Kan det at jeg er skoleflink være et hinder for meg når jeg søker hjelp?

[Gjest skoleflink og deprimert]

Har vært i psykiatrien lenge grunnet angst og depresjoner. Føler at jeg ikke blir helt tatt på alvor av behandlere pga at jeg klarer å følge studiene mine. Har nesten ikke vært forsinket. Og jeg har gjort det bra også. Dette skyldes (tror jeg) at jeg har en usedvanlig god hukommelse og alltid kan gulpe opp noe på eksamen. Ellers føler jeg ikke at jeg er tilstede på forelesninger eller at jeg ellers skjønner noe av det jeg studerer. Jeg føler meg bare heldig som er flink til å skrive fort og huske det jeg skal.

Men nå er jeg så lei av å høre at "ja men du gjør det jo så bra på studiene". " Du klarer deg jo så bra osv". Lurer på om jeg må stryke eller bli forsinket for at noen skal forstå hvordan jeg har det.

Kan man ikke være sterkt deprimert selv om man er skoleflink?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du skriver at de ikke forstår hvordan du har det og at du "ikke blir tatt på alvor".

Hva skulle behandleren gjøre eller ikke gjøre, si eller ikke si for at du skulle ha følelsen av "å bli tatt på alvor"?

[Orio]

Opplever noe av det samme. Har fullført utdannelsen, med en del forsinkelser, men var ikke under behandling mens jeg holdt på med utdannelsen. Får stadig høre ting som at "du som har så bra utdannelse, du klarer nok dette også". Kan det ikke tenkes at det går en grense for hvor mye vi klarer, selv om vi har utdannelse? At det rett og slett blir for mye? Noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde gitt opp tidligere, ikke presset meg gjennom utdannelsen og ofret alt annet.

[Gjest rota]

Du skriver at de ikke forstår hvordan du har det og at du "ikke blir tatt på alvor".

Hva skulle behandleren gjøre eller ikke gjøre, si eller ikke si for at du skulle ha følelsen av "å bli tatt på alvor"?

Som mangeårig psykiater burde du ha større perspektiv på en sak som denne. Det handler ikke så mye om de riktige ord nemlig. Det hjelper ikke om en behandler sier de helt perfekte ord som han tror er de rette for at pasienten skal føle at han blir tatt på alvor. Pasienten vil nemlig skjønne om bahandlerens ord er ekte, om han faktisk blir tatt på alvor eller ikke.

Det er nemlig slik, at det er mennesker bak behandlerne, og de kan utmerket godt ikke ta pasienten på alvor selv om de kanskje ønsker det. Men siden de innerst inne ikke gjør det, så vil det skinne gjennom. Og pasienten fanger opp det som ligger bak ordene, ikke ordene i seg selv.

[Gjest Min erfaring også]

Det kan meget vel tenkes! MIn erfaring er lik din. Jeg snakker godt for meg. Skriver klart og tydelig, og er skoleflink. Sannsynligvis fortsatt intelligent, selv om det ikke føles slik når en sliter. Men gode karakterer taler vel for seg.

Føler at det at jeg er så oppegående i skrift og tale gjør at de ikke tar det alvorlig når jeg forteller hva jeg sliter med jeg også. Var et stort problem for meg. Var bare hver gang jeg begynte å grine at jeg ble tatt alvorlig. Eller hvis jeg fikk et raseriutbrudd av ren fortvilelse.

Å være flink er dumt som psykiatrisk pasient. De greier bare ikke se igjennom den der flinkheten, og skjønne at du trener hjelp. Rart, men sant!

[Gjest bebba]

Du kan være skoleflink selvom du er dypt deprimert, men at du klarer studiene viser at du har konsentrasjon og det skal du jammen være glad for. Når en behandler sier til deg at du er flink, så er det nok for å få deg til å sette pris på det. De som er deprimerte trenger lys i tunnelen, og det å være skoleflink er et virkelig skinnende lys.

Vær glad for det du kan, og det du greier. Prøv å bruke behandlingen til å fokusere på slike positive ting. Jeg hadde ikke likt hvis min psykolog kommenterte hele tiden hva jeg ikke klarte, spesielt ikke i den tiden jeg var helt på bunnen av meg selv. Jeg har ofte fått kommentarer av venner som har forstått hvor vondt jeg har hatt det, slike som 'jamen du er jo alltid så positiv', 'du har da smilt og vært glad' osv. De har sagt at de lot seg lure, men ikke at de mener at jeg ikke hadde det vondt.

Jeg mistet konsentrasjonen så fullstendig en periode at jeg ikke greide å se på tv eller lese aviser. Siden setter jeg kjempepris på alt som har med hukommelse og konsentrasjon, og ville aldri prøve å late som at jeg ikke hadde det. Da ville jeg ikke få den riktige behandlingen.

[Gjest izzabell]

Det kan meget vel tenkes! MIn erfaring er lik din. Jeg snakker godt for meg. Skriver klart og tydelig, og er skoleflink. Sannsynligvis fortsatt intelligent, selv om det ikke føles slik når en sliter. Men gode karakterer taler vel for seg.

Føler at det at jeg er så oppegående i skrift og tale gjør at de ikke tar det alvorlig når jeg forteller hva jeg sliter med jeg også. Var et stort problem for meg. Var bare hver gang jeg begynte å grine at jeg ble tatt alvorlig. Eller hvis jeg fikk et raseriutbrudd av ren fortvilelse.

Å være flink er dumt som psykiatrisk pasient. De greier bare ikke se igjennom den der flinkheten, og skjønne at du trener hjelp. Rart, men sant!

hva slags hjelp er det dere ikke får da siden dere er så flinke?

[ETH-Lei]

Som mangeårig psykiater burde du ha større perspektiv på en sak som denne. Det handler ikke så mye om de riktige ord nemlig. Det hjelper ikke om en behandler sier de helt perfekte ord som han tror er de rette for at pasienten skal føle at han blir tatt på alvor. Pasienten vil nemlig skjønne om bahandlerens ord er ekte, om han faktisk blir tatt på alvor eller ikke.

Det er nemlig slik, at det er mennesker bak behandlerne, og de kan utmerket godt ikke ta pasienten på alvor selv om de kanskje ønsker det. Men siden de innerst inne ikke gjør det, så vil det skinne gjennom. Og pasienten fanger opp det som ligger bak ordene, ikke ordene i seg selv.

Er litt enig i denne. Behandleren har sikkert ofte følelsen av å være oppgitt over pasienter eller lyst til å behandle folk med "dype" problemer eller no sånt.

Jeg forstår de jo godt, de kan jo ikke la pasientene gå for langt inn på seg, for det kan skade dem selv. Men de burde kunne la være å gå inn med fordommer mot mennesker som "tilsynelatende" takler hverdagen fint.

Å ikke bli tatt på alvor er en ekkel følelse. Oppfattelsen av at man har et problem er subjektivt, selvom behandleren kanskje kan se at pasienten sin ikke har opplevd like mye dritt som andre personer, så kan likevel pasienten FØLE sitt problem like sterkt som andre.

Det er jobben til behandleren å ta alle problemer særiøst og løse de etter beste evne. Å få pasienten til å føle at sitt problem er noe pasienten "bare bør takle" er tull.

NHD spurte "Hva vil du at behandleren skal gjøre for å ta deg alvorlig?"

Svar: Iallefall ikke si ting som "Du greier det jo bra du" indirekte "Jeg synes ikke ditt problem er stort, dette burde du fikse selv" Hold de bedømmingene for dere selv.

(Regner med at du er vant med kritikk NDH når du er på et sånt forum, ville bare prøve å forklare at det er vondt...)

[Gjest skilt - og likevel...]

Som mangeårig psykiater burde du ha større perspektiv på en sak som denne. Det handler ikke så mye om de riktige ord nemlig. Det hjelper ikke om en behandler sier de helt perfekte ord som han tror er de rette for at pasienten skal føle at han blir tatt på alvor. Pasienten vil nemlig skjønne om bahandlerens ord er ekte, om han faktisk blir tatt på alvor eller ikke.

Det er nemlig slik, at det er mennesker bak behandlerne, og de kan utmerket godt ikke ta pasienten på alvor selv om de kanskje ønsker det. Men siden de innerst inne ikke gjør det, så vil det skinne gjennom. Og pasienten fanger opp det som ligger bak ordene, ikke ordene i seg selv.

Enig med deg! Takk for at du satte ham litt på plass! Jeg har lest flere av svarene hans - og hadde det vært jeg som stilte spørsmålene, ville jeg ha grått av svarene! Absolutt!

[Gjest Min erfaring også]

hva slags hjelp er det dere ikke får da siden dere er så flinke?

All hjelp en trenger når en er syk går jeg utifra. Jeg har måttet kjempe for å få forståelse for at jeg trengte psykologhjelp feks. Det er akkurat som om de ikke tror deg på det du forteller. Pga at du sitter der rett foran dem, virker oppegående og veltalende og det hele.Tar seg alltid sammen når en er i nærheten av folk, og faller sammen i enerom. Det er de flinkes lodd i livet. Og at denne 'flinke' personen virkelig sliter med å orke husarbeidet, orke å gå på jobben,ikke tøre å gå på trygdekontoret til samtale, ikke orke å ha kontakt med gamle venner, at en virkelig er deprimert og sliter med angst, DET kan være vanskelig å få forståelse for.

Har snakket med flere som er veldig verbalt flinke, og de har samme erfaring som meg. Det er akkurat som legen tenker at du som er så flink til å prate for deg må jo være flink til andre ting også. Merkelig. Men når det er mange som har opplevd det, så må det jo være en snev av virkelighet i det. Har fått det rådet av flere at jeg rett og slett må spille litt dum.

Verken å være dum eller å være intelligent beskytter vel mot sykdom? Så begge kategorier burde jo ha like lett tilgang på hjelp.

[mil1365380270]

Som mangeårig psykiater burde du ha større perspektiv på en sak som denne. Det handler ikke så mye om de riktige ord nemlig. Det hjelper ikke om en behandler sier de helt perfekte ord som han tror er de rette for at pasienten skal føle at han blir tatt på alvor. Pasienten vil nemlig skjønne om bahandlerens ord er ekte, om han faktisk blir tatt på alvor eller ikke.

Det er nemlig slik, at det er mennesker bak behandlerne, og de kan utmerket godt ikke ta pasienten på alvor selv om de kanskje ønsker det. Men siden de innerst inne ikke gjør det, så vil det skinne gjennom. Og pasienten fanger opp det som ligger bak ordene, ikke ordene i seg selv.

Hvis man f.eks. klarer studiene er det mange som har det verre enn deg. Har ikke noe å gjøre med om du er smart eller dum, men hvor avhengig du er av behandling. Det er tross alt kamp om plassene.

Hvis du sitter hos psykiateren og er dønn rasjonell og har full oversikt, må du si i klartekst hva du trenger hjelp med. Ikke noe rart i å legge opp til at pasienten verbaliserer også den biten, når man viser at man har stor innsikt i resten av situasjonen.

Det at man ikke liker situasjonen man har havnet i, pluss at man er rasjonell og resultatorientert, gjør at man kanskje ser etter feil hos behandleren? Og det er ikke så rart. Man strever for å finne en løsning, og det er klart man evaluerer behandleren strengt, det er tross alt der hjelpen din skal komme fra.

[Gjest trassasa]

Det kan meget vel tenkes! MIn erfaring er lik din. Jeg snakker godt for meg. Skriver klart og tydelig, og er skoleflink. Sannsynligvis fortsatt intelligent, selv om det ikke føles slik når en sliter. Men gode karakterer taler vel for seg.

Føler at det at jeg er så oppegående i skrift og tale gjør at de ikke tar det alvorlig når jeg forteller hva jeg sliter med jeg også. Var et stort problem for meg. Var bare hver gang jeg begynte å grine at jeg ble tatt alvorlig. Eller hvis jeg fikk et raseriutbrudd av ren fortvilelse.

Å være flink er dumt som psykiatrisk pasient. De greier bare ikke se igjennom den der flinkheten, og skjønne at du trener hjelp. Rart, men sant!

Hadde en gang en psykolog som så skoleflinkheten som et utslag av sykelig perfeksjonisme. Og at det var denne perfeksjonismen som utmattet meg ned i grøfta, i og med at det aldri ble bra nok. Vedkommende var studenpsykolog og så vel en del lignende tilfeller.

En psykiater sa dessuten til meg (dette er jeg ikke enig i) at intelligens ga bedre utsikter til helbredelse.

Har også opplevd det å "ikke bli tatt på alvor", men det gir grunn til optimisme at behandlerne kan ha ulike syn på dette.

mvh

[frosken]

Du kan utvilsomt ha det vanskelig selv om du er skoleflink.

Du er ikke den første som spør her inne om det å være ressursterk kan medføre at man får dårligere behandling. Jeg tror ikke det er slik at ressursterke personer får mindre behandling enn de ville fått med tilsvarende problematikk men lavere IQ. (Snarere tvert i mot...) Jeg tror derimot at mange som går i behandling må forholde seg til en følelse av at de ikke får "det de føler de trenger" - og at man så forsøker å årsaksforklare hvorfor man ikke gis et mer omfattende behandlingstilbud. Problemet blir på en måte snudd på hodet; man tror at dersom noen hadde forstått en bedre så ville en fått mere hjelp - istedenfor å fokusere på hva dette litt uklare behovet for "mer hjelp" og følelsen av å "ikke bli forstått" egentlig inneholder.

For noen er det også slik at ethvert kompliment oppleves som truende. Dersom noen sier at de får til mye, så tolkes det som om de ikke blir forstått. Dersom noen sier at de er en person som mange vil kunne like - så tolkes det som om behandleren ikke ser realiteten osv. osv.

Å gå i terapi kan for mange innebære å forholde seg til vanskelige og såre følelser forbundet med at man har behov man gjerne skulle ha fått oppfylt og som det kan være vanskelig å innse at ikke bør oppfylles av et behandlingssystem.

[Gjest s928]

All hjelp en trenger når en er syk går jeg utifra. Jeg har måttet kjempe for å få forståelse for at jeg trengte psykologhjelp feks. Det er akkurat som om de ikke tror deg på det du forteller. Pga at du sitter der rett foran dem, virker oppegående og veltalende og det hele.Tar seg alltid sammen når en er i nærheten av folk, og faller sammen i enerom. Det er de flinkes lodd i livet. Og at denne 'flinke' personen virkelig sliter med å orke husarbeidet, orke å gå på jobben,ikke tøre å gå på trygdekontoret til samtale, ikke orke å ha kontakt med gamle venner, at en virkelig er deprimert og sliter med angst, DET kan være vanskelig å få forståelse for.

Har snakket med flere som er veldig verbalt flinke, og de har samme erfaring som meg. Det er akkurat som legen tenker at du som er så flink til å prate for deg må jo være flink til andre ting også. Merkelig. Men når det er mange som har opplevd det, så må det jo være en snev av virkelighet i det. Har fått det rådet av flere at jeg rett og slett må spille litt dum.

Verken å være dum eller å være intelligent beskytter vel mot sykdom? Så begge kategorier burde jo ha like lett tilgang på hjelp.

Jeg tror det kan være litt farlig å spille "dum" da, en må ihvertfall passe på så en ikke begynner å tro det selv, da er en jo virkelig ute å kjøre.

[Gjest s928]

Har du drøftet dette med din behandler? Synes du skulle ta det opp for å høre om hva vedkommende mener om det.