Gruer meg til sommeren..

[kikkii]

Jeg lurer på om jeg klarer å leve gjennom sommeren. Gruer meg. Om sommeren så er liksom "alle" ute sammen med vennene sine. Er ute på stranda, griller, spiser god mat, er sosiale og har det gøy. Mens jeg bare sitter inne og gruer meg til enda en ny dag. Den første tanken jeg tenker på når jeg våkner opp om morgningen er: "æsj, enda en ny dag." Ligger bare i senga og gjemmer meg under dyna. Skulle ønske at jeg heller hadde ligget under jorda.

Har ingen venner og heller ingen kjæreste. Det har jeg aldri hatt fordi jeg ikke klarer å ta kontakt med andre. Har null selvtillitt og sliter med alvorlig sosialangst og depresjoner. Er livredd andre mennesker. I helspenn hele tiden. Klarer ikke å slappe av. Har mye spenninger i nakken og hodet, og skjelver av redsel. Det er akkurat som om stor bjørn alltid er bak meg og skal angripe meg hele tiden. Jeg er så sliten. Fryktelig sliten av dette redselsfulle livet.

Hjertet mitt hopper fort hele tiden. Det har så mye energi. Hjertet mitt er helt sort. Sort og trist akkurat som magefølelsen min. Har en stor vond klump i magen, halsen og i brystet. Nesten som en tung stein som er ubeskrivelig vond å ha. Klarer ikke å føle noe glede eller lykke. Den er borte vekk. Hva er vitsen med å leve når jeg ikke klarer å glede meg til i morra eller glede meg til noe?

Kvalm er jeg også. Hver eneste dag. Kaster opp gjør jeg flere ganger hver eneste uke. Det er så vondt. Denne kvalmen er så grusom. Jeg blir kvalm bare ved å se meg selv i speilet. Hater meg selv siden jeg har blitt så misslykka. Føler meg som en taper, et null. Er så innmari nærvøs og følsom. Alltid bekymra. Bekymrer meg hele tiden.

Går til en psykiater som snart skal ha ferie i fem uker. Gruer meg. Da har jeg ingen å prate med i fem uker. Også er nettopp disse ukene jeg trenger det mest. Siden da føler jeg meg ekstra ensom og forlatt om sommeren. Gruer meg. Hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg klare å holde ut sommeren? Har bare lyst til å død. Forlate hele livet.

Har fått sånn innmari økt angst i det siste. Angsten spiser opp hele meg. Tristhetsfølelsen er så vond. Kanskje jeg like godt kan ligge på havets bunn sammen med krabbene. Død.

[Gjest føler SÅ med deg]

Åh,jeg kjenner meg SÅ godt igjen i noe av det du skriver her, og føler meg deg..Vet hvordan livet av og til kan være urettferdig og det verste syns jeg er, er at ingen forstår meg. Føler ikke jeg får hjelp noen plasser..på den andre siden når jeg får det, så tar jeg ikke i mot, fordi jeg ikke har vilje til det..

Har også som deg, mista gleden i livet. Føler ingenting, verken sorg eller glede.

Det har faktisk gått litt bedre i det siste,men grunnen vet jeg ikke..

Men ønsker deg lykke til videre. Det fins lys i tunnelen, du kan ikke ha det sånn for evig heller. Det blir bedre etterhvert, det lover jeg deg,du får bare ta tiden til hjelp..Bare stå på, ikke gi opp,for når man minst venter det kommer lyset mot deg

Bare ikke mist håpet, for det er det eneste som holder oss i live )

[Gjest bare et forslag]

Hei, jeg føler med deg. Sliter med noe av det samme.

Dette er kanskje en "lettvint" løsning, men har du tenkt på å prøve noen piller mot den sosiale angsten og bekymringene?

Jeg bruker ssri og det letter litt opp i hverdagen slik at jeg iallefall har hodet over vannet. Slipper å gå med den konstante angsten i magen. Det løser kanskje ikke de reelle problemene, men kan holde dem litt på avstand inntil du får bearbeidet noe.

[Bugge1365380662]

Kjære deg! Det er mange ting som gjør sommeren til en vanskelig tid for andre.Enig med deg i at det er tøft å gå lenge uten psykiater.Jeg prøver nærmest å legge opp ferien min så godt det lar seg gjøre etter hans ferie.Så har vi dette med å kle av seg, som jeg synes er en like stor bøyg hvert år.Jeg fant ut at det hjelper litt å ta noen få soltimer før en går på stranden,så føler en ikke så mye at en får oppmerksomhet fordi en ser ut som reklame for blendahvitt.Det er mange som tar med seg en bok og reiser alene til en park eller en strand. Hvis en begynner å se rundt seg er en ikke alene om det. Og kroppene rundt en er i alle slags fasonger.

Men så er det dette med sola da. Som ofte kjennes som en slags uutholdelig for stor kontrast til det mørket som er inne i en.Det er slett ikke uvanlig å kjenne mørkheten sterkere når sola dukker opp.

Jeg skulle ønske jeg kunne gitt deg noen gode råd,annet enn at den nåværende situasjonen er slik som du beskriver den for deg.For å få en forandrin må en ofte gjøre et eller annet. Det kommer sjelden av seg selv.Kanskje du kunne skrevet en annonse i et blad der du beskriver din situasjon,hvor du bor,og at du ønsker å treffe andre i samme situasjon. Eller melde deg på et kurs der ingen reagerer på at man kommer alene(språkkurs,kor,andre ting)Nå tenker jeg litt lenger frem enn sommeren,for ensomhetsfølelsen er der vel hele året,og forsterkes om sommeren.En tin er sikkert,dagene blir ikke bedre enn en selv gjør dem til her og nå.Og av og til må en se lengre frem med et håp om bedre dager,og leve på det,mens en gjør det beste ut av dagen i dag.

For noen år siden var jeg så godt som invalid nesten to år.Klarte ikke kle meg,ta meg av barnet mitt,sitte,gå.Jeg trodde det kom til å forbli slik,men livet viste meg at det kom lysere tider.

Noen år før det hadde jeg en veldig alvorlig smertelidelse,som også holdt meg i senga uten å kunne bevege meg noe særlig.Ingen leger visste om jeg kunne bli kvitt det, eller bli bedre.Jeg husker at det var min dype hemmelighet at jeg trodde jeg ikke kunne klare å leve med slike smerter kanskje for resten av livet.Jeg har aldri vært suicidal,det var mer som en trist erkjennelse. Men jeg tenkte jeg klarer en dag til,et år til.Det er jeg glad for,for underet skjedde.Etter noen år forsvant smertene og jeg er glad jeg var tålmodig og gav livet en sjanse.

Jeg skriver dette fordi jeg har så lyst til at du skal vite det finnes et håp i livet ditt,selv når du ikke ser det selv.Mitt ønske for deg i dag er at du kunne fått kjent litt på det håpet.Og kjent på styrken din.Kom innom her når det blir for tøft uten terapi.Jeg sender deg et varmt sommerhåp og livshåp. Håper det går bedre enn du tror.Sommerklem (hvis du vil ha) fra bugge

[M83S]

Hei du!

Jeg vet hvordan det er når angsten kveler deg! Jeg har hatt det sånn hele livet, og ekstra vondt har det vært i et halvt år nå! Hver dag har vært helt grusom, og når jeg våkner om morgenen, kribler det av redsel inne i brystet mitt. Frykter for den nye dagen. Noen ganger føler jeg at jeg kun lever, for å vente... lever for å vente på lykken. Og det er jo helt grusomt når den lykken aldri kommer.

Ting har faktisk snudd seg litt i det siste! Jeg har gitt meg selv utfordringer hele tiden. Selv om jeg heller kunne tenkt meg å dø før jeg gjorde disse utfordringene, så har jeg presset meg selv. Du MÅ ville bli bra, for å kunne bli bra. Ikke tenk på alle de tingene du IKKE kan gjøre. Ikke tenk på alle vennene som kan sole seg, bade, grille, drekke... Du vikler deg inn i disse tankene, da er det ikke rart at du får angst og blir deprimert.

Jeg dro på båttur her om dagen. Bare et litet stykke ut på vannet sammen med familien min. Hadde forsikret meg om at vi kunne dra hjem, når JEG ville dra. Det blåste ut på vannet... det blei kraftig sjø. Jeg fikk mange kraftige angstanfall. Det var grusomt. Jeg ville hjem, jeg ville heller dø enn å ha det sånn jeg hadde det akkurat da.

Alle hadde tenkt å snu båten pga meg! Da sa jeg NEI! Jeg skal klare dette!!!!!! Selv om det er vondt, skal jeg klare det! Selv om jeg er redd skal jeg klare det!

Selv om det er grusomt, mens det står på, må du kjempe for å bli frisk! Du må hente motet inne i deg! Du kan ikke akseptere at angsten skal ta rotta på deg.. det er du som skal ta rotta på angsten!

Gi deg selv utfordringer. Små små i begynnelsen... så må du øke etterhvert.Vet at det er vanskelig... tro meg! Jeg vet hvordan det er. Men, du må kjempe for å bli frisk.

En dag til uka... ta med mamman eller pappan din på stranda. Fortell han at dere må dra hjem, når DU vil dra hjem. Dere må dra på dine primisser. Ta med deg et blad. Når du er på stranda, og kjenner at redselen kommer... fokuser på hva det står i bladet. Selv om redselen er utholdelig, vær der! Kjemp! Vær der kun et kvarter...eller halvtime. Dagen etter kan du kanskje klare å være der lenger. Sommeren er DIN også! Ingen skal ta fra deg sommeren.

Fokuser på små gleder. Les en god bok.. begynn å følg med på en fin serie på tv. Lei filmer, skriv dagbok. Kjøp deg et kjæledyr!!! Fokuser på de tingene du kan gjøre, ikke på de tingene du ikke kan gjøre.

Du vil klare det!!! Og det vil jeg også!!! Vi må bare kjempe!

De 5 ukene som psykologen er borte, må du bruke på deg selv. Ikke fokuser så mye på hva du føler når du våkner om morgenen, fokuser heller på hva slags utfordring du skal ta fatt på i dag. Selv om det kun er å vaske huset, gå en liten tur, dra på butikken og kjøpe snop eller et nytt blad. Fokuser på gledene!

Du kommer til å oppleve lykken! Du må bare være tålmodig. Du skal komme igjennom dette. Det er HELT sikkert. Bare lov meg å kjemp!

Håper du blir bra snart