Jeg angrer jeg sendte brevet....

[Gjest Dumme meg....]

Hva skal jeg gjøre? Jeg har nettopp sendt et brev til behandleren min og nå angrer jeg sånn innmari fordi jeg puttet det i postkassen. Hjelp. Også klarer jeg ikke å få brevet opp igjen fordi det er så lite?

Hva skal jeg gjøre? Jeg har så dårlig samvittighet. Er helt på gråten. Skjelver av redsel. Istad kastet jeg opp fordi jeg angret sånn.

Grunnen til jeg angrer er at jeg skrev så mye dumt som jeg ikke vil fortelle til henne allikevell. Jeg tenkte jeg skulle skrive det siden det er så vanskelig å fortelle, men nå angrer jeg.

Hva tror hun om meg nå? Jeg er så innmari opptatt av hva andre mener om meg. Hjelp. Også gruer jeg meg sånn til neste time?

Hva skjer da? Hjelp. Hvorfor sendte jeg brevet? Dumme meg. Jeg er så sint på meg selv. Klarer ikke å leve mere nå. Hjelp.

[Gjest en annen]

Antagelig er det en god ting at behandleren leser brevet hvis du har skrevet ting som er ærlig, selv om du føler deg dum. Det beste er sikkert at du holder ut denne følelsen.

Hvis du virkelig ikke vil at behandkleren din skal lese brevet, så er jo ikke det verre enn at du ringer henne og gir beskjed om at du vil ha brevet tilbake uåpnet. Da vil hun jo ikke vite mer enn at du har sendt henne et brev.

Men som sagt - atangelig vil du vinne på at hun får vite det som står i brevet.

[Gjest Dumme meg.]

Antagelig er det en god ting at behandleren leser brevet hvis du har skrevet ting som er ærlig, selv om du føler deg dum. Det beste er sikkert at du holder ut denne følelsen.

Hvis du virkelig ikke vil at behandkleren din skal lese brevet, så er jo ikke det verre enn at du ringer henne og gir beskjed om at du vil ha brevet tilbake uåpnet. Da vil hun jo ikke vite mer enn at du har sendt henne et brev.

Men som sagt - atangelig vil du vinne på at hun får vite det som står i brevet.

Ja, det er ærlige ting som står i brevet. Ivertfall for meg føler jeg at det er sånn jeg føler det. Kanskje jeg har skrevet feil? Jeg er så usikker?

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har skrevet ned ting som jeg har holdt "hemmelig" i alle årene.

Også blir det så skummelt at noen får vite det.

Nå skjenner jeg den store klumpen i magen. Angsten har blitt mye værre. Jeg holder ikke ut.

Samvittigheten spiser meg opp på en måte. Føler meg så slem siden jeg har skrevet det.

Er det vanlig at folk skriver brev til behandlere? Hva skjer i den timen etter hun har lest det?

Er redd hun ler av meg. Og at hun ikke tror meg.

Også er jeg redd jeg har skrevet feil.

[Gjest sikkert ikke for sent]

Om det er så ille så kan du vel bare ringe posten å høre hva du kan gjøre for at hun ikke skal få det. .

[Gjest en annen]

Ja, det er ærlige ting som står i brevet. Ivertfall for meg føler jeg at det er sånn jeg føler det. Kanskje jeg har skrevet feil? Jeg er så usikker?

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har skrevet ned ting som jeg har holdt "hemmelig" i alle årene.

Også blir det så skummelt at noen får vite det.

Nå skjenner jeg den store klumpen i magen. Angsten har blitt mye værre. Jeg holder ikke ut.

Samvittigheten spiser meg opp på en måte. Føler meg så slem siden jeg har skrevet det.

Er det vanlig at folk skriver brev til behandlere? Hva skjer i den timen etter hun har lest det?

Er redd hun ler av meg. Og at hun ikke tror meg.

Også er jeg redd jeg har skrevet feil.

Jeg syns du skal la behandleren lese det. At pasienter skriver brev eller gir behandler skriftlig informasjon er ikke uvanlig. Ofte er det veldig viktig informasjon som kommer fram på denne måten, og det setter behandleren stor pris på.

[Gjest Dumme meg.]

En annen ting er at jeg postet brevet i går. Og i dag da jeg skulle se om det var borte lå fortsatt brevet i postkassen. Jeg tittet i det hullet. Brevsprekken. Vet at postmannen har vært der siden vi har fått post. Brevet er så lite at det ligger helt på bunnen. Og nå er jeg redd det blir liggende der enda lengre. Skulle ønske jeg kunne ta det opp igjen. Jeg angrer sånn..

[Gjest z253]

Ja, det er ærlige ting som står i brevet. Ivertfall for meg føler jeg at det er sånn jeg føler det. Kanskje jeg har skrevet feil? Jeg er så usikker?

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har skrevet ned ting som jeg har holdt "hemmelig" i alle årene.

Også blir det så skummelt at noen får vite det.

Nå skjenner jeg den store klumpen i magen. Angsten har blitt mye værre. Jeg holder ikke ut.

Samvittigheten spiser meg opp på en måte. Føler meg så slem siden jeg har skrevet det.

Er det vanlig at folk skriver brev til behandlere? Hva skjer i den timen etter hun har lest det?

Er redd hun ler av meg. Og at hun ikke tror meg.

Også er jeg redd jeg har skrevet feil.

Hei,

Det høres for meg ut som om dette er noe du har tenkt å gjøre lenge, men har vært veldig i tvil om. Og noen ganger når en må bestemme seg for noe, så må en forøke å tenke at det en gjøre er riktig, men når en har gjordt det så kommer tvilen og angsten flytende, var det riktig alikevel... Da må en forsøke å tenke på de grunnene en hadde til å gjøre det en gjorde, og satse på at det er bra.

Vet ikke om det er slik du føler det, var bare en situasjon jeg kunne kjenne meg igjen i. Noen ganger så har det hulpet litt å bare si til seg selv, litt strengt, det jeg gjorde var det jeg mente var det rette og det står jeg for, og jeg gublet nok på det før jeg tok valget, og jeg vil ikke beskeftige meg mer med det nå.

[Gjest Saigon]

Jeg synes det er flott at du har sendt brevet. Nå vil dere komme videre i behandlingen fordi behandleren din får vite ting du ikke har klart å fortelle henne før.

[Gjest nicksie]

Ja, det er ærlige ting som står i brevet. Ivertfall for meg føler jeg at det er sånn jeg føler det. Kanskje jeg har skrevet feil? Jeg er så usikker?

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har skrevet ned ting som jeg har holdt "hemmelig" i alle årene.

Også blir det så skummelt at noen får vite det.

Nå skjenner jeg den store klumpen i magen. Angsten har blitt mye værre. Jeg holder ikke ut.

Samvittigheten spiser meg opp på en måte. Føler meg så slem siden jeg har skrevet det.

Er det vanlig at folk skriver brev til behandlere? Hva skjer i den timen etter hun har lest det?

Er redd hun ler av meg. Og at hun ikke tror meg.

Også er jeg redd jeg har skrevet feil.

Så flott at du har skrevet ned disse tingene til henne!!! Er jeg deg, ville jeg snakket med henne nå neste time også om de følelsene du har hatt etter du postet brevet. At dette nettopp er vanskelig for deg, du har nå åpnet deg og vært ærlig - ja, fortalt skjulte hemmeligheter som du har stengt inni deg til nå. Selvsagt fører dette til redsel. Det er godt å ha skrevet det da du skrev det, ikke sant? Og det føltes riktig å skrive det til henne og poste det der og da! Men så i ettertid kommer tankene, følelsene - vulkanen i deg - som sier hjelp, hjelp. Tør jeg allikevel, ikke sant? Også tenker du at nei jeg skulle ikke skrevet det, for da hadde alt vært som før.

Du er nå på vei i det ukjente. Et mer åpen og ærlig ukjente. Etter hvert vil dette ukjente føles trygt. Nå føler du det du kjenner til (som at ingen vet) som best, det er fordi dette er en tilstand du kjenner. Det man vet om er liksom trygt (selv om det egentlig er utrygt!). Nei, jeg applauderer for deg!! Du har vært så modig! Du fulgte din intuisjon og magefølelse om å fortelle henne. Da er det rett!!! Du har bare bedre tider i møte! Nå kan terapien ta et dypere og mer ærlig plan. En slik terapi vil ha gode forutsetninger for å kunne hjelpe deg til et bedre og godt liv på sikt!! Beste tanker

[Gjest Dumme meg..]

Jeg vet ikke om behandleren min har lest det ennå. Kanskje jeg skal skrive en sms til mobilen hennes og fortelle at jeg ikke tør at hun leser det pga. at jeg får ekstra dålig samvittighet. Men samtidig er jeg redd for hva som skjer. Hva som skjer om hun har lest det, eller hva som skjer om hun ikke leser brevet. Jeg er så redd. Har ligget å grudd meg i hele natt. Får ikke sove pga. brevet. Men jeg kan kanskje ikke sende en sms i dag siden det er helg, og hun har liksom fri. Eller? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Klarer ikke å bestemme meg. Nå har jeg ivertfallfått økt angst bare pga. dette.

Jeg får også økt angst etter timene hennes fordi jeg bare grubler på hva jeg har sagt og føler meg slem. Spesielt hvis jeg sier noe negativt om andre. Det er liksom så mye lettere å si negativt om meg selv.