endelig???

[annah1365380818]

Jeg fikk plutselig skjelvinger og hjertebank da jeg skulle lese opp en gruppeoppgave på videregående, for 18 år siden. Har holdt dette skjult for alle i alle år. Når de en million panikkanfallene har kommet oppgjennom årene, har jeg klart å gjemme meg. Har klart meg bra, sosialt, har mange venner. Jeg klarer ikke å starte et forhold når jeg ikke klarer å fortelle det jeg lider av, så jeg har nok såret noen. Skammer meg over det, men skammen over lidelsen er større, hadde store ambisjoner tidligere. Jeg vet at man skal være åpen, men det klarer jeg ikke, annet enn til meg selv. Går siste året på 3 årig økonomisk høyskole. Nå har jeg endelig gått til det skritt å bestilt time hos lege. Hva i all verden skal jeg si til ham??? Leser om forskjellige preparater som jeg gleder meg til å prøve??? Hva skal jeg si på eventuelle jobbintervju? At jeg ikke kan snakke foran forsamlinger??? Kan noen dele erfaringer med meg eller/og gi noen råd? På forhånd tusen takk.

[panisk]

Du er ikke alene!

Da jeg gikk i 8 klasse - skulle jeg holde foredrag for klassen. Jeg opplevde akkurat det samme som deg - Det kom som kastet på meg. Hjertet hamret, stemmen skalv,det var mildt sagt jævlig! Jeg var 14 år gammel og det sitter i ennå i en alder av over 40.Etter den episoden ble og vanlig høytlesning i klassen et mareritt.Hadde vondt i magen hver eneste dag resten av ungdomsskolen i redsel for å måtte åpne munnen i klassen! Av samme grunn klarte jeg ikke gå på gymnas,men valgte praktiske fag ettersom jeg da håpet det ville bli lite høytlesning. Du og nevnte skammen. Jeg hadde gått maaaange år i terapi pga angst før jeg endelig turte si til en psykolog at jeg ikke klarte å lese høyt fremfor noen - og at det første panikkanfallet kom i klasserommet da jeg var 14. Den gangen skjønte jeg ingenting. Ble bare utrolig deprimert, og følte meg utenfor og annerledes. Og skammet meg noe voldsomt. Nå vet jeg jo at dette er et vanlig problem for veldig mange, men det visste jeg ikke da. Trodde jeg var den eneste i verden.

Jeg synes du er utrolig tøff som går på skole, og ikke gir opp. Dette kan trenes vekk sies det, og det tror jeg det kan. Første skritt på veien er jo å erkjenne at man har et problem - og ta det derfra.

Ønsker deg masse lykke til !!!

[annah1365380818]

Du er ikke alene!

Da jeg gikk i 8 klasse - skulle jeg holde foredrag for klassen. Jeg opplevde akkurat det samme som deg - Det kom som kastet på meg. Hjertet hamret, stemmen skalv,det var mildt sagt jævlig! Jeg var 14 år gammel og det sitter i ennå i en alder av over 40.Etter den episoden ble og vanlig høytlesning i klassen et mareritt.Hadde vondt i magen hver eneste dag resten av ungdomsskolen i redsel for å måtte åpne munnen i klassen! Av samme grunn klarte jeg ikke gå på gymnas,men valgte praktiske fag ettersom jeg da håpet det ville bli lite høytlesning. Du og nevnte skammen. Jeg hadde gått maaaange år i terapi pga angst før jeg endelig turte si til en psykolog at jeg ikke klarte å lese høyt fremfor noen - og at det første panikkanfallet kom i klasserommet da jeg var 14. Den gangen skjønte jeg ingenting. Ble bare utrolig deprimert, og følte meg utenfor og annerledes. Og skammet meg noe voldsomt. Nå vet jeg jo at dette er et vanlig problem for veldig mange, men det visste jeg ikke da. Trodde jeg var den eneste i verden.

Jeg synes du er utrolig tøff som går på skole, og ikke gir opp. Dette kan trenes vekk sies det, og det tror jeg det kan. Første skritt på veien er jo å erkjenne at man har et problem - og ta det derfra.

Ønsker deg masse lykke til !!!

Hei, å takk for kjempebra svar og støtte.

Jeg vil ikke gi meg, å slippe angsten lengere inn. Har lært meg å leve med den, å den er blitt en del av meg selv. Har selvfølgelig hatt svarte tanker mange ganger.

Har måttet kutte ut noen fag på skolen hvor det har vært fremlegg som krav, men men. Har byttet disse fagene til andre for å få nok studiepoeng.

Men nå når skolen er slutt snart, får jeg en stor utfordring når jeg må ha meg en jobb.

Tenker at hvis jeg hadde hatt noen tabeletter i lommen, så hadde det hjulpet meg psykisk, for da visste jeg at de var der.

Så nytter det med noen oppmuntrende, trøstende ord...