Diabetes dårlig selvbilde

[djænn]

Hei, hva gjør man når man har en kompis som er på randen til å ta sitt eget liv?Han har diabetes, dårlig selvbilde, har mye dårlige erfaringer med damer, og nedsatt generell livskvalitet og helse.Han har også blitt utsatt for diverse nedturer når det gjelder damer, meg selv inkludert. Jeg har forsøkt å si unnskyld for mine handlinger, selv om han og jeg ikke er sammen, men hovedproblemet ligger i at han har latt seg utnytte av andre damer, og sliter med div.Hjelp, hva gjør jeg, er jeg rette personen for han å snakke med?Han liker ikke å gå til legen, synes de bare er kvakksalvere, og er ganske sta der... Hadde han visst jeg skrev dette til deg... gud vet hva han ville gjort da.Jeg kommer til å få så dårlig samvittighet hvis han faktisk velger å gjennomgå dette.Selv har jeg ikke spist siden søndag ca 1800. Fikk i meg litt lunsj istad, men jeg er en rimelig empatisk person, jeg vil ikke stå ansvarlig dersom han finner ut at han ikke vil leve lengre..mvhdjænn

[Gjest tjohooo]

Voksne mennesker takler sykdommer som diabetes. Ikke for å bagatellisere, men det finnes verre ting. Og nedturer i kjærlighetslivet er noe som hører livet til. Føler du at han manipulerer deg? Han må ta ansvar for sitt eget liv han som alle andre voksne mennesker, komme seg ut av "offer for omstendigheter-sporet" og jeg foreslår at du setter tydelige grenser og krever at han går til legen og forklarer problemet sitt. Det kan nemlig høres ut som om at han er komfortabel med å la dette henge over deg istedet for å ta ansvar selv. Det blir en for stor belastning for deg å ha denne trusselen hengende over deg, og la ikke ditt eget selvbilde som snill og empatisk person indirekte komme til hinder for at han får profesjonell hjelp ved at du støtter og lytter og står i. Kjenner du foreldrene, vennene?

[djænn]

Voksne mennesker takler sykdommer som diabetes. Ikke for å bagatellisere, men det finnes verre ting. Og nedturer i kjærlighetslivet er noe som hører livet til. Føler du at han manipulerer deg? Han må ta ansvar for sitt eget liv han som alle andre voksne mennesker, komme seg ut av "offer for omstendigheter-sporet" og jeg foreslår at du setter tydelige grenser og krever at han går til legen og forklarer problemet sitt. Det kan nemlig høres ut som om at han er komfortabel med å la dette henge over deg istedet for å ta ansvar selv. Det blir en for stor belastning for deg å ha denne trusselen hengende over deg, og la ikke ditt eget selvbilde som snill og empatisk person indirekte komme til hinder for at han får profesjonell hjelp ved at du støtter og lytter og står i. Kjenner du foreldrene, vennene?

Kjenner til noen av vennene hans, men ikke nok til at jeg føler jeg kan ta dette opp med dem, men jeg spør han stadig om hvordan de forholder seg til han, man de sier ikke noe spesiellt. Jeg spør han om foreldrene hans også, men jeg tror ikke de har skjønt helt hvor j.. han egentlig har det akkurat nå.. Diabetesen er en ting, men når han stadig vekk har opplevd skuffelse på skuffelse av jenter som aldri har vist han den respekten han fortjente, er det vel ikke rart han begynner å stille spm ved sin egen eksistens? Jeg føler ikke at han manipulerer meg på noen måte, jeg har bare veldig vondt av han, men det er så lite jeg kan få gjort, hvis ikke jeg klarer å overtale han til å treffe en psykolog. En annen ting er at han har følelesr for meg, og ønsket at det skulle utvikle seg hos meg og, noe jeg tror kom en liten periode, men det gikk over igjen, for jeg trodde jeg var forelsket når jeg egentlig bare var forelsket i kjærligheten. En annen ting han har sagt er at han nok kommer til å sende ut brev til pårørende til disse menneskene som har gjort han noe vondt, før han legger ned kistelokket, og da får jeg litt angst, er dette en psykopats tankegang? Og er det ikke lov til å kreve litt respekt og medmenneskelighet tilbake når man selv føler man gir såpass mye av seg selv?

[Gjest tjohooo]

Kjenner til noen av vennene hans, men ikke nok til at jeg føler jeg kan ta dette opp med dem, men jeg spør han stadig om hvordan de forholder seg til han, man de sier ikke noe spesiellt. Jeg spør han om foreldrene hans også, men jeg tror ikke de har skjønt helt hvor j.. han egentlig har det akkurat nå.. Diabetesen er en ting, men når han stadig vekk har opplevd skuffelse på skuffelse av jenter som aldri har vist han den respekten han fortjente, er det vel ikke rart han begynner å stille spm ved sin egen eksistens? Jeg føler ikke at han manipulerer meg på noen måte, jeg har bare veldig vondt av han, men det er så lite jeg kan få gjort, hvis ikke jeg klarer å overtale han til å treffe en psykolog. En annen ting er at han har følelesr for meg, og ønsket at det skulle utvikle seg hos meg og, noe jeg tror kom en liten periode, men det gikk over igjen, for jeg trodde jeg var forelsket når jeg egentlig bare var forelsket i kjærligheten. En annen ting han har sagt er at han nok kommer til å sende ut brev til pårørende til disse menneskene som har gjort han noe vondt, før han legger ned kistelokket, og da får jeg litt angst, er dette en psykopats tankegang? Og er det ikke lov til å kreve litt respekt og medmenneskelighet tilbake når man selv føler man gir såpass mye av seg selv?

Ikke begynn å bland inn psykopati nå da.

Du må være litt bestemt her, si at du kan ikke tollerere at han snakker sånn, og at du forventer at han oppsøker lege. Når du skyver dette ufrivillig pålagte ansvaret fra deg, blir han nødt til å henvende seg et annet sted. Spørsmålet er heller: hva er det som hindrer deg i å være bestemt? Det er jo det snilleste du kan gjøre.

Videre er det egentlig ikke rart at han blir skuffet og ikke får respekt hvis han ikke respekterer seg selv og ikke er stødig/selvstendig nok. Først må han like seg selv, osv.

Jeg opplevde selv at en ble "forelska" i meg, og jeg skuffet han til slutt, fordi jeg først var litt interessert og så trakk meg. Han ble rett og slett for intens og klengete/uselvstendig på en rar måte og alt for fort, og snakket stadig om hvor ofte han hadde blitt skuffet. Etter hvert kom også snakket om at han ville dø osv osv, fordi han var så glad i meg at han visste ikke hva han skulle gjøre. Jeg ble på ingen måte smigret av dette (blir du?), snarere skremt, hadde også vondt av han, men samtidig stålsatte jeg meg og avviste han bestemt og henviste til fastlegen på en vennlig men meget bestemt måte. Dette måtte jeg gjøre flere ganger. Noe annet går ikke.

[Bitis Gabonica]

Ikke begynn å bland inn psykopati nå da.

Du må være litt bestemt her, si at du kan ikke tollerere at han snakker sånn, og at du forventer at han oppsøker lege. Når du skyver dette ufrivillig pålagte ansvaret fra deg, blir han nødt til å henvende seg et annet sted. Spørsmålet er heller: hva er det som hindrer deg i å være bestemt? Det er jo det snilleste du kan gjøre.

Videre er det egentlig ikke rart at han blir skuffet og ikke får respekt hvis han ikke respekterer seg selv og ikke er stødig/selvstendig nok. Først må han like seg selv, osv.

Jeg opplevde selv at en ble "forelska" i meg, og jeg skuffet han til slutt, fordi jeg først var litt interessert og så trakk meg. Han ble rett og slett for intens og klengete/uselvstendig på en rar måte og alt for fort, og snakket stadig om hvor ofte han hadde blitt skuffet. Etter hvert kom også snakket om at han ville dø osv osv, fordi han var så glad i meg at han visste ikke hva han skulle gjøre. Jeg ble på ingen måte smigret av dette (blir du?), snarere skremt, hadde også vondt av han, men samtidig stålsatte jeg meg og avviste han bestemt og henviste til fastlegen på en vennlig men meget bestemt måte. Dette måtte jeg gjøre flere ganger. Noe annet går ikke.

Det er dessverre meget vanskelig å hjelpe en som ikke ønsker det selv.

Jeg kan nok høres kynisk ut, men han er ikke ditt ansvar. Hva han velger for seg selv er fullt og helt hans ansvar.