Depresjion ??

[blidros]

Dette er mitt første møte med doktoronline.no, men gikk på nett for å prøve å finne råd og hjelp til en venn (X) som jeg tror må lide av depresjon.

Redd dette kan bli et langt innlegg, men skal prøve å fatte meg i korthet,

Han er en mann på 47 år,skilt.4 barn(15 - 22år)bonde m bijobb som bartender/kelner.

Har bare kjent han i noen mnd, hatt et kjæreste forhold i 3 mnd.

Vi bor 25 mil frahverandre, men har likevel klart å tilbringe mye tid sammen, mest hos han,pga at han har gård/dyr!! En alle tiders fyr, men har reagert på at han er en lukket person, spesielt når det gjelder vonde ting, som skilsmissen og tiden etter det. Må ta med at før skilsmissen "slo ned" var han fysisk/psykisk langt nede. Det var dårlig forhold mellom han og kona, han sier hun kjørte over han verbalt (hun er pedagog, jobber i skolen) så han ble stille og innesluttet.Ei ung dame hadde lagt seg etter han i lang tid, midt i alt dette lot han seg friste og havnet iseng med henne!!

Han er en ærlig/snill person, klarte ikke å leve med dette og fortalte det til kona etter et par dager. Hun flyttet vel ut nesten umiddelbart, de kommuniserte litt og han trodde de kunne funnet sammen igjen!! Men han var så langt nede og rotet seg opp i et forhold med ei ny dame. Da stoppet all kommuniksjon med X`n, hun flyttet 25 mil vekk med barna..

Det ble da mye vondt pr tlf, der hun skjelte han ut osv i barnas nærver, han hadde et anstrengt forhold til eldste datteren en tid, men det har rettet seg!!

Dette er nå vel 4 år siden, han har vært på gården alene hele tiden, sier selv at første året hadde han nok med å ta vare på seg selv.Det hopet seg opp med regninger o.l, men han klarte å dra det i land.

Som sagt jeg har vært mest hos han, fordi det har vært mest praktisk.

Nest siste gang jeg var der var fra 16.6 til 21.6, den 20.6 fikk han også 2 av jentene sine hjem. Jeg ville at han skulle få litt tid med dem alene, derfor valgte jeg å reise hjem, har også 2 barn hjemme. Tirsdag 22.6 dro også jentene hjem (bor hos sin mor)

Skjønte at det var leit for han da jeg snakket med han itlf samme kveld, tenkte at det var normalt, først dro jeg, så dro de dagen etter.

MEN så ringer han meg dagen etter,gråter, er helt fortvilet, sier han ikke vet hva han vil, klarer ikke møte mine følelser på riktig nivå. Sier han føler seg helt tom og har ikke motivasjon for noe. Han hadde grått og tenkt hele natten sa han, gråten fortsatte i større eller midre grad resten av onsdagen og torsdag! Vi hadde mange tlf samtaler, han var lei seg for at han såret meg, var helt tydelig langt nede. Nesten samme hva jeg spurte etter var svaret: vet ikke!!

Mot helgen bedretting seg litt og vi ble enige om at jeg skulle komme opp igjen, for å snakke og finne ut av det.

Da jeg kom dit sist mandag(28.&) fikk jeg en varm mottagelse, han hadde gledet seg og ventet på at jeg skulle komme. Så begynner han å snakke om ferien og han forteller hva han ville vi skulle gjøre. Jeg sa at vi bør vel først snakke ut om ting, men han sa at han ville vi skulle fortsette, ville ikke miste meg. Alt var fint resten av kvelden/natten, men neste morgen så jeg på kroppspråket hans at han ikke hadde det bra. Utpå ettrmiddagen sa jeg at NÅ må du være sikker på at du vil dette, at det føles rett for deg, vil ikke ha noen ny tlf om noen dager.Ja han ville det sa han,

Senere på kvelden etter han var ferdig med stell av dyr og kom inn igjen, skjønte jeg at han plagdes !!

Jeg spurte om han hadde skjønt at jeg skulle dra hjem dagen etter og ble opptatt i helgen ? Ja, sa han og så kom det igjen: jeg klarer ikke å møte dine følelser, ehhh, mangler liksom noe, nei vet ikke, avslutter han med og snur seg mot tv. Jeg ser at han har det vondt, tårene triller, jeg prøver å spørre om ting. Hva plager deg ? Har du snakket med noen om noe etter skilsmissen ? Natten gikk med masse tårer fra oss begge, Fikk litt hull på han og forsto at; han har ikke snakket med noen om noe etter skilsmissen, noen vonde opplevelser i forb, med jula de 2 første årene etter skilsmissen. Han klandrer seg selv for at han splittet familien, ønkser livet tilbake som det var den gang.

Han sliter fryktelig med å sette ord på følelser og i det hele tatt å føle på det som skjedde den gangen.

Etter dette skjedde har jeg sett på det hele med nye øyne og forstått at noe er fullstendig galt!!

Papirer av alle slag flyter over alt, jeg fikk lov å rydde i noe av det. Finner da uåpnede brev fra 3 år tilbake, purringer +++ alt er kaos !! Når jeg ser rundt meg ute der også, bærer hele stedet preg av oppgitthet, ting ligger og slenger over alt rundt hus/fjøs!!

Kiiket også inn i fjøset og ble en smule sjokkert, rimelig lite pent å se på, han steller og melker kuene 2 ganger i døgnet, men gjør nok bare det han må.

Han er lut i kroppen, senket hode, trist ansikts uttrykk, snakker langsomt og lite, helst om "vær og vind"

Han har fått en forferdelig dogn rytme, i seng sånn 02 - 02.30. sover til 10 - 11, er veldig tung å få igang !!

Han jobber mange kvelder i uka på hotellet, er ikke hjemme før ca 22.30, så siste tur til dyra blir jo sen, men han går inn for å skifte, detter da ned i en stol, så blir kl 00.00 før han kommer seg i fjøset og desto senere før han er i seng.

Jeg bærer ikke nag til han for det som har skjedd, jeg er bare fryktelig bekymret.

Har ikke bebreidet han med et vondt ord, bare sagt at jeg er her som samtale partner, eller bare for å lytte, som støtte spiller og hjelp på alle måter, Spurte om jeg kunne få be han om noe ? Vet hva du vil si, sa han......hva da sa jeg .....At jeg må ha hjelp sa han, eksen hadde også sagt det, for 4 år siden. Hadde ikke tik til det nå når det var så mye å gjøre på gården.

Du får ikke hjelp over natte sa jeg , ta komtakt med fastlegen din NÅÅÅ, ba jeg, ting tar tid !!!!

Tror han har et STOOORT problem med å gå til legen og klare å fortelle hvordan han virkelig har det !!

Vurderer å ta kontakt med hans eldste datter, tror ikke de har skjønt at han har det så vanskelig!! Han er ikke noe flink til å ta kontakt med barna heller, virker som han mener at de skal komme til han.

Jeg setter stor pris på han, alt jeg vil er å hjelpe han til å få et bedre liv, sånn som det er nå kan han ikke fortsette å ha det.

Han ville ha ro et par dager nå sa han så skulle han ringe meg, vi er enige om å fortsette som venner, Jeg skriver noen mailer jeg for å motivere og hjelpe til, Skriver ikke noe klandreverdig, bare oppmuntrer og dytter på.

Han må slutte å dytke sorgen og dårlige minner, må bearbeide det vonde og bli ferdig med det og tenke på alle gode minner han har!!

Ønkser en tilbake mld på dette, om hans situasjon, er det depresjon. Hva kan jeg gjøre mer enn det jeg gjør ??

Jeg har vært i en sånn situasjon før med en venn og han takker meg for at han lever idag, han var alkoholisert i tillegg!!

Hvor mye skal jeg bry meg, hvor hardt skal jeg presse på for å få han til å søke hjelp. Hvor mye skal jeg eventuelt si til datteren, hun er 22 år !!!

Syns det er så trist å se hvordan han har det og lider med han. Se fremover, vær glad for det du har, 4 kjekke barn som har det godt, eksen har det fint pr idag, du må tillate deg selv å ha det bra også, sier jeg. Da trekker han på skuldrene og sier :vet ikke !!

Vær så snill. gi meg råd, vink og tilbkaemld på om det er jeg som har "noia"

På forhånd takk !

Med vennlig hilsen Blidros

[Gjest nicksie]

Hei Blidros! Velkommen hit! Så du ikke hadde fått noe svar ennå, så leste det lange innlegget ditt. Skal ikke kommentere eller besvare alt av det. Men bare nevne noe. Det er fint du bryr deg og snakker med ham, til tross for at dere nå for tiden "bare" er venner. Det er ikke du som bare har noia her! Dette her er en depresjon som har fått lov å utvikle seg i 4 hele år! Det er absolutt ikke særlig gunstig. Synes den ytre beskrivelsen du gir av ham + hans totale fravær av energi og til å følge opp ting mer enn "halvveis" sier det meste! Som han selv sier, han trenger hjelp. Når det gjelder ditt spørsmål om du skal kontakte datteren, synes jeg ikke det. Barn skal aldri belastes med foreldres sykdom og må ta ansvar for dette. Hun er jo kun 22. Men hva med å kontakte en av hans nære kompiser (om han har slike?)? At han trenger hjelp har han jo selv sagt. Så om han ønsker et bedre liv med mer energi og mindre drøvtygging av problemer og triste saker, så får han komme seg til fastlegen. Noen ganger trenger man ikke si så alt for mye heller. Sier man A og B så vil gjerne legen fatte kluet, og spørre om det han trenger å vite. Lykke til!

[blidros]

Hei Blidros! Velkommen hit! Så du ikke hadde fått noe svar ennå, så leste det lange innlegget ditt. Skal ikke kommentere eller besvare alt av det. Men bare nevne noe. Det er fint du bryr deg og snakker med ham, til tross for at dere nå for tiden "bare" er venner. Det er ikke du som bare har noia her! Dette her er en depresjon som har fått lov å utvikle seg i 4 hele år! Det er absolutt ikke særlig gunstig. Synes den ytre beskrivelsen du gir av ham + hans totale fravær av energi og til å følge opp ting mer enn "halvveis" sier det meste! Som han selv sier, han trenger hjelp. Når det gjelder ditt spørsmål om du skal kontakte datteren, synes jeg ikke det. Barn skal aldri belastes med foreldres sykdom og må ta ansvar for dette. Hun er jo kun 22. Men hva med å kontakte en av hans nære kompiser (om han har slike?)? At han trenger hjelp har han jo selv sagt. Så om han ønsker et bedre liv med mer energi og mindre drøvtygging av problemer og triste saker, så får han komme seg til fastlegen. Noen ganger trenger man ikke si så alt for mye heller. Sier man A og B så vil gjerne legen fatte kluet, og spørre om det han trenger å vite. Lykke til!

Tusen takk for svaret du sendte meg !! Tar imot råd med stor takk, både godt og vondt å få bekreftet mine mistanker, Er redd det sitter langt inne hos han det å søke hjelp.

Hadde ikke tenkt å si så mye til datteren hans, bare at han hadde det litt vanskelig, er litt ensom og kanskje be om at alle 4 barna tok litt mer kontakt, Vil avvente å gjøre det til jeg får snakket mere med han.

Hilsen Blidros !!