Identitet som kvinne - et problem.

[splitting]

41 år. Ingen kjæreste. Ingen tidl. forhold. Problematisk oppvekst. Psykisk syk mor. Følte meg aldri akseptert som jente. Ikke følt meg elsket. Skoleflink. Karriere. Utbrent. Langvarig attføring. Medisiner; Cipralex, Trilafon, av og til Valium. Går jevnlig til psykolog. Har aldri følt meg som en skikkelig kvinne, hatt store problemer med min kvinnelige identitet. Ikke følt rett til å ha pene, feminine ting; ikke smykker, pent undertøy, kjoler, skjørt, sminke etc. Følt at dette ikke var tillat for meg. I den grad jeg har følt meg tiltrukket av andre mennesker har dette vært av menn. Jeg føler meg ikke homofil. Etter 3 operasjoner; celleforandring i ovariene; fjerning av eggstokker, livmor, livmorhals, omentet og alt som var, går jeg nå på Climara (i 3-4 år). Føler meg totalt aseksuell, ingen lyst, ingen indre drive. Helt "flat". Føler at min identitet som kvinne, som var skjør i utgangspunktet har fått et skikkelig skudd for baugen etter disse operasjonene. Jeg har alltid ønsket meg barn, og føler nå at min "markedsverdi" som kvinne er grundig forringet. Nå føler jeg bare en stor sorg inni meg. Jeg føler ikke at jeg får frem dybden i disse problemene hos psykolog/fastlege. Det er som om dette med kjønnsidentitet er et komplisert, ikke-artikulerbart tema. I kreftforeningen har de en interesseorganisasjon, men her dreier det seg mye om mann og barn (i følge skriftlig materiale jeg har sett) og nettopp dette er som å vri kniven rundt i såret for meg. Jeg er så fortvilet over denne manglende eller forvirrete identitetsfølelsen at jeg tidvis sliter med selvdestruktive tanker. Jeg synes det er veldig, veldig vanskelig å snakke om disse problemene, særlig fordi jeg aldri har fått noe bekreftelse på at jeg duger eller er attraktiv som kvinne. Jeg skammer meg over ikke å ha hatt noen skikkelig kjæreste.

Har NHD eller andre i forumet betraktninger, tanker eller råd, er jeg svært takknemmelig. Jeg føler at jeg trenger hjelp.

[Niobe]

Jeg har egentlig ikke så mange råd å komme med, men vil gi deg en klem, hvis du vil ha...

*klem*

Og så vil jeg bare si at ditt verd som menneske ikke sitter i noen organer. Du er like mye verdt uansett!

[thinkerbell]

du var fabelaktig god til aa beskrive din tilstand uten aa "virre for mye rundt groeten".

Det er jo aapenbart at du har det fryktelig tungt, (og med god grunn). Hva med aa ta kontakt med fagfolk som virkelig kan noe om dette? Sexologer.

http://www.sexologi.no/IKST%20meny/ikstny1.html

Naa aner ikke jeg hvor du bor, men kontakt dem og hoer.

Mvh

[Sør]

Hei,

Selv om det er lett for andre å si, så avhenger ikke din kvinnelighet på om du kan få barn, eller ei.

Du artikulerer deg meget godt; hvordan er psykologen din? Hvorfor forstår h*n deg ikke?

Hva med å skrive ut innlegget du akkurat postet og ta det med til neste møte?

Det er jo også mulig at du bør skifte psykolog.

Med vennlig hilsen

[splitting]

Jeg har egentlig ikke så mange råd å komme med, men vil gi deg en klem, hvis du vil ha...

*klem*

Og så vil jeg bare si at ditt verd som menneske ikke sitter i noen organer. Du er like mye verdt uansett!

Til Sør, Thinkerbell og Niobe!

Takk for varme, støttende svar. Jeg føler meg veldig alene med dette, så det hjelper med innspill som deres.

Tar imot klem!

Fagområdet sexologi har jeg søkt litt på, men ofte er det litt på siden av min problemstilling har jeg erfart. Nå har jeg forsøkt å sende samme innlegg til gynekologi. Gynekologene burde ha klart for seg at det følger en del psykologiske konsekvenser med slike inngrep, og bør kanskje forberede sine kreftpasienter bedre?

Jeg har knyttet meg til psykologen min og ønsker vel egentlig ikke å slutte, men jeg føler ikke at hun helt forstår hvilken konsekvens dette har for meg i det daglige. Jeg går med en underlig sorg som trigges av praktiske situasjoner og trivielle samtaler. Kjønn og kjønnsidentitet gjennomsyrer så mange aspekter ved livet.

Takk for engasjementet deres, det varmer.

[Sør]

Til Sør, Thinkerbell og Niobe!

Takk for varme, støttende svar. Jeg føler meg veldig alene med dette, så det hjelper med innspill som deres.

Tar imot klem!

Fagområdet sexologi har jeg søkt litt på, men ofte er det litt på siden av min problemstilling har jeg erfart. Nå har jeg forsøkt å sende samme innlegg til gynekologi. Gynekologene burde ha klart for seg at det følger en del psykologiske konsekvenser med slike inngrep, og bør kanskje forberede sine kreftpasienter bedre?

Jeg har knyttet meg til psykologen min og ønsker vel egentlig ikke å slutte, men jeg føler ikke at hun helt forstår hvilken konsekvens dette har for meg i det daglige. Jeg går med en underlig sorg som trigges av praktiske situasjoner og trivielle samtaler. Kjønn og kjønnsidentitet gjennomsyrer så mange aspekter ved livet.

Takk for engasjementet deres, det varmer.

Hei,

Som thinkerbell også påpeker, skriver du godt og klart. Jeg vet ikke om du klarer å uttrykke deg like klart ovenfor psykologen?

Du har skrevet en meget fin oppsummering her. JEg vil anbefale at du skriver den ut, og tar den med til neste gang.

Ønsker deg alt godt,

Med vennlig hilsen

[thinkerbell]

Til Sør, Thinkerbell og Niobe!

Takk for varme, støttende svar. Jeg føler meg veldig alene med dette, så det hjelper med innspill som deres.

Tar imot klem!

Fagområdet sexologi har jeg søkt litt på, men ofte er det litt på siden av min problemstilling har jeg erfart. Nå har jeg forsøkt å sende samme innlegg til gynekologi. Gynekologene burde ha klart for seg at det følger en del psykologiske konsekvenser med slike inngrep, og bør kanskje forberede sine kreftpasienter bedre?

Jeg har knyttet meg til psykologen min og ønsker vel egentlig ikke å slutte, men jeg føler ikke at hun helt forstår hvilken konsekvens dette har for meg i det daglige. Jeg går med en underlig sorg som trigges av praktiske situasjoner og trivielle samtaler. Kjønn og kjønnsidentitet gjennomsyrer så mange aspekter ved livet.

Takk for engasjementet deres, det varmer.

nei! jo altsaa ..jeg forstaar at du ser det slik (det gjorde jeg og tidligere!), men en sexolog (og da snakker jeg _spesialister_ innen klinisk sexologi) moeter denne problemstillingen naersagt daglig, og en slik fagperson kan moete deg _langt_ bedre enn hva en allmennpraktiker kan. Du skriver at du allerede gaar i terapi men at du opplever vedk som "vag" (husker ikke eksakt ordvalg) naar det gjelder dette. Ventetiden kan vaere lang, men det finnes hjelp.. og det trenger du faktisk.

god hilsen fra

[Gjest rota]

Vi har nok mye felles du og jeg. Jeg har riktignok mine kvinnelige organer intakt, men de ble aldri brukt til det de var ment til. Jeg er litt eldre enn deg, så det er for seint uansett. Jeg hadde noen harde runder for noen år siden, da det gikk opp for meg i all sin gru at jeg aldri ville bli hverken mor eller bestemor, det som i samfunnet er det som virkelig betyr noe.

Men jeg har alltid følt meg som en kvinne, selv om jeg utad ikke er spesielt fiminin, bruker ikke sminke og høyhæla sko og sexy klær og denslags. Så jeg tror at årsaken ligger i dypet, muligens fra din psykiske syke mor som ikke ga deg aksept som jente. Resten er nok bare dine indre bekreftelser på at du ikke er god nok som kvinne.

Jeg var også veldig flink på skolen, er flink til å jobbe, møtte veggen og ble sykmeldt fordi jeg jobbet meg ihjel for noen år siden. Jeg kompenserte med å jobbe, for det ga jo mening, noe måtte jeg jo klare jeg også liksom da jeg ikke klarte dette med å stifte familie.

Men tiden og alderen har skapt en aksept i meg om at dette er mitt liv, jeg ble barnløs, men so what, det er det mange som er. Men selvfølgelig så er det sårt mange ganger, når folk poengterer at lykken i livet er kun det å få barn og ingenting annet. Jeg blir sint når Fredrik Skavlan nå på fredag måtte poengtere at den skuespilleren som var i studio var barnløs og over 40. Omtrent som hun hadde gjort en forbrytelse.

Det gjelder å finne sitt liv, og ikke sammenligne med andres, for de har sine problem som regel.

Håper du finner en løsning på dette, for du fortjener å leve ditt liv på best mulig måte.

[Gjest Aurorix]

Dersom du er helt frisk av kreften så kan kanskje adopsjon av et barn være aktuelt for deg?

[splitting]

nei! jo altsaa ..jeg forstaar at du ser det slik (det gjorde jeg og tidligere!), men en sexolog (og da snakker jeg _spesialister_ innen klinisk sexologi) moeter denne problemstillingen naersagt daglig, og en slik fagperson kan moete deg _langt_ bedre enn hva en allmennpraktiker kan. Du skriver at du allerede gaar i terapi men at du opplever vedk som "vag" (husker ikke eksakt ordvalg) naar det gjelder dette. Ventetiden kan vaere lang, men det finnes hjelp.. og det trenger du faktisk.

god hilsen fra

Godt råd. Har vært inne på linken din og sett litt. Vil forsøke å ta kontakt med dem når jeg har samlet nok guts, og så tar jeg med meg utskrift av innlegget slik Sør rådet meg til.

Takk for at dere bryr dere om denne problemstillingen som jeg har skammet meg så over.

[splitting]

Vi har nok mye felles du og jeg. Jeg har riktignok mine kvinnelige organer intakt, men de ble aldri brukt til det de var ment til. Jeg er litt eldre enn deg, så det er for seint uansett. Jeg hadde noen harde runder for noen år siden, da det gikk opp for meg i all sin gru at jeg aldri ville bli hverken mor eller bestemor, det som i samfunnet er det som virkelig betyr noe.

Men jeg har alltid følt meg som en kvinne, selv om jeg utad ikke er spesielt fiminin, bruker ikke sminke og høyhæla sko og sexy klær og denslags. Så jeg tror at årsaken ligger i dypet, muligens fra din psykiske syke mor som ikke ga deg aksept som jente. Resten er nok bare dine indre bekreftelser på at du ikke er god nok som kvinne.

Jeg var også veldig flink på skolen, er flink til å jobbe, møtte veggen og ble sykmeldt fordi jeg jobbet meg ihjel for noen år siden. Jeg kompenserte med å jobbe, for det ga jo mening, noe måtte jeg jo klare jeg også liksom da jeg ikke klarte dette med å stifte familie.

Men tiden og alderen har skapt en aksept i meg om at dette er mitt liv, jeg ble barnløs, men so what, det er det mange som er. Men selvfølgelig så er det sårt mange ganger, når folk poengterer at lykken i livet er kun det å få barn og ingenting annet. Jeg blir sint når Fredrik Skavlan nå på fredag måtte poengtere at den skuespilleren som var i studio var barnløs og over 40. Omtrent som hun hadde gjort en forbrytelse.

Det gjelder å finne sitt liv, og ikke sammenligne med andres, for de har sine problem som regel.

Håper du finner en løsning på dette, for du fortjener å leve ditt liv på best mulig måte.

Det er som du skriver en sterk sammenheng mellom det man opplever som en mangel på bekreftelse i sitt privatliv, og så det å stå på til man stuper i arbeidslivet. Jobben kan lett bli et familie-substitutt der man ikke har andre tydelige forpliktelser som henting i barnehagen o. lign.

Jeg leter etter en god formulering å bruke når folk maser og spør (som i tv-programmet du refererte til) om hvorfor man ikke har egen familie. Hvordan håndterer du slike situasjoner? Jeg må innrømme at det som regel knytter seg litt i magen når jeg kommer opp i slike situasjoner.

Videre har jeg lett etter et forum, eller en sammenheng der man kan lufte slike tanker som nå; foreningen for ufrivillige barnløse er primært befolket av par, og mye av diskusjonene og tematikken er knyttet til det å få samlivet på skinner tross frustrasjon og savn.

Har du kommet over sorgen, eller sjokket over ikke å kunne få egne barn/barnebarn? Hva gjør du for å fylle det eventuelle tomrommet?

Du skriver at du føler deg som kvinne men er ikke utpreget feminin i det ytre. Har du opplevd reaksjoner fra omverdenen på at du ikke har "fulgt" kodene for kvinnelige signaler for å si det slik. Hjelp: dette ble mange personlige spørsmål ser jeg. Jeg mener ikke å trampe over streken, men det er så sjelden jeg treffer på folk som har det slik og som er så åpen til å uttrykke seg som du.

[Niobe]

Til Sør, Thinkerbell og Niobe!

Takk for varme, støttende svar. Jeg føler meg veldig alene med dette, så det hjelper med innspill som deres.

Tar imot klem!

Fagområdet sexologi har jeg søkt litt på, men ofte er det litt på siden av min problemstilling har jeg erfart. Nå har jeg forsøkt å sende samme innlegg til gynekologi. Gynekologene burde ha klart for seg at det følger en del psykologiske konsekvenser med slike inngrep, og bør kanskje forberede sine kreftpasienter bedre?

Jeg har knyttet meg til psykologen min og ønsker vel egentlig ikke å slutte, men jeg føler ikke at hun helt forstår hvilken konsekvens dette har for meg i det daglige. Jeg går med en underlig sorg som trigges av praktiske situasjoner og trivielle samtaler. Kjønn og kjønnsidentitet gjennomsyrer så mange aspekter ved livet.

Takk for engasjementet deres, det varmer.

Bare hyggelig. Håper virkelig du finner ut av ting, og finner noen som forstår din situasjon, og kan gi deg den støtten du trenger og fortjener!

Når det er sagt, så gikk jeg til psykolog/psykiater i flere år, og jeg følte ALDRI at de helt forstod meg og problemene jeg slet med. Men i ettertid kan jeg se at det å snakke med dem har hjulpet meg videre, selv om det var aldri så frustrerende noen ganger.

Lykke til videre, du er tøff som tar tak i siutasjonen din!

[Orio]

Jeg synes du skal ta kontakt med kreftforeningen. Tror du kan få mye støtte og hjelp der, fra andre kvinner som sliter med det samme som deg. Tror det er ganske vanlig å føle at en har mistet sin "kvinnelighet" etter den typen operasjoner som du har vært igjennom. Det er nok også mange som sørger over tapet av muligheten til å få barn.

Selv om du synes det skriftlige materialet dreier seg mye om mann og barn er det langt fra sikkert det er hovedtema i gruppene.

Vet at mange har hatt stort utbytte av slike grupper, så jeg vil absolutt råde deg til å gi det en sjanse.

[splitting]

Jeg synes du skal ta kontakt med kreftforeningen. Tror du kan få mye støtte og hjelp der, fra andre kvinner som sliter med det samme som deg. Tror det er ganske vanlig å føle at en har mistet sin "kvinnelighet" etter den typen operasjoner som du har vært igjennom. Det er nok også mange som sørger over tapet av muligheten til å få barn.

Selv om du synes det skriftlige materialet dreier seg mye om mann og barn er det langt fra sikkert det er hovedtema i gruppene.

Vet at mange har hatt stort utbytte av slike grupper, så jeg vil absolutt råde deg til å gi det en sjanse.

Takk Orio, jeg skal gi det en sjanse. Har fått tak i en adresse på kontaktpersonen for mitt distrikt.

[Gjest rota]

Det er som du skriver en sterk sammenheng mellom det man opplever som en mangel på bekreftelse i sitt privatliv, og så det å stå på til man stuper i arbeidslivet. Jobben kan lett bli et familie-substitutt der man ikke har andre tydelige forpliktelser som henting i barnehagen o. lign.

Jeg leter etter en god formulering å bruke når folk maser og spør (som i tv-programmet du refererte til) om hvorfor man ikke har egen familie. Hvordan håndterer du slike situasjoner? Jeg må innrømme at det som regel knytter seg litt i magen når jeg kommer opp i slike situasjoner.

Videre har jeg lett etter et forum, eller en sammenheng der man kan lufte slike tanker som nå; foreningen for ufrivillige barnløse er primært befolket av par, og mye av diskusjonene og tematikken er knyttet til det å få samlivet på skinner tross frustrasjon og savn.

Har du kommet over sorgen, eller sjokket over ikke å kunne få egne barn/barnebarn? Hva gjør du for å fylle det eventuelle tomrommet?

Du skriver at du føler deg som kvinne men er ikke utpreget feminin i det ytre. Har du opplevd reaksjoner fra omverdenen på at du ikke har "fulgt" kodene for kvinnelige signaler for å si det slik. Hjelp: dette ble mange personlige spørsmål ser jeg. Jeg mener ikke å trampe over streken, men det er så sjelden jeg treffer på folk som har det slik og som er så åpen til å uttrykke seg som du.

Hei igjen

Det er bare og spørre det, ikke noe problem.

Du sier du leter etter en god formulering å bruke når folk maser om hvorfor du ikke har familie. Jeg sverger da til å gå rett på sak og si det som det er. Tror ikke det gagner å finne på en sabla god unnskyldning liksom. Det du svarer må være noe som harmonerer med ditt indre, ellers vil du ikke opptrå som deg selv, og det er nettopp det som er viktig her, at du finner deg selv i den situasjonen du er i og det livet du faktisk har. Fakta er jo for oss to at vi aldri blir mor, toget har gått. Thats it. Men i likhet med absolutt alle andre, mødre eller ikke, så har vi livet vårt som vi kan bruke til hva vi vil. Og der stiller vi likt med alle andre, hva skal vi bruke livet vårt til. Det lurer faktisk mange på, til tross for at de har mange barn. De aller fleste har et indre kall til å bruke sitt liv til noe, når de har små barn, så bruker de livet på dem, men så en dag er barna voksne og så står de der og lurer igjen.

Så jeg sier det som det er, at jeg fant aldri noen som jeg ønsket å stifte familie med, fordi jeg er faktisk altfor kresen. Jeg har heller aldri vært den typen som har forelsket meg i hytt og pine. Når jeg hører om folk som har en partner noen år og så blir det slutt, og etter kort tid så har de en ny. Det er en gåte for meg. Jeg kjenner til og med jenter som har lurt mannfolk for å få barn, de er ikke interessert i mannen, bare å få barn. Noe slikt har vært helt umulig for meg.

Det kommer an på settingen også, det kan noen ganger passe med galgenhumor. Å si at det var ingen som ville ha meg, så jeg må nok klare meg alene jeg. Eller hvis jeg merker at noen har en sånn triumferende holdning over at de har klart noe som jeg ikke har klart, så kan jeg svare at det er fordi jeg ikke ville bli slik kjerring som deg, eller at jeg ihvertfall slipper og sitte på gamlehjemmet og være deprimert over at barna mine aldri kommer på besøk. Er jeg riktig stygg, så sier jeg at jeg slipper ihvertfall å miste et barn, det kan du oppleve.

Som du sier så kommer ikke vi under den kategorien ufrivillig barnløse, for de har prøvd de. Men hvilken raringer er vi liksom som ikke engang har gjort et forsøk, vi må være noen rare skapninger. Du har sikkert følt på den. Det gjelder å markere seg som den man virkelig er, og ikke som en person med mangel-lapp.

Du får si som Jung. Han sa en gang, at hvis meningen med livet er å få barn, så har jo ikke det barnet man føder noe mening før det har fått barn, så barnet i seg selv er jo meningsløst.

Meningen er nok at hvert enkelt individ som er født skal leve sitt liv så godt det lar seg gjøre utfra hvilken skjebne det får. Det å være i nuet og være fornøyd med seg selv slik man er, ja det er det beste liv.

Men når alt dette er sagt, så må vi huske på at selv om vi aldri får barn, så har vi alle muligheter til å treffe en mann, om ikke i år eller neste år, så har vi fortsatt en evighet til å finne ham på. Selv om vi ikke er spesielt utagerende feminine. Du spør om jeg har møtt reaksjoner på at jeg ikke er utpreget feminin. Å ja det har det vært mye av. Kollegaer sikler etter å ta meg for seg og sminke meg og kle meg opp. Jeg sier bare klart nei, for det er ikke meg i det hele tatt. Man må være slik man føler for. Men det kan jo snu, kanskje jeg bare ikke er moden for det enda. Kanskje jeg blir den dama når jeg kommer i 50 års krisa. Hvem vet. Vær deg selv du, det er det lureste, ikke la andres syn på tilværelsen bli til din.

Prøv en regresjon og gå tilbake og opphev det programmet som din mor lagde i deg. Kanskje de ønsket seg en sønn, og ble ubevisst skuffet over at det kom en jente, hvem vet. Men du er nå en gang jente, og må være det. Men en jente er mye forskjellig egentlig, det er ikke noe fastlagt skjema for livet til en jente. Du er fri til å velge selv.

[splitting]

Hei igjen

Det er bare og spørre det, ikke noe problem.

Du sier du leter etter en god formulering å bruke når folk maser om hvorfor du ikke har familie. Jeg sverger da til å gå rett på sak og si det som det er. Tror ikke det gagner å finne på en sabla god unnskyldning liksom. Det du svarer må være noe som harmonerer med ditt indre, ellers vil du ikke opptrå som deg selv, og det er nettopp det som er viktig her, at du finner deg selv i den situasjonen du er i og det livet du faktisk har. Fakta er jo for oss to at vi aldri blir mor, toget har gått. Thats it. Men i likhet med absolutt alle andre, mødre eller ikke, så har vi livet vårt som vi kan bruke til hva vi vil. Og der stiller vi likt med alle andre, hva skal vi bruke livet vårt til. Det lurer faktisk mange på, til tross for at de har mange barn. De aller fleste har et indre kall til å bruke sitt liv til noe, når de har små barn, så bruker de livet på dem, men så en dag er barna voksne og så står de der og lurer igjen.

Så jeg sier det som det er, at jeg fant aldri noen som jeg ønsket å stifte familie med, fordi jeg er faktisk altfor kresen. Jeg har heller aldri vært den typen som har forelsket meg i hytt og pine. Når jeg hører om folk som har en partner noen år og så blir det slutt, og etter kort tid så har de en ny. Det er en gåte for meg. Jeg kjenner til og med jenter som har lurt mannfolk for å få barn, de er ikke interessert i mannen, bare å få barn. Noe slikt har vært helt umulig for meg.

Det kommer an på settingen også, det kan noen ganger passe med galgenhumor. Å si at det var ingen som ville ha meg, så jeg må nok klare meg alene jeg. Eller hvis jeg merker at noen har en sånn triumferende holdning over at de har klart noe som jeg ikke har klart, så kan jeg svare at det er fordi jeg ikke ville bli slik kjerring som deg, eller at jeg ihvertfall slipper og sitte på gamlehjemmet og være deprimert over at barna mine aldri kommer på besøk. Er jeg riktig stygg, så sier jeg at jeg slipper ihvertfall å miste et barn, det kan du oppleve.

Som du sier så kommer ikke vi under den kategorien ufrivillig barnløse, for de har prøvd de. Men hvilken raringer er vi liksom som ikke engang har gjort et forsøk, vi må være noen rare skapninger. Du har sikkert følt på den. Det gjelder å markere seg som den man virkelig er, og ikke som en person med mangel-lapp.

Du får si som Jung. Han sa en gang, at hvis meningen med livet er å få barn, så har jo ikke det barnet man føder noe mening før det har fått barn, så barnet i seg selv er jo meningsløst.

Meningen er nok at hvert enkelt individ som er født skal leve sitt liv så godt det lar seg gjøre utfra hvilken skjebne det får. Det å være i nuet og være fornøyd med seg selv slik man er, ja det er det beste liv.

Men når alt dette er sagt, så må vi huske på at selv om vi aldri får barn, så har vi alle muligheter til å treffe en mann, om ikke i år eller neste år, så har vi fortsatt en evighet til å finne ham på. Selv om vi ikke er spesielt utagerende feminine. Du spør om jeg har møtt reaksjoner på at jeg ikke er utpreget feminin. Å ja det har det vært mye av. Kollegaer sikler etter å ta meg for seg og sminke meg og kle meg opp. Jeg sier bare klart nei, for det er ikke meg i det hele tatt. Man må være slik man føler for. Men det kan jo snu, kanskje jeg bare ikke er moden for det enda. Kanskje jeg blir den dama når jeg kommer i 50 års krisa. Hvem vet. Vær deg selv du, det er det lureste, ikke la andres syn på tilværelsen bli til din.

Prøv en regresjon og gå tilbake og opphev det programmet som din mor lagde i deg. Kanskje de ønsket seg en sønn, og ble ubevisst skuffet over at det kom en jente, hvem vet. Men du er nå en gang jente, og må være det. Men en jente er mye forskjellig egentlig, det er ikke noe fastlagt skjema for livet til en jente. Du er fri til å velge selv.

Tusen takk "-rota" for at du tok deg tid til å skrive et så godt og fyldig svar til meg. Jeg har tatt en utskrift og skal spare på det. Jeg har en egen kasse hvor jeg gjemmer private, gode ting som betyr noe for meg. Utskriften skal gå i kassen. Jeg tror også jeg vil ta det med til psykologen min neste gang. Det inneholder mange gode betraktninger og spenstige forslag til hvordan man kan møte omverdenen på forskjellig vis. Jeg måtte virkelig le godt av flere av dem!

For å kompensere litt for den "meningsløsheten" det er å ikke ha egne barn, bruker jeg endel ressurser på å være en god voksen for andre barn jeg kjenner. Det gir meg mye - og kanskje det blir dem som kommer på besøk når jeg en gang sitter der på gamlehjemmet?

Det er interessant det der med andre som klør i fingrene etter å kle en opp som super-feminin etter alle kunstens regler. Det er som om det er problematisk at en skiller seg ut. For alle som følger et normsett vil et unntak nettopp peke på det absurde i normens kraft. Man kan risikere å være en taus "trussel" ved ikke å følge strømmen.

Det jeg også likte ved innlegget ditt var at det var preget av en trygghet på at det er greit å være slik man er. Jeg håper jeg har forstått deg riktig her. Jeg vil prøve å bli litt flinkere til å akseptere at jeg er slik jeg er, og at jeg innen kategorien jente/kvinne har mange valgmuligheter slik du skriver.

[Gjest rota]

Tusen takk "-rota" for at du tok deg tid til å skrive et så godt og fyldig svar til meg. Jeg har tatt en utskrift og skal spare på det. Jeg har en egen kasse hvor jeg gjemmer private, gode ting som betyr noe for meg. Utskriften skal gå i kassen. Jeg tror også jeg vil ta det med til psykologen min neste gang. Det inneholder mange gode betraktninger og spenstige forslag til hvordan man kan møte omverdenen på forskjellig vis. Jeg måtte virkelig le godt av flere av dem!

For å kompensere litt for den "meningsløsheten" det er å ikke ha egne barn, bruker jeg endel ressurser på å være en god voksen for andre barn jeg kjenner. Det gir meg mye - og kanskje det blir dem som kommer på besøk når jeg en gang sitter der på gamlehjemmet?

Det er interessant det der med andre som klør i fingrene etter å kle en opp som super-feminin etter alle kunstens regler. Det er som om det er problematisk at en skiller seg ut. For alle som følger et normsett vil et unntak nettopp peke på det absurde i normens kraft. Man kan risikere å være en taus "trussel" ved ikke å følge strømmen.

Det jeg også likte ved innlegget ditt var at det var preget av en trygghet på at det er greit å være slik man er. Jeg håper jeg har forstått deg riktig her. Jeg vil prøve å bli litt flinkere til å akseptere at jeg er slik jeg er, og at jeg innen kategorien jente/kvinne har mange valgmuligheter slik du skriver.

Ja for all del, det er helt greit og være som man er. Og ikke bare greit, men helt riktig. Jo nærmere du kommer aksepten av den du er, jo mer fornøyd blir du faktisk. Jeg er mer fornøyd jeg nå etter at barnetoget har gått, for å si det sånn, enn for noen år siden da panikkalderen kom med tikkende klokke. Nå kan jeg få en indre ro, fordi muligheten ikke lenger er der. Må bare si til meg selv, at her er jeg, slik gikk det, ferdig med det. Men livet er ikke over, så åpner det seg opp andre ting man kan fokusere på. Det var selvfølgelig ikke gjort over natta og akseptere, men det skjer gradvis.

Jeg har kommet frem til at jeg må være en slik one-man-woman. Den ene kom bare ikke tidsnok til barnetoget. En annen mulighet er at jeg faktisk overså ham fordi jeg rett og slett ikke var rede i yngre år. Men det er historie.

Jeg tror vi får det som trengs av lyst og mot når det dukker opp noen som stemmer for oss. Jeg trodde han dukket opp for noen år siden, og da merket jeg at jeg hadde det som jeg trodde jeg ikke hadde, men det var feil person, han var psyk i hodet sitt. Men likevel ga det meg mye den opplevelsen.

Jeg vil gjerne høre hvordan det går med deg, har du en hotmail så skriv gjerne til meg. Min er:

[email protected]

[splitting]

Ja for all del, det er helt greit og være som man er. Og ikke bare greit, men helt riktig. Jo nærmere du kommer aksepten av den du er, jo mer fornøyd blir du faktisk. Jeg er mer fornøyd jeg nå etter at barnetoget har gått, for å si det sånn, enn for noen år siden da panikkalderen kom med tikkende klokke. Nå kan jeg få en indre ro, fordi muligheten ikke lenger er der. Må bare si til meg selv, at her er jeg, slik gikk det, ferdig med det. Men livet er ikke over, så åpner det seg opp andre ting man kan fokusere på. Det var selvfølgelig ikke gjort over natta og akseptere, men det skjer gradvis.

Jeg har kommet frem til at jeg må være en slik one-man-woman. Den ene kom bare ikke tidsnok til barnetoget. En annen mulighet er at jeg faktisk overså ham fordi jeg rett og slett ikke var rede i yngre år. Men det er historie.

Jeg tror vi får det som trengs av lyst og mot når det dukker opp noen som stemmer for oss. Jeg trodde han dukket opp for noen år siden, og da merket jeg at jeg hadde det som jeg trodde jeg ikke hadde, men det var feil person, han var psyk i hodet sitt. Men likevel ga det meg mye den opplevelsen.

Jeg vil gjerne høre hvordan det går med deg, har du en hotmail så skriv gjerne til meg. Min er:

[email protected]

Galgenhumor har en super-terapeutisk effekt! "Barnetoget er gått!" er en skikkelig brukbar og morsom formulering! Kommer til å tenke på deg hver gang jeg tar sitatet ditt i bruk, og garantert også hver 17.mai etter dette!

Jeg vil gjerne få sende deg en e-mail, og vil med det første få hjelp til å få etablert en hotmail-adresse.

Dette var om sant skal sies en kjempefin start på dagen for meg. Man føler seg litt "tøffere i trynet" når man får bekreftelse på at man ikke er alene om det som synes som et stort unevnelig problem.

Nå skal jeg ut i hverdagen og ranke ryggen litt ekstra! Takk for gode innspill!

Jeg ønsker deg en god dag!

[Gjest rota]

Galgenhumor har en super-terapeutisk effekt! "Barnetoget er gått!" er en skikkelig brukbar og morsom formulering! Kommer til å tenke på deg hver gang jeg tar sitatet ditt i bruk, og garantert også hver 17.mai etter dette!

Jeg vil gjerne få sende deg en e-mail, og vil med det første få hjelp til å få etablert en hotmail-adresse.

Dette var om sant skal sies en kjempefin start på dagen for meg. Man føler seg litt "tøffere i trynet" når man får bekreftelse på at man ikke er alene om det som synes som et stort unevnelig problem.

Nå skal jeg ut i hverdagen og ranke ryggen litt ekstra! Takk for gode innspill!

Jeg ønsker deg en god dag!

Hyggelig at jeg kan være til støtte. Vi kan støtte hverandre. Gi meg et hint her på DOL når du har fått deg hotmailadr. så jeg kan følge med i tilfelle hotmailen betrakter det som spam, siden din adr ikke ligger inne hos meg.

Vi mailes

[splitting]

Hyggelig at jeg kan være til støtte. Vi kan støtte hverandre. Gi meg et hint her på DOL når du har fått deg hotmailadr. så jeg kan følge med i tilfelle hotmailen betrakter det som spam, siden din adr ikke ligger inne hos meg.

Vi mailes

Hei -rota!

Det er visst ikke bare, bare å opprette en anonym adresse! Har forsøkt på egenhånd et par dager, men uten tydelig suksess! Har endelig fått hjelp av data-fetter! Kommer derfra nå! Skal sette meg ned nå og sende min første e-mail under navnet: [email protected]

Håper det når frem. Er en skikkelig nerd på data som du skjønner! Gleder meg til å komme i kontakt med deg. Jeg har vært så "oppe" de siste dagene p.g.a. den positive feed-backen jeg har mottatt fra deg. Skriver mer om hvem jeg er i mailen fra "lillemy". Vi snakkes!