Er redd mine egne tanker

[Gjest trist og redd]

Har vært deprimert lenge. Går i behandling og tar AD. Energien er på vei tilbake, og alle rundt meg er glade for det. Men, jeg er så redd. Ok, jeg står opp om morgenen igjen, jeg gjør ting, svarer på telefonen når det ringer, ser at det nærmer seg vår og sommer, alt er ikke likegyldig lenger. Det er i stedet byttet ut med angst! Det er altfor mange følelser nå. Jeg vil ha fred. Er så sliten, så ulykkelig, og aner ikke hva jeg skal gjøre. Livet er fullt av muligheter jeg aldri tør nærme meg. Det er VONDT. Kjente ingenting da jeg var deppa, ingen smerte, ingen glede, ingenting. Jeg bare sov, eller stirret i veggen. Men nå, når følelsene vender tilbake..Hvis det finnes en Gud, gi meg styrke til å holde ut. Er redd for tankene mine om å gjøre slutt på livet. Jeg vil se barna mine vokse opp. Har tatt det opp med behandleren min, står i kø for mer hjelp. Hvordan skal jeg holde ut mens jeg venter?

[Gjest bare en]

Du kan spørre psykologen om å få timer oftere. Ellers må du bare holde ut og tenke på ungene.

Rakner det helt vil du få en akutt innleggelse som bare vil holde deg i live.

[wertyu]

Du kan spørre psykologen om å få timer oftere. Ellers må du bare holde ut og tenke på ungene.

Rakner det helt vil du få en akutt innleggelse som bare vil holde deg i live.

Kjære deg. Det virker som du er mye mer LEVENDE nå i forhold til da du bare lå og kikket i veggen. Det gjør vondt å leve når en har angst. Men når du kan føle og se at livet rundt deg lever, så tror jeg du vil oppleve bedre dager. At du har barn å leve for kan bety enormt masse for deg.

Dem er det verdt å leve for. Minutt for minutt.Så håper jeg du får god hjelp når du får mer behandling. Det nytter!Ikke gi deg, lev for ungene dine. Livet er verdt å leve når du har noen å leve for. Lykke til!

[meira]

Kjære deg. Det virker som du er mye mer LEVENDE nå i forhold til da du bare lå og kikket i veggen. Det gjør vondt å leve når en har angst. Men når du kan føle og se at livet rundt deg lever, så tror jeg du vil oppleve bedre dager. At du har barn å leve for kan bety enormt masse for deg.

Dem er det verdt å leve for. Minutt for minutt.Så håper jeg du får god hjelp når du får mer behandling. Det nytter!Ikke gi deg, lev for ungene dine. Livet er verdt å leve når du har noen å leve for. Lykke til!

Det vondeste som er, er ingenmannsland,likegyldigheten og stagnasjonen.Når man kjenner på ting, som du gjør nå,er du i bevegelse.Men det at du er på veg tilbake, og oppover igjen,er ikke gratis.Det koster sannsynligvis mye smerte og angst. Slå deg litt til ro med at du er i endring når du kjenner på følelser.

[Gjest trist og redd]

Kjære deg. Det virker som du er mye mer LEVENDE nå i forhold til da du bare lå og kikket i veggen. Det gjør vondt å leve når en har angst. Men når du kan føle og se at livet rundt deg lever, så tror jeg du vil oppleve bedre dager. At du har barn å leve for kan bety enormt masse for deg.

Dem er det verdt å leve for. Minutt for minutt.Så håper jeg du får god hjelp når du får mer behandling. Det nytter!Ikke gi deg, lev for ungene dine. Livet er verdt å leve når du har noen å leve for. Lykke til!

Jeg vet du har rett. Det vil komme bedre dager igjen. Har hatt angstproblemer store deler av livet, og i perioder er det så altfor mange vonde dager i forhold til gode. Da klarer jeg ikke alltid å være så sterk, men mister motet innimellom. Hadde angsten vært et troll jeg kunne hogge hodet av, men det jeg er redd for er meg selv. Alt er altfor stort. For mye temperement, for store ønsker, for stort håp, for intens glede og lykke. Jeg tar for stor plass og finner ikke ut hvordan jeg kan være midt i mellom sånn at det blir plass til andre også. I stedet blir jeg selvutslettende. All den tilbakevendte energien går med til å holde meg selv under kontroll. Det går bare ikke an i lengden, og det skremmer meg sånn. Vil ikke såre noen, vil ikke bli ledd av for alle de rare infallene mine, vil ikke skremme andre fordi jeg er så voldsom, vil ikke at andre skal bli usikre fordi jeg er overlykkelig den ene dagen og knust den andre. For en helveteskarusell.

[Gjest Magna]

Det vondeste som er, er ingenmannsland,likegyldigheten og stagnasjonen.Når man kjenner på ting, som du gjør nå,er du i bevegelse.Men det at du er på veg tilbake, og oppover igjen,er ikke gratis.Det koster sannsynligvis mye smerte og angst. Slå deg litt til ro med at du er i endring når du kjenner på følelser.

Du er fantastisk til å bekrive hvordan du har det.

Jeg kjenner igjen det du bekriver og for et helvete det egentlig er. Det er et helvete å jobbe seg bra. Men det er verd det.

Jeg har jobbet i elve år nå, fra jeg startet med behandling og til der jeg står i dag.

Det har vært slik du bekriver med berg og dalbane. Men jeg tror det må være slik en stund. For meg var det slik lenge.

Jeg fant ut måter å håndtere angsten på. Jeg var ute i skogen hver dag og trimmet og trimmet.

Jeg satt og gråt i timesvis ved stille tjern og pakket sekken hver dag for dette hjalp så utrolig.

Jeg gikk på ski. Jeg gikk lange turer helt alene.... Jeg løp og jogget, svømte i vannene på sommeren.

Så kom jeg hjem og gjorde mine morsplikter overfor ungene mine når de kom fra skolen.

Jeg jobbet med meg selv og hadde kun ungene mine i tankene og som grunn for at jeg levde.....

Jeg forsøkte å bevare forholdet til venner. To venninner har vært med meg på vandringer og svømmeturer.....Takk og pris for dem.

Jeg har hatt flere personer å takke for at jeg har kunnet formidle tanker og følelser underveis.

-Og en psykolog som har vært tøff og utfordrende. men som har vært der den siste perioden.

Det jeg ønsker med å skrive så mye til deg er at du kanskje kan finne måter å takle smerten på på linje med mitt friluftsliv......

Mange hilsner fra:

[Gjest trist og redd]

Du er fantastisk til å bekrive hvordan du har det.

Jeg kjenner igjen det du bekriver og for et helvete det egentlig er. Det er et helvete å jobbe seg bra. Men det er verd det.

Jeg har jobbet i elve år nå, fra jeg startet med behandling og til der jeg står i dag.

Det har vært slik du bekriver med berg og dalbane. Men jeg tror det må være slik en stund. For meg var det slik lenge.

Jeg fant ut måter å håndtere angsten på. Jeg var ute i skogen hver dag og trimmet og trimmet.

Jeg satt og gråt i timesvis ved stille tjern og pakket sekken hver dag for dette hjalp så utrolig.

Jeg gikk på ski. Jeg gikk lange turer helt alene.... Jeg løp og jogget, svømte i vannene på sommeren.

Så kom jeg hjem og gjorde mine morsplikter overfor ungene mine når de kom fra skolen.

Jeg jobbet med meg selv og hadde kun ungene mine i tankene og som grunn for at jeg levde.....

Jeg forsøkte å bevare forholdet til venner. To venninner har vært med meg på vandringer og svømmeturer.....Takk og pris for dem.

Jeg har hatt flere personer å takke for at jeg har kunnet formidle tanker og følelser underveis.

-Og en psykolog som har vært tøff og utfordrende. men som har vært der den siste perioden.

Det jeg ønsker med å skrive så mye til deg er at du kanskje kan finne måter å takle smerten på på linje med mitt friluftsliv......

Mange hilsner fra:

Er glad du tok deg tid til å skrive så mye til meg! Det er på en måte godt å vite at andre har opplevd det samme og fått det bedre. At det går an å få det bedre om man bare ikke gir seg.

Jeg savner noen å gjøre ting sammen med. På grunn av mye flytting har jeg få venner. De jeg har, bor alle sammen ganske langt unna, med unntak av et par stykker jeg jobber sammen med. De vil jeg ikke ha så mye kontakt med nå. Jeg orker lite jobbprat, blir fort irritert og urolig av det.

Ellers har jeg funnet mye terapi i å skrive. Skriver små dikt, morovers til barna, kåserier eller bare små dagboksnutter til og for meg selv. På papiret kan jeg skrike meg tom for både sinne og angst uten at noen får vondt i ørene, eller leke uten at noen ber meg om å oppføre meg som en voksen. Også er jeg veldig glad for at det finnes et forum og debattsted som DOL, der man kan treffe andre som også sliter og vet hva det dreier seg om å være psyk.

[Gjest Magna]

Er glad du tok deg tid til å skrive så mye til meg! Det er på en måte godt å vite at andre har opplevd det samme og fått det bedre. At det går an å få det bedre om man bare ikke gir seg.

Jeg savner noen å gjøre ting sammen med. På grunn av mye flytting har jeg få venner. De jeg har, bor alle sammen ganske langt unna, med unntak av et par stykker jeg jobber sammen med. De vil jeg ikke ha så mye kontakt med nå. Jeg orker lite jobbprat, blir fort irritert og urolig av det.

Ellers har jeg funnet mye terapi i å skrive. Skriver små dikt, morovers til barna, kåserier eller bare små dagboksnutter til og for meg selv. På papiret kan jeg skrike meg tom for både sinne og angst uten at noen får vondt i ørene, eller leke uten at noen ber meg om å oppføre meg som en voksen. Også er jeg veldig glad for at det finnes et forum og debattsted som DOL, der man kan treffe andre som også sliter og vet hva det dreier seg om å være psyk.

Jeg gikk glipp av en god barndom med lek og moro.

Da jeg fikk barn selv lekte jeg sammen med dem. Vi akte om vinteren og gikk på ski og om sommeren badet og syklet vi.

Jeg var mye med dem, men bare slik at jeg ikke tok fra dem mulighetene til å leke med sine venner.

Det er så mye vi kan gjøre selv. Jeg har mailet med folk som jeg fant her på dol. Vi sto på samme sted med smertene. Det har vært til stor hjelp.

Det har vi vært viktig å være anonyme og ha anonymmail.

Du kan sende meg en mail hvis du vil:

[email protected]

Jeg liker å bli kjent med nye mennesker.