NHD.. angående min sep.av aurorix?

[inkink]

Etter et bra vårhalvår angstmessig, fikk jeg en smell i sommer.

Begynte da på anbefaling av deg på Aurorix.

Begynte midten av august og sluttet rundt 1.desember. Trappet forsiktig opp, og forsiktig ned. Brukte på det meste 450mg, men meste 375 mg.

Slutten på grunn av at jeg fikk sjelelig angst og tvangstanker og følte meg på siden av meg selv.

Men ser nå at jeg også fikk mye energi.

Jeg slet med ansgten og tvangstankene i ca en mnd etter slutt.

Men hele januar var bra for meg. Følte jeg var på opptur både fysisk og psykisk.

Så kom krasjet i beg av februat med svimmelhetsbølger, og vanskeligheter også følelsesmessig da jeg nå også har fått angst for angst. Før hadde jeg kun angst for sykdom.

Kan det være noen grunn til å tro at jeg sluttet for fort. At det er derfor jeg fikk denne smellen som er verre enn verst.??

Eller er det 2 mnd etter slutt urealistisk??

MVH

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det kan godt være at du burde ha brukt dem i lengre tid.

Jeg anbefaler aldri behandlingstid under et år.

[inkink]

Det kan godt være at du burde ha brukt dem i lengre tid.

Jeg anbefaler aldri behandlingstid under et år.

Ja, men du sa også at det burde virke tilfredstillende. Hvis bivirkninger var for store, så slutter man!eller? Kan jo ikke gå å plage seg i ett år med store bivirknigner??.

Du sa også at seponering ikke burde være noe problem med Aurorix. Noe jeg også hadde erfart tidligere, da jeg brukte dem en kort periode i 1994. Men da på den lave dosen 150X2. Da merket jeg ikke at jeg brukte dem i det hele tatt.

På den dosen jeg gikk på i høst, påvirket de meg jo på ett vis, men ikke bare positivt. Merket jo til de grader at jeg "gikk på noe".Sov jo veldig dårlig og kjente jo knapt mitt eget blikk. Og så denne endogene angsten da.

Men jeg fikk som sagt energi. Klarte nesten ikke å sitte stille. Men de psykosomatiske plagene utover denne forsvant ikke, men var ikke så ille som nå.

Men det har jo variert sterkt før også med verre og bedre perioder uten AD.

Men jeg har vel ikke vært så ille som nå før.

Må ha vært i startfasen i så fall. Da var jeg veldig ille fysisk noen år, men hadde ikke denne psykiske angsten jeg nå har fått i tillegg.

Var mest redd for hva alvorlig somatisk som feilte meg, og gikk fra den ene undersøkelsen til den andre. Men det var jo en angst påvirket "utenfra" ikke denne endogene.

De siste årene hadde det likson stabilisert seg, og jeg lærte å leve med plagene. Kom meg i jobb igjen til og med. Selvsagt en sorg over ikke å "orke" noe fysisk. -men jeg ble vant til det.

Hadde ett unntak for to år siden. Hadde da gått til naprapat-behandling, og det virket som jeg ikke tålte den "brutale" behandlingen. Jeg lagrer nok følelser i muskulaturen og det ble for brått løst opp (en teori jeg har fått støtte for fra andre her på forumet, som har opplevd lignende) , og jeg reagerte med forverring.

Rett og slett sosial angst da også. Og et voldsomt konstant press i hodet.

De var da jeg brukte sinequan som gav med veeeldig følelsesmessig angst. Ble mye bedre da jeg sluttet. Brukte dem 3 mnd.10mg x 3.

Så hva tror du,--

Burde jeg kaste med uti det med cipralex, eller fortsette med Aurorix. Det er jo ganske destruktivt med den lammende angsfølelsen den gav meg, og andre overnevnte plager. Hjalp vel litt med valium,men håpet er jo å finne noe som virkelig kan hjelpe, og at jeg slipper å bruke valium hver dag.

Men er redd jeg er så var for medisiner at jeg ikke tåler noe ssri. Og viser da til tidligere nevnte seponeringsplager.

Men jeg fikk gjort mye i huset da, på Aurorix?)

Så hva hadde du gjort? Cipralex??

Har nå kommet i en situasjon hvor jeg ikke tør kjøre bil, på grunn av et par raske svimmelhetsanfall i bil i begynnelsen av feb.

Så det stenger meg jo veldig. Har alle disse årene blitt ør av å kjøre, men nå er det ille. Stopper nesten å puste når jeg sitter på i bil, og greier ikke prate?? Da får jeg liksom ekko i ørene.

Sistnevnte er ikke noe nytt fenomen, noe som kommer og går, og legen tror det kommer av noe annet enn angst (en overfølsomhet i indre øre). Eller er det rett og slett det oppskrudde sentralnervesystemet som gir meg slike ubehagelige impulser?

Men at jeg ikke får puste og ikke tør kjøre nå, har jo med svimmelhetsopplevelsen å gjøre.

Rakk jo å kjøre inn til siden. Men det sitter i. Og det verste er at jeg bor på et lite sted, og er avhengig av bil.

Fulgte forresten rådet ditt og presset meg noe forferdelig i forrige uke, på grunn av et "must" i jobben. Og selv om det var utrolig hardt, så greide jeg det. (skjønner ikke helt hvordan). Men er svært fornøyd med at jeg greide det på et vis.

Men er en mester i å skjule vanligvis. Men hadde sterke svimmehetsanfall med face to face prat. Tårene sprengte også bak, men jeg holdt dem i sjakk.

Men det er første gang i løpet av disse årene at jeg liksom gir opp kampen. Har alltid hatt en utrolig vilje, tross utrolige plager. Men denne "fighterviljen" er liksom borte nå??? Det er derfor jeg igjen vil prøve et AD!

Er det noe som liksom ikke er meg, så er det å gi opp.

Jeg er visst også en mester i lange innlegg, men har i det minste komma, og avsnitt:o))

Og jeg håper igjen på svar jeg.- optimist tross alt.