting akkurat slik det er.

Ein psykolog kan hjelpe deg med å sette tankene dine i perspektiv, det opplever eg sjølv at har vert veldig viktig for meg.

Råder deg ellers til å fortsette å vere ærlig og åpen overfor samboeren din. Det er viktig for han å vite kva som skjer slik at han ikkje går rundt og tenker sitt. Det har du igjen for sjølv. Veit det kan vere veldig vanskelig, men prøv!

Lykke til videre! Sjølv om du kanskje føler deg aleine med dette, er det mange i dette landet som veit korleis du har det!

Jeg har fått time ja. Men ikke før torsdag 24/6.

Hva skal jeg gjøre i mellomtiden ? Hvordan kommer det til å gå ?

Jeg er redd for å ødelegge forholdet til samboern hvis jeg skal gå rundt på denne måten, være trist og mutt, og gråte hele tiden.

Jeg kunne kanskje ha bedt om en time tidligere, men hun sa det var den første ledige timen. Og jeg er av den forsiktige typen ,og liker ikke å mase og presse meg frem til ting.

Noen gode råd ?

[Gjest eval]

Tusen takk for svar.

Jeg føler at jeg har gravd meg et så dypt hull at jeg ikke klarer å komme opp igjen.

Jeg sitter på jobb nå, men klarer ikke å konsentrere meg.

Har prøvd å ringe legen, men de åpner ikke telefonen igjen før kl. 12:30, så jeg får prøve igjen da.

Jeg elsker samboeren min overalt på denne jord (og dattern min like mye selvsagt), og jeg vil ikke miste han.

Kommunikasjon er viktig, det vet jeg fra tidligere forhold som strandet nettopp pga det. Men jeg har blitt flinkere, og samboern min er også veldig lett å prate med og lytter virkelig til det jeg har å si og det gjør det hele mye enklere. Hva skulle jeg ha gjort uten han ?

Har vært nedfor før, men ikke slik som nå.

Jeg sitter her å tenker og tenker og tårene presser på hele tiden. Kan jo ikke sitte på jobben å gråte heller.

Jeg kjenner meg ikke selv igjen.

Men jeg skal ta kontakt med legen.

Leger pleier å ha ø-hjelp, øyeblikkelig hjelp, som er mye raskere enn vanlig timebestilling. I praksis på dagen eller dagen etter.

Hvis du ikke får tak i legen fort, har du prøvd relana - urter på apoteket. Beroligende men helt ufarlig. Kanskje en støtte til du får mer hjelp?

[Gjest hvordan_skal_det_gå]

Leger pleier å ha ø-hjelp, øyeblikkelig hjelp, som er mye raskere enn vanlig timebestilling. I praksis på dagen eller dagen etter.

Hvis du ikke får tak i legen fort, har du prøvd relana - urter på apoteket. Beroligende men helt ufarlig. Kanskje en støtte til du får mer hjelp?

Jeg skal sjekke dette med ø-hjelp.

Og takk for tipset forresten.

jeg har noe som heter Valerina eller Valriana eller noe liknende hjemme. Tror du det kan brukes ? Det skal være beroligende og er et naturpreparat.

[Gjest eval]

Jeg skal sjekke dette med ø-hjelp.

Og takk for tipset forresten.

jeg har noe som heter Valerina eller Valriana eller noe liknende hjemme. Tror du det kan brukes ? Det skal være beroligende og er et naturpreparat.

Ja, jeg tenkte på planten valeriane. Fant denne siden som viser flere ulike varianter. Noen med bare valeriane, noen med flere beroligende stoffer. Humle brukes i øl. Både humle og sitronmelisse er lett beroligende.

http://www.legemiddelverket.no/natur/godkjente_naturlegemidler.htm

Lykke til!

[petriks]

Tusen takk for svar.

Jeg føler at jeg har gravd meg et så dypt hull at jeg ikke klarer å komme opp igjen.

Jeg sitter på jobb nå, men klarer ikke å konsentrere meg.

Har prøvd å ringe legen, men de åpner ikke telefonen igjen før kl. 12:30, så jeg får prøve igjen da.

Jeg elsker samboeren min overalt på denne jord (og dattern min like mye selvsagt), og jeg vil ikke miste han.

Kommunikasjon er viktig, det vet jeg fra tidligere forhold som strandet nettopp pga det. Men jeg har blitt flinkere, og samboern min er også veldig lett å prate med og lytter virkelig til det jeg har å si og det gjør det hele mye enklere. Hva skulle jeg ha gjort uten han ?

Har vært nedfor før, men ikke slik som nå.

Jeg sitter her å tenker og tenker og tårene presser på hele tiden. Kan jo ikke sitte på jobben å gråte heller.

Jeg kjenner meg ikke selv igjen.

Men jeg skal ta kontakt med legen.

Du har det vondt nå. Jeg vet ikke om noe fra helsekost som kan hjelpe deg nå, kanskje Valerina forte, du kan jo prøve ?? Men hvis du ikke får komme før den 26. så prøv å forklar samboeren din hvordan du føler det, gråt i vei og be han "holde ut med deg" så langt, og si at du har bestilt legetime. Er han glad i deg (noe jeg tror han er) så går det nok greit. Det kan hjelpe en del å få snakket, (selv om han kanskje ikke helt forstår hvordan du har det) Har prøvd det og min mann var bare enestående. Ønsker deg lykke til!

[Gjest hvordan_skal_det_gå]

Du har det vondt nå. Jeg vet ikke om noe fra helsekost som kan hjelpe deg nå, kanskje Valerina forte, du kan jo prøve ?? Men hvis du ikke får komme før den 26. så prøv å forklar samboeren din hvordan du føler det, gråt i vei og be han "holde ut med deg" så langt, og si at du har bestilt legetime. Er han glad i deg (noe jeg tror han er) så går det nok greit. Det kan hjelpe en del å få snakket, (selv om han kanskje ikke helt forstår hvordan du har det) Har prøvd det og min mann var bare enestående. Ønsker deg lykke til!

Jeg har fortalt samboer'n om legetimen, og han forstår det.

Han er veldig forståelsesfull og ellers utrolig herlig.

Og han vil meg det beste, så jeg får nok den støtten jeg trenger derfra - heldigvis.

For en gangs skyld har jeg vært heldig med "valg" av kjæreste, og jeg føler meg veldig heldig som har han.

Han har sine problemer han også.

Han er utbrent. Har prøvd å få han til å oppsøke lege lenge, men nei.

I dag klarte han å glemme sin egen morfars urnenedsettelse, som han skulle være med på. Han ble så lei seg. Han har så mye å tenke på og glemte det rett og slett.

Da gikk det opp et lys for han, han forstår at han må roe ned, og han ser også at det går utover samlivet vårt.

Vi har alle våre problemer, og jeg er heldig som har noen der for meg.

Det er ikke alle som har det dessverre, og det er utrolig synd - og trist.

Takk for gode råd og tips alle sammen. Det hjelper.

[petriks]

Jeg har fortalt samboer'n om legetimen, og han forstår det.

Han er veldig forståelsesfull og ellers utrolig herlig.

Og han vil meg det beste, så jeg får nok den støtten jeg trenger derfra - heldigvis.

For en gangs skyld har jeg vært heldig med "valg" av kjæreste, og jeg føler meg veldig heldig som har han.

Han har sine problemer han også.

Han er utbrent. Har prøvd å få han til å oppsøke lege lenge, men nei.

I dag klarte han å glemme sin egen morfars urnenedsettelse, som han skulle være med på. Han ble så lei seg. Han har så mye å tenke på og glemte det rett og slett.

Da gikk det opp et lys for han, han forstår at han må roe ned, og han ser også at det går utover samlivet vårt.

Vi har alle våre problemer, og jeg er heldig som har noen der for meg.

Det er ikke alle som har det dessverre, og det er utrolig synd - og trist.

Takk for gode råd og tips alle sammen. Det hjelper.

Da er du også en av de heldige. Ønsker deg og samboeren din lykke framover i livet. Du skal se at alt retter seg etter hvert. :-)

Mvh