Må jeg ha det sånn!

[buråsjenta]

Er så forferdelig sliten om dagen. Orker nesten ikke stå opp, har lyst til grine hele tiden. Gjør det ofte.Men jeg kommer meg opp for familiens skyld. Kan ikke tillate meg selv å være syk. Det er nok sykdomm rundt meg. Vil at sønnen min på 11 skal ha et godt liv, men nå er jeg så sliten. Mannen min er psykisk syk(bipolar II)det går bedere nå med medisiner, men jeg redd han ikke tåler så mye press. Det blir til at jeg tar på meg for mange oppgaver.Elste sønnen på 19 har flyttet hjemme fra, noe som var godt, men nå tror jeg at han ruser seg.Han har adhd.Foreldere og svigerforeldre er syke, søsken bor langt borte fra.Jeg er nå sykemeldt i 50%, men har dårlig samvittighet for det. Det er jo ikke jobben som gjør meg syk.Mannen min å jeg er ikke kjærester lenger, men oppfører oss som gode venner. Savner noen å være nær med. Jeg føler meg helt på bunn, hvordan komme ut av dette.Uff dette var lite oppbyggelig, men bare få det ut. Orker snart ikke leve mer. Prøvde å gå til psykolog for en tid siden, men spurte hva kan jeg gjøre med dette. Han syntes jeg hadde for mye.

buråsjenta

[Orio]

Kanskje du skulle gjøre et nytt forsøk med psykolog?

Kan også høres ut som du er deprimert, har du tatt opp det med legen din? Kanskje du hadde hatt hjelp av antidepressiva.

[frosken]

Jeg er glad over å lese at du til tross for at du er så sliten er opptatt av å gi din 11 år gamle sønn en god oppvekst.

Det høres ut som om du har mange å bekymre deg om; mannen din er syk og tåler ikke så mye belastning, eldstegutten din har adhd og du er redd for at han ruser seg, og i tillegg er både foreldre og svigerforeldre syke. Med så mange å ta deg av, så er det ikke rart at du er så sliten at du trenger å være delvis sykemeldt en periode. Du trenger ikke ha dårlig samvittighet for at du er sykemeldt - det er totalbelastningene i livet ditt som sliter deg ut og da har du lov til å være sykemeldt, du som andre:-)

Det høres ut som om du trenger noen å snakke med for å lete etter alternative løsninger og muligheter til å hente energi. Har du sluttet hos psykologen? Var det noen hjelp i det hele tatt å gå i terapi?

Jeg synes du skal kontakte legen din og be vedkommmende hjelpe deg til å finne noen å snakke med. Vedkommende bør ha fokus på løsninger og ikke bare følelser - tenker jeg.

Du trenger sannsynligvis avlastning på en eller annen måte - problemet blir å finne noe som hjelper deg og som ikke samtidig gjør ting vanskeligere for yngste sønnen din. Kan du og mannen din snakke om dette og sammen forsøke å finne på noe som kan hjelpe?