innlegges

[Gjest destruktivjente]

Legen og psykologen min vil legge meg inn, men jeg føler at jeg ikke trenger det. Jeg er bipolar 2 med borderliner personlighetsforstyrrelser. De siste ukene har jeg vært svært destruktiv, sydd opptil 2 ganger på en dag. Jeg er sliten, ligger nesten hele dagen. eneste jeg er ut er en praksis jeg har på attføring (30% i uken) og når jeg skal til legen, ellers greier jeg ikke å gå ut. Men nå har jeg blitt usikker. Føler meg utrygg når jeg er hjemme, er redd for at jeg skal gjøre noe alvorlig dumt, for det føles som om jeg har svært dårlig kontroll over meg selv. Men jeg er redd for å bli innlagt, har vært innlagt 15-20 ganger før, og jeg er redd for å fortsette i den samme rundgangen resten av livet for det orker jeg ikke. Men jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre nå?????

[Gjest bare en]

Innleggelse er ikke noe god løsning. Du vil bare bli enda mer engstelig for å være hjemme den dagen du blir utskrevet.

En bedre løsning er å holde ut og heller ha hyppigere avtale med lege/psykolog.

[frosken]

Det finnes argumenter både for og mot en innleggelse.

Har du selv noen ide om hva som skal til for at du skal klare deg bedre?

Jeg tror deg ikke helt når du skriver at du føler at "du ikke trenge en innleggelse" fordi du samtidig gir uttrykk for at alt er "umulig" og at du ikke vet hva du skal gjøre. Ber du ikke litt om at noen andre skal hjelpe deg med å ta ansvar for deg selv i en periode?

Hva handler selvskadingen din om? Hva taper du på selvskadingen og hva oppnår du?

Du trenger ikke svare på spørsmålene mine dersom du føler de er invaderende. Jeg tror det finnes veier ut av slik du har det nå - men at de kan være vanskelige å finne. Slik jeg ser det er det ikke nødvendigvis hvorvidt du tar i mot en innleggelse eller ikke som vil være avgjørende, men hvordan du klarer å ta fatt i situasjonen din og hva en evt. innleggelse brukes til.

Håper du snart får det bedre:-)

[Gjest destruktivjente]

Det finnes argumenter både for og mot en innleggelse.

Har du selv noen ide om hva som skal til for at du skal klare deg bedre?

Jeg tror deg ikke helt når du skriver at du føler at "du ikke trenge en innleggelse" fordi du samtidig gir uttrykk for at alt er "umulig" og at du ikke vet hva du skal gjøre. Ber du ikke litt om at noen andre skal hjelpe deg med å ta ansvar for deg selv i en periode?

Hva handler selvskadingen din om? Hva taper du på selvskadingen og hva oppnår du?

Du trenger ikke svare på spørsmålene mine dersom du føler de er invaderende. Jeg tror det finnes veier ut av slik du har det nå - men at de kan være vanskelige å finne. Slik jeg ser det er det ikke nødvendigvis hvorvidt du tar i mot en innleggelse eller ikke som vil være avgjørende, men hvordan du klarer å ta fatt i situasjonen din og hva en evt. innleggelse brukes til.

Håper du snart får det bedre:-)

jeg har aldri vært hjemme når jeg har vært slik jeg er nå, har alltid blitt innlagt ganske fort. Har lyst til å prøve meg uten innleggelse, men er redd for at det skal gå galt. Når jeg selvskader prøver jeg å "flykte" sier psykologen, fordi jeg ofte gjør det for å unngå å prøve å ta livet mitt. Sist gang jeg prøvde å ta livet mitt lovde jeg meg selv å ikke gjøre det igjen, men kontrollen er svak, og impulsene mine på å gjøre det blir sterkere og sterkere. Når jeg blir innlagt bruker det som regel å gå mellom 1 uke og 5 uker før jeg er klar for utskrivelse, alt etter hvor fort de greier å justere medisinene mine til riktig nivå igjen. Har allerede fått beskjed at jeg får ikke mer medisiner enn det jeg har nå når jeg skal være hjemme, viss jeg gikk med på å legge meg inn skulle de prøve å justere på medisinene igjen. Bruker også å ha et ganske tett opplegg rundt meg når jeg er innlagt, med mye samtaler, og jeg har tettere opplegg fra hjelpeapparatet de første ukene etter en innleggelse.

Det jeg tror hjelper er å slappe av, få ofte samtaler og litt mer impulser. Slik som det er nå er jeg svært anspent hjemme, føler meg ikke trygg og greier dermed ikke å slappe av. litt av grunnen til det er nok det at jeg har mange ukjente som kommer hit nå fra hjemmesykepleien, og at jeg føler meg overvåket, så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Vil prøve å greie meg selv, men vet rett og slett ikke om det går

[frosken]

jeg har aldri vært hjemme når jeg har vært slik jeg er nå, har alltid blitt innlagt ganske fort. Har lyst til å prøve meg uten innleggelse, men er redd for at det skal gå galt. Når jeg selvskader prøver jeg å "flykte" sier psykologen, fordi jeg ofte gjør det for å unngå å prøve å ta livet mitt. Sist gang jeg prøvde å ta livet mitt lovde jeg meg selv å ikke gjøre det igjen, men kontrollen er svak, og impulsene mine på å gjøre det blir sterkere og sterkere. Når jeg blir innlagt bruker det som regel å gå mellom 1 uke og 5 uker før jeg er klar for utskrivelse, alt etter hvor fort de greier å justere medisinene mine til riktig nivå igjen. Har allerede fått beskjed at jeg får ikke mer medisiner enn det jeg har nå når jeg skal være hjemme, viss jeg gikk med på å legge meg inn skulle de prøve å justere på medisinene igjen. Bruker også å ha et ganske tett opplegg rundt meg når jeg er innlagt, med mye samtaler, og jeg har tettere opplegg fra hjelpeapparatet de første ukene etter en innleggelse.

Det jeg tror hjelper er å slappe av, få ofte samtaler og litt mer impulser. Slik som det er nå er jeg svært anspent hjemme, føler meg ikke trygg og greier dermed ikke å slappe av. litt av grunnen til det er nok det at jeg har mange ukjente som kommer hit nå fra hjemmesykepleien, og at jeg føler meg overvåket, så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Vil prøve å greie meg selv, men vet rett og slett ikke om det går

Jeg synes det er bra at du ønsker å klare deg selv, men kanskje trenger du også denne gangen en innleggelse for å komme over krisen. Dersom legen og psykologen din er helt klare i sine anbefalinger, så synes jeg du skal ta i mot tilbudet om en innleggelse.

Samtidig synes jeg du forteller viktige ting om hva som kunne ha hjulpet deg gjennom kriser også hjemme. Det er en fordel om hjemmesykepleien kunne brukt noen få personer til å følge deg opp, slik at du slipper å forholde deg til så mange. Det å få besøk av personer man knapt har sett før er snarere en belastning enn hjelp, tror jeg. Kanskje kunne du også hatt hyppigere samtaler med legen og psykologen neste gang ting begynner å bygge seg opp.

Jeg tror du er på vei til å klare å begrense utageringen i fremtiden, men akkurat nå ville det kanskje være best med en innleggelse.

Lykke til:-)