jakten på identitet/mening

[Gjest mann27aar]

Har i alle år hatt en sterk følelse av at jeg har en slags oppgave i livet. jeg føler meg lite tilpass i dagens 9-5 samfunn hvor meningen med livet er å være konsument og forbruker eller kanskje finne en eller annen tåpelig pasifistisk religion, sette seg på baken og hylle en eller annen idiotisk gud, salig i blikket. Har dame, ett kurrant sted, ikke særlig mye gjeld og alt det der "vanlige" folk ville følt var mer enn nok for å gjøre dem tilfreds men jeg føler meg like fordømt tom invendig og at livet er like meningsløst og "kjipt".

Hele livet har jeg vært besatt av våpen, vold, selvforsvar osv, helt siden jeg lærte å gå ifølge moren min. Ventet nærmest på undergangen, på krig, forberedte meg på dette og tillhørte i mange år ett ekstremt politisk miljø men "brant ut", ble stukket i ryggen av mine egne "trosfeller" og mistet troen på hele greia, gikk rett og slett lei. Da trodde jeg at jeg faktisk hadde funnet ut hva min "oppgave" var. Leste mye litteratur og satte meg mye inn i ting. Etter at jeg mistet denne "troen" fikk jeg ett stort tomrom i meg jeg aldri har klart å fylle i ettertid.

Jeg føler meg aldri tilfreds, går fort lei, hvis jeg skal oppsummere hva jeg føler er det 2 ting: frykt og hat. Hat og hevntanker kretser stadig i hodet mitt. Før var døden noe fjernt for meg, men etter å ha opplevd mye rart og etter som årene har gått, tenkt mye over døden osv, har jeg begynt å føle angst for å dø, havne i fengsel og bli gammel der og miste ungdomstiden og pengene jeg har ordnet meg osv. Denne angsten har gjort at jeg har holdt meg i skinnet, ellers er jeg sikker på at jeg ville vært drapsmann for lengst. Jeg har aldri hatt noen motforestillinger mot å drepe, det har heller vært noe jeg har ønsket å gjøre, spesielt mot de jeg annser for å være "skadedyr", psykopater som kun er til pest og plage for folk og dyr og utnytter alt og alle, enten til sexuell tilfredsstillelse, økonomisk eller liknende, genetisk søppel kaller jeg dem gjerne, slikt avskum finnes det mer enn nok av.

Jeg er kanskje kynisk, men psykopat er jeg definitivt ikke, siden jeg faktisk føler empati, synes veldig synd på folk jeg skader hvis jeg føler at de har "positive" følelser for meg, men generelt har jeg 0 empati for mennesker men jeg føler en veldig sterk omsorg for dyr og det inkluderer alle kanskje untatt fluer og andre snyltende skadedyr som ikke har noen annen livsfunksjon enn å være til plage, rovdyr tar liv men de avliver faktisk syke dyr og kontrollerer bestander i motsetning til f.ex fluer som bare surrer rundt, spiser avføring og er motbydelige, mye de samme tankene jeg gjør meg om enkelte mennesker. Når det kommer til naturkatastrofen i asia var det hvordan det hadde gått med dyrene jeg var opptatt av, jeg ga blanke i menneskene som døde.

Jeg undres fælt over hva det egentlig feiler meg, og om jeg kan få behandling for denne stadige søken etter identitet og mening i tilværelsen. Jeg klarer ikke å få ro på meg. Jeg prøver hele tiden å tenke at ting slettes ikke trenger ha noen mening, jeg får bare prøve å nyte livet slik som det er, men jeg klarer ikke nyte det. Jeg mangler interesser og følelser som trengs får å klare det, fikser ikke å konsentrere meg, føler jobb er ett ork og ser heller ingen mening i å jobbe for dette falske tøffelsamfunnet hvor min rolle er å være lakei for en oppblåst, egoistisk sjef og produsere masse unødvendig dritt så jeg kan kjøpe meg masse unødvendig dritt, for så å gi en 100 lapp til de sultne barna i langtvekkistan så jeg kan bidra til å holde folk der nede i live i enda noen år og føle jeg har gjort en "god gjerning", men kanskje en dag vil de karre seg ut av elendigheten og bli opplyste, selvgode konsumenter og forbrukere og bli med og fortære naturressursene slik som vi her i norge til sitt eget velbehag, o hvilken stor lykke det ville vært.

Nei, tankene mine går hele tiden og kretser rundt det samme: Hvem er jeg? Hva vil jeg? Hva er min "oppgave" i livet?

Fler som har det slik, eller som kan fortelle meg om jeg har en slags psykisk sykdom eller om dette er normalt? Virker ikke sånn på meg, de fleste virker tilfreds med å være "normale" konsumenter og forbrukere, enten det eller så har de funnet jesus og har mistet helt bakkekontakten. Eller er det jeg som har det?

[marlenexxx27]

Ingen er så normal som de gir uttrykk for. Kanskje virker folk fornøyde, men alle har jo en sosial maske som man gjemmer seg bak. Jeg tror du overvurderer hvor normal og veltilpassa alle føler seg.

Men det er tungt å føle at man ikke passer inn, at man stadig er fyllt med tvil omkring de aller viktigste spørsmål her i livet, som hva som er meninga og sånn. Du går rundt og grubler på dette, og du blir overveldet av frykt og avsky. Det må føles veldig ensomt.

Det virker som at du skulle ønske du hadde et slags meningsfullt fundament i livet, som f.eks. religion ikke kan gi deg... Jeg tror du bare er nødt til å være tålmodig, og gi deg selv tid til å utforske disse spørsmålene som du har.

[Gjest xx 63]

Med alt det hatet du føler så må du ha det helt fryktelig. Vet du noe om hva dette kommer av, er der noen som har forgrepet seg på geg?

Jeg tror nok du ville kunne ha nytte av behandling hos en psykolog/psykiater. Om ikke annet som for å få ting satt i perspektiv.

Videre vil jeg si at den tomhetsfølelsen du har i forbindelse med at du har forlatt et ekstremt miljø er helt naturlig. Du har forlatt de som du betraktet som dine venner/likesinnede. Jeg tror de som forlater en menighet eller en annen organisasjon føler det på samme måten.

Håper du finner ut av tingene, og ønsker deg et godt nytt år.

[Gjest rubina29]

Interessant innlegg du kommer med! Det er nok flere enn du som tenker slik, jeg er en av dem. ( men jeg har ikke hat i meg. )

Satt og grublet over dette med min gode venn, og han hadde den konklusjonen at jorden er helvetet en må gjennom / eller straffen for noe en har gjort i et tidligere liv, for å komme "til himmelen", eller et bedre sted.

Er ikke så religiøs, men synes det er interessant å ha brainstorming ang livets mening..

Fortsatt god kveld!

[Gjest tjohooo]

"siden jeg faktisk føler empati, synes veldig synd på folk jeg skader hvis jeg føler at de har "positive" følelser for meg"

Så de som ikke har positive følelser for deg, altså ikke liker deg eller kanskje er redd deg, kan du skade uten å ha dårlig samvittighet? Den skjønner jeg ikke. Ville du selv hatt positive følelser for deg selv hvis du var en annen og så deg selv utenfra? Hvis du skader noen, uansett hvem som liker hvem av dere og ikke, greier du å sette deg inn i den personens sko og "kjenne" hvor vondt det er å bli skadet?

[Gjest mann27aar]

"siden jeg faktisk føler empati, synes veldig synd på folk jeg skader hvis jeg føler at de har "positive" følelser for meg"

Så de som ikke har positive følelser for deg, altså ikke liker deg eller kanskje er redd deg, kan du skade uten å ha dårlig samvittighet? Den skjønner jeg ikke. Ville du selv hatt positive følelser for deg selv hvis du var en annen og så deg selv utenfra? Hvis du skader noen, uansett hvem som liker hvem av dere og ikke, greier du å sette deg inn i den personens sko og "kjenne" hvor vondt det er å bli skadet?

tja, jeg ville følt dårlig samvittighet hvis jeg skadet noen som ikke ville meg noe vondt, var det jeg ville si, men en person som jeg vet ville skadet meg, som har ettellerannet i mot meg uten at jeg har gitt vedkommende noen spesiell grunn til det, hadde jeg gladelig kunnet hogd beina av, men det er ikke dermed sagt at jeg hadde gjort det, slik galskap får konsekvenser

[Gjest mann27aar]

Interessant innlegg du kommer med! Det er nok flere enn du som tenker slik, jeg er en av dem. ( men jeg har ikke hat i meg. )

Satt og grublet over dette med min gode venn, og han hadde den konklusjonen at jorden er helvetet en må gjennom / eller straffen for noe en har gjort i et tidligere liv, for å komme "til himmelen", eller et bedre sted.

Er ikke så religiøs, men synes det er interessant å ha brainstorming ang livets mening..

Fortsatt god kveld!

Tja, har også tenkt litt sånn, men har vel egentlig kommet fram til at det er sånn det vil si å eksistere. Finnes det en himmel og jeg kommer dit, tror jeg at jeg ville kjedet meg. Men helvete høres også utrolig kjipt ut. Jeg tror smerte, fysisk og psykisk, bare er ett resultat av at vi faktisk eksisterer, og jeg er ikke sikker på om det blir så mye bedre å være død. Hvem vet hva det vil si å ikke eksistere mer, og er det sikkert at å ikke eksistere, selv om livet er kjipt, er noen god sjebne? Ingen vet vel egentlig hva det innebærer.

Jeg har tenkt 2 ting om døden. Det ene er at du blir født "på ny", som deg selv igjen, uendelig mange år frem/tilbake i tid og lever ditt liv om igjen nøyaktig slik det er nå, og at dette går i en evig sirkel. For tid er jo egentlig en illusjon, og er det noe som heter evighet må den møte seg selv, eller kanskje ikke det engang, men som en sirkel som ikke har noen begynnelse eller noen slutt.

Det andre er at alt for deg stanser i dødsøyeblikket og at du er i den tilstanden i evig tid. Kanskje også hjernen lever og oppfatter ting en stund etterpå selv om hjertet har sluttet å slå, det tar visstnok noen minutter før mangelen på oksygen dreper hjernecellene og gjør slutt på alle muligheter for tankeprosesser.

Deppresivt å tenke på kanskje, men jeg tror lite på at man blir belønnet med å dra opp til himmelen og leve i sus og dus i all evighet, det er ikke noe som tilsier at naturen, "guds skaperverk", er slik. Og om verden er "guds skaperverk" og han sitter og spiller "gods quest" med oss, er han tydeligvis en veldig dårlig spiller eller slett ingen god gud som lar folk og dyr lide uten å gripe inn, samme hvordan man vrir og vender på det om at han ga oss "fri vilje" osv.

[Gjest mann27aar]

Med alt det hatet du føler så må du ha det helt fryktelig. Vet du noe om hva dette kommer av, er der noen som har forgrepet seg på geg?

Jeg tror nok du ville kunne ha nytte av behandling hos en psykolog/psykiater. Om ikke annet som for å få ting satt i perspektiv.

Videre vil jeg si at den tomhetsfølelsen du har i forbindelse med at du har forlatt et ekstremt miljø er helt naturlig. Du har forlatt de som du betraktet som dine venner/likesinnede. Jeg tror de som forlater en menighet eller en annen organisasjon føler det på samme måten.

Håper du finner ut av tingene, og ønsker deg et godt nytt år.

Forgrepet seg på meg? Nei, men jeg har opplevd endel vold i slutten av tenårene og oppiver i 20 årene og har mye hevntanker. På skolen var det mye mobbing, ikke spesielt mot meg, men generellt. Folk var falske og slemme mot hverandre, baksnakking og intriger, mobbing og vold, dyreplageri og folk som plaget de som var yngre enn seg fordi de ikke kunne ta igjen.

Folk er onde, det å være sosial er egentlig ett spill hvor alt dreier seg om hvem som er øverst på rangsstigen. Det er den sterkestes rett. De munnrappe (tegn på intelligens), de pene og de fysisk sterke øverst, med de med manglene genetiske fordeler under i hierarkiet. Sympatien for de svake og empati finnes i en viss grad, men den er ikke særlig sterk hos folk flest, behovet for å vise hvor tøff og høyt oppe på rangsstigen man er ved å tråkke på dem er stort sett en mye sterkere følelse hos folk, hvis de i det heletatt eier empati og følelser for andre enn seg selv og kanskje sin næreste familie og venner (som igjen er basert på egoisme, siden man trenger "allierte", kjærligheten i familier går på at man ønsker å føre genene sine videre, derfor er denne følelsen så sterk, spesielt ovenfor barna sine).

[Gjest mann27aar]

Ingen er så normal som de gir uttrykk for. Kanskje virker folk fornøyde, men alle har jo en sosial maske som man gjemmer seg bak. Jeg tror du overvurderer hvor normal og veltilpassa alle føler seg.

Men det er tungt å føle at man ikke passer inn, at man stadig er fyllt med tvil omkring de aller viktigste spørsmål her i livet, som hva som er meninga og sånn. Du går rundt og grubler på dette, og du blir overveldet av frykt og avsky. Det må føles veldig ensomt.

Det virker som at du skulle ønske du hadde et slags meningsfullt fundament i livet, som f.eks. religion ikke kan gi deg... Jeg tror du bare er nødt til å være tålmodig, og gi deg selv tid til å utforske disse spørsmålene som du har.

Ja, skulle faktisk ønske det men alt jeg leser om virker rett og slett for dumt. Fjas om vidunderlig kjærlighet, barmhjertighet etc etc.. Vel, vis meg noe vidunderlig, få meg opp i himmelriket så jeg skjelver av lykke. Jeg har aldri følt noe sånt, jeg tenker hele tiden at jeg burde være glad men jeg er det ikke. Alt er platt, eneste følelsene jeg virkelig kjenner er raseri/hat og frykt.

Jeg har beina for godt plantet på bakken til å ha noen "høye tanker" om den virkeligheten vi lever i.

[Gjest ksenia]

Ja, skulle faktisk ønske det men alt jeg leser om virker rett og slett for dumt. Fjas om vidunderlig kjærlighet, barmhjertighet etc etc.. Vel, vis meg noe vidunderlig, få meg opp i himmelriket så jeg skjelver av lykke. Jeg har aldri følt noe sånt, jeg tenker hele tiden at jeg burde være glad men jeg er det ikke. Alt er platt, eneste følelsene jeg virkelig kjenner er raseri/hat og frykt.

Jeg har beina for godt plantet på bakken til å ha noen "høye tanker" om den virkeligheten vi lever i.

For meg høres det ikke ut som du har "beina godt planta på bakken", men at du allerede ligger langt under jorda. Frykt og hat er de eneste følelsene du har? Det er ikke særlig jordnært, snarere dypt, dypt depressivt.

Jeg skader aldri noen jeg, og ikke har jeg noen ønsker om det. Jeg har opplevd mye ekte kjærlighet, omsorg, varme, empati, fra andre, og jeg syns også jeg ser det rundt meg daglig. Selv håper jeg at jeg selv kan gi noe tilbake. Hevn, vold og hat er da helt fremmede tanker i det daglige? Jeg føler meg ganske normal og har en grei følelse av min egen identitet. Min oppgave hvis jeg har noen er i hvert fall å leve nogenlunde lykkelig selv, og være til så stor glede for andre som jeg makter. Jobben jeg går til hver dag er både nyttig for meg og andre, dog av og til litt kjedelig. Jeg slikker ikke en sjef bak.

Jeg syns det høres ut som du har store problemer og bør nok snakke med noen profesjonnelle. Du høres depressiv og destruktiv ut.

[Gjest mann27aar]

For meg høres det ikke ut som du har "beina godt planta på bakken", men at du allerede ligger langt under jorda. Frykt og hat er de eneste følelsene du har? Det er ikke særlig jordnært, snarere dypt, dypt depressivt.

Jeg skader aldri noen jeg, og ikke har jeg noen ønsker om det. Jeg har opplevd mye ekte kjærlighet, omsorg, varme, empati, fra andre, og jeg syns også jeg ser det rundt meg daglig. Selv håper jeg at jeg selv kan gi noe tilbake. Hevn, vold og hat er da helt fremmede tanker i det daglige? Jeg føler meg ganske normal og har en grei følelse av min egen identitet. Min oppgave hvis jeg har noen er i hvert fall å leve nogenlunde lykkelig selv, og være til så stor glede for andre som jeg makter. Jobben jeg går til hver dag er både nyttig for meg og andre, dog av og til litt kjedelig. Jeg slikker ikke en sjef bak.

Jeg syns det høres ut som du har store problemer og bør nok snakke med noen profesjonnelle. Du høres depressiv og destruktiv ut.

Jeg har også andre følelser, men det er såvidt jeg kjenner dem. Lykke kan føles som en svak kiling/kribling i ett minutt eller 2. De følelsene jeg VIRKELIG føler er hat og frykt, så sterkt at det synes utenpå meg, selv om det har flatet ut litt der også etterhvert som jeg har blitt voksen.

Men slik har jeg altid vært. Frykten er ikke spesielt sterk, men det er frykt for å si noe som ikke faller i helt god jord siden jeg er veldig opptatt av hvordan andre oppfatter meg (sosial angst), frykt for å dø, frykt for å miste matrielle ting. Frykt for f.ex smerte har jeg ikke, jeg kan være redd for å sloss foran øynene på venner fordi jeg tenker på hvordan de oppfatter meg (pinlig hvis jeg taper) men jeg er ikke redd for å sloss eller få juling i seg selv. Frykten for å bli gammel og stygg og miste mitt relativt pene utseende er kanskje det jeg frykter mest og som derfor også gjør meg livredd for å ende opp i fengsel og ikke slippe ut før jeg er gammel og stygg, fordi jeg som person føler jeg er vanskelig å like. Det er utseendet mitt folk faller for, ikke personligheten min, og det er vel nettopp utseendet som gjør meg til en person i det øvre sjiktet av den sosiale rangsstigen, det føler jeg sterkt i alle omgivelser jeg er i.

[Gjest rubina29]

Tja, har også tenkt litt sånn, men har vel egentlig kommet fram til at det er sånn det vil si å eksistere. Finnes det en himmel og jeg kommer dit, tror jeg at jeg ville kjedet meg. Men helvete høres også utrolig kjipt ut. Jeg tror smerte, fysisk og psykisk, bare er ett resultat av at vi faktisk eksisterer, og jeg er ikke sikker på om det blir så mye bedre å være død. Hvem vet hva det vil si å ikke eksistere mer, og er det sikkert at å ikke eksistere, selv om livet er kjipt, er noen god sjebne? Ingen vet vel egentlig hva det innebærer.

Jeg har tenkt 2 ting om døden. Det ene er at du blir født "på ny", som deg selv igjen, uendelig mange år frem/tilbake i tid og lever ditt liv om igjen nøyaktig slik det er nå, og at dette går i en evig sirkel. For tid er jo egentlig en illusjon, og er det noe som heter evighet må den møte seg selv, eller kanskje ikke det engang, men som en sirkel som ikke har noen begynnelse eller noen slutt.

Det andre er at alt for deg stanser i dødsøyeblikket og at du er i den tilstanden i evig tid. Kanskje også hjernen lever og oppfatter ting en stund etterpå selv om hjertet har sluttet å slå, det tar visstnok noen minutter før mangelen på oksygen dreper hjernecellene og gjør slutt på alle muligheter for tankeprosesser.

Deppresivt å tenke på kanskje, men jeg tror lite på at man blir belønnet med å dra opp til himmelen og leve i sus og dus i all evighet, det er ikke noe som tilsier at naturen, "guds skaperverk", er slik. Og om verden er "guds skaperverk" og han sitter og spiller "gods quest" med oss, er han tydeligvis en veldig dårlig spiller eller slett ingen god gud som lar folk og dyr lide uten å gripe inn, samme hvordan man vrir og vender på det om at han ga oss "fri vilje" osv.

Igjen, meget interessant innlegg!! Vi to har endel til felles mht tankegang tydeligvis.

At det fantes en så oppegående og godt tenkende mann i dette langstrakte land visste jeg ikke. All honør til deg =)

[Gjest tjohooo]

tja, jeg ville følt dårlig samvittighet hvis jeg skadet noen som ikke ville meg noe vondt, var det jeg ville si, men en person som jeg vet ville skadet meg, som har ettellerannet i mot meg uten at jeg har gitt vedkommende noen spesiell grunn til det, hadde jeg gladelig kunnet hogd beina av, men det er ikke dermed sagt at jeg hadde gjort det, slik galskap får konsekvenser

Det ligger i menneskets natur å ville beskytte seg, men ærlig talt, du er da mer sivilisert enn som så, skulle det finnes andre måter - f.eks. løse det verbalt hvor du kanskje til og med er nødt til å "miste ansikt" og lignende, skulle du vel heller gjøre det?

[marlenexxx27]

Hvis menneskene er så onde som du sier, hvorfor er det så mange her på nettet som gidder å bry seg med ditt innlegg? Du viser deg ikke akkurat fra din mest sjarmerende side her inne, akkurat. Likevel har du fått masse svar, folk som tar deg på alvor og vil deg vel og som har kjent på de samme følelsene/tankene som deg.

Men du har vel en finurlig måte å bortforklare det på... At folks omtanke for deg bare er en måte å heve seg over deg eller noe...