Hvordan få tak i en meget bra medisin

[Gjest alternativer]

Hvis det er slik at mosjon for mange hjelper like mye som SSRI og samtaleterapi (se tråden i går), hvordan skal en da få tak i denne "vidunderpillen"? Den har jo ikke bivirkninger heller.

For mange av oss er det vel slik at jo lenger nede vi er, jo mer umulig er det å få på joggeskoene.

Hva slags triks har dere brukt, dere som klarer å mosjonere?

Her er noen triks jeg har prøvd:

Aerobics hjemme i stua til morsom musikk. Ingen skuler hvis en stopper etter 5 minutter.:-)

Gå i svømmehallen, da kan jeg bade hvis jeg ikke orker svømme

Gå en spasertur rett før favoritt TV program, få programmet som "premie"

Gå ut veldig tidlig eller sent hvis jeg ikke orker skravle med naboen

Prøve å gjøre i alle fall noe, uansett form. Hvis jeg pleier å gå 5 km, heller gå 500 meter enn å bli inne.

Andre gode tips?

http://www.helsenytt.no/artikler/fysisk_aktivitet_sinnsro.htm

[Bugge1365380662]

Hei!

Jeg er veldig glad i min ergometersykkel,selv om mannen min ikke synes den er et fint og hensiktsmessig møbel på stuen.(den kan delvis brukes som tørkestativ..) Ellers bruker jeg å sitte om kveldene å sykle og se på tv,(i ny og ne) og da går tiden veldig fort.Man kan også lese bøker og aviser mens tiden flyr av sted.Anbefales veldig.

VH bugge.

[soleil]

Jeg har en dansematte som kan kobles til enten pc eller playstation og så går det piler over skjermen hvor man skal flytte bena og så er det musikk til. Ganske kult. :-)

Ellers trener jeg på treningsstudio, men det passer jo ikke for alle.

Enkelt treningsutstyr som feks vekter og manualer kan man kjøpe på feks Europris eller sportsbutikk. En treningsmatte kan man bruke når man skal ta situps og lignende.

Man MÅ ikke jogge, man kan godt gå raskt. ;-) Har man tilgang på hund så er det jo en fin kompis å ha med..

Sykkel kan en bruke både inne og ute, det er å få kjøpt en dings som settes på sykkelen så man kan sykle på den inne. Vinterdekk kan man også kjøpe. Sparkturer på vinteren, ski.. Gåturer med staver!

Jeg må alliere meg med noen i forhold til trening. Jeg går turer og trener sammen med en venninne og det funker bra. Egentlig burde vi vært fler for jeg er ikke flink nok til å trene selv om hun melder avbud.

Jeg syns jeg får kobla ut hodet mitt når jeg trener og det er noen ganger veldig deilig! Godt å kjenne kroppen er i aktivitet og som en liten bonus så har jeg gått ned litt i vekt etter at jeg startet å bevege meg mer!

I tillegg bør vi spise mer fisk, ta tran eller omega3 og spise mat som har b-vitamin og folat. Feks broccoli. Det er bra for psyken!

[soleil]

Hei!

Jeg er veldig glad i min ergometersykkel,selv om mannen min ikke synes den er et fint og hensiktsmessig møbel på stuen.(den kan delvis brukes som tørkestativ..) Ellers bruker jeg å sitte om kveldene å sykle og se på tv,(i ny og ne) og da går tiden veldig fort.Man kan også lese bøker og aviser mens tiden flyr av sted.Anbefales veldig.

VH bugge.

Foran tv'en er egentlig kjempesmart og man kan ha på musikk som motiverer!

Min ergometersykkel fungerte lenge som kless-stativ på soverommet, men nå har jeg lånt den bort så den får kjørt seg! :-)

[ott]

Gode tips det der, kjenner meg igjen i mesteparten.

Det viktigste er vel å prøve å få gjort noe hver dag. Hvis en tar noen dagers pause har det lett for plutselig å bli mange dager. Bare en klarer å holde på sammenhengende i en lengre periode, så blir det såpass vanedannende at det å skulke trimmen nærmest ikke er en aktuell tanke en gang.

Jeg synes det er en fordel å få unna treningen på et noenlunde fast tidspunkt hver dag, da blir det litt lettere å si til seg selv at "oi, nå må jeg ut og trene gitt".

Det kom litt overraskende på meg det artikkelen sier om at trening ikke har virkning på sosial fobi. Jeg synes iallfall det har hatt svært så positiv og direkte effekt på meg, både i form av økt selvtillit og mindre ubehag. Skulle likt å vite grunnlaget de har for å mene akkurat det der.

[Bugge1365380662]

Foran tv'en er egentlig kjempesmart og man kan ha på musikk som motiverer!

Min ergometersykkel fungerte lenge som kless-stativ på soverommet, men nå har jeg lånt den bort så den får kjørt seg! :-)

Ja,det er jo en viss fare for at den kan bli litt rusten...

Derfor mååå den stå på stua hos meg.

[Gjest Dame55]

Ja,det er jo en viss fare for at den kan bli litt rusten...

Derfor mååå den stå på stua hos meg.

Jeg liker å gjøre unna treninga fra morgenen av, uansett hva den består av.

Raske turer i marka, ja, da er det hyggelig med selskap og passer på å avtaler med venninner som også har fri noen dager. Hyggelig å gå og prate med noen.

Når det gjelder jogginga synes jeg det er greit å gjøre det alene, kan bestemme tempoet hele veien selv. Går så greit når jeg bestemmer meg for at mandag, onsdag og gjerne også fredag, ja, da blir det jogging med en gang datteren har gått på skolen.

Styrketrening tar jeg innimellom på stuegulvet med små manualer. Også fra morgenen av. Oppvarminga: løper litt rundt i stua, hopper og spretter litt. Frokost-TV som selskap. Om vinteren når det er glatt ute blir det mere av dette og mindre ut på turer eller jogging, men viktig med frisk luft er det jo på denne årstiden også.

Ellers så passer jeg på å gå der det er mulig istedet for å ta bussen/bane. Lørdag f.eks. om noe skal handles så går jeg til kjøpesenteret, ca. 40 min. Kombinerer altså handlinga med trimmen. Alle monner drar.....!

I vinterhalvåret når det ikke blir så mye utetrening som i sommerhalvåret er svømmehallen god å ha, svømming er bra trim. Med et kvarters gange hver vei hit så blir det en bra økt totalt.

mvh

[ink1365380698]

Hei igjen.... Jeg har alltid vært glad i fjellturer både sommer og vinter... og før jeg fikk mitt "veggkræsj" for 10 år siden var jeg sprek. Husker ungene rundt her som drev og trente turn, var så imponert over at jeg greide å slå hjul mange ganger etter hverandre i en alder av 33. Drev også med ridning daglig.

Men "plutselig" etter siste svangerskap og kolikkbarn i noen mnd. forsvant all energi.

Var og er fortsatt slapp, svimmel, spenniger i hodet, magetrøbbel og generellt utilpass og uvel.

Så for meg er ikke trim noe alternativ i den form det snakkes om her.

Har i alle disse årene gått ca 20 minutter hver dag- men blir fortsatt sliten av denne lille turen. Svimmel og ør. På det verste greide jeg nesten ikke gå over gulvet her hjemme en gang. Hadde et forferdlig ubehag i hodet.. Men jeg gjorde det jo, på pur vilje...

Var også konstant veldig ekkel i øynene (de var "røde" og slitne og jeg fikk en følelse av å ha sand i dem??) i tillegg til svimmelhet og kvalme de første årene. Trodde først det måtte være et slags virus, men legen mente det var nerver??

Hadde ikke sjans til å jobbe de første fem årene...

Har alltid prøvd å skjule hvor ille alt var for barna. Men at mamma må avstå ganske mye fysisk på grunn av svimmelhet, det vet de jo.

Jeg har ikke vært nevneverdig deprimert utover at det er belastende å ikke orke noe som helst ,----og fortsatt ha veldig lyst til alt liksom før (var veldig aktiv), men har altså ikke energi,---

ler fortsatt mye, gleder meg over ting, og har ifølge familie og venner et jevnt og godt humør...Så noen vanlig depresjon kan det vel ikke være....føler det iallefall ikke sånn selv.

Da må det i så fall være at depresjonen setter seg totalt i kroppen???? Vet lite om dette, men skulle gjerne visst mer!!!

Men ble jo redd av å være i så dårlig form, så angst for farlige sykdommer ble jo en del av hverdagen og har nok brukt mye energi på det. Både bekymringsmessig og belastningen ved alle undersøkensene jeg har tatt.

Men ingen leger har kunnet finne ut hva det er, så det ble konkludert med at det var angst og psykosomatiske plager.

Men har ikke gått hverken til psykolig eller psykiater, så jeg vet veldig lite om hvordan angst og depr. kan ta kroppen.

Først nå etter ti år har jeg blitt sent til psykosomatisk intitutt, men det blir bare et par ganger for å avklare situasjonen etter hva jeg har skjønt.

Nå i sommer var jeg imidlerid på MR og fikk greie på at jeg hadde en nakkeskade... en virvel fungerte ikke og det var forkalkninger...

Aner ikke hvor mye dette kan ha å gjøre med min helsesituajson ,--- har ikke fått snakket med fastlegen annet enn på tlf etter undersøkelsen, men jeg tror det må være en del av årsaken til noen av mine hodeplager selv...Og så har det "ballet" på seg med all denne bekymringen om hva som feiler meg.

For angst for farlige sykdommer/og nå i sommer også noe angst face to face med mennesker det har jeg fått.

Men dette "sosiale" var nok noe situasjonsbetinget, for jeg er mye bedre nå av det nå. Fikk det som sagt etter å ha gått til hard massasje av nakke og rygg...og det er andre gangen det skjer. Men forrige gang gikk det også over. -- over til den jevne, med "fysiske plager" og bekymring.

Så hard trening er ikke noe for meg. Sliter og med etterdønninger etter prolaps i nedre del av ryggen--(2 ganger), så ergometersykkel har jeg fått beskjed om ikke å bruke--- også på grunn av skjevt bekken....

Men jeg skulle veldig gjerne ha vært i stand til en økt på treningsstudio eller annen hardere trim. Men min 20 minutters tur er nok for min kropp, desverre. Er dette vanlig ved angst??

Har noen av dere andre her opplevd angst/depresjon så fysisk??? Kanskje jeg lider av utbrenthet?? Tar det sånn??

Har heller ingen redsel i forbindelse med angst-- får heller ikke anfall av noe slag--- "bare" føler meg svimmel og ekkel i øynene i varierende grad???-- Noen ganger så ille at jeg ikke greier å prate og må ligge, men svært sjeldent.

Er som sagt veldig interessert i å høre om andre har erfart lignende!!!.

Håper på svar ----

Med vennlig hilsen

[Gjest stå på]

Hei igjen.... Jeg har alltid vært glad i fjellturer både sommer og vinter... og før jeg fikk mitt "veggkræsj" for 10 år siden var jeg sprek. Husker ungene rundt her som drev og trente turn, var så imponert over at jeg greide å slå hjul mange ganger etter hverandre i en alder av 33. Drev også med ridning daglig.

Men "plutselig" etter siste svangerskap og kolikkbarn i noen mnd. forsvant all energi.

Var og er fortsatt slapp, svimmel, spenniger i hodet, magetrøbbel og generellt utilpass og uvel.

Så for meg er ikke trim noe alternativ i den form det snakkes om her.

Har i alle disse årene gått ca 20 minutter hver dag- men blir fortsatt sliten av denne lille turen. Svimmel og ør. På det verste greide jeg nesten ikke gå over gulvet her hjemme en gang. Hadde et forferdlig ubehag i hodet.. Men jeg gjorde det jo, på pur vilje...

Var også konstant veldig ekkel i øynene (de var "røde" og slitne og jeg fikk en følelse av å ha sand i dem??) i tillegg til svimmelhet og kvalme de første årene. Trodde først det måtte være et slags virus, men legen mente det var nerver??

Hadde ikke sjans til å jobbe de første fem årene...

Har alltid prøvd å skjule hvor ille alt var for barna. Men at mamma må avstå ganske mye fysisk på grunn av svimmelhet, det vet de jo.

Jeg har ikke vært nevneverdig deprimert utover at det er belastende å ikke orke noe som helst ,----og fortsatt ha veldig lyst til alt liksom før (var veldig aktiv), men har altså ikke energi,---

ler fortsatt mye, gleder meg over ting, og har ifølge familie og venner et jevnt og godt humør...Så noen vanlig depresjon kan det vel ikke være....føler det iallefall ikke sånn selv.

Da må det i så fall være at depresjonen setter seg totalt i kroppen???? Vet lite om dette, men skulle gjerne visst mer!!!

Men ble jo redd av å være i så dårlig form, så angst for farlige sykdommer ble jo en del av hverdagen og har nok brukt mye energi på det. Både bekymringsmessig og belastningen ved alle undersøkensene jeg har tatt.

Men ingen leger har kunnet finne ut hva det er, så det ble konkludert med at det var angst og psykosomatiske plager.

Men har ikke gått hverken til psykolig eller psykiater, så jeg vet veldig lite om hvordan angst og depr. kan ta kroppen.

Først nå etter ti år har jeg blitt sent til psykosomatisk intitutt, men det blir bare et par ganger for å avklare situasjonen etter hva jeg har skjønt.

Nå i sommer var jeg imidlerid på MR og fikk greie på at jeg hadde en nakkeskade... en virvel fungerte ikke og det var forkalkninger...

Aner ikke hvor mye dette kan ha å gjøre med min helsesituajson ,--- har ikke fått snakket med fastlegen annet enn på tlf etter undersøkelsen, men jeg tror det må være en del av årsaken til noen av mine hodeplager selv...Og så har det "ballet" på seg med all denne bekymringen om hva som feiler meg.

For angst for farlige sykdommer/og nå i sommer også noe angst face to face med mennesker det har jeg fått.

Men dette "sosiale" var nok noe situasjonsbetinget, for jeg er mye bedre nå av det nå. Fikk det som sagt etter å ha gått til hard massasje av nakke og rygg...og det er andre gangen det skjer. Men forrige gang gikk det også over. -- over til den jevne, med "fysiske plager" og bekymring.

Så hard trening er ikke noe for meg. Sliter og med etterdønninger etter prolaps i nedre del av ryggen--(2 ganger), så ergometersykkel har jeg fått beskjed om ikke å bruke--- også på grunn av skjevt bekken....

Men jeg skulle veldig gjerne ha vært i stand til en økt på treningsstudio eller annen hardere trim. Men min 20 minutters tur er nok for min kropp, desverre. Er dette vanlig ved angst??

Har noen av dere andre her opplevd angst/depresjon så fysisk??? Kanskje jeg lider av utbrenthet?? Tar det sånn??

Har heller ingen redsel i forbindelse med angst-- får heller ikke anfall av noe slag--- "bare" føler meg svimmel og ekkel i øynene i varierende grad???-- Noen ganger så ille at jeg ikke greier å prate og må ligge, men svært sjeldent.

Er som sagt veldig interessert i å høre om andre har erfart lignende!!!.

Håper på svar ----

Med vennlig hilsen

Det er en sterk historie du forteller. Desverre er det slik at fødsler og småbarnsstell tapper kvinner mer enn noe annet. Det kan jo hende du er utbrent. Jeg var selv langt nede 3-4 år etter siste fødsel, alt var et ork. Føler vel at ting har begynt å komme seg, men energien savner jeg. Den jeg hadde så mye av tidligere.

Har du forsøkt å legge om kostholdet på noen måte? Det hjalp meg å endre litt på kosten, men veien opp igjen er lang og bratt til tider.

[ink1365380698]

Det er en sterk historie du forteller. Desverre er det slik at fødsler og småbarnsstell tapper kvinner mer enn noe annet. Det kan jo hende du er utbrent. Jeg var selv langt nede 3-4 år etter siste fødsel, alt var et ork. Føler vel at ting har begynt å komme seg, men energien savner jeg. Den jeg hadde så mye av tidligere.

Har du forsøkt å legge om kostholdet på noen måte? Det hjalp meg å endre litt på kosten, men veien opp igjen er lang og bratt til tider.

Hei takk for svar....

Når det gjelder kosthold har jeg prøvd eliminasjonsmetoden (var det riktig skrevet??) for eventuellt å finne om om jeg har noe matinntolleranse...

Men har ikke funnet ut av noe.

Tar mye helskospreparater, så hvis systemet tar opp, skulle jeg ikke være i manko på noe viktige mineraler/vitaminer...

Men selv om jeg prøver å leve forholdsvis sunt, så er jeg åpen for råd??

Lurer litt på om det kan være hormonelle forhold som kommer i ulage også, som ikke er målbare. Kjenner ei som omtrent har hatt det akkurat som meg. Fikk det og etter siste barnefødsel, og hun ble faktisk kvitt det etter overgangsalderen!!?? Men det tok nesten 20 år!!!! Og ingen skjønner hvorfor... Men kroppen er et avansert system hvor ikke alt lar seg måle.

Så det er kanskje håp.....

Og jeg står på.... er ikke av de som gir opp....

Så hva gjorde du angående kosthold, det er jo selvsagt like individuelt som alt annet, men allikevel....

Mvh

[Gjest alternativer]

Hei takk for svar....

Når det gjelder kosthold har jeg prøvd eliminasjonsmetoden (var det riktig skrevet??) for eventuellt å finne om om jeg har noe matinntolleranse...

Men har ikke funnet ut av noe.

Tar mye helskospreparater, så hvis systemet tar opp, skulle jeg ikke være i manko på noe viktige mineraler/vitaminer...

Men selv om jeg prøver å leve forholdsvis sunt, så er jeg åpen for råd??

Lurer litt på om det kan være hormonelle forhold som kommer i ulage også, som ikke er målbare. Kjenner ei som omtrent har hatt det akkurat som meg. Fikk det og etter siste barnefødsel, og hun ble faktisk kvitt det etter overgangsalderen!!?? Men det tok nesten 20 år!!!! Og ingen skjønner hvorfor... Men kroppen er et avansert system hvor ikke alt lar seg måle.

Så det er kanskje håp.....

Og jeg står på.... er ikke av de som gir opp....

Så hva gjorde du angående kosthold, det er jo selvsagt like individuelt som alt annet, men allikevel....

Mvh

Hei ink,

Jeg har lest mye av det du har skrevet, men husker ikke alt. Har du prøvd akupunktur, fotsoneterapi, homøopati?

[ink1365380698]

Hei ink,

Jeg har lest mye av det du har skrevet, men husker ikke alt. Har du prøvd akupunktur, fotsoneterapi, homøopati?

Hei igjen og takk for svar...

Har prøvd akupunktur for avspenning, både klassisk akupunktur og øreakupunktur, og gått mye hos homeopat,

--en gang trodde jeg at jeg hadde funnet grunnen til mine plager da jeg hos homeopat etter nøyaktig måling av blodsukkeret over en hel dag fikk rede på at den var ustabil.... Gikk på diett i mange måneder, men det hjalp ikke det heller.

Har også prøvd psykosomatisk avspenning uten virkning.

Og går til aromaterapi hver 3. uke. Har gjort det i 6 år. Denne massasjen er mildere og jeg tror den gjør meg godt, tør iallefall ikke slutte.

Soneterapi har jeg imidlertid ikke prøvd,da jeg er blitt advart at dette er temmelig tøfft når det gjelder psyke... og en må regne med en kraftig forverring. Slik er det vel med alle alternativer kanskje.....men er veldig redd for at mine plager skal "kanalisere" annerledes og bli til depresjon, slik som skjer når jeg har gått til hard massasje. Da foretrekker jeg nemlig å gå å hangle "fysisk"..

Har prøvd soneterapi for lenge siden, men det var lenge før alle plagene satte inn.-- husker ikke lenger for hva, men ikke noe alvorlig.--- Det var en nabo som var under utdanning, tror jeg var prøveklut. Så jeg er ikke ukjent med terapiformen.

Mvh

[PieLill]

Hei igjen.... Jeg har alltid vært glad i fjellturer både sommer og vinter... og før jeg fikk mitt "veggkræsj" for 10 år siden var jeg sprek. Husker ungene rundt her som drev og trente turn, var så imponert over at jeg greide å slå hjul mange ganger etter hverandre i en alder av 33. Drev også med ridning daglig.

Men "plutselig" etter siste svangerskap og kolikkbarn i noen mnd. forsvant all energi.

Var og er fortsatt slapp, svimmel, spenniger i hodet, magetrøbbel og generellt utilpass og uvel.

Så for meg er ikke trim noe alternativ i den form det snakkes om her.

Har i alle disse årene gått ca 20 minutter hver dag- men blir fortsatt sliten av denne lille turen. Svimmel og ør. På det verste greide jeg nesten ikke gå over gulvet her hjemme en gang. Hadde et forferdlig ubehag i hodet.. Men jeg gjorde det jo, på pur vilje...

Var også konstant veldig ekkel i øynene (de var "røde" og slitne og jeg fikk en følelse av å ha sand i dem??) i tillegg til svimmelhet og kvalme de første årene. Trodde først det måtte være et slags virus, men legen mente det var nerver??

Hadde ikke sjans til å jobbe de første fem årene...

Har alltid prøvd å skjule hvor ille alt var for barna. Men at mamma må avstå ganske mye fysisk på grunn av svimmelhet, det vet de jo.

Jeg har ikke vært nevneverdig deprimert utover at det er belastende å ikke orke noe som helst ,----og fortsatt ha veldig lyst til alt liksom før (var veldig aktiv), men har altså ikke energi,---

ler fortsatt mye, gleder meg over ting, og har ifølge familie og venner et jevnt og godt humør...Så noen vanlig depresjon kan det vel ikke være....føler det iallefall ikke sånn selv.

Da må det i så fall være at depresjonen setter seg totalt i kroppen???? Vet lite om dette, men skulle gjerne visst mer!!!

Men ble jo redd av å være i så dårlig form, så angst for farlige sykdommer ble jo en del av hverdagen og har nok brukt mye energi på det. Både bekymringsmessig og belastningen ved alle undersøkensene jeg har tatt.

Men ingen leger har kunnet finne ut hva det er, så det ble konkludert med at det var angst og psykosomatiske plager.

Men har ikke gått hverken til psykolig eller psykiater, så jeg vet veldig lite om hvordan angst og depr. kan ta kroppen.

Først nå etter ti år har jeg blitt sent til psykosomatisk intitutt, men det blir bare et par ganger for å avklare situasjonen etter hva jeg har skjønt.

Nå i sommer var jeg imidlerid på MR og fikk greie på at jeg hadde en nakkeskade... en virvel fungerte ikke og det var forkalkninger...

Aner ikke hvor mye dette kan ha å gjøre med min helsesituajson ,--- har ikke fått snakket med fastlegen annet enn på tlf etter undersøkelsen, men jeg tror det må være en del av årsaken til noen av mine hodeplager selv...Og så har det "ballet" på seg med all denne bekymringen om hva som feiler meg.

For angst for farlige sykdommer/og nå i sommer også noe angst face to face med mennesker det har jeg fått.

Men dette "sosiale" var nok noe situasjonsbetinget, for jeg er mye bedre nå av det nå. Fikk det som sagt etter å ha gått til hard massasje av nakke og rygg...og det er andre gangen det skjer. Men forrige gang gikk det også over. -- over til den jevne, med "fysiske plager" og bekymring.

Så hard trening er ikke noe for meg. Sliter og med etterdønninger etter prolaps i nedre del av ryggen--(2 ganger), så ergometersykkel har jeg fått beskjed om ikke å bruke--- også på grunn av skjevt bekken....

Men jeg skulle veldig gjerne ha vært i stand til en økt på treningsstudio eller annen hardere trim. Men min 20 minutters tur er nok for min kropp, desverre. Er dette vanlig ved angst??

Har noen av dere andre her opplevd angst/depresjon så fysisk??? Kanskje jeg lider av utbrenthet?? Tar det sånn??

Har heller ingen redsel i forbindelse med angst-- får heller ikke anfall av noe slag--- "bare" føler meg svimmel og ekkel i øynene i varierende grad???-- Noen ganger så ille at jeg ikke greier å prate og må ligge, men svært sjeldent.

Er som sagt veldig interessert i å høre om andre har erfart lignende!!!.

Håper på svar ----

Med vennlig hilsen

Ikke bare, bare det du forteller om.

Det blir jo interessant å se hva som kommer videre av den nakkeutredningen.

Blir bare nysgjerrig på en ting. Du har altså over år fått beskje om at dine fysiske plager har en psykisk årsak. Har du da også fått tilbud om behandling for disse psykiske plagene?

Har du prøvd psykomotorisk fysioterapi? Ut fra det du beskriver høres det ut som noe du kanskje kunne ha nytte av.

mvh

[Gjest alternativer]

Hei igjen og takk for svar...

Har prøvd akupunktur for avspenning, både klassisk akupunktur og øreakupunktur, og gått mye hos homeopat,

--en gang trodde jeg at jeg hadde funnet grunnen til mine plager da jeg hos homeopat etter nøyaktig måling av blodsukkeret over en hel dag fikk rede på at den var ustabil.... Gikk på diett i mange måneder, men det hjalp ikke det heller.

Har også prøvd psykosomatisk avspenning uten virkning.

Og går til aromaterapi hver 3. uke. Har gjort det i 6 år. Denne massasjen er mildere og jeg tror den gjør meg godt, tør iallefall ikke slutte.

Soneterapi har jeg imidlertid ikke prøvd,da jeg er blitt advart at dette er temmelig tøfft når det gjelder psyke... og en må regne med en kraftig forverring. Slik er det vel med alle alternativer kanskje.....men er veldig redd for at mine plager skal "kanalisere" annerledes og bli til depresjon, slik som skjer når jeg har gått til hard massasje. Da foretrekker jeg nemlig å gå å hangle "fysisk"..

Har prøvd soneterapi for lenge siden, men det var lenge før alle plagene satte inn.-- husker ikke lenger for hva, men ikke noe alvorlig.--- Det var en nabo som var under utdanning, tror jeg var prøveklut. Så jeg er ikke ukjent med terapiformen.

Mvh

Jeg fikk samme tanker som PieLill - hvis dette er psykisk betinget, hva tror du det er psykisk som ligger bak? Kan du få hjelp til å ta tak i det? Noen ganger kan jo gammelt psykisk grums komme til overflaten nettopp når man er fysisk nedkjørt.

Ujevnt blodsukker - har du prøvd å være nøye med mange små, faste måltider, og helst mat med lav GI? (ref Fedon)

Jeg er motsatt av deg - jeg er av erfaring mer redd for akupunktur enn fotsoneterapi, det første virker kraftigere på meg. Fotsoneterapi er lettere å regulere i styrke, tror jeg.

Ellers er det morsomme med østlig tankegang at de ser kropp og psyke under ett. Depresjon og "sand i øynene" tror jeg behandles (delvis) på samme måte, fordi det anses å ha felles årsak.:-)

[ink1365380698]

Ikke bare, bare det du forteller om.

Det blir jo interessant å se hva som kommer videre av den nakkeutredningen.

Blir bare nysgjerrig på en ting. Du har altså over år fått beskje om at dine fysiske plager har en psykisk årsak. Har du da også fått tilbud om behandling for disse psykiske plagene?

Har du prøvd psykomotorisk fysioterapi? Ut fra det du beskriver høres det ut som noe du kanskje kunne ha nytte av.

mvh

Hei Pielill

Jeg har prøvd psykomotorisk avspenning, men fikk en følelse av at fysioteapauten ikke kunne nok om det. Har hørt at andre har fått god hjelp, men det er ikke noe tilbud her i nærheten hvor jeg bor.

Selvsagt hører kropp og sjel sammen, og i og med at jeg har vært plaget av helseangst litt før dette også, (uten kroppslige symptomer!!!-- men bekymring i den grad at jeg gikk til snakket med legen og tok blodprøver o.l et par ganger i året, for å sjekke om alt var Ok!!!),-- og at ingen ting ble funnet på CT av hodet og hos nevrolog, mente legen at det er angst som har satt seg i kroppen.

Jeg trodde som sagt at jeg hadde fått et virus e.l, men det er ikke lett å finne ut av. jfr innlegg 11/9. Legen var åpen for det i begynnelsen, men det skulle normalt ikke ta så lang tid fikk jeg greie på. Jeg kunne ikke sitte å se på TV og PC, vann som bølget, lysrør, levende lys, kjøre bil etc uten at jeg ble veldig ør og svimmel... Fikk ikke dette til å rime med nerver, så jeg trodde og kanskje tror at det startet med et slags virus eller noe på balansenerven i og med at øynene også var så "rare".

Men ingen visste da at jeg hadde denne nakkeskaden heller. Og jeg har hørt at det også kan gi lignenede symptomer. En naprapat jeg oppsøkte en gang lurte veldig på om jeg ikke kunne ha hatt wiplash e.l, men jeg koblet ikke dette til annet enn nakkesleng i forb. med bil som jeg heldigvis ikke har vært med på.

Men nå i ettertid har jeg kommet til å tenke på at sommeren før jeg fikk dette var jeg på besteforeldrebesøk og hoppet i høyet med datteren min, og landet selv på betongen 3 meter nedenfor. Så ut som om det var mye høy der, men det lå bare løst oppå... Så da singlet det godt i hodet.skal jeg si!! (datteren min hoppet selvsagt på tryggere grunn... var bare 3-4 år den gangen) Jeg trodde jeg skulle lande mykt, og var totalt uforberedt på det harde slaget. Da jeg fortalte dette til legen min i sommer sendte hun meg rett på MR... og jeg har altså en virvelskade. Men det er ikke noe å gjøre med det.

Nå vet ikke jeg som sagt hvor mye dette kan gjøre ang. mine hodeplager. Men at jeg ble så dårlig denne høsten (94)gav til de grader input til min helsebekymring, og sånn tror jeg det har ballet på seg. Er redd disse svimmelhetsangfallene og går og spenner meg....og blir enda mer svimmel...og har hatt en konstant bekymring over hva det kunne være!!--

Men jeg er jo blitt bedre, de 5 føreste årene var verst.

Jobber 60 % nå som jeg har gjort, og det går greit, slitsomt men det går... Hadde i sommer noe sosiale sperringer da jeg ble veldig svimmel face to face, men det er nå over heldigvis...

Men jeg lengter tilbake til det aktive livet jeg hadde, men det er jeg nok ikke alene om.

Så mottoet mitt har vært at jeg må gjøre det beste ut av situasjonen, og håpe at det kan bli bedre.... Men prøver nå aurorix for å se om det kan gi meg mer energi, og gjøre meg litt mere likeglad til egen helsebekymring....

Mvh

[ink1365380698]

Jeg fikk samme tanker som PieLill - hvis dette er psykisk betinget, hva tror du det er psykisk som ligger bak? Kan du få hjelp til å ta tak i det? Noen ganger kan jo gammelt psykisk grums komme til overflaten nettopp når man er fysisk nedkjørt.

Ujevnt blodsukker - har du prøvd å være nøye med mange små, faste måltider, og helst mat med lav GI? (ref Fedon)

Jeg er motsatt av deg - jeg er av erfaring mer redd for akupunktur enn fotsoneterapi, det første virker kraftigere på meg. Fotsoneterapi er lettere å regulere i styrke, tror jeg.

Ellers er det morsomme med østlig tankegang at de ser kropp og psyke under ett. Depresjon og "sand i øynene" tror jeg behandles (delvis) på samme måte, fordi det anses å ha felles årsak.:-)

hei og takk for svar.... viser til langt innlegg til Pielill ovenfor...

Jo, jeg er helt sikker på at kropp og sjel henger til de grader sammen, så den muligheten er der, helt klart. Eller en sammensetning av flere faktorer--- angst, nakkeskade mm...er nok belastet med begge deler....

Ellers er alternative behandlig veldig interessant i og med at de klarere der denne sammenhengen med kropp og sjel.

Har prøvd lavglykose diett, da jeg hadde ustabilt blodsukker. Dvd homeopaten sa det var i grenseland, men at jeg med fordel kunne prøve en diett. Og det gjorde jeg i 7 mnd uten at det hjalp. Neste gang jeg tok denne blodsukkertesten var et par år senere og da var den normal, så det er ikke sikkert at det var det første gengen heller.

Tatt hos lege, har alltid blodsukkeret vært helt Ok.

Ellers så tror jeg Fedon Lingberg har rett i at vi spiser alt for mye karbohydrater... og at vi har mye å lære når det gjelder kosthold.

Matinntoleranser er også en ting som burde forskes mere på. Med dagens kjemikalie tilsetninger i maten, er det usikkert hva dette gjør meg kropp og sjel...

Mvh

[PieLill]

Hei Pielill

Jeg har prøvd psykomotorisk avspenning, men fikk en følelse av at fysioteapauten ikke kunne nok om det. Har hørt at andre har fått god hjelp, men det er ikke noe tilbud her i nærheten hvor jeg bor.

Selvsagt hører kropp og sjel sammen, og i og med at jeg har vært plaget av helseangst litt før dette også, (uten kroppslige symptomer!!!-- men bekymring i den grad at jeg gikk til snakket med legen og tok blodprøver o.l et par ganger i året, for å sjekke om alt var Ok!!!),-- og at ingen ting ble funnet på CT av hodet og hos nevrolog, mente legen at det er angst som har satt seg i kroppen.

Jeg trodde som sagt at jeg hadde fått et virus e.l, men det er ikke lett å finne ut av. jfr innlegg 11/9. Legen var åpen for det i begynnelsen, men det skulle normalt ikke ta så lang tid fikk jeg greie på. Jeg kunne ikke sitte å se på TV og PC, vann som bølget, lysrør, levende lys, kjøre bil etc uten at jeg ble veldig ør og svimmel... Fikk ikke dette til å rime med nerver, så jeg trodde og kanskje tror at det startet med et slags virus eller noe på balansenerven i og med at øynene også var så "rare".

Men ingen visste da at jeg hadde denne nakkeskaden heller. Og jeg har hørt at det også kan gi lignenede symptomer. En naprapat jeg oppsøkte en gang lurte veldig på om jeg ikke kunne ha hatt wiplash e.l, men jeg koblet ikke dette til annet enn nakkesleng i forb. med bil som jeg heldigvis ikke har vært med på.

Men nå i ettertid har jeg kommet til å tenke på at sommeren før jeg fikk dette var jeg på besteforeldrebesøk og hoppet i høyet med datteren min, og landet selv på betongen 3 meter nedenfor. Så ut som om det var mye høy der, men det lå bare løst oppå... Så da singlet det godt i hodet.skal jeg si!! (datteren min hoppet selvsagt på tryggere grunn... var bare 3-4 år den gangen) Jeg trodde jeg skulle lande mykt, og var totalt uforberedt på det harde slaget. Da jeg fortalte dette til legen min i sommer sendte hun meg rett på MR... og jeg har altså en virvelskade. Men det er ikke noe å gjøre med det.

Nå vet ikke jeg som sagt hvor mye dette kan gjøre ang. mine hodeplager. Men at jeg ble så dårlig denne høsten (94)gav til de grader input til min helsebekymring, og sånn tror jeg det har ballet på seg. Er redd disse svimmelhetsangfallene og går og spenner meg....og blir enda mer svimmel...og har hatt en konstant bekymring over hva det kunne være!!--

Men jeg er jo blitt bedre, de 5 føreste årene var verst.

Jobber 60 % nå som jeg har gjort, og det går greit, slitsomt men det går... Hadde i sommer noe sosiale sperringer da jeg ble veldig svimmel face to face, men det er nå over heldigvis...

Men jeg lengter tilbake til det aktive livet jeg hadde, men det er jeg nok ikke alene om.

Så mottoet mitt har vært at jeg må gjøre det beste ut av situasjonen, og håpe at det kan bli bedre.... Men prøver nå aurorix for å se om det kan gi meg mer energi, og gjøre meg litt mere likeglad til egen helsebekymring....

Mvh

Du har prøvd en hel del.

Når du prøvde psykomotorisk avspenning, var dette med en vanlig fysioterapeut, eller en som var spesialisert som psykomotorisk fysioterpeut?

Mitt inntrykk er at de som er spesialiserte, kan være veldig gode støttespillere når det gjelder "å ta tilbake kroppen" etter for eksempel det du har vært gjennom. Men det er selvsagt individuelt hvem det funker for.

Håper du får god hjelp av aurorix og at de kan finne tilnærmiger til nakkeskaden som hjelper deg.

Du er jammen tøff.

mvh

[ink1365380698]

Du har prøvd en hel del.

Når du prøvde psykomotorisk avspenning, var dette med en vanlig fysioterapeut, eller en som var spesialisert som psykomotorisk fysioterpeut?

Mitt inntrykk er at de som er spesialiserte, kan være veldig gode støttespillere når det gjelder "å ta tilbake kroppen" etter for eksempel det du har vært gjennom. Men det er selvsagt individuelt hvem det funker for.

Håper du får god hjelp av aurorix og at de kan finne tilnærmiger til nakkeskaden som hjelper deg.

Du er jammen tøff.

mvh

hei og takk for svar...

psykomorisk avspenning var hos en fysioterapaut... tror egentlig ikke han var noe flink i dette. Vet det finnes spesialister, men langt unna her jeg bor, ca 1,5 time hver vei og veldig lange ventetider.

Men jeg har overveid å prøve...

Også yoga hvis det kommer noe kurs i nærheten her...

mvh ink