Hva vil skje?

[Gjest hjelp meg der ute........]

Her sitter jeg og tenker. En pakistansk gutt på 24 år.Sitter og tenker på alt som har skjedd i de siste 5 månedene. Mye har forandret seg til det positive. Husker at jeg for 9 måneder tilbake satt med depresjoner og ødelagt selvbilde. Mistrivdes på skolen og ikke minst hjemme. Hjemme var situasjonen slik at mamma har Parkinsons syndrom og har vært syk de siste 15 årene mens pappa var en tyrann i den forstand at han ikke ville la me gjøre noe og støttet minimalt. Jeg slet med alt og en dag fant jeg ut at jeg måtte ha hjelp og tok kontakt med en psykolog på egenhånd og kom ganske langt på vei allerede etter noen samtaler. Det var dyrt men en verdifull investering. Da selvsikkerheten begynte å bre seg fikk jeg mer perspektiv over livet og fant ut at jeg ville flytte ut hjemmefra og starte et eget liv et annet sted. Så jeg valgte en utdanning som jeg vil satse på og flyttet hjemmefra. De ville ikke la meg dra først men gav seg siden jeg er skikkelig sta. Så jeg flyttet vekk. Etter noen vansker i starten gikk det mye bedre. Jeg har startet et nytt liv og fått meg mange venner. Det rare er at jeg har flere jentevenner enn guttevenner, dette har sikkert en sammenheng med at jeg i tidligere tider ikke hadde kontakt med jenter siden jeg var altfor sjenert. Her er det noe helt annet. Jeg får de til å le og trives kjempegodt med de. Blir sett på som en blid og hyggelig person noe jeg også er. Siden min barndom har jeg blitt oppvokst blant nordmenn noe som har gjort at språket mitt er ganske bra og at jeg blir som en norsk-pakistaner. Her har jeg null problemer med noen. Jeg drikker sammen med dem, spiser sammen med, fester og hygger meg sammen med dem.

Da jeg kom hjem til jul hadde foreldrene mine en samtale med meg der de hadde kommet fram til at de skulle etter at jeg hadde fullført min utdanning, kjøpe et større hus sammen og flytte inn dit med den jenta de valgte for meg. Der og da sa jeg klart fra at jeg ville kjøpe eget hus og bo for meg selv og jenta skulle jeg finne selv, det kunne bli en norsk jente. Mamma ble hysterisk og sa du er ikke glad i oss lenger mens pappa gav opp og siden har de ikke nevnt noe. Dette var en seier for meg. Jeg sa til de at jeg ville fremdeles være glad i de selv om jeg flyttet for meg selv, jeg ville være der for de. Nå nevner de ikke dette mer.

Likevel har jeg ikke ro i meg. Er så redd for å bli alene og ende opp som en aleneboer. Har sett skrekkeksemplet på jobben min. En mann på 32 som jobber på nyttårsaften. I og for seg er dette ikke så rart men det var det han sa som skremte meg: "Jeg har ikke noe annet i fore", sa han. Og det enda at han har familie her. Jeg ser for meg at jeg kommer til å ende opp på samme måte. Det som taler for dette er at jeg ikke har vært i et eneste forhold en gang, langt mindra hatt sex. Vet ikke hvorfor men en indre frykt spiser opp meg innvendig. Det tok meg så lang tid på å forandre tankesettet mitt men iblant lurer jeg på om det er meg det er noe galt med. Jeg vet om mange som er single og tar det med knusende ro mens jeg blir bare reddere og reddere. Tenker at kanskje bør jeg la foreldrene mine velge en jente for meg men det blir også feil fordi de vil velge en etter sine kriterier og ikke mine.

Jeg er bare 24 år og har allerede slike tanker. Hva vil fremtiden bringe? For jeg er veldig redd for den.

[Gjest tjohooo]

Hei JMR. Vi alle har vårt å stri med, og mange er redde for fremtiden. Hvorfor skulle vi ikke være det, den er jo så uviss. Det er uansett her og nå som gjelder. Det er mange som tror at målet er å få seg en partner, og så får de det, men føler seg likevel ikke ok. Noen 'prosesser' må du igjennom før eller senere alikevel, og ja, du har årene på deg. Vi er alle redde for å bli sittende igjen alene. Men når du innrømmer frykten for deg selv, blir den ikke mindre skremmende da? Når vi er veldig opptatt av å oppnå noe, og veldig redde, blir vi også veldig navlebeskuende. Og da ser vi ikke klart. Hvordan skal vi greie å finne en partner som passer for resten av livet hvis vi er så over-opptatt av å finne den partneren, at vi stagnerer i vår utvikling?