Hva sier foreldrene deres?

[Gjest z253]

Hei,

Min mor beklager seg til meg over at hun ikke har noe å si til sinne venninder når de spør hva sønnen hennes driver med, jeg gjør jo ikke noe for tiden, hverken arbeid eller skole pga. lidelsen, så hva skal hun si til dem når de spør. Hun sier at hun forsøker å unngå folk i frykt for at de skal spørre om det...

[Gjest Saigon]

Kjenner til problemet i forhold til hva jeg selv skal si at jeg gjør når jeg treffer på folk jeg kjenner. Hva mine foreldre eller familie sier til folk om hva jeg gjør vet jeg ikke. Har aldri tenkt på det.

I begynnelsen da folk spurte så fant jeg på noe. Jeg sa at jeg studerte selv om jeg ikke gjorde det. Så kom det en periode hvor jeg sa at jeg gikk sykemeldt. Folk spurte som regel ikke noe mer da.

Nå har jeg begynt på attføring så nå i sommer sier jeg at jeg har sommerferie men til høsten skal jeg forhåpentligvis studere.

Hvis jeg ikke skal studere til høsten så blir det uføretrygd og da kommer jeg til å si til folk at jeg har uføretrygd. Ingen vits å gjemme det under en stol.

[Gjest z253]

Kjenner til problemet i forhold til hva jeg selv skal si at jeg gjør når jeg treffer på folk jeg kjenner. Hva mine foreldre eller familie sier til folk om hva jeg gjør vet jeg ikke. Har aldri tenkt på det.

I begynnelsen da folk spurte så fant jeg på noe. Jeg sa at jeg studerte selv om jeg ikke gjorde det. Så kom det en periode hvor jeg sa at jeg gikk sykemeldt. Folk spurte som regel ikke noe mer da.

Nå har jeg begynt på attføring så nå i sommer sier jeg at jeg har sommerferie men til høsten skal jeg forhåpentligvis studere.

Hvis jeg ikke skal studere til høsten så blir det uføretrygd og da kommer jeg til å si til folk at jeg har uføretrygd. Ingen vits å gjemme det under en stol.

Mistenker vel egentlig at hun vil at jeg skal gjøre noe, og liksom bruker det på å understreke det.

Angående det du sier om hva jeg en selv skal si når noen spør så sliter jeg med å finne på noe der også.

[Babette]

Jeg måtte smile da jeg leste dette. Tror det er mange mødre som er mer opptatt av fasaden og "hva vil folk si" enn noe annet. Samtidig blir jeg sint og oppgitt på dine vegne. Dette minner om min egen mor. Da jeg studerte, presterte hun å si at jeg måtte fortelle henne hvilke fag jeg tok - "i tilfelle noen spurte". Underforstått: Selv var hun ikke filla interessert. Og selvsagt hadde jeg allerede informert om studiene mine, men hun hørte aldri etter.

Men da jeg tok hovedfagseksamen og ble nevnt i lokalavisa, var det stor stas...

Hun sa også at jeg ikke måtte finne på å skille meg, for "tenk så pinlig for henne".

[Gjest Saigon]

Mistenker vel egentlig at hun vil at jeg skal gjøre noe, og liksom bruker det på å understreke det.

Angående det du sier om hva jeg en selv skal si når noen spør så sliter jeg med å finne på noe der også.

Det beste og enkleste for din egen del er å si det som det er. Da slipper du å holde styr på en masse løgner som du før eller senere kommer til å avsløre.

[Gjest z253]

Det beste og enkleste for din egen del er å si det som det er. Da slipper du å holde styr på en masse løgner som du før eller senere kommer til å avsløre.

Tja,

Forsøker å unnvike spørsmålet nå, men dersom jeg sier at meg mottar rehabiliteringspener så er jeg engstelig for at de kommer til å spørre om grunnen...

[Gjest anouschka78]

Jeg måtte smile da jeg leste dette. Tror det er mange mødre som er mer opptatt av fasaden og "hva vil folk si" enn noe annet. Samtidig blir jeg sint og oppgitt på dine vegne. Dette minner om min egen mor. Da jeg studerte, presterte hun å si at jeg måtte fortelle henne hvilke fag jeg tok - "i tilfelle noen spurte". Underforstått: Selv var hun ikke filla interessert. Og selvsagt hadde jeg allerede informert om studiene mine, men hun hørte aldri etter.

Men da jeg tok hovedfagseksamen og ble nevnt i lokalavisa, var det stor stas...

Hun sa også at jeg ikke måtte finne på å skille meg, for "tenk så pinlig for henne".

Hehe! Enig. Har vært i et oppgjør med 50-70 talls oppdragerne selv. Lite ydmykhet der i gården. Ikke skam deg. Som jeg tenker så har du mye mer styrke til å jobbe med deg selv enn hva våre "fasade-foreldre" noen gang tør kjenne på.

[Gjest uten signatur]

Tja,

Forsøker å unnvike spørsmålet nå, men dersom jeg sier at meg mottar rehabiliteringspener så er jeg engstelig for at de kommer til å spørre om grunnen...

Det ER lov å si at en ikke vil prate om akkurat det! Det samme som når politikerne eller andre sier 'ingen kommentar'.

[Gjest Lotus-Or.]

Tja,

Forsøker å unnvike spørsmålet nå, men dersom jeg sier at meg mottar rehabiliteringspener så er jeg engstelig for at de kommer til å spørre om grunnen...

Si det som det er, du sliter psykisk og går på rehabilitering, attføring eller uføretrygd. Som regel går det helt greit. Temaet er for pinlig til at noen spør mer, det er vel mer sannsynlig at de panisk begynner å snakke om noe annet. Eller enda verre, de blir helt stille.

Uansett kan du jo avverge videre samtale om dine problemer ved å spørre om den andre, hva den driver med, familie, ektefelle, ferieplaner.

[Gjest hjerteoperert]

Kan dere ikke begge si at du er syk?

Jeg var syk og gikk hjemme et år, og når noen "perifere" mennesker spurte hva jeg gjorde og jeg sa jeg var syk, var det ingen som spurte om noen diagnos. De nærmeste visste jo hva som feilte meg.

[Gjest Timari]

hva du driver med ellers er jo ingen annens sak. jeg er riktignok student men moren min forteller ikke det til alle og enhver for det. Jeg synes ikke de har noe med det. Men om hun absolutt må ha en forklaring: hva med å si at du har tatt deg en velferdspermisjon? At du fremdeles ikke har funnet du hva du har lyst til lå gjøre. Man kan jo så få samtalen over på andre ting. Jeg synes det er svært synd at hun kvier seg for å treffe folk av den grunn. Jeg tror de fleste folk ikke ville vært fordømmende om de visste om du slet med livet.

[Gjest Timari]

Mistenker vel egentlig at hun vil at jeg skal gjøre noe, og liksom bruker det på å understreke det.

Angående det du sier om hva jeg en selv skal si når noen spør så sliter jeg med å finne på noe der også.

Det er et ordtak som sier "vær åpen, men ikke så åpen at hjernen ramler ut".

Hva slags psykisk lidelse du har ingen noen ting med. Selv om man skal være åpen så trenger man ikke å være åpen om det mest private.

Kan du si at du har møtt veggen? Det er jo en diagnose i tiden. Si at du var drittlei av alt og trengte en pause til å tenke over ting og tang.Hvis noen spør om du jobber kan du si at du søkte på en jobb du ville ha men fikk den ikke. Og at du fremdeles er på leting etter noe. Så kan du begynne å stille spørsmål til andre så du får bort litt fokus fra deg selv.

[goliane]

Jeg har ei datter som for tida er pasient på psykiatrisk sykehus.

Når bekjente spør etter henne, forklarer jeg hvor hun er. Datteren min er en flott, ressurssterk person. Hun har slitt mye i livet, og jeg er stolt over hvordan hun har taklet motgangen. Syns ikke det er noen vits i å lyve om hvor hun er/hva hun gjør.

Det er ikke først og fremst utdanning og status som gjør foreldre stolte av ungene sine. Hva de er i kraft av sin personlighet og sine holdninger er det som virkelig teller.

Har opplevd at folk blir flaue og ikke helt vet hva de skal si når jeg forteller at dattera mi sliter psykisk. Så i noen tilfelle ser jeg folk litt an før jeg forteller for mye.

Men det burde ikke være verre å si at en sønn/datter har en psykisk sykdom enn at de f. eks. har leddgikt.

[notthathappy]

Det ER lov å si at en ikke vil prate om akkurat det! Det samme som når politikerne eller andre sier 'ingen kommentar'.

Moren min har et ganske avslappet forhold til min sykdom. De fleste av vennene til foreldrene mine, og størsteparten av slekten min vet at jeg ikke er frisk og at jeg sliter. Nå vet ikke jeg om de har spurt moren min om meg, eller om hun bare har sagt det av seg selv, men det har jo ingenting å si. Det viktigste er at hun ikke unngår sannheten og ikke skammer seg over meg.

Var sykmeldt i ett år, og det er klart at folk lurer litt på hva som feiler en da.

Faren min, derimot, snakker ikke om dette i det hele tatt. Vet ikke hvorfor.

Uansett, det er ingen forbrytelse å være psykisk syk. Ikke noe verre enn å være fysisk syk. Men det er nok mange fordommer ute og går, og det er nok derfor moren din ikke har så lett for å snakke om deg og sykdommen din.