Brudd i parforhold / maktesløshet

[stovnerjonny]

Hei,

Det ble for en liten stund siden slutt med min kjæreste. Det har vært svært tungt av flere årsaker. Det hele startet med at hun hadde kontakt med sin eks og at hun hadde noen følelser for ham som gjorde at hun synes det ble vanskelig å hengi seg til meg. Jeg ble naturlig nok svært lei meg, så jeg tok det veldig ille opp. Vi hadde riktignok ikke vært sammen så lenge ca. 1/2år, men jeg var sammen med en annen jente i 3 år rett før jeg traff hun jeg nå var sammen med og det hadde virkelig gått opp for meg at i hun som jeg var sammen med nå hadde jeg alt jeg noen gang hadde drømt om. Jeg var virkelig lykkelig for første gang i mitt liv, og selv etter denne korte tiden så skjønte jeg at det var henne jeg ønsket å dele livet mitt med. Vi holdt sammen en liten stund etter at dette kom opp, men til slutt gikk det som jeg ventet, hun ville ikke fortsette, for hun trengte å finne ut av dette på egenhånd, og finne ut hva hun egentlig ville. Det ble slutt, men hun skjøv meg allikevel ikke helt ut i kulden. Hun sa at det godt var mulig at vi kom til å bli sammen igjen, men at hun måtte finne ut av dette for sin egen del og derfor ble det slutt. Jeg må innrømme at jeg blir helt satt ut av slike situasjoner, og jeg handler svært irrasjonelt og jeg legger ingen bånd på hva jeg føler, for det er så sterke følelser. Det kan desverre ha ødelagt svært mye for meg. Det har i tillegg vist seg at hun nok har en del problemer i tillegg til at hun ønsker å finne ut om hun ønsker meg eller finne ut av hva disse følelsene for eksen hennes er. Hun fortalte meg da vi var sammen at hun hadde vært svært deprimert året før vi ble sammen. Det hadde foregått over en periode på mange måneder. Da vi ble sammen hadde hun det derimot veldig bra, men hun har gradvis blitt mer og mer deprimert, og det har jeg sett på henne. Hun har også bekreftet dette ovenfor meg, men hun hevder at det ikke er så ille nå som det var forrige gang. Jeg ville jo bare være der for henne og hjelpe henne selv om vi ikke var sammen lenger. Jeg elsker henne fortsatt, så jeg gjør alt jeg kan for at hun skal ha det bra. Jeg var så utrolig dum at jeg tok å leste endel sider i dagbøkene hennes som jeg tilveldighvis kom over en dag. Jeg gjorde det bare fordi jeg jeg virkelig ønsket å forstå meg på henne slik at jeg kunne være der for henne slik hun trengte meg. Det var innmari dumt gjort og jeg følte at jeg måtte være ærlig ovenfor henne, så jeg fortalte henne at jeg hadde lest i dagboken. Ting har blitt mye værre siden den gang, vi har hatt masse kontakt, det er veldig koselig og fint når vi klarer å slappe av og kose oss sammen, men hver gang vi kommer inn på temaet om oss så blir alt bare elendighet. Vi er begge veldig lei for at det blir slik, for det er noe ingen av oss ønsker. Jeg bryr meg virkelig om henne og føler at her må det gjøres noe, jeg tok derfor å ringte hennes foreldre for å høre litt om henne og deres versjon gjorde at jeg ble mer sikker på at hun har det svært vannskelig, i tillegg så forklarte jeg litt om hva som hadde sjedd med oss og henne fordi jeg ønsket å forskikre meg om at de tok vare på henne og forstod hvilke problemer hun var oppe i. Det er jo tross alt hennes nærmeste, og det er jo til syvende og sist de som må ta affere dersom ting går helt galt. Det ble desverre veldig galt det også, hun ble veldig såret og sint på meg fordi jeg hadde ringt hennes foreldre. Jeg skulle nok antagelighvis aldri gjort det, men jeg følte det som min plikt å si ifra slik at hun kan få den hjelpen hun trenger. I går kveld så snakket vi på telefonen i ca.2 timer og ting gikk som det pleier, det ble bare trist og leit. Vi la på til slutt, og jeg var utrolig deprimert etter at vi hadde lagt på. Da fikk jeg denne tekstmeldingen fra henne:"Jeg er død og tror det er best jeg begraves alene. Vær så snill å ikke spør om hva jeg mener med det...". Jeg ble naturlig nok utrolig opprørt. Jeg så for meg at nå var hun så deprimert at hun hadde stappet i seg noen piller eller hang og dinglet i taktet. Det var kansje litt overilt av meg, men jeg så for meg det værste. Da jeg prøvde å ringe henne på mobiltelefonen svarte hun ikke. Jeg ble bare enda mer opprørt og følte at her måtte jeg bare ta affere og handle raskt, dersom mine værste antagelser stemte. Jeg hadde aldri tilgitt meg selv, dersom dette virkelig stemte og jeg ikke hadde gjort noen ting. Jeg ringte opp på hustelefonen hjemme hos foreldrene hennes hvor hun bor i sommer. Det tok ganske lang tid, og jeg vekte desverre både moren og faren hennes. Jeg forklarte faren hennes at jeg hadde fått en fryktelig tekstmelding og at jeg fryktet for henne og at jeg derfor bare måtte prate med henne. Hun tok over telefonen ganske raskt og jeg forklarte hva jeg hadde trodd. Hun sa at det ikke var sånn hun hadde ment det, men at hun ikke ville forklare hva hun hadde ment. Jeg satt der som et stort spørsmålstegn og følte meg helt hjelpesløs. Jeg ønsker henne virkelig alt det beste, men alt jeg gjør blir desverre helt feil. Jeg tok og ringte faren hennes dagen etterpå og forklarte hva som hadde skjedd, og at jeg var hadde vært svært bekymret, og at jeg ikke hadde hatt noe særlig annet valg enn å ringe å vekke dem etter den meldingen. Han sa at det var helt greit og at han skulle prate med henne. Hun ble bare enda mer sint da hun oppdaget at jeg hadde ringt til faren henne på nytt og at jeg ikke hadde noen rett til dette og at hun nå hadde fått nok av dette. Jeg så at hun ikke kunne sende en slik melding og forvente at jeg skulle gjøre noe annet en å bry meg. Da fikk jeg som svar at hun aldri skulle bry meg igjen, og at den saken da var løst.

Dette er helt grusomt. Jeg elsker henne over alt, og jeg ønsker å stille opp for henne uansett hva det måtte være, jeg er helt sikker på meg selv at jeg ikke kommer til å svikte henne, dersom hun lar meg være hos henne. Dette har hun vanskelig for å tro, da hun er blit sviktet og såret mange ganger før. Kan du komme med kommentarer på dette innlegget. Jeg er svært frustrert om dagen, og føler at alt jeg tar i blir ødelagt. Jeg håper det var rett av meg å bry meg og handle slikt jeg gjorde? Jeg håper at hun en dag kan tilgi meg det, og at hun ser at det kansje måtte til for at hun skulle ta imot den hjelpen hun så sårt trenger. Jeg er helt rådvill om dagen, og trenger noen svar på dette og eventuelt om du har noen tips om hvem jeg kan snakke med om dette. Tror at mine venner begynner å bli ganske lei av å høre om mine problemer, og jeg ønsker derfor å snakke med noen profesjonelle som har god greie på dette.

[Gjest Wita]

Jeg synes du går over stokk og stein når det gjelder denne jenta.

Du sliter deg jo helt ut mann.

Leser dagbøker og ringer foredrene i hytt og pine.

Ikke rart hun blir irritert.

Dessuten synes jeg hun virkerumoden. Sier en ting og mener noe annet.

Nei du gjør både deg selv,henne og foreldrene hennes forvirret.

Gi henne ro og fred,og konsentrer deg om noe annet, frem til hun bestemmer seg for å komme til deg.

Og da må hun love deg at hun har lagt alt dette tullet bak seg.

[frosken]

La henne få være i fred, og selv finne ut av om hun ønsker å ha kontakt med deg eller ikke.

Hvis hun sliter psykisk, så blir det ikke bedre av ditt engasjement. Du klamrer deg til henne, og skremmes lett. Stol på at hun selv evt. klarer å oppsøke hjelp dersom hun trenger det.

Bestem deg for ikke å kontakte henne overhodet de nærmeste ukene. Dersom hun vil ha kontakt, så får hun selv forsøke å kontakte deg,

[stovnerjonny]

Jeg synes du går over stokk og stein når det gjelder denne jenta.

Du sliter deg jo helt ut mann.

Leser dagbøker og ringer foredrene i hytt og pine.

Ikke rart hun blir irritert.

Dessuten synes jeg hun virkerumoden. Sier en ting og mener noe annet.

Nei du gjør både deg selv,henne og foreldrene hennes forvirret.

Gi henne ro og fred,og konsentrer deg om noe annet, frem til hun bestemmer seg for å komme til deg.

Og da må hun love deg at hun har lagt alt dette tullet bak seg.

Hei Wita!

Takk for et raskt og fint svar! Du har helt rett i at dette har gått over stokk og stein. Det er jo ikke slik jeg ønsker at det skal være, og det er jo ikke slik, jeg ønsker å være. Og jeg har stor forståelse for at hun blir irritert, når jeg ringer foreldrene, og da jeg leste i dagboken. Problemet er bare at hun stenger seg så innmari inne når hun får problemer, det gjorde hun da vi var sammen også. Jeg har prøvd å lytte til hva hun har å si, og noen få ganger har hun klart å åpne seg for meg, og det virker som om hun synes at det er fint. Hun blir lett irritert over mye av det jeg foretar meg, men av og til så sier hun at jeg er snill og tålmodig, og da virker det som om hun setter veldig stor pris på at jeg er der for henne. Problemet er bare at jeg ikke helt vet hvor grensa går, for hvor lenge, og hvor dypt vi skal føre samtalene før hun synes det er ubehagelig, og ting blir vondt og sårt.

Det kan jo være at hun er umoden, men hun er ganske moden for sin alder. Noe jeg ikke har sagt er at det er 7 år mellom oss, og at jeg kansje tar ting mer seriøst. Hun er jo mye yngre enn meg og ønsker nok å finne ut av mange flere ting, før hun f.eks kan slå seg til ro med meg. Det blir litt annerledes med meg fordi jeg følte at jeg hadde funnet det jeg lette etter, nemlig en jente som jeg er veldig forrelsket i, og som er bra for meg på mange måter, slik at vi hadde masse til felles også når forelskelsen kom til å gå over. Det hadde jeg nemlig ikke med hun forrige jeg var sammen med.

I kveld så hadde jeg et lite uhell med telefonen, jeg klarte å sende henne to meldinger mens telefonen lå i lommen min. Det var et rent uhell, hvor den ene meldingen var tom og den andre inneholdt to "". Da fikk jeg svar: "Det var informatitve meld. gitt! den ene var blank og den andre inneholdt to anførselstegn..:)". Jeg tenkte at det er best å la henne være i fred, så jeg lot vær å svare. Halvannen time senere fikk jeg en ny melding:"Får jeg ikke vite hva som skulle stå på de to mld?". Jeg har ikke svart på den heller. Det er jo ikke det at jeg ikke ønsker å svare henne eller ha kontakt med henne, men dere og alle andre jeg har pratet med sier at jeg bare må la henne være i fred, så jeg tør jo ikke å gjøre noe annet, selv om jeg har fryktelig lyst til å ringe henne og høre stemmen hennes.

Noe som også har ødelagt fryktelig for oss er at vi begge, tilfeldighvis kom rett fra et forhold da vi ble sammen. Da vi ble sammen hadde det vært slutt med våre ekser i ca.3-4 uker, og vi hadde da datet litt i et par uker, så begge hadde nok eksene friskt i minnet. Det var nok verst for meg, for det virket på henne som om hun hadde lagt ham bak seg, og at det var helt over og ut med han. Det var jo hun som slo opp med han. Det var litt annerledes for meg, fordi det jeg egentlig ville ha min eks tilbake noe hun ikke ville. Jeg hadde på et vis innfunnet meg med det, men jeg slet mye med det i starten av dette nye forholdet mitt. Hun syntes nok det var fryktelig rart, men hun var utrolig snill og tok seg av meg da jeg ble lei meg. Dette forrvirret henne nok ganske mye fra starten av og ødela nok veldig mye for oss. Men jeg tok allikevel et valg, for jeg skjønte at her går det ikke å ha følelser for to jenter samtidig, særlig ikke når jeg er sammen med en av dem. Jeg ble til slutt enig med meg selv at det var rett å satse på hun nye og jeg klarte etterhvert å skyve de andre følelsene til sides. Problemet som har oppstått nå i senere tid er at hun hele tiden har følt at jeg ikke har vært ferdig med min eks og at vi har levd i en slags reprise av mitt gamle forrhold. Det synes jeg jo er veldig trist og det er jo ikke noe jeg bevist har prøvd på, for jeg har virkelig satset på hun siste jeg var sammen med og jeg fant ekte kjærlighet. Det er bare så synd at hun ikke fullt og helt tror det. Noe av problemet her tror jeg er at hun synes det er rart og unaturlig at jeg virkelig elsker henne så høyt som jeg sier, når vi bare har vært sammen i et halvt år, og jeg kom rett fra et annet forhold. Men jeg vet at disse følelsene er ekte og at det er noe jeg kan stå for. De er faktisk mye sterkere, en det noen gang var med hun jeg var sammen med i hele tre år og det sier jo meg veldig mye.

Da som startet problemene vår var jo at hun hadde kontakt med sin eks etter flere måneder, hun svarte på kontakten hans, og oppmuntret ham dermed til å fortsette. Og det er dette som hun har sagt at er hovedproblemtet, selv om jeg føler at tint er litt mer sammensatt en som så, jeg blir ikke helt klok på dette. Hun har jo hele tiden etter at dett kom opp, sagt at hun må møte sin eks for å finne ut av hva disse følelsene for han er og om det er noen kjemi der. Det er sikkert riktig og gjøre for henne, men ut fra hvordan vårt forhold var så synes jeg det er veldig rart at hun må teste ut noe annet en meg for å finne ut om hun vil ha meg. Det er nå sånn jeg ser det, hun ser det nok på en annen måte. Hun ønsker nok å finne ut av disse følelsene for eksen, for hun sa at hvis ikke hun gjorde det så kom hun alltid til å lure på det, og det ville hun ikke i et forhold. Det er jo forsåvidt en fair sak det, men jeg blir jo frustrert og føler at jeg ikke er bra nok og føler meg helt maktesløs.

Tilbake til at hun ikke trodde jeg var ferdig med min eks. så gikk jeg her om dagen å syslet med tanken om hvordan hun ville reagere hvis jeg tok kontakt med min eks. Jeg nevnte det for henne og det synes hun jeg skulle gjøre, ja det virket som om det var noe hun hadde tenkt på. I dag har jeg møtt eks-eksen min på cafe. Vi pratet en god stund, og jeg følte mer og mer at det var helt riktig at det ble slutt mellom oss. Vi pratet faktisk om det, at begge hadde vært usikre på om vi ville ha hverandre resten av livet og vi sto jo liksom vet et slags veiskille etter tre år. Det var på en måte på tide å gå videre, eller slutte mens leken var god, og vi ble enige om det siste. Selv om jeg fortsatt er glad i henne som person og jeg ønsker henne det beste videre her i livet, så var det ingen følelser for henne når det gjaldt kjærlighet. Det ble jeg veldig glad for. Hun fortalte meg også at hun nettopp hadde fått seg en ny kjæreste, og når jeg tenkte på det så synes jeg faktisk det var fint og jeg ble glad på hennes vegne. Jeg ønsker jo at hun skal være lykkelig. Konlusjon: Jeg fant i hvertfall ut at jeg ikke har noen følelser for henne. Det var det jeg hadde regnet med å finne ut og det synes jeg er fint. Det som er trist er at mine følelser for hun det nettopp er blitt slutt med er veldig sterke og jeg elsker henne som jeg sa over alt. Jeg prioriterer henne fremfor alt, for jeg vil ikke svikte henne. Problemet er jo kansje at det ikke er så veldig lurt å sette andre forran seg selv så mye, får da kan man få det veldig kjipt selv og har man det dårlig med seg selv så slutter man å sprudle og da er det lite man har å gi andre også.

Huff dette ble veldig langt! Utrolig snilt at det er noen som gidder å lese dette og ta seg tid til å svare på dette. Jeg har så utrolig mye på hjertet, det har skjedd så alt for mye vondt og jeg har nok ikke fått fortalt halvparten av det som er skjedd en gang, jeg bare tar det som det kommer i hodet mitt. Problemet mitt om dagen er at jeg holder på å gå på veggen. Jeg blir helt fra meg, jeg spiser utrolig lite, sover lite for jeg våkner alt for tidlig, har store problemer med å konsentrere meg, synes det er vannskelig å være på jobb og finner det meste ganske uinteressant og meningsløst. Jeg føler en indre tomhet og føler veldig ofte at det er fint liten vits å fortsette hvis livet skal være slik at man skal gå og stange hodet i veggen og bli skuffet gang på gang. Det er nok ikke noe som jeg har tenkt å gjøre noe drastisk med. Heldighvis er lettvine måter å avslutte det hele på ganske utilgjengelig for meg. Jeg kunne ønske at jeg kunne ta en slags "timeout" fra livet, for jeg føler at det blir litt for tungt. Selv om det nok ikke er noe jeg kommer til å gjøre noe med, så blir jeg bare så utrolig trist når jeg føler at det ikke er noe vits å fortsette.

[stovnerjonny]

La henne få være i fred, og selv finne ut av om hun ønsker å ha kontakt med deg eller ikke.

Hvis hun sliter psykisk, så blir det ikke bedre av ditt engasjement. Du klamrer deg til henne, og skremmes lett. Stol på at hun selv evt. klarer å oppsøke hjelp dersom hun trenger det.

Bestem deg for ikke å kontakte henne overhodet de nærmeste ukene. Dersom hun vil ha kontakt, så får hun selv forsøke å kontakte deg,

Hei frosken! Takk for at et fint svar! Det er nok helt riktig at jeg må la henne være i fred, men det er ikke så lett. Jeg kan jo ikke få nok av henne og ønsker jo å være sammen med henne så mye som jeg kan. Samtidig så trenger hun ro, men hun skyver meg ikke ut. Det føles som om hun tar med den ene hånden og gir med den andre. Og de gangene som jeg har tenkt at nå lar jeg henne være helt i fred og trodd at nå vil hun ikke ha noe mer med meg å gjøre, så har hun tatt kontakt med meg. Da blir jeg jo utrolig glad og så prøver jeg å gjøre ting bedre, men ting blir desverre bare værre. Denne gangen så har jeg bestemt meg for at nå må jeg la det ligge litt, det er jo ikke noe bra for noen av oss, for jeg tror ingen av oss får den roen vi trenger til å tenke over ting og så handler vi bare helt irrasjonelt. Du har nok helt rett og jeg skal prøve så godt jeg kan å la vær å kontakte henne, men det er ikke så lett. Du har jo rett i at det er best om hun forsøker å kontakte meg, og det gjør hun jo av og til også. Problemet er bare det at jeg har prøvd å si at nå tør jeg snart ikke å gjøre noe mer, for alt jeg "tar" i går i stykker. Jeg føler meg som en omvendt alkymist som gjør gull til gråstein. Da har hun svart at jeg må gjøre som jeg vil, men at hun ikke er en person hvor det er naturlig for henne at det bare er hun som tar kontakt. Og det vet jeg også, hun sitter helst å venter og håper på at andre skal ta kontakt. Sånn vet jeg at hun er for det har hun fortalt meg. Da blir det jo fryktelig vanskelig for meg å ikke ta noen kontakt, men det er jo kansje allikevel det riktige.

[frosken]

Hei frosken! Takk for at et fint svar! Det er nok helt riktig at jeg må la henne være i fred, men det er ikke så lett. Jeg kan jo ikke få nok av henne og ønsker jo å være sammen med henne så mye som jeg kan. Samtidig så trenger hun ro, men hun skyver meg ikke ut. Det føles som om hun tar med den ene hånden og gir med den andre. Og de gangene som jeg har tenkt at nå lar jeg henne være helt i fred og trodd at nå vil hun ikke ha noe mer med meg å gjøre, så har hun tatt kontakt med meg. Da blir jeg jo utrolig glad og så prøver jeg å gjøre ting bedre, men ting blir desverre bare værre. Denne gangen så har jeg bestemt meg for at nå må jeg la det ligge litt, det er jo ikke noe bra for noen av oss, for jeg tror ingen av oss får den roen vi trenger til å tenke over ting og så handler vi bare helt irrasjonelt. Du har nok helt rett og jeg skal prøve så godt jeg kan å la vær å kontakte henne, men det er ikke så lett. Du har jo rett i at det er best om hun forsøker å kontakte meg, og det gjør hun jo av og til også. Problemet er bare det at jeg har prøvd å si at nå tør jeg snart ikke å gjøre noe mer, for alt jeg "tar" i går i stykker. Jeg føler meg som en omvendt alkymist som gjør gull til gråstein. Da har hun svart at jeg må gjøre som jeg vil, men at hun ikke er en person hvor det er naturlig for henne at det bare er hun som tar kontakt. Og det vet jeg også, hun sitter helst å venter og håper på at andre skal ta kontakt. Sånn vet jeg at hun er for det har hun fortalt meg. Da blir det jo fryktelig vanskelig for meg å ikke ta noen kontakt, men det er jo kansje allikevel det riktige.

Det virker som om hun gir deg en del doble signaler - hun signaliserer at hun både vil og vil ikke ha avstand.

Jeg mener allikevel at du bør holde avstand en periode, og at det evt. skal være hun som tar kontakt dersom dere skal snakke sammen. På den måten er hun også nødt til etterhvert å finne mer ut av hva hun vil, og gi klarere beskjeder om dette.

Det virker ikke som om dere for tiden bidrar konstruktivt i hverandres liv. Jeg forstår at du er "hekta" på henne, og gjerne vil være mest mulig sammen med henne. Allikevel får jeg inntrykk av at kontakt akkurat nå virker destruktivt for dere begge.

La henne finne ut av hva hun vil i forhold til deg, og la henne også ta ansvar selv for å finne ut av sine evt. psykiske problemer.

Du trenger sannsynligvis også en liten tenkepause. Hva vil du i ditt liv - annet enn å "forfølge" ditt kjærlighetsobjekt?

[Gjest tjohooo]

Du, ro ned.

Du er på ingen måte til støtte for henne sånn som du holder på nå. Med de problemene hun har - sikkert bl.a. å kunne stole på om du virkelig mener det du sier og om du virkelig liker HENNE og ikke bare alle sommerfuglene du får i magen din selv om du sier du er sååå sikker - så gjør det ikke saken noe bedre at du idealiserer henne sånn og samtidig invaderer henne.

Å lese i dagboken er å invadere. Å kvele noen med kjærlighet og "hjelpsomhet" er å invadere. Og det er ofte pur egoisme. Det har svært lite med " å elske" å gjøre. Jeg skjønner dessuten godt at hun tviler når du nettopp har kommet ut fra et såpass langt forhold, kjenner også mange mentalt friske mennesker som ville tvilt på en sånn rekke med brå overstrømmende "kjærlighet" og "du er perfekt for meg" like etter at du har kommet ut fra et annet forhold.

Hun er bare et menneske. Hvis du nå greier å "redde" henne, HVA DA, når hun skuffer deg en dag? For det kommer hun til å gjøre, hun er bare et menneske. Hun kommer ikke til å være evig takknemlig og kysse rustningen din. Hun skylder deg ingen ting om du så investerer alt du har. Du KAN IKKE redde henne. Hun kan bare redde seg selv.

Hun trenger å stå på egne bein. Du kan selvfølgelig prøve å forandre deg og stå i, men ærlig talt så tror jeg ikke du er bra for henne, selv om dere begge vil at du skal være det.

Hun er et menneske, og ikke et investeringsobjekt eller en ting "som er rett for deg". Husk det. Respekter henne. Gå i deg selv og finn ut hvorfor du har et så stort behov for å hjelpe henne, det har nok minimalt med at du "elsker" henne å gjøre.

[Gjest Wita]

Hei Wita!

Takk for et raskt og fint svar! Du har helt rett i at dette har gått over stokk og stein. Det er jo ikke slik jeg ønsker at det skal være, og det er jo ikke slik, jeg ønsker å være. Og jeg har stor forståelse for at hun blir irritert, når jeg ringer foreldrene, og da jeg leste i dagboken. Problemet er bare at hun stenger seg så innmari inne når hun får problemer, det gjorde hun da vi var sammen også. Jeg har prøvd å lytte til hva hun har å si, og noen få ganger har hun klart å åpne seg for meg, og det virker som om hun synes at det er fint. Hun blir lett irritert over mye av det jeg foretar meg, men av og til så sier hun at jeg er snill og tålmodig, og da virker det som om hun setter veldig stor pris på at jeg er der for henne. Problemet er bare at jeg ikke helt vet hvor grensa går, for hvor lenge, og hvor dypt vi skal føre samtalene før hun synes det er ubehagelig, og ting blir vondt og sårt.

Det kan jo være at hun er umoden, men hun er ganske moden for sin alder. Noe jeg ikke har sagt er at det er 7 år mellom oss, og at jeg kansje tar ting mer seriøst. Hun er jo mye yngre enn meg og ønsker nok å finne ut av mange flere ting, før hun f.eks kan slå seg til ro med meg. Det blir litt annerledes med meg fordi jeg følte at jeg hadde funnet det jeg lette etter, nemlig en jente som jeg er veldig forrelsket i, og som er bra for meg på mange måter, slik at vi hadde masse til felles også når forelskelsen kom til å gå over. Det hadde jeg nemlig ikke med hun forrige jeg var sammen med.

I kveld så hadde jeg et lite uhell med telefonen, jeg klarte å sende henne to meldinger mens telefonen lå i lommen min. Det var et rent uhell, hvor den ene meldingen var tom og den andre inneholdt to "". Da fikk jeg svar: "Det var informatitve meld. gitt! den ene var blank og den andre inneholdt to anførselstegn..:)". Jeg tenkte at det er best å la henne være i fred, så jeg lot vær å svare. Halvannen time senere fikk jeg en ny melding:"Får jeg ikke vite hva som skulle stå på de to mld?". Jeg har ikke svart på den heller. Det er jo ikke det at jeg ikke ønsker å svare henne eller ha kontakt med henne, men dere og alle andre jeg har pratet med sier at jeg bare må la henne være i fred, så jeg tør jo ikke å gjøre noe annet, selv om jeg har fryktelig lyst til å ringe henne og høre stemmen hennes.

Noe som også har ødelagt fryktelig for oss er at vi begge, tilfeldighvis kom rett fra et forhold da vi ble sammen. Da vi ble sammen hadde det vært slutt med våre ekser i ca.3-4 uker, og vi hadde da datet litt i et par uker, så begge hadde nok eksene friskt i minnet. Det var nok verst for meg, for det virket på henne som om hun hadde lagt ham bak seg, og at det var helt over og ut med han. Det var jo hun som slo opp med han. Det var litt annerledes for meg, fordi det jeg egentlig ville ha min eks tilbake noe hun ikke ville. Jeg hadde på et vis innfunnet meg med det, men jeg slet mye med det i starten av dette nye forholdet mitt. Hun syntes nok det var fryktelig rart, men hun var utrolig snill og tok seg av meg da jeg ble lei meg. Dette forrvirret henne nok ganske mye fra starten av og ødela nok veldig mye for oss. Men jeg tok allikevel et valg, for jeg skjønte at her går det ikke å ha følelser for to jenter samtidig, særlig ikke når jeg er sammen med en av dem. Jeg ble til slutt enig med meg selv at det var rett å satse på hun nye og jeg klarte etterhvert å skyve de andre følelsene til sides. Problemet som har oppstått nå i senere tid er at hun hele tiden har følt at jeg ikke har vært ferdig med min eks og at vi har levd i en slags reprise av mitt gamle forrhold. Det synes jeg jo er veldig trist og det er jo ikke noe jeg bevist har prøvd på, for jeg har virkelig satset på hun siste jeg var sammen med og jeg fant ekte kjærlighet. Det er bare så synd at hun ikke fullt og helt tror det. Noe av problemet her tror jeg er at hun synes det er rart og unaturlig at jeg virkelig elsker henne så høyt som jeg sier, når vi bare har vært sammen i et halvt år, og jeg kom rett fra et annet forhold. Men jeg vet at disse følelsene er ekte og at det er noe jeg kan stå for. De er faktisk mye sterkere, en det noen gang var med hun jeg var sammen med i hele tre år og det sier jo meg veldig mye.

Da som startet problemene vår var jo at hun hadde kontakt med sin eks etter flere måneder, hun svarte på kontakten hans, og oppmuntret ham dermed til å fortsette. Og det er dette som hun har sagt at er hovedproblemtet, selv om jeg føler at tint er litt mer sammensatt en som så, jeg blir ikke helt klok på dette. Hun har jo hele tiden etter at dett kom opp, sagt at hun må møte sin eks for å finne ut av hva disse følelsene for han er og om det er noen kjemi der. Det er sikkert riktig og gjøre for henne, men ut fra hvordan vårt forhold var så synes jeg det er veldig rart at hun må teste ut noe annet en meg for å finne ut om hun vil ha meg. Det er nå sånn jeg ser det, hun ser det nok på en annen måte. Hun ønsker nok å finne ut av disse følelsene for eksen, for hun sa at hvis ikke hun gjorde det så kom hun alltid til å lure på det, og det ville hun ikke i et forhold. Det er jo forsåvidt en fair sak det, men jeg blir jo frustrert og føler at jeg ikke er bra nok og føler meg helt maktesløs.

Tilbake til at hun ikke trodde jeg var ferdig med min eks. så gikk jeg her om dagen å syslet med tanken om hvordan hun ville reagere hvis jeg tok kontakt med min eks. Jeg nevnte det for henne og det synes hun jeg skulle gjøre, ja det virket som om det var noe hun hadde tenkt på. I dag har jeg møtt eks-eksen min på cafe. Vi pratet en god stund, og jeg følte mer og mer at det var helt riktig at det ble slutt mellom oss. Vi pratet faktisk om det, at begge hadde vært usikre på om vi ville ha hverandre resten av livet og vi sto jo liksom vet et slags veiskille etter tre år. Det var på en måte på tide å gå videre, eller slutte mens leken var god, og vi ble enige om det siste. Selv om jeg fortsatt er glad i henne som person og jeg ønsker henne det beste videre her i livet, så var det ingen følelser for henne når det gjaldt kjærlighet. Det ble jeg veldig glad for. Hun fortalte meg også at hun nettopp hadde fått seg en ny kjæreste, og når jeg tenkte på det så synes jeg faktisk det var fint og jeg ble glad på hennes vegne. Jeg ønsker jo at hun skal være lykkelig. Konlusjon: Jeg fant i hvertfall ut at jeg ikke har noen følelser for henne. Det var det jeg hadde regnet med å finne ut og det synes jeg er fint. Det som er trist er at mine følelser for hun det nettopp er blitt slutt med er veldig sterke og jeg elsker henne som jeg sa over alt. Jeg prioriterer henne fremfor alt, for jeg vil ikke svikte henne. Problemet er jo kansje at det ikke er så veldig lurt å sette andre forran seg selv så mye, får da kan man få det veldig kjipt selv og har man det dårlig med seg selv så slutter man å sprudle og da er det lite man har å gi andre også.

Huff dette ble veldig langt! Utrolig snilt at det er noen som gidder å lese dette og ta seg tid til å svare på dette. Jeg har så utrolig mye på hjertet, det har skjedd så alt for mye vondt og jeg har nok ikke fått fortalt halvparten av det som er skjedd en gang, jeg bare tar det som det kommer i hodet mitt. Problemet mitt om dagen er at jeg holder på å gå på veggen. Jeg blir helt fra meg, jeg spiser utrolig lite, sover lite for jeg våkner alt for tidlig, har store problemer med å konsentrere meg, synes det er vannskelig å være på jobb og finner det meste ganske uinteressant og meningsløst. Jeg føler en indre tomhet og føler veldig ofte at det er fint liten vits å fortsette hvis livet skal være slik at man skal gå og stange hodet i veggen og bli skuffet gang på gang. Det er nok ikke noe som jeg har tenkt å gjøre noe drastisk med. Heldighvis er lettvine måter å avslutte det hele på ganske utilgjengelig for meg. Jeg kunne ønske at jeg kunne ta en slags "timeout" fra livet, for jeg føler at det blir litt for tungt. Selv om det nok ikke er noe jeg kommer til å gjøre noe med, så blir jeg bare så utrolig trist når jeg føler at det ikke er noe vits å fortsette.

Du føler for mye og du tenker for mye.

Jenta sliter deg ut,og dine egne tanker sliter deg ut.

På meg virker det som hun har et stort oppmerksomhetsbehov,og nyter å se deg frustrert.

Hun truer med selvmord i det ene øyeblikket for etterpå og si at nei jeg tulla bare,når du har satt himmel og jord i bevegelse for å redde henne.

Jeg er litt kynisk nå,men jeg får en følelse av at hun elsker denne dramatikken rundt seg selv.

Det er ikke spesielt voksen oppførsel,selv om du påstår hun er moden.Det er direkte slemt.

Hun hadde nok ikke regnet med at du skulle ringe foreldrene heller,for hun hadde jo ikke ment det så alvorlig. Sinna ble hun antagelig fordi hun ble flau.

Det kan godt tenkes også at det hun sier om sine følelser for ex`en bare er en måte å teste deg ut på.

Hun tror nok ikke på at du er ferdig med din ex enda,så kanskje det er en måte å hevne seg på. Vet ikke om det er slik,men det er det jeg tenker.

Du har blitt til en tiggende "bikkje",og hun har greid å få deg dit hun vil.

Er det slik du vil ha det i et forhold,at hun har fullstendig makten over deg?

Nei gutt,vis at du har vett i panna og stål i bein og armer.

Ellers ødelegger du deg selv.

Og ende opp med en skjelvende "dott" til mann er ikke hun heller tjent med.

[stovnerjonny]

Du føler for mye og du tenker for mye.

Jenta sliter deg ut,og dine egne tanker sliter deg ut.

På meg virker det som hun har et stort oppmerksomhetsbehov,og nyter å se deg frustrert.

Hun truer med selvmord i det ene øyeblikket for etterpå og si at nei jeg tulla bare,når du har satt himmel og jord i bevegelse for å redde henne.

Jeg er litt kynisk nå,men jeg får en følelse av at hun elsker denne dramatikken rundt seg selv.

Det er ikke spesielt voksen oppførsel,selv om du påstår hun er moden.Det er direkte slemt.

Hun hadde nok ikke regnet med at du skulle ringe foreldrene heller,for hun hadde jo ikke ment det så alvorlig. Sinna ble hun antagelig fordi hun ble flau.

Det kan godt tenkes også at det hun sier om sine følelser for ex`en bare er en måte å teste deg ut på.

Hun tror nok ikke på at du er ferdig med din ex enda,så kanskje det er en måte å hevne seg på. Vet ikke om det er slik,men det er det jeg tenker.

Du har blitt til en tiggende "bikkje",og hun har greid å få deg dit hun vil.

Er det slik du vil ha det i et forhold,at hun har fullstendig makten over deg?

Nei gutt,vis at du har vett i panna og stål i bein og armer.

Ellers ødelegger du deg selv.

Og ende opp med en skjelvende "dott" til mann er ikke hun heller tjent med.

Hallo, jeg tror dere har rett alle sammen. Ting gikk ganske rolig og pent for seg da vi var sammen og i starten av forholdet. Jeg merket at følelsene ble sterkere og sterkere for henne og jeg prøvde til og med å holde det igjen. Jeg hadde bestemt meg for at det skulle gå lang tid før jeg f.eks sa at jeg elsket henne. Så sa hun det til meg og da klarte jeg ikke å holde igjen følelsene lenger jeg heller. Siden da har mine følelser for henne bare tatt helt av og det har nok ødelagt veldig mye. Grunnen til at jeg nå prøver å "redde" henne er at jeg underveis i forholdet bestemte meg for at jeg skulle stille opp for henne uansett hva som skjedde. Hun hadde blitt sviktet en rekke ganger før, så det ønkset ikke jeg å gjøre. Dette lovet jeg både meg selv og henne og det er derfor litt vankelig når jeg ikke lykkes med det jeg har lovet, og dette kan jo virke ganske vinglete. Det som er vanskelig og utrolig dumt er jo når man blander dette med sine egne følelser og ønkser å tilfredstille dem. Det er nok sikkert egositisk, men man blir jo helt satt ut og jeg må si at jeg har gjort mang irrasjonelle ting i denne perioden. Som jeg sa det er ikke slik jeg ønsker å være og det er ikke slik jeg pleier å være heller, slike situasjoner setter meg bare helt utenfor. Det at jeg ønsker å hjelpe henne har definitivt med at jeg elsker henne å gjøre, problemet er jo bare at jeg sliter selv med at jeg har mistet henne også. Det er to separate ting, men jeg klarer desverre ikke å legge noen skjul på at jeg vil ha henne tilbake, når jeg ønsker å hjelpe henne, og det er jeg enig i at blir helt feil.

Det er nok riktig at den kontakten vi har er destruktiv om dagen. Så jeg er helt enig med at vi nok bør holde oss borte fra hverandre en stund, og så får hun ta mer kontakt med meg når hun har funnet ut av hva hun vil i forhold til meg. I tillegg så ødelegger jo dette også mye for meg, jeg trekker meg selv langt ned, og da er jeg jo overhodet ikke bra hverken for meg selv eller andre.

[Gjest anouschka78]

Kjære, kjære deg...

Dette innlegget får meg til å tenke: "hvilke hensikter har denne gutten for å hjelpe?" Er det eneste måten du føler noen verdi? Ved å være noens hjelper? Unnskyld at jeg spør deg om du tidligere har opplevd dette selv? Har noen i familien vært syk og avhengig av din hjelp på en direkte eller indirekte måte. Denne jenta må du la være i fred, selv om du kanskje mener det av beste hensikt. Du kan ikke hjelpe henne til å leve livet sitt. Du kan aldri elske noen så høyt at alle deres problemer forsvinner.

[Gjest anouschka78]

Du føler for mye og du tenker for mye.

Jenta sliter deg ut,og dine egne tanker sliter deg ut.

På meg virker det som hun har et stort oppmerksomhetsbehov,og nyter å se deg frustrert.

Hun truer med selvmord i det ene øyeblikket for etterpå og si at nei jeg tulla bare,når du har satt himmel og jord i bevegelse for å redde henne.

Jeg er litt kynisk nå,men jeg får en følelse av at hun elsker denne dramatikken rundt seg selv.

Det er ikke spesielt voksen oppførsel,selv om du påstår hun er moden.Det er direkte slemt.

Hun hadde nok ikke regnet med at du skulle ringe foreldrene heller,for hun hadde jo ikke ment det så alvorlig. Sinna ble hun antagelig fordi hun ble flau.

Det kan godt tenkes også at det hun sier om sine følelser for ex`en bare er en måte å teste deg ut på.

Hun tror nok ikke på at du er ferdig med din ex enda,så kanskje det er en måte å hevne seg på. Vet ikke om det er slik,men det er det jeg tenker.

Du har blitt til en tiggende "bikkje",og hun har greid å få deg dit hun vil.

Er det slik du vil ha det i et forhold,at hun har fullstendig makten over deg?

Nei gutt,vis at du har vett i panna og stål i bein og armer.

Ellers ødelegger du deg selv.

Og ende opp med en skjelvende "dott" til mann er ikke hun heller tjent med.

Hmm, Wita. Jeg ser her to mennesker som kanskje ikke er rett for hverandre. Jenta har problemer, ja det har hun innrømt, men at hun elsker oppmerksomhet og dramatikk er jeg ikke enig i. Hun er for tiden grense svak. Det er ikke så sjelden i forbindelse med sykdom/hendleser at pendelen svinger og man tar ufullstendige valg. Jeg er derimot enig i at i en sånn situasjon så er det ikke nødvendigvis en kjæreste man trenger mest. Hun trenger en psykolog og det tror jeg du Stovnerjonny også muligens hadde hatt godt av. Dette høres ut for meg som et klassisk avhengighets forhold. Du nevner jo du føler deg tom og ukonsentrert med tanker om at det ikke er noen vits i å leve. Det forundrer meg noe at du sier du hadde følelser for eksen din når du ble sammen med hun nye. Men i dag så vet du at det ikke var kjærlighet. Hva om dette er det samme? Finner du ut det først når du finner en ny kjæreste? Kjære, deg. Jeg har selv vært sammen med en gutt som gikk på glass for meg. Han kvelte og invaderte meg. Jeg syntes synd på han samtidig så gjorde han meg avhengig på alle mulige måter. Han kom alltid når det var noe, skulle gjøre alle dagligdagse ting for meg, kjørte meg hit og dit. Jeg var i en svært sårbar situasjon siden jeg da vært svært deprimert og grensesvak (etter tidligere mishandlings forhold). Jeg klarte endelig å bli fri fra en som trigget det siste jeg hadde: selvstendigheten min. Forsvaret mitt.

La henne bli frisk og tenk nøye gjennom hva du vil medd ditt liv. Vil du leve gjennom en annens liv eller få kontakt med dine egne følelser?

Håper det går bra m dere begge to :-)

[Gjest Wita]

Hmm, Wita. Jeg ser her to mennesker som kanskje ikke er rett for hverandre. Jenta har problemer, ja det har hun innrømt, men at hun elsker oppmerksomhet og dramatikk er jeg ikke enig i. Hun er for tiden grense svak. Det er ikke så sjelden i forbindelse med sykdom/hendleser at pendelen svinger og man tar ufullstendige valg. Jeg er derimot enig i at i en sånn situasjon så er det ikke nødvendigvis en kjæreste man trenger mest. Hun trenger en psykolog og det tror jeg du Stovnerjonny også muligens hadde hatt godt av. Dette høres ut for meg som et klassisk avhengighets forhold. Du nevner jo du føler deg tom og ukonsentrert med tanker om at det ikke er noen vits i å leve. Det forundrer meg noe at du sier du hadde følelser for eksen din når du ble sammen med hun nye. Men i dag så vet du at det ikke var kjærlighet. Hva om dette er det samme? Finner du ut det først når du finner en ny kjæreste? Kjære, deg. Jeg har selv vært sammen med en gutt som gikk på glass for meg. Han kvelte og invaderte meg. Jeg syntes synd på han samtidig så gjorde han meg avhengig på alle mulige måter. Han kom alltid når det var noe, skulle gjøre alle dagligdagse ting for meg, kjørte meg hit og dit. Jeg var i en svært sårbar situasjon siden jeg da vært svært deprimert og grensesvak (etter tidligere mishandlings forhold). Jeg klarte endelig å bli fri fra en som trigget det siste jeg hadde: selvstendigheten min. Forsvaret mitt.

La henne bli frisk og tenk nøye gjennom hva du vil medd ditt liv. Vil du leve gjennom en annens liv eller få kontakt med dine egne følelser?

Håper det går bra m dere begge to :-)

Så klart er det store muligheter for at jeg tar feil.

Jeg kjenner dem jo ikke.

Sier jo også det at jeg vet ikke,men det er slik jeg tenker.

Jenta skrev i en tekstmelding at hun vil ta livet sitt.

Hun må vite at gutten blir redd av slike trusler,og prøver stoppe det.

Etterpå sier hun at det var da ikke det hun mente.

Dette må da være litt mer enn å være grensesvak?

Hun tigger om hans oppmerksomhet spør du meg,og får den.

Dette er da ikke å prøve holde han på avstand?

Hun vil ha oppmersomhet,og så vil hun det ikke likevel.

Er det rart at mannen blir forvirret?

Defor har jeg ingen problemer med å kalle henne slem og i beste tilfelle selvopptatt.

[Gjest anouschka78]

Så klart er det store muligheter for at jeg tar feil.

Jeg kjenner dem jo ikke.

Sier jo også det at jeg vet ikke,men det er slik jeg tenker.

Jenta skrev i en tekstmelding at hun vil ta livet sitt.

Hun må vite at gutten blir redd av slike trusler,og prøver stoppe det.

Etterpå sier hun at det var da ikke det hun mente.

Dette må da være litt mer enn å være grensesvak?

Hun tigger om hans oppmerksomhet spør du meg,og får den.

Dette er da ikke å prøve holde han på avstand?

Hun vil ha oppmersomhet,og så vil hun det ikke likevel.

Er det rart at mannen blir forvirret?

Defor har jeg ingen problemer med å kalle henne slem og i beste tilfelle selvopptatt.

Hei, på deg!

Klart at jeg også kan ta feil, men muligheten er der for at hun ikke skrev at hun ville ta livet sitt direkte. "Jeg er død og vil begraves alene, ikke spør hva det betyr." kan være et ordspill som beskriver hennes frustrasjon der og da etter denne krangelen. Synes selvfølgelig ikke det er særlig beroligende melding å sende andre, men vi vet så lite om deres forhold. Høres iallfall ut som at denne gutten må tenke på seg selv og sitt liv. Ikke finne ut så mye om hvorfor hun er sånn og gjør sånn. Men finne ut hva det er med henne som gjør han så hodestups. Vanskelig å skille ut hva som skjer i et forhold når ting blir destruktivt utifra den enes, begges eller den andres påvirkning på hverandre.

[Gjest Wita]

Hei, på deg!

Klart at jeg også kan ta feil, men muligheten er der for at hun ikke skrev at hun ville ta livet sitt direkte. "Jeg er død og vil begraves alene, ikke spør hva det betyr." kan være et ordspill som beskriver hennes frustrasjon der og da etter denne krangelen. Synes selvfølgelig ikke det er særlig beroligende melding å sende andre, men vi vet så lite om deres forhold. Høres iallfall ut som at denne gutten må tenke på seg selv og sitt liv. Ikke finne ut så mye om hvorfor hun er sånn og gjør sånn. Men finne ut hva det er med henne som gjør han så hodestups. Vanskelig å skille ut hva som skjer i et forhold når ting blir destruktivt utifra den enes, begges eller den andres påvirkning på hverandre.

Enig,høres fryktelig slitsomt ut.

[stovnerjonny]

Kjære, kjære deg...

Dette innlegget får meg til å tenke: "hvilke hensikter har denne gutten for å hjelpe?" Er det eneste måten du føler noen verdi? Ved å være noens hjelper? Unnskyld at jeg spør deg om du tidligere har opplevd dette selv? Har noen i familien vært syk og avhengig av din hjelp på en direkte eller indirekte måte. Denne jenta må du la være i fred, selv om du kanskje mener det av beste hensikt. Du kan ikke hjelpe henne til å leve livet sitt. Du kan aldri elske noen så høyt at alle deres problemer forsvinner.

Hei anouschka!

Det kan du godt spørre om. Det er ikke slik at jeg på død og liv må være noens hjelper. Hvilke motiv og hensikter jeg har med det, det tror jeg ikke jeg vet helt selv. Jeg vet hvor mye det betyr for meg å føle meg elsket, og akkurat det ønker jeg jo å gi til den jeg elsker også.

Det er nok ikke slik at det er noen som har vært syke og har vært avhengig av min hjelp før. Derimot så har jeg nok følt et stor ansvar ovenfor mine brødre som er en god del år yngre en meg, så det er kansje noe der, jeg vet ikke.

Det jeg vet er at hun jeg var sammen med har fortalt meg at hun ikke har noen andre som hun åpner seg for slik som hun gjør som meg. Hun sier at det ikke er noen som bryr seg om hva hun virkelig føler bare hva hun får til. Hun klamrer seg til meg, men er på den annen side livredd for at hun skal ødelegge for meg. Hun tror at hun er en dårlig person for meg, noe hun ikke er. Det er tanker som er i hodet hennes, og som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med. Jeg har sagt til henne at på det punktet er hun nødt til å ta ansvar for seg selv. For jeg kan ikke tvinge min hjelp på henne, hun må selv velge å ta i mot hjelp fra noen før de kan hjelpe henne, og jeg har sagt til henne at det trenger ikke å være meg, men at jeg kommer til å stille opp for henne og bry meg dersom hun sier det. Problemet er at hun nå er livredd for å bry meg, og derfor ikke helt tør å si ifra. Men om jeg spør om ting, så sier hun ofte ja. I dag spurte jeg om hun ville kommet til meg i helgen og det sa hun at hun godt kunne. Jeg sa at det er viktig at hun ikke gjorde det for min skyld, for jeg klarte meg, men at hun gjorde det fordi hun synes at det ville være bra for henne.

Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke kan hjelpe henne til å leve livet sitt, men jeg ønsker å være der som noe hun kan føle er trygt og godt og som kan være en hjelp til hun kommer over denne kneika. Problemet er nok kansje at jeg vingler for mye og prøver for hardt til at det blir det hun trenger. Jeg prøver så godt jeg kan å la henne være i fred, men jeg føler at jeg ikke kan la vær å bry meg heller, sånn er jeg bare ikke. Vi får se hvordan det tar i vei, håper tiden kan hjelpe oss til å rette opp i ting og at ikke sårene er blitt så dype at de ikke kan leges, noe jeg frykter!

[Gjest anouschka78]

Hei anouschka!

Det kan du godt spørre om. Det er ikke slik at jeg på død og liv må være noens hjelper. Hvilke motiv og hensikter jeg har med det, det tror jeg ikke jeg vet helt selv. Jeg vet hvor mye det betyr for meg å føle meg elsket, og akkurat det ønker jeg jo å gi til den jeg elsker også.

Det er nok ikke slik at det er noen som har vært syke og har vært avhengig av min hjelp før. Derimot så har jeg nok følt et stor ansvar ovenfor mine brødre som er en god del år yngre en meg, så det er kansje noe der, jeg vet ikke.

Det jeg vet er at hun jeg var sammen med har fortalt meg at hun ikke har noen andre som hun åpner seg for slik som hun gjør som meg. Hun sier at det ikke er noen som bryr seg om hva hun virkelig føler bare hva hun får til. Hun klamrer seg til meg, men er på den annen side livredd for at hun skal ødelegge for meg. Hun tror at hun er en dårlig person for meg, noe hun ikke er. Det er tanker som er i hodet hennes, og som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med. Jeg har sagt til henne at på det punktet er hun nødt til å ta ansvar for seg selv. For jeg kan ikke tvinge min hjelp på henne, hun må selv velge å ta i mot hjelp fra noen før de kan hjelpe henne, og jeg har sagt til henne at det trenger ikke å være meg, men at jeg kommer til å stille opp for henne og bry meg dersom hun sier det. Problemet er at hun nå er livredd for å bry meg, og derfor ikke helt tør å si ifra. Men om jeg spør om ting, så sier hun ofte ja. I dag spurte jeg om hun ville kommet til meg i helgen og det sa hun at hun godt kunne. Jeg sa at det er viktig at hun ikke gjorde det for min skyld, for jeg klarte meg, men at hun gjorde det fordi hun synes at det ville være bra for henne.

Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke kan hjelpe henne til å leve livet sitt, men jeg ønsker å være der som noe hun kan føle er trygt og godt og som kan være en hjelp til hun kommer over denne kneika. Problemet er nok kansje at jeg vingler for mye og prøver for hardt til at det blir det hun trenger. Jeg prøver så godt jeg kan å la henne være i fred, men jeg føler at jeg ikke kan la vær å bry meg heller, sånn er jeg bare ikke. Vi får se hvordan det tar i vei, håper tiden kan hjelpe oss til å rette opp i ting og at ikke sårene er blitt så dype at de ikke kan leges, noe jeg frykter!

Oki, kjærligheten kan være smertefull. Ønsker deg masse lykke til! Håper du finner ut av dette :-) Sender deg noen tanker.

[Gjest tjohooo]

Hmm, Wita. Jeg ser her to mennesker som kanskje ikke er rett for hverandre. Jenta har problemer, ja det har hun innrømt, men at hun elsker oppmerksomhet og dramatikk er jeg ikke enig i. Hun er for tiden grense svak. Det er ikke så sjelden i forbindelse med sykdom/hendleser at pendelen svinger og man tar ufullstendige valg. Jeg er derimot enig i at i en sånn situasjon så er det ikke nødvendigvis en kjæreste man trenger mest. Hun trenger en psykolog og det tror jeg du Stovnerjonny også muligens hadde hatt godt av. Dette høres ut for meg som et klassisk avhengighets forhold. Du nevner jo du føler deg tom og ukonsentrert med tanker om at det ikke er noen vits i å leve. Det forundrer meg noe at du sier du hadde følelser for eksen din når du ble sammen med hun nye. Men i dag så vet du at det ikke var kjærlighet. Hva om dette er det samme? Finner du ut det først når du finner en ny kjæreste? Kjære, deg. Jeg har selv vært sammen med en gutt som gikk på glass for meg. Han kvelte og invaderte meg. Jeg syntes synd på han samtidig så gjorde han meg avhengig på alle mulige måter. Han kom alltid når det var noe, skulle gjøre alle dagligdagse ting for meg, kjørte meg hit og dit. Jeg var i en svært sårbar situasjon siden jeg da vært svært deprimert og grensesvak (etter tidligere mishandlings forhold). Jeg klarte endelig å bli fri fra en som trigget det siste jeg hadde: selvstendigheten min. Forsvaret mitt.

La henne bli frisk og tenk nøye gjennom hva du vil medd ditt liv. Vil du leve gjennom en annens liv eller få kontakt med dine egne følelser?

Håper det går bra m dere begge to :-)

*applaus*

[Gjest tjohooo]

Hallo, jeg tror dere har rett alle sammen. Ting gikk ganske rolig og pent for seg da vi var sammen og i starten av forholdet. Jeg merket at følelsene ble sterkere og sterkere for henne og jeg prøvde til og med å holde det igjen. Jeg hadde bestemt meg for at det skulle gå lang tid før jeg f.eks sa at jeg elsket henne. Så sa hun det til meg og da klarte jeg ikke å holde igjen følelsene lenger jeg heller. Siden da har mine følelser for henne bare tatt helt av og det har nok ødelagt veldig mye. Grunnen til at jeg nå prøver å "redde" henne er at jeg underveis i forholdet bestemte meg for at jeg skulle stille opp for henne uansett hva som skjedde. Hun hadde blitt sviktet en rekke ganger før, så det ønkset ikke jeg å gjøre. Dette lovet jeg både meg selv og henne og det er derfor litt vankelig når jeg ikke lykkes med det jeg har lovet, og dette kan jo virke ganske vinglete. Det som er vanskelig og utrolig dumt er jo når man blander dette med sine egne følelser og ønkser å tilfredstille dem. Det er nok sikkert egositisk, men man blir jo helt satt ut og jeg må si at jeg har gjort mang irrasjonelle ting i denne perioden. Som jeg sa det er ikke slik jeg ønsker å være og det er ikke slik jeg pleier å være heller, slike situasjoner setter meg bare helt utenfor. Det at jeg ønsker å hjelpe henne har definitivt med at jeg elsker henne å gjøre, problemet er jo bare at jeg sliter selv med at jeg har mistet henne også. Det er to separate ting, men jeg klarer desverre ikke å legge noen skjul på at jeg vil ha henne tilbake, når jeg ønsker å hjelpe henne, og det er jeg enig i at blir helt feil.

Det er nok riktig at den kontakten vi har er destruktiv om dagen. Så jeg er helt enig med at vi nok bør holde oss borte fra hverandre en stund, og så får hun ta mer kontakt med meg når hun har funnet ut av hva hun vil i forhold til meg. I tillegg så ødelegger jo dette også mye for meg, jeg trekker meg selv langt ned, og da er jeg jo overhodet ikke bra hverken for meg selv eller andre.

Har du store ønsker og drømmer om "det perfekte forhold"?

[Gjest Wita]

Hei anouschka!

Det kan du godt spørre om. Det er ikke slik at jeg på død og liv må være noens hjelper. Hvilke motiv og hensikter jeg har med det, det tror jeg ikke jeg vet helt selv. Jeg vet hvor mye det betyr for meg å føle meg elsket, og akkurat det ønker jeg jo å gi til den jeg elsker også.

Det er nok ikke slik at det er noen som har vært syke og har vært avhengig av min hjelp før. Derimot så har jeg nok følt et stor ansvar ovenfor mine brødre som er en god del år yngre en meg, så det er kansje noe der, jeg vet ikke.

Det jeg vet er at hun jeg var sammen med har fortalt meg at hun ikke har noen andre som hun åpner seg for slik som hun gjør som meg. Hun sier at det ikke er noen som bryr seg om hva hun virkelig føler bare hva hun får til. Hun klamrer seg til meg, men er på den annen side livredd for at hun skal ødelegge for meg. Hun tror at hun er en dårlig person for meg, noe hun ikke er. Det er tanker som er i hodet hennes, og som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med. Jeg har sagt til henne at på det punktet er hun nødt til å ta ansvar for seg selv. For jeg kan ikke tvinge min hjelp på henne, hun må selv velge å ta i mot hjelp fra noen før de kan hjelpe henne, og jeg har sagt til henne at det trenger ikke å være meg, men at jeg kommer til å stille opp for henne og bry meg dersom hun sier det. Problemet er at hun nå er livredd for å bry meg, og derfor ikke helt tør å si ifra. Men om jeg spør om ting, så sier hun ofte ja. I dag spurte jeg om hun ville kommet til meg i helgen og det sa hun at hun godt kunne. Jeg sa at det er viktig at hun ikke gjorde det for min skyld, for jeg klarte meg, men at hun gjorde det fordi hun synes at det ville være bra for henne.

Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke kan hjelpe henne til å leve livet sitt, men jeg ønsker å være der som noe hun kan føle er trygt og godt og som kan være en hjelp til hun kommer over denne kneika. Problemet er nok kansje at jeg vingler for mye og prøver for hardt til at det blir det hun trenger. Jeg prøver så godt jeg kan å la henne være i fred, men jeg føler at jeg ikke kan la vær å bry meg heller, sånn er jeg bare ikke. Vi får se hvordan det tar i vei, håper tiden kan hjelpe oss til å rette opp i ting og at ikke sårene er blitt så dype at de ikke kan leges, noe jeg frykter!

Du høres jo ut som en veldig koselig og snill gutt.

Håper du greier ta vare på deg selv oppi dette her.

Jeg tror du bør sette en grense for hvor lang tid du skal bruke på dette.Vil det ikke bli noen bedring i forholdet etter et år,tror du da det vil det etter to år?

Prøv å se for deg livet om 10 år. Se for deg at du stifter familie og får barn. Hvilket liv ønsker du for deg selv og dine barn?

Kan dere få et stabilt og harmonisk familieliv sammen?

Eller vil det bli et liv preget av stor usikkerhet, utrygghet og dramatikk for deg og barna?

Kanskje litt snusfornuftig nå men,det er slike tanker jeg ville ha gjort meg ihvertfall.

Det viktigste er selvfølgelig forelskelsen og følelsene dere har for hverandre,men litt fornuft skader ikke,selv om uforutsatte ting selvfølgelig kan skje i alle forhold.

[stovnerjonny]

Du høres jo ut som en veldig koselig og snill gutt.

Håper du greier ta vare på deg selv oppi dette her.

Jeg tror du bør sette en grense for hvor lang tid du skal bruke på dette.Vil det ikke bli noen bedring i forholdet etter et år,tror du da det vil det etter to år?

Prøv å se for deg livet om 10 år. Se for deg at du stifter familie og får barn. Hvilket liv ønsker du for deg selv og dine barn?

Kan dere få et stabilt og harmonisk familieliv sammen?

Eller vil det bli et liv preget av stor usikkerhet, utrygghet og dramatikk for deg og barna?

Kanskje litt snusfornuftig nå men,det er slike tanker jeg ville ha gjort meg ihvertfall.

Det viktigste er selvfølgelig forelskelsen og følelsene dere har for hverandre,men litt fornuft skader ikke,selv om uforutsatte ting selvfølgelig kan skje i alle forhold.

Hei Wita, snill og koselig er absolutt noe jeg prøver å være. Du har også helt rett at det er viktig å ta vare på seg selv oppe i alt dette, det føler jeg heldighvis går bedre. Det har vært veldig fint å kunne diskutere dette med dere i dette forumet, her kan man være anonym og trenger ikke å legge noen bånd på seg, man kan si akkurat hva man mener og føler. I tillegg så har jeg heldighvis noen fine venner som jeg har pratet endel med, men jeg føler litt at det kansje er litt nok for dem, så jeg får nok ordne opp i dette selv. Jeg har forresten også begynt å lese en veldig fin bok av Paulo Coelho; Verinika vil dø. Det er en veldig fin fortelling, enda jeg ikke er ferdig med den.

Når det gjelder å sette en grense, så er jeg nok ikke så veldig flink til det. Av alle utrolige ting, så tok vi og bestilte en ferietur til Thailand etter at det hadde blitt slutt. Jeg så på dette som en sjanse til at ting skulle bli bra igjen. Hun tenkte nok mer på dette som en ferie og et avbrekk hun virkelig trengte. Hun kom på besøk til meg i går og var over til i dag. Da nevnte jeg dette med turen, og sa at det er ikke noe særlig å dra dersom det vi ikke har det noe bra sammen. Jeg sa også at det betydde endel for meg, og at det tross alt var meg hun hadde bestilt turen sammen med og ikke eksen. Jeg tror det da gikk opp for henne hvilke signaler hun da sendte til eksen hennes og at han da kom til å miste tålmodigheten med henne. Da sa jeg at dersom hun avbestiller så tar hun også et valg ovenfor meg. Jeg sa at man kommuniserer selv om man ikke sier noe, og å avbestille er å bevege seg i rettning fra meg, og at hun da også tok et valg ovenfor meg. Hun ble veldig trist, og det trillet mange tårer nedover kinnet hennes. Jeg kysset bort tårene og gikk i dusjen.

Jeg vet at dersom jeg setter en altfor hard og streng grense så må jeg også være forberedt på å miste henne. Det har jeg jo absolutt ikke lyst til at skal skje. Så jeg prøvde meg derfor litt forsiktig med å si at hun nok skyver meg bort dersom vi avbestiller turen, og at min tålmodighet også blir mindre dersom det ikke blir noen tur. Hun forelså deretter at vi heller kunne dra på en tur dersom ting ordnet seg for oss. Jeg sa ja, men jeg vet at dersom det ikke blir noen tur, så tror jeg nok at jeg snart må si at nok er nok.

Det som er vanskelig oppe i hele dette er jo at hun helt tydelig har psykiske problemer, humøret hennes svinger veldig mye, og hun er til tider veldig deprimert. Vi fikk desverre ikke pratet så mye om dette mens hun var her i går, men vi pratet litt om det på telefonen på torsdag. Noe som gjør det hele veldig vanskelig for henne er at hun hele tiden passer på å holde fasaden, ovenfor venner, men særlig ovenfor familien. Jeg prøver å få henne til å gå til psykolog. Hun har mange ganger sagt at psykolog ikke er noe for henne og at hun har prøvd det før, men hun har tilslutt sagt til meg at det nok er lurt at hun oppsøker en psykolog. Jeg synes derfor det er viktig at hun kommer i kontakt med en psykolog som har god greie på det hun sliter med og er en ekspert på området. Jeg tror nok at hun har hatt litt uflaks tidligere, og kommet til en "allmenn" psykolog, som kan litt av hvert om psykologi, men som ikke er noen ekspert på det hun sliter med, og den adferden hun har. De har nok derfor ikke fått noen god kommunikasjon og hun har følt at det ikke har løst noen ting, og at de ikke har pratet om det hun virkelig kom dit for. Etter å ha pratet med en som jeg bor sammen med i kollektivet, så synes også han at summen av de signalene hun sender meg gjør at dette nok haster og at noe snart må gjøres. Hun sa blant annet til meg på telefonen på torsdag at hun ikke har noen som hun kan åpne seg for uten om meg. Jeg sa at hun fortsatt har meg og at hun bare må komme til meg dersom hun trenger meg. Jeg sa at her var det en ledig armkrok, og at hun godt kunne komme til meg og gråte, for hun gråt veldig mye under den telefonsamtalen. Hun kom til meg og det må jo være fordi hun ønsker det og fordi hun føler at det er trygt. Jeg ville at hun skulle ha det koselig hos meg, så jeg ønsket ikke å rippe opp i alt for mye. Vi koste oss mye sammen i går, vi lagde en god middag sammen, og så bakte vi en deilig kake sammen. Det tror jeg hun satte veldig pris på. Til morgen i dag så pratet vi litt om oss og eksen uten at det ble altfor vanskelig. Etter at hun reiste hjem i sted, så fikk jeg allikevel en følelse av at vi kansje burde pratet litt om problemene hennes og hvordan hun skal angripe dem. Det var litt dumt, for nå tror jeg at jeg skal la henne være i fred til jeg hører noe fra henne, siden hun skal treffe eksen sin i morgen.

Nok om det. Du spurte også om jeg tror det vil bli noen bedring på dette. Ja, jeg tror ting kommer til å endre seg, og ja jeg har tro på det, men det kommer ikke til å skje av seg selv. Dersom hun får hjelp med sine problemer, og klarer å lære seg å leve med dem og takle dem så tror jeg et viktig steg er tatt. I tillegg er det viktig at vi er skikkelig trygge på hverandre. Problemet er jo det at hun både er litt usikker på hva hun virkelig vil, og hun er også relativt usikker på hva jeg vil. Jeg vet jo hva jeg vil og at følelsene mine ligger 100% hos henne og ingen andre. Det er bare så vanskelig å vise det, og det kan ikke alltid sies med ord. Når det gjelder det å se frem i tid, så er det noe jeg ikke har vært særlig god til før, men med henne så har jeg sett for meg mye fint. Jeg har sett for meg at vi gifter oss og får barn, for jeg ønkser virkelig at det er hun som skal bli mor til mine barn. Jeg vet at ingen mennsker er perfekte, og at det nok kommer til å komme vanskeligheter også senere i livet, men de ønsker jeg å gå løs på sammen med henne. Og jeg tror absolutt at vi har noe sammen, som skal til når både følelsene og forelskelsen blir svakere. Jeg tror også det er derfor det er vanskelig for henne, nettopp fordi hun ønsker å ha det tryggest og best mulig, derfor er det viktig for henne at hun er sikker på de avgjørelsene hun tar. Det er skikkelig vanskelig å hjelpe noen som nok helt sikkert trenger hjelpen din, når du samtidig har følelser for det mennesket. Det er allikevel noe jeg ønsker å gjøre, men det hadde jo vært mye lettere å hjelpe henne dersom jeg ikke var usikker på hva som kommer til å skje med oss.

Uansett, takk for at du har svart på innleggende mine, jeg setter veldig stor pris på alle svarene jeg får, og blir veldig glad for at folk bryr seg, selv om de ikke nødvendighvis får noe igjen for det. Jeg får bare vente å se litt hvordan det tar i vei, og krysse alle fingre for at dette skal gå bra. Jeg lover å holde dere oppdatert og at jeg skriver flere innlegg dersom det dukker opp nye problemer.