Operasjon Tordenskrall 60 år idag.

[Mr Kahn]

I dag - akkurat nå - er det nøyaktig på timen 60 år siden de første bombene falt over Dresden, en av Tysklands eldste og vakreste byer. Sir Arthur T. Harris, eller «Bomber-Harris» som han også ble kalt, effektuerte dermed beslutningen om en strategi utarbeidet under Jalta-konferansen, da han sendte den første puljen på 244 Lancaster bombefly under ledelse av oberstløytnant Maurice A. Smith inn over Dresden. De to neste puljene på 529 og 450 «flying fortresses», ledsaget av en sveit Mosqitos og 288 jagerfly av typen p51 Mustang «tankbusters», omgjorde byen til et inferno, en brannstorm som suget mennesker inn i flammehavet og formelig etset gater i ild.

Byen hadde tidligere «bare» opplevet to bombeangrep av særlig betydning under hele krigen, et den 7. oktober 1944, rettet mot jernbanestallene, og et større angrep med 133 Liberators den 16 januar 1945 mot samme mål, begge med forholdsvis «beskjedne» tap av menneskeliv. Men nå var dommedag kommet.

De tre bombetoktene som utslettet Dresden huskes idag med blandede følelser. Den gang var dette RAFs «revenge» for London og Coventry, for Lufwaffes drap på 40 tusen engelskmenn og for millioner hjemløse. Idag ville Bomber-Harris og Maurice Smith blitt stilt for domstolen i Haag uten mellomlanding. Det offisielle antallet drepte denne natten er satt til 35 tusen, mens andre plusser på ytterligere 100 tusen. Jeg er tilbøyelig til å tro at antallet er over 100 tusen.

På det aktuelle tidspunktet hadde Dresden 630 tusen innbyggere, men antallet var nok antagelig økt til det dobbelte pga. flyktingstrømmen østfra. Man ville legge mest mulig distanse mellom seg selv og Sjukovs røde horder, bare for å møte et gigantisk krematorium i Dresden. Vi vil nok aldri få vite nøyaktig hvor mange som døde, men vi vil for alltid spørre oss selv, var dette nødvendig?

Nyheten om bombingen nådde ikke Berlin før dagen etter, og Goebbles nektet, iflg. John Toland, først å tro at det var sant. Så gikk sannheten opp for ham og han brast i hemningløs krampegråt. Raseriet gikk, merkelig nok, ut over riksmarskalk Hermann Göring, som på det tidspunktet trolig befant seg i Berchtesgaden. Det var Görings slapphet og interesse for egen komfort som var skyld i dette, hylte Goebbles. Hvorfor hadde ikke Hitler lyttet til HAM?

Som om det ville hjulpet.