Barnet mitt vil dø!

[Gjest - ikke bio-mamma]

Hva sier man til gutten sin som kommer hjem å forteller at man kan bare skytes, fordi han vil dø. Dette skjer når han er hissig og frustert. Har dere noe svar?

[Gjest GreenIguana]

Oioioi..:-(

Det var ikke det som skulle komme fra en liten gutt. Ja, nå vet jeg ikke hvor gammel han er da. Men er det noe som har skjedd som gjør at han sier slikt? Blir han mobbet på skolen, for eks?

Ikke så mye jeg kan si til dette, annet enn å prøve å finne ut hvorfor han sier det.

Håper inderlig at det vil ordne seg med tiden. Fort, helst.

Har en venn hvis barnebarn prøvde å henge seg, fordi han ikke trodde noen var glad i ham. Han fikk masse brev fra bl.a. mitt barn, som ble fortvilet over at denne unge gutten følte det slik. Han er fremdeles hos oss, og er blitt en harmonisk gutt, etter å ha fått pratet ut om det som han følte. Kanskje det kan hjelpe din gutt også?

Klem

[Gjest pilletriller]

Kan du snakke med han om dette når han er rolig? Spørre hva som ligger i det? Mulig han trenger noen utenforstående å snakke med også?

[PieLill]

Hvor gammel er han? Tror du han forstår rekkevidden av det han sier. Eller er det noe han har oppdaget gjør inntrykk.

Tror du det bunner i et gjennomgripende og nokså konstant ønske om å dø? Eller er det mer et utbrudd i stundes hete.

Han sier at han kan skytes.(?) Dette er et passivt ønske. Kommer han med mer "aktive" trusler også som "Jeg vil henge meg."

Tror du du kunne ha nytte av å kontakte PPT, i første omgang for at du skal få råd og veiledning i hvordan du kan håndtere dette?

Tror du at gutten har behov for profesjonell hjelp med disse problemene?

Det virker som en veldig tøff situasjon for alle parter. Håper dere kan få god hjelp til å løse dette.

mvh

[tiliti]

Ingen vettuge svar egentlig, bare at jeg også var slik i konflikt-situasjoner mellom 7 og 10 års alderen. Muligens noe senere også (i puberteten).

Men jeg var(og er) et veldig følelsesmenneske, og veldig dramatisk av meg.

Også utrolig oppmerksomhets-trengende.

Det hadde nok gjort det lettere både for meg og mine nærmeste om jeg kunne snakket med noen innimellom fra barneskolen og gjennom puberteten, for det var vanskelig å takle mitt eget følelsesregister.

Det har gått opp og ned i mitt liv, men jeg kan iallefall si at jeg har det bra nå - har aldri hatt noen psykiatrisk diagnose - og elsker livet :-)

Den ekstreme oppmerksomhets-trangen forsvant da jeg fikk barn, men er stadig like dramatisk og følsom