reaksjoner etter selvmord

[HoJa]

Jeg er en dame på 37 år som lever i en stabil og trygg familiesituasjon med min ektemann og våre to døtre på snart 4 og 11 år. Jeg har for tiden en stipendiatstilling ved universitetet, en stilling som er tidsbegrenset og som jeg derfor trer ut av like over nyttår. I skrivende øyeblikk vet jeg ikke hva som vil skje etter dette, men det er langt fra noe som bekymrer meg nå. Jeg har en barndom og oppvekst på godt og vondt. I vel 2 år gikk jeg i psykoterapi for å få orden på og klarhet i hvilken rolle min mor har i mitt liv slik at jeg selv skulle greie å være den moren jeg ønsket for mine barn. Hovedsakelig knyttet problemene mine seg til gjentatte atskillelser fra mine foreldre fra jeg var halvannet år og frem til jeg var i slutten av tenårene, noe som har ført til at jeg vel aldri har vært sikker på at jeg var elsket av mine foreldre. Jeg syntes selv at jeg hadde et meget godt utbytte av behandlingen og føler på mange måter at jeg har blitt mye bedre kjent med meg selv etterpå. Jeg har fremdeles et vanskelig forhold til min mor, men jeg syns jeg takler det bra og forsøker å gjøre det beste ut av det. Min far var egentlig aldri noen viktig del i denne behandlingsprosessen.

I vår tok min far livet sitt. Det kom veldig overraskende, selv om jeg i ettertid ser at det kanskje ikke var så overraskende allikevel. Han hadde etter alt å dømme mye mer å slite med enn han noensinne greide å vise verken meg eller andre. Jeg reagerte med å bli fryktelig lei meg, sint, jeg fikk en følelse av at han sviktet og at det var et så fundamentalt svik at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal greie å hanskes med det. Jeg var sykemeldt i ca to måneder, men følte meg da klar til å begynne å jobbe igjen. I løpet av sykemeldingsperioden gikk jeg to ganger til psykolog som hjalp meg til å snakke gjennom reaksjonene mine. I tillegg har jeg et veldig godt forhold til min fars siste kone (de ble skilt for noen år siden) og deres felles barn, altså mine to halvsøstre. Vi snakker mye om pappa, særlig jeg og min fars siste kone. Med andre ord føler jeg at jeg har reagert sunt, oppsøkt og fått hjelp og nå burde være klar for å fortsette livet.

Grunnen til at jeg skriver dette er at det ikke føles slik. Jeg føler meg slett ikke klar for noe som helst. Spesielt ser jeg dette i jobbsammenheng. Jeg har problemer med å konsentrere meg, med å ta faget mitt på alvor. En karriere i akademia føles helt feil, i det hele tatt føles alle former for jobbkarrierer helt feil. Det jeg har aller mest lyst til er å være hjemme, være sammen med de jeg er glad i, fyre på peisen og drikke te. Å være på jobb er pinefullt, også fordi dette er en jobb med krav og forventninger jeg slett ikke er verken i stand til, eller har lyst til å møte. (Siden jeg snart vil være arbeidsledig er jo dette for så vidt en slags løsning på dette problemet, men den vil jo ikke være permanent)

Jeg er litt bekymret for at denne følelsen av hjelpeløshet er kommet for å bli. Jeg kjenner igjen mange av følelsene fra den perioden jeg strevde som verst med å få til et forhold til min mor. Denne gangen har jeg det mange ganger bedre på mange flere områder, men følelsene er allikevel like dramatiske som den gang. Jeg fanges ofte av følelsen av å være uelsket av min far, av å være rasende på han blant annet fordi han valgte å ta livet sitt på en måte som sørget for at hans yngste barn var de første som fant han. Ofte føler jeg også at ting og situasjoner er meningsløse. Dette knytter seg ofte (bare) til forhold som jobb. Det eneste som oppleves meningsfylt er familien min, barna mine og det vi som familie skaper sammen.

Jeg er ikke sikker på hvordan jeg skal takle dette og hvordan jeg skal gå frem for å få en løsning på det og lurer på om jeg kan få noen råd, både i forhold til hvordan jeg skal takle problemene med å fungere på jobb, men spesielt hva jeg bør gjøre for å få det bedre selv. Er dette noe som går over, finnes det noen grep som kan få det til å gå over raskere?

Med hilsen

H

[PieLill]

Kondolerer. Det er vel noe av den vanskeligste måten å miste noen på.

Jeg har ikke de klare svarene jeg skulle ønske. Bare noen tanker å dele. Skulle noe være til nytte er det jo bra.

Jeg ble enke i ung alder, dvs. det ble plutselig begravelse i stedet for bryllupp. (Han gjorde det ikke selv.)

Jeg tenker ofte på sorg, sinne og avmakt som en bomerang man kaster fra seg og tror man er ferdig med. Så kommer den tilbake og treffer oss i ryggen. Vi drar den ut, slikker sårene å kaster den bort enda hardere enn før. Lurer på hva vi gjorde galt forrige gang.

Så tror tror vi vi er kvitt den, helt til den treffer oss i ryggen igjen...

For meg har det hjulpet å akseptere at sorgen og det som følger med ikke er noe jeg blir ferdig med en gang for alle, men som jeg stadig må håndtere på ulike måter. Da kan jeg bruke kreftene på å håndtere det, i stedet for å slite meg ut på frustrasjon over at jeg aldri blir ferdig.

For mitt vedkommende har det aldri blitt helt borte, men det har bleknet og avtatt i intensitet. Samtidig har min styrke til å takle det vokst. Nå er det bare en svak undertone i enkelte sammenhenger.

Jeg blir også litt fandenivoldsk og tenker at jeg har noen erfaringer som er så vanvittig dyrekjøpte at jeg akter å bruke dem for alt de er verdt. Det er min revansje.

For meg fungerte det best når jeg tillot meg selv å pendle mellom fortid og framtid, håp og fortvilelse. Jeg måtte ofte aktivt velge og mange ganger tvinge meg selv til å gripe fatt i livet. Jeg var under utdanning da det sto på som verst. Gikk på rå vilje og mangel på andre alternativer.

Jeg klarte ikke å gripe hele livet på en gang. Men bit for bit, greide jeg å ta det tilbake. Greide å både tro at jeg kunne, være villig til og også klare å håndtere belastninger og ansvar igjen.

mvh

[gush1365380769]

Kondolerer. Sorgen er langmodig - og det er helt naturlig at du ikke føler deg kapabel til å ta fatt på hverdagen etter du mistet din far. Min mor døde i en ulykke og jeg var faktisk sykemeldt i 6 måneder.

Tror dessverre ikke at det finnes noen oppskrift på hvordan du skal "takle" sorgen eller komme deg videre,men det er sikkert smart å fortsette å gå til psykolog/psykiater for å

få "tømt" seg for tanker.

Sender deg en link til en artikkel jeg vil anbefale at du leser. Tror nok dine reaksjoner er temmelige normale.

http://www.helsenytt.no/artikler/leve_i_sorg.htm