Psykoterapi..( på en sofa fra Ikea.......)..

[bugge -jenta]

Hei!

Med fare for at alle de som ligger på den samme sofaen kan forstå at vi går til den samme psykiater, så er det en ting jeg lurer på. Jeg har gått i terapi i snart seks år. Kanskje kommet litt ut av tellinga. Jeg går i det jeg vil kalle en psykoanalytisk psykoterapi (med "naturlige" kognitive innslag.) Jeg priser meg lykkelig over begge psykiatrene jeg har gått hos. Det er bare sistnevnte jeg ligger med:) på en grønn sofa.Men uten å legge for mye fokus på det vertikale eller det horisontale, lurer jeg på om det er mange flere her som går i en slik type terapi. Eller er mine psykoterapeuter en utdøende rase i et samfunn som vil ha valuta for pengene raskere? Mine psykiatere er oppdaterte,"relativt unge menn",og etter mitt syn meget dyktige.Jeg får et inntrykk av at det er mange her inne som kunne trenge noe annet enn en mer kognitivt rettet terapi, men som ikke får tilbud om det.

Det har skjedd en stor forandring i meg og i livet mitt de siste årene. Det har vært litt av en heisatur opp og ned, og hadde jeg blitt kastet ut i kulden alene mitt i prosessem vet jeg ikke hvordan det ville gått.Men det har jeg ikke blitt, og jeg kommer vel til å gå noen år til. Dette har sammenheng med hvordan mitt liv har vært og er, og at jeg er i en situasjom da jeg trenger denne formen for terapi. Jeg sier ikke her at dette er det rette for alle. Jeg er klar over de gode resultatene mange som driver med kognitiv terapi har.

Er dessverre redd for at den formen for terapi ville prellet av på mine innbarkede forsvarsmekanismer, og at den også gjør det hos mange andre.

Dette ble kanskje det kjedeligste innlegget jeg har skrevet, MEN det får nå stå sin prøve.Noen som har erfaringer eller tanker rundt dette?

Vennlig hilsen bugge.

[splitting]

Jeg slår det meg ett år Bugge! Ikke værst! Helt enig: Kognitiv hadde ikke klart kampen mot mine forsvarsmekanismer. Jeg går til noe ala psykodynamisk; 2 gr. pr. uke. Har hatt mange krevende ting i livet de siste årene; flere kreftoperasjoner pluss mye dramatikk av samme karakter i nær familie. I tillegg en total omveltning i sosial status. Hadde ikke klart meg så godt uten den fantastiske støtten og oppfølgingen. Selvom du og jeg har satt pris på den "langsomme" prosessen, og å oppleve forandring gjennom det å bygge en spesiell relasjon, vet jeg det er andre som ville fått krupp av det. Takk og lov at det finnes et spekter av muligheter. Det er derfor viktig å tenke seg grundig om hvilken skole eller tradisjon man velger når man søker psykologisk hjelp. På den annen side er det jo et slags luxus-problem å snakke om valg og retninger når man virkelig desperat trenger hjelp. Tilbudet fra dem med refusjon er som kjent magert.

Good luck videre for deg i allefall! Godt å høre at det er flere som kommer ut av tellingen! Jeg begynner i gruppeterapi snart, og skal gå ned til en gang i uken. Har du prøvd gruppe noen gang?

[bugge -jenta]

Jeg slår det meg ett år Bugge! Ikke værst! Helt enig: Kognitiv hadde ikke klart kampen mot mine forsvarsmekanismer. Jeg går til noe ala psykodynamisk; 2 gr. pr. uke. Har hatt mange krevende ting i livet de siste årene; flere kreftoperasjoner pluss mye dramatikk av samme karakter i nær familie. I tillegg en total omveltning i sosial status. Hadde ikke klart meg så godt uten den fantastiske støtten og oppfølgingen. Selvom du og jeg har satt pris på den "langsomme" prosessen, og å oppleve forandring gjennom det å bygge en spesiell relasjon, vet jeg det er andre som ville fått krupp av det. Takk og lov at det finnes et spekter av muligheter. Det er derfor viktig å tenke seg grundig om hvilken skole eller tradisjon man velger når man søker psykologisk hjelp. På den annen side er det jo et slags luxus-problem å snakke om valg og retninger når man virkelig desperat trenger hjelp. Tilbudet fra dem med refusjon er som kjent magert.

Good luck videre for deg i allefall! Godt å høre at det er flere som kommer ut av tellingen! Jeg begynner i gruppeterapi snart, og skal gå ned til en gang i uken. Har du prøvd gruppe noen gang?

Hei!

Du har nok helt rett i at mange ville fått krupp av denne behandlingen, men det faktum at vi ikke gjør det tyder sikkert på at dette er rett for oss.Jeg er utslitt av alle slags andre leger og behandlere, men disse timene hos psykiateren

(også to i uka) ville jeg ikke vært foruten. Og det er ikke fordi han "diller med meg, syr pose under armer og er bærebjelken min". Det er vannvittig tøft, men samtidig veldig trygt. Og man må være "innvidd" for å forstå hva det egentlig dreier seg om.Du forstår sikkert hva jeg mener... Jeg gruer meg ikke til å avslutte behandlingen, for jeg vet at på det tidspunktet vil jeg være klar for det. Og vi kommer sikkert til å lage oss en "nedtrappingsplan".

Gruppe har jeg aldri prøvd, men hvis du har lyst til å si noe om det etter noen uker er jeg veldig interessert.Takk for svar.

VH bugge.

[Dory]

Hei:)

Jeg har også ligget på en sofa! *lol* Kanskje vi har gått hos samme da?

Jeg hadde en topp psykiater, men som jeg skrev til deg i sted, så "dumpet" jeg han. Men dette er fordi hans behandlingform, "gammeldags psykoterapi" ikke fingerer på min type lidelse. Dette er det forsket mer og mer på. Det hjelper ikke at noen sier "ta deg sammen" og at vi snakker om det. Jeg trenger en annen behandling.

Men jeg har STOR tror på psykoteraoi på andre psyk lidelser!!

Og han jeg gikk til var helt topp, og jeg savner han masse. Men det ble litt leit at vi aldri kom videre, og at han ikke gjorde noe med det. Han kunne sendt meg videre...

Vennlig hilsen,

[bugge -jenta]

Hei:)

Jeg har også ligget på en sofa! *lol* Kanskje vi har gått hos samme da?

Jeg hadde en topp psykiater, men som jeg skrev til deg i sted, så "dumpet" jeg han. Men dette er fordi hans behandlingform, "gammeldags psykoterapi" ikke fingerer på min type lidelse. Dette er det forsket mer og mer på. Det hjelper ikke at noen sier "ta deg sammen" og at vi snakker om det. Jeg trenger en annen behandling.

Men jeg har STOR tror på psykoteraoi på andre psyk lidelser!!

Og han jeg gikk til var helt topp, og jeg savner han masse. Men det ble litt leit at vi aldri kom videre, og at han ikke gjorde noe med det. Han kunne sendt meg videre...

Vennlig hilsen,

Det kan definitivt ikke være min psykiater, for han ville aldri sagt at du skulle ta deg sammen.Takk og lov. Og han ville sendt deg videre....Feilfri er han ikke, men tar inn den type pasienter som trenger hans form for terapi.Du skriver "gammeldags" psykoterapi, og det var veldig bra. Jeg er redd for at det blir utdannet for få slike som mine psykiatere. De har røtter i en "gammeldags" terapiform, men har funnet en form(eller det ligger i den utdannelsen de har) på terapien som fungerer i dag.En slags oppdatert psykoanalytisk, psykodynamisk psykoterapi. De kognitive innslagene er der hele tiden, men på en annen måte enn hos en som jobber mer direkte med kognitiv terapi, hvis du skjønner hva jeg mener.

Du har helt rett i at en slik behandling ikke ville passet deg. Skulle bare ønske at din forrige terapeut hadde skjønt det raskere. Og at de som trenger slike psykiatere som jeg har, kunne fått det. Men det blir færre og færre av dem tror jeg.

Vennlig hilsen bugge, igjen.

[Gjest flinkpike]

Det var et meget interessant innlegg. Jeg lurer på om du kan si noe mer om hva psykoanalytisk psykoterapi er. Selv går jeg til en psykolog som påstår han driver kognitiv terapi. Jeg har imidlertid ikke fått særlig mange "tankeøvelser" og han synes ikke særlig opptatt av her og nå. 99% av tiden bruker han på mitt forhold til mor... Jeg er vel egentlig på søk etter en ny psykolog/psykiater, men etter å ha hatt noen vurderingssamtaler med et par tidligere, føler jeg det er langt mellom hjelpen. Jeg begynte såvidt å gå til en vegeoterapeut i en by jeg bodde tidligere, som jeg var ubeskrivelig fornøyd med. Desverre måtte jeg flytte og stod uten tilbud. Til deg som har vært i langtidsterapi vil jeg også spørre om du har forsøkt annen form for behandling, feks. tankenfeltterapi, hypnose etc? Har du erfaring med antedepressiva over tid? Håper å høre fra deg eller andre!

[Dory]

Det kan definitivt ikke være min psykiater, for han ville aldri sagt at du skulle ta deg sammen.Takk og lov. Og han ville sendt deg videre....Feilfri er han ikke, men tar inn den type pasienter som trenger hans form for terapi.Du skriver "gammeldags" psykoterapi, og det var veldig bra. Jeg er redd for at det blir utdannet for få slike som mine psykiatere. De har røtter i en "gammeldags" terapiform, men har funnet en form(eller det ligger i den utdannelsen de har) på terapien som fungerer i dag.En slags oppdatert psykoanalytisk, psykodynamisk psykoterapi. De kognitive innslagene er der hele tiden, men på en annen måte enn hos en som jobber mer direkte med kognitiv terapi, hvis du skjønner hva jeg mener.

Du har helt rett i at en slik behandling ikke ville passet deg. Skulle bare ønske at din forrige terapeut hadde skjønt det raskere. Og at de som trenger slike psykiatere som jeg har, kunne fått det. Men det blir færre og færre av dem tror jeg.

Vennlig hilsen bugge, igjen.

Ja, jeg også tror det blir færre av den sorten.

Og enig, det er leit.

Veldig mange har nok stor nytte av denne behandling. Det å gå tilbake i tid, og analysere og kjenne på de følelsene tror jeg er veldig bra for noen.

F,eks folk som er mobbet osv, skulle vel gjerne godt til slik terapi?

Jeg husker min psyk. viste meg en kjempe fin tegning en gang. Jeg var litt lei meg for at jeg ikke har så mange venner nå, pga jeg trekker meg tilbake. Var veldig sjernert i skoledagene. Ikke mobbet, men lite venner pga jeg var sjentert. Og dette henger igjen. At jeg ikke tror jeg klarer å få venner.

Så da viste han meg en tegning som var slik:

Det var en mann som sprang rundt og rundt i en sirkel. Men han glemte å se opp, og se at stien faktisk endret seg. Han løp i samma fart, men ting rundt han forandret seg hele tiden. Men han hang igjen, fordi han bare så ned, ikke opp.

Ehhh, ble litt vanskelig å forklare men...

Moralen er vel at ting endrer seg rundt oss. Har man blitt mobbet, trenger ikke folka rundt oss i dag være i mot oss. Noe slik tror jeg... Ganske fin ting å tenke på.

[bugge -jenta]

Det var et meget interessant innlegg. Jeg lurer på om du kan si noe mer om hva psykoanalytisk psykoterapi er. Selv går jeg til en psykolog som påstår han driver kognitiv terapi. Jeg har imidlertid ikke fått særlig mange "tankeøvelser" og han synes ikke særlig opptatt av her og nå. 99% av tiden bruker han på mitt forhold til mor... Jeg er vel egentlig på søk etter en ny psykolog/psykiater, men etter å ha hatt noen vurderingssamtaler med et par tidligere, føler jeg det er langt mellom hjelpen. Jeg begynte såvidt å gå til en vegeoterapeut i en by jeg bodde tidligere, som jeg var ubeskrivelig fornøyd med. Desverre måtte jeg flytte og stod uten tilbud. Til deg som har vært i langtidsterapi vil jeg også spørre om du har forsøkt annen form for behandling, feks. tankenfeltterapi, hypnose etc? Har du erfaring med antedepressiva over tid? Håper å høre fra deg eller andre!

Hei!

Så kjekt å få tilbakespill. Du tar opp så mange interessante temaer,og jeg vil veldig gjerne svare deg. Både om terapien, hypnose , antidepressiva og enkelte ting du skriver om din egen terapi. Håper du ikke føler deg avvist hvis jeg gjør det i morgen. Jeg liker av og til å tenke over ting, og vil gjerne svare deg i morgen litt skikkelig.Akkurat nå begynner jeg å bli så trøtt. Har akkurat levert inn en skriflig oppgave og den tok omtrent knekken på meg.

vennlig hilsen bugge.

[splitting]

Hei!

Du har nok helt rett i at mange ville fått krupp av denne behandlingen, men det faktum at vi ikke gjør det tyder sikkert på at dette er rett for oss.Jeg er utslitt av alle slags andre leger og behandlere, men disse timene hos psykiateren

(også to i uka) ville jeg ikke vært foruten. Og det er ikke fordi han "diller med meg, syr pose under armer og er bærebjelken min". Det er vannvittig tøft, men samtidig veldig trygt. Og man må være "innvidd" for å forstå hva det egentlig dreier seg om.Du forstår sikkert hva jeg mener... Jeg gruer meg ikke til å avslutte behandlingen, for jeg vet at på det tidspunktet vil jeg være klar for det. Og vi kommer sikkert til å lage oss en "nedtrappingsplan".

Gruppe har jeg aldri prøvd, men hvis du har lyst til å si noe om det etter noen uker er jeg veldig interessert.Takk for svar.

VH bugge.

Heisann Bugge! Jeg skal gi deg "fest-beretning" etter gruppeterapien!

Det er som du skriver ikke så lett å forklare andre hvordan det er med en slik relasjon man får til en terapeut man har gått til lenge. I motsetning til deg går jeg ofte litt med hjerte i halsen i frykt for å bli "forlatt" dvs. avslutte terapien. Jeg har ikke kommet helt i mål når det gjelder tillitt til andre. Men det kommer nok. Fornuften sier meg at jeg ikke blir kastet på gata før vi begge har blitt enige om en brukbar nedtrappingsplan.

Foreløpig er det noe av ukens høydepunkt å komme til terapeuten. Jeg føler meg sett og utfordret på en konstruktiv måte. Jeg har vært veldig, veldig heldig. Men som du skriver i et tidligere innlegg, må man være forberedt på noen forsøk før man treffer blink!

Sov riktig godt!

[Gjest anonymus now]

Ja, jeg også tror det blir færre av den sorten.

Og enig, det er leit.

Veldig mange har nok stor nytte av denne behandling. Det å gå tilbake i tid, og analysere og kjenne på de følelsene tror jeg er veldig bra for noen.

F,eks folk som er mobbet osv, skulle vel gjerne godt til slik terapi?

Jeg husker min psyk. viste meg en kjempe fin tegning en gang. Jeg var litt lei meg for at jeg ikke har så mange venner nå, pga jeg trekker meg tilbake. Var veldig sjernert i skoledagene. Ikke mobbet, men lite venner pga jeg var sjentert. Og dette henger igjen. At jeg ikke tror jeg klarer å få venner.

Så da viste han meg en tegning som var slik:

Det var en mann som sprang rundt og rundt i en sirkel. Men han glemte å se opp, og se at stien faktisk endret seg. Han løp i samma fart, men ting rundt han forandret seg hele tiden. Men han hang igjen, fordi han bare så ned, ikke opp.

Ehhh, ble litt vanskelig å forklare men...

Moralen er vel at ting endrer seg rundt oss. Har man blitt mobbet, trenger ikke folka rundt oss i dag være i mot oss. Noe slik tror jeg... Ganske fin ting å tenke på.

Unnskyld at jeg blander meg inn.Men jeg har det også slik som du beskriver.Jeg var veldig sjenert som barn, og turde ofte ikke snakke. Jeg følte også at ingen likte meg og at jeg var dum (min mor sa stadig at jeg burde skamme meg (for bagateller). I dag har jeg ingen nære veninner,og føler meg svært ensom, selv om jeg er flink å finne på ting for meg selv,både inne og ute. Jeg føler meg slik enda, dum og klønete.

Ville bare si, du er ikke alene om å ha slike følelser, vi er nok mange.

[Dory]

Unnskyld at jeg blander meg inn.Men jeg har det også slik som du beskriver.Jeg var veldig sjenert som barn, og turde ofte ikke snakke. Jeg følte også at ingen likte meg og at jeg var dum (min mor sa stadig at jeg burde skamme meg (for bagateller). I dag har jeg ingen nære veninner,og føler meg svært ensom, selv om jeg er flink å finne på ting for meg selv,både inne og ute. Jeg føler meg slik enda, dum og klønete.

Ville bare si, du er ikke alene om å ha slike følelser, vi er nok mange.

Hei!

Så leit å høre, men allikevel er det jo fint å vite at vi er felre..

Slik som du beskriver er akkurat slik jeg har det.

Jeg ble ikke mobba som sagt, men var sjernert. Og slik er jeg også i dag. Sjernert, men blir jeg først kjent med folk, "tør" jeg opp:)

Jeg også føler meg "klønete og dum".

Ha en flott dag!

Klem fra,

[bugge -jenta]

Det var et meget interessant innlegg. Jeg lurer på om du kan si noe mer om hva psykoanalytisk psykoterapi er. Selv går jeg til en psykolog som påstår han driver kognitiv terapi. Jeg har imidlertid ikke fått særlig mange "tankeøvelser" og han synes ikke særlig opptatt av her og nå. 99% av tiden bruker han på mitt forhold til mor... Jeg er vel egentlig på søk etter en ny psykolog/psykiater, men etter å ha hatt noen vurderingssamtaler med et par tidligere, føler jeg det er langt mellom hjelpen. Jeg begynte såvidt å gå til en vegeoterapeut i en by jeg bodde tidligere, som jeg var ubeskrivelig fornøyd med. Desverre måtte jeg flytte og stod uten tilbud. Til deg som har vært i langtidsterapi vil jeg også spørre om du har forsøkt annen form for behandling, feks. tankenfeltterapi, hypnose etc? Har du erfaring med antedepressiva over tid? Håper å høre fra deg eller andre!

Hei!

Jeg skal forsøke å si litt om hvordan jeg opplever den terapien jeg går i.Ingen terapisituasjon er lik, og andre pasienter har sikkert helt andre opplevelser av å gå i terapi med samme psykiater.

Jeg kan først si at jeg ikke har prøvd hypnose. Det finnes kanskje områder hvor man kan bruke det med hell,men jeg tror ikke det er en god måte for å bearbeide traumer i hvertfall. For det første tror jeg ikke at det nødvendigvis er slik at alt skal frem, og for det andre tror jeg det er en god grunn til at vi har forsvarmekanismer. Når de er veldig sterke, må de brytes ned sakte.

Viten er en ting, men man skal jo hanskes med denne vitenen også.

AD har jeg brukt hele denne tiden,og for meg er de som en døråpner.Også angstdempende midler fungerer slik for meg.Når depresjonen blir for sterk,mister jeg drivkraften til å komme meg fremover i terapien.Spesielt angstdempende har hjulpet meg. De gjør slik at angsten kommer ned på et nivå hvor jeg kan møte den.All medisinering forutsetter at bivirkninger ikke blir for store,og at en har tett oppfølging. Og det har jo jeg nå. Det har ikke vært slik alltid.Går på cipralex og xanor.

En av setningene dine i innlegget ditt i går, sa veldig mye. Hvis jeg forstår deg rett, opplever du det slik at terapeuten din bruker 99% av tiden på forholdet til din mor. Uten å være opptatt av prosenter, lurer jeg på hvem det egentlig er som styrer denne terapien. Jeg hadde blitt veldig frustrert av å gå til en terapeut som var så styrende til hva som skal snakkes om til enhver tid. Det første jeg kan si om den terapien jeg går i, er at min psykiater har en annen tilnærming. Han tenker seg at jeg kommer inn på de emnene,temaene og problemstillingene jeg trenger, når jeg trenger det og når det er naturlig.Han spør meg gjerne hvordan jeg har hatt det siden sist, men ellers er det jeg som bare ligger der og lar ting komme frem. Og de kommer. Etter 6 år ser jeg at ting kommer igjen og igjen.Nytt og gammelt om hverandre. Innimellom har man en pause fra noen temaer, så skjer det noe som gjør at de dukker opp igjen. Det kan høres ut som en ganske tilfeldig terapi, men det er det ikke. Etter mange år sier jeg ofte til ham at dette har du hørt tusen ganger før. Da svarer han for ente gang (jeg er jo ganske redd for at han skal bli lei av meg) at jeg aldri sier helt det samme. Og at tingene kommer i nye kontekster og med litt andre ord og følelser.En av de tingene jeg sliter slik med er nærhet og avvisning, og det å gå i så mange år setter dette på prøve på en veldig konkret måte. (Innimellom minner jeg ham på hvor mye betalt han får for å høre på meg, for liksom å gi ham litt motivasjon:) Da er det jo egentig slik at det er jeg som ikke holder ut meg selv.)

I lange perioder befant jeg/vi oss i barndommen min. Da drømte jeg mye, og bilder ble hentet fra den perioden. Men vi blir ikke værende i barndommen. Vi blir kjent med "barnet mitt", barndomsforhold, familieroller og mye mer, og hvordan alt dette har sammenheng med personligheten min og livet mitt nå.Sakte men sikkert skjer det viktigste, nemlig den indre forandringen i meg.Allerede før jeg startet opp denne lange terapien, visste jeg analytisk sett veldig mye om meg selv og livet mitt.Det var ikke nok til å bli lykkelig. En terapi som bare handler om innsikt tror jeg sjelden har mye for seg, følelser og fornuft er på hver sin planet.Så nå jobber jeg med å få et bedre samsvar mellom dem. Jeg jobber med å kjenne hva som er mitt, og hva som ikke tilhører meg. Jeg jobber med å integrere det vesle barnet mitt fra barndommen inn i det voksne jeget.Jeg prøver å elske det barnet.(Litt av en ambisjon for meg) Jeg jobber med å kjenne sinne, gi uttrykk for det og å sette grenser.Jeg har begynt å gråte (sånn litt) hos terapeuten min. Jeg prøver å lære å like meg selv. Jeg forsøker å kvitte meg med skam og skyld som andre har lagt på meg.

I terapien er det egentlig ikke noe skille lenger mellom nåtid og fortid. Alt er en del av meg, men fokuset ligger hele tiden på hvordan dagen i dag kan bli bedre.Ikke om flere måneder, men først og fremst her og nå.

Og jeg forandres. Det går sakte, men jeg kjenner det og "verden" sier de ser det.

Vil bare understreke at jeg har tro på forskjellige typer terapi til forskjellige typer mennesker og problemer. Men slike psykiatere som jeg har gått til, må ikke forsvinne fordi om det er "uøkonomisk".Et menneske er verdt det.

Vennlig hilsen bugge.