Hva er det med meg?

[vandr]

Hei. Jeg er en jente på 20 år, gift og har 2 døtre på 1 1/2 og 1/2 år.

I de siste 3 mnd har jeg slitt med noe jeg tror kan være en type depresjon. Jeg er ikke sikker for jeg har ikke vært hos lege for jeg er redd for at folk skal tro jeg er en hypokonder.

At jeg går til lege uten at noe feiler meg fysisk.

Jeg har søvnproblemer og plages meg humørsvigninger. I tillegg til dette har jeg litt problemer med og huske ting, like mye over lang tid så kort tid og problemer med å konsentrere meg. Dette er noe som har kommet nå i det siste.

For cirka 1 mnd siden skjedde det noe rart med meg... Barna var lagt og jeg og mannen min hadde lagt oss og han sov, da jeg plutselig fikk en følelse av å være alene. Jeg vet jo at jeg ikke var det, for jeg hadde jo barna som sov i rommet ved siden av, og mannen min som sov ved siden av meg. Han våknet da han hørte at jeg beggynnte å gråte, og spurte hva det var. Jeg klarte ikke å slutte å gråte, og måtte bare si at jeg visste ikke hva det var. Jeg har aldri følt noe lignende før, og jeg gråt til jeg sovnet. Dette fortsatte i 2 dager til, og det hadde ikke skjedd noe i forveien heller som kunne ha utløst dette.Det var nesten som en bølge som skyllte over meg. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det.

Mannen min er 28 år og jobber i forsvaret.Jeg er hjemme med begge barna om dagene. Vi har et godt samliv, og jeg føler at jeg kan ikke få nok tid sammen med han, enda vi er sammen hele tiden etter at han er ferdig fra jobb. Om dagene føler jeg at jeg er tom for energi, men det kan man vel fort føle når man er hjemme med to små. Men av og til føler jeg at jeg ikke klarer mer og beggynner som oftes og gråte, og da kan jeg fort bli irritert også, og om jeg blir det kommer skyldfølelsen fort etterpå, og jeg føler meg som en dårlig mor og hustru. Jeg kan plutselig bare begynne å gråte uten at det trenger å være en grunn for det, og i det siste har jeg grått meg selv i søvn stort sett hver eneste natt... Om dagen er jeg kjempetrøtt siden jeg sover så dårlig på natten..

Jeg har et veldig dårlig selvilde, og det er noe som jeg hadde da jeg kom i puberteten som var da jeg var 11 år. Men selvbildet mitt ble nesten på topp da jeg møtte min mann og det er først nå etter min siste fødsel at jeg har begynnt å tenke negative tanker om meg selv. Jeg har sluttet å ha lyset på på soverommet, og dusje sammens med mannen min, og se meg selv i speilet. Jeg går hele tiden og er redd for at at jeg skal miste mannen min, og at han skal bli tiltrukket av andre jenter enn meg. Jeg kan nesten ikke se på tv lengre sammens med han, for jeg føler at alle jentene som er der er mye finere enn meg, og da ender det som oftes opp med at jeg enten skrur av tven eller begynner å gråte å går opp på soverommet eller badet. Min mann vet ikke hva han skal gjøre, og han sier hele tiden at jeg er nydelig og at han elsker meg og at det var derfor han giftet seg med meg. Jeg vet jo at han elsker meg, men det nytter liksom ikke å tenke det når jeg får disse tankene og følelsene.

I tillegg bekymrer jeg meg for familien min. Jeg har 4 søstre og 1 bror og alle har noen form for problemer og de fleste er alvorlige, men vil ikke gå inn på det her. Jeg er tante til 8 og mine tanker går spesielt til dem. Jeg kjenner at jeg får klump i halsen bare jeg tenker på dem, for noen av dem har hatt det ganske så tungt i oppveksten og noen har det enda. Jeg vil jo så gjerne gjøre alt jeg kan for dem, for de betyr så utrolig mye for meg, men det er vanskelig når man bor så langt unna hverandre.

Jeg føler at til tider er det mye å takle fra alle kanter.Alt tar liksom på visst du skjønner hva jeg mener.

14 dager etter fødselen til den første datteren min måtte mannen min dra til Irak, og han var der i 1/2 år. Det var helt forferdelig, men det var tyngre for han som måtte dra. Men nå har han fått beskjed at det kanskje blir aktuelt å sende han og flere ut til Afganistan i august i år eller januar til neste år. Og da blir han igjen borte i et 1/2 år.Om han ikke drar mister han jobben, og da står vi på bar bakke, for jeg har ikke utdanning.

Om han får beskjed om å dra, tror jeg virkelig ikke at jeg klarer det. Jeg tror jeg vil bryte sammen, for for tiden føler jeg meg ikke psykisk (?) sterk nok...

Når han drar på øvelse må vi bestille flybillett for å få moren min nedover for å være sammens med meg for jeg tør ikke være alene og så er jeg veldig mørkeredd.Jeg var alene en gang om kvelden i bare litt over en time, og det var grusomt. Jeg kastet meg i armene på mannen min da han kom hjem og gråt som om jeg var i sjokk for noe.. Det var helt grusomt!

Mange sier at jeg må ta meg selv i nakken og komme over det, for det går ikke an å "holde på sånn her" når man har to små barn, og at jeg bare må komme over det å være mørkeredd... Det er lettere sagt ennn gjort føler jeg..

Min mann er enig i at jeg har forandret meg veldig de siste mnd.

Men er det slik at jeg overdriver og virkelig bare må ta meg selv i nakken eller feiler det meg noe?

[Gjest a81]

Kjære deg. Det høres ikke noe godt ut å ha det sånn. Du er jo en ung mor og ektefelle og det stilles krav til alle. Jeg er 23 og student og singel og synes det ofte er vanskelig å bare ha meg selv å tenke på. Det stilles mange krav til oss som er unge. Hva med å oppsøke en psykolog? Kanskje fastlegen din kan henvise deg. Virker som du trenger å snakke om mange ting. Det er vondt å ha det som du har det nå. Eller hva med presten i menigheten der du bor? Han eller hun er der for å hjelpe med samtale og annet. Tror det viktigste er å få noen å snakke med som forstår deg og som kan hjelpe.Det nytter, for jeg sliter selv. Gode tanker til deg!

[Finundre]

Du har det som jeg hadde det. Du skal vite at det finnes en utvei, og at dette vil du komme deg ut av. Det er ikke rart at du føler deg alene. All tiden din går jo til "andre". Prøv å være litt egoistisk, gjør noe helt alene av og til og bygg opp selvfølelsen din igjen. Tren, gå ut med venninner, gjør din flid med deg selv på badet...you name it. For min del gikk depresjonen så langt at jeg måtte kontakte lege og begynne på medisin. Det ble redningen for meg.

Lykke til

[Orio]

Kan det hende du har en svangerskapsdepresjon? Har du vært til kontroll hos lege etter fødselen? Ting som dette ville det være naturlig å ta opp der, skulle egentlig tro at legen ville spørre litt om hvordan det går med deg. Eller hva med helsestasjonen? Der kan du vel også snakke med noen om hvordan du har det, og få råd om hva du bør gjøre.

Hvis ingen av disse mulighetene er aktuelle bør du bestille time hos fastlegen din så fort som mulig. Du har like stor rett til undersøkelse og behandling hvis det er noe psykisk i veien som hvis det er noe fysisk.

[maire]

Å ha små barn krever veldig mye. Å ha små barn når man bare er 20 år, og de fleste andre på ens egen alder er opptatt med skole/studier eller jobb, og familien for øvrig er langt unna, kan kjennes forferdelig ensomt og energitappende. Hvor får du input og inspirasjon i hverdagen fra foruten fra barna dine?

Du skriver du ikke har noen utdannelse, men er det for sent å ta det da? Det kan gjøre underverker for selvfølelsen! Uansett tror jeg både du og barna dine etter hvert ville hatt godt av litt tid hver for dere. Hvis du søker barnehage- eller parkplasser nå, så kanskje du får dem inn til høsten? Om du ikke kaster deg på skole eller studier, så får du i alle fall litt tid på dagen som du kan bruke på deg selv, og det tror jeg du trenger. Noen få timer om dagen som bare er dine, som du kan fylle med hva du vil; lese litt, melde deg på et kurs, gå turer, trene, kikke i butikker..hva som helst uten at du hele tiden må være mentalt til stede for barna dine og først og fremst passe på deres behov. Sannsynligvis gjør du ikke bare deg selv en tjeneste ved å ta mer vare på deg selv, men barna dine også. Jeg skriver av egen erfaring, for da jeg var 23 år gammel var jeg selv hjemmeværende med tre små barn, uten utdannelse og uten familie i nærheten, og slet meg helt ut.

Antakeligvis har du fortalt deg selv at du må "ta deg sammen" altfor mye og altfor lenge allerede. Så

det må kjennes ganske sårende når andre også sier du bare må "ta deg sammen"? Hvordan skal du klare å "ta deg sammen" hvis kreftene er slutt? Når du kjenner du har hatt det tungt i en tid og fortsatt er i motbakke, er det kanskje noe i deg som forsøker å nå fram til bevisstheten din for å fortelle deg at det må noen andre grep til. Så å "ta seg sammen" for deg, blir kanskje å rydde rom til deg selv først? Du blir ingen dårlig mor, hustru, søster eller tante av det.

Og søvnproblemene dine...gå til legen din og fortell hvordan du har det. Det finnes innsovingstabletter du kan bruke en periode. Det kan være til hjelp. Blir vanskelig å få noe godt utav dagen om man går helt rundt i ørska. Kanskje finner legen og du ut i fellesskap at du har behov for psykologhjelp også. Da vil legen sikkert kunne være behjelpelig med å henvise deg videre. Du er ikke hypokonder, så ikke vær redd for at legen skal tro det.