Årlig vurdering av medisiner?

[bibben]

Jeg har et ønske om å redusere medisininntaket. Jeg har for noen år siden fått en diagnose som ble gitt i etterkant av en dramatisk livshendelse (F33.1). Flere år har gått, jeg har tatt Trilafon og AD som foreskrevet. Nå er jeg møkka lei disse medisinene. Har det mer stabilt. Har god fremdrift i studiene mine, er ikke selvdestruktiv, småpsykotisk eller deprimert. Det at jeg hadde et snev av realitetsbrist ved enkelte anledninger for flere år siden henger nå desverre ved meg. Er det ikke vanlig at man tar medisinbruken opp til ny vurdering når det er gått noen år? Hvordan vurderer man om pasienten kan slutte med/seponere på medisinene? Jeg tenker at nyanserte, individuelle vurderinger bør foretas før man kan avslå en pasients ønske om seponering/avslutting. Jeg føler at mitt ønske om en "friskere" tilværelse uten medisiner (eller lavere doser) står å stanger i mot den diagnosen jeg en gang fikk. Hvor kan man henvende seg for å få en ny vurdering hvis ikke den privat praktiserende psykiateren foretar en grundig vurdering. Kan man ringe/bli henvist til DPS'n? Kan nyanserte spørreskjema, blodprøver eller andre "instrumenter" avdekke om man kan eller ikke kan slutte med medisiner? Jeg har vært en trofast bruker av disse medisinene lenge, og har hatt god nytte av dem. Nå er jeg frustrert, og føler at jeg ikke kommer videre i bedringsprosessen.

[Gjest en annen]

Så lenge du ikke er underlagt tvunget psykisk helsevern er det du selv som bestemmer hvorvidt du skal ta medisiner/hvilke medisiner du skal ta. Lege/psykiater har kun en rådgivende funksjon.

[thinkerbell]

Jeg har ingen anelse om hva F331 er..men det er igrunnen heller ikke viktig. Du skriver fornuftig og av innlegget ditt oppfatter jeg deg som en svært oppegående person. Ingen tvinger deg til å ta disse medisinene, du gjør det frivillig. Du kan fremme et ønske om en nedtrappingsplan, men gjør det for all del sammen med lege/psykiater slik at skulle du merke forverring er mulighetene der for at du kan bli fanget opp og få hjelp.

[bibben]

Den korrekte diagnosen er til opplysning F33.3.

[frosken]

Dersom du fortsatt går i behandling hos psykiater, så er det vel grunn til å tro at vedkommende vurderer din medisinering fortløpende. Det at du evt. ikke er enig i denne vurderingen, er ikke det samme som at det ikke blir vurdert.

Du har sannsynligvis krav på en secon-opinion fra annet hold. Be enten fastlegen eller psykiateren din om å finne ut av hvor du kan få dette.

[bibben]

Dersom du fortsatt går i behandling hos psykiater, så er det vel grunn til å tro at vedkommende vurderer din medisinering fortløpende. Det at du evt. ikke er enig i denne vurderingen, er ikke det samme som at det ikke blir vurdert.

Du har sannsynligvis krav på en secon-opinion fra annet hold. Be enten fastlegen eller psykiateren din om å finne ut av hvor du kan få dette.

Det jeg reagerer på er at kommunikasjonen går via telefon/sms og er korte samtaler der jeg ikke gis anledning til å si noe om bedring. Psykiateren bruker tid på å overbevise meg om at medikamentene jeg ble satt på for 4-5 år siden forsatt er det jeg bør bruke. Jeg er ute av den alvorlig krisen jeg var i den gang, og den antydningen til realitetsbrist som oppstod på det tidspunktet var svært temporær. Jeg har ikke problemer med å rette meg etter et faglig råd eller en vurdering, men da må det også ha funnet sted en reel vurdering. Den er denne jeg etterlyser. Det kan da ikke være riktig at man parkeres på en medikasjon som skal vare livet ut, når psykoterapeutisk behandling og generell ending i livssituasjonen har gitt et annet utgangspunkt for min psykiske helse. Jeg er frustrert og faktisk skuffet over responsen fra psykiateren, som ikke har hørt noe om hvor i livet jeg befinner meg nå så lenge etter livskrisen som startet det hele. Jeg har ikke hatt noe møte med denne psykiateren på i hvert fall ett år. Samtidig er jeg redd for å seponere på egenhånd. Jeg har så vidt begynt, men føler meg veldig usikker på fremgangsmåten.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har helt rett. Slikt bør vurderes grundig minimum hvert år.

Dersom dette var en enkelt episode og den første og eneste gangen du har vært psykotisk, er grunnregelen at en behandler med antipsykotisk medisin, AP, i et år. Jeg bruker å gi den dosen som fjernet psykosen i et halvt år. Deretter prøver jeg å la pasienten trappe langsomt ned. Dersom det ikke er det minste tegn til tilbakefall, tar jeg bort AP etter et år. Ved andregangs psykose er bahandlingsanbefalingen fem år.

Siden du har diagnosen F33.3, har du vært deprimert flere ganger. Etter tredje gang bør en vurdere livslang behandling med AD. Uansett ville ikke jeg tenkt på reduksjon av AD før du har vært uten AP i minst et halvt år uten tilbakefall.

Blodprøver kan ikke si noen om du trenger medisinen. De kan derimot hjelpe til å bestemme nedtrappingstakten.

[bibben]

Du har helt rett. Slikt bør vurderes grundig minimum hvert år.

Dersom dette var en enkelt episode og den første og eneste gangen du har vært psykotisk, er grunnregelen at en behandler med antipsykotisk medisin, AP, i et år. Jeg bruker å gi den dosen som fjernet psykosen i et halvt år. Deretter prøver jeg å la pasienten trappe langsomt ned. Dersom det ikke er det minste tegn til tilbakefall, tar jeg bort AP etter et år. Ved andregangs psykose er bahandlingsanbefalingen fem år.

Siden du har diagnosen F33.3, har du vært deprimert flere ganger. Etter tredje gang bør en vurdere livslang behandling med AD. Uansett ville ikke jeg tenkt på reduksjon av AD før du har vært uten AP i minst et halvt år uten tilbakefall.

Blodprøver kan ikke si noen om du trenger medisinen. De kan derimot hjelpe til å bestemme nedtrappingstakten.

Tusen takk NHD. Nå er jeg lettet. Nå har jeg fått noe å forholde meg til. Jeg har lenge følt meg parkert på medisiner. Utifra det du skriver bør mitt medisininntak justeres. Jeg går ut ifra at dette bør gjøres av spesialist? Kan man be om en henvisning til DPS'n og få foretatt en utredning/medisinvurdering der?

[frosken]

Det jeg reagerer på er at kommunikasjonen går via telefon/sms og er korte samtaler der jeg ikke gis anledning til å si noe om bedring. Psykiateren bruker tid på å overbevise meg om at medikamentene jeg ble satt på for 4-5 år siden forsatt er det jeg bør bruke. Jeg er ute av den alvorlig krisen jeg var i den gang, og den antydningen til realitetsbrist som oppstod på det tidspunktet var svært temporær. Jeg har ikke problemer med å rette meg etter et faglig råd eller en vurdering, men da må det også ha funnet sted en reel vurdering. Den er denne jeg etterlyser. Det kan da ikke være riktig at man parkeres på en medikasjon som skal vare livet ut, når psykoterapeutisk behandling og generell ending i livssituasjonen har gitt et annet utgangspunkt for min psykiske helse. Jeg er frustrert og faktisk skuffet over responsen fra psykiateren, som ikke har hørt noe om hvor i livet jeg befinner meg nå så lenge etter livskrisen som startet det hele. Jeg har ikke hatt noe møte med denne psykiateren på i hvert fall ett år. Samtidig er jeg redd for å seponere på egenhånd. Jeg har så vidt begynt, men føler meg veldig usikker på fremgangsmåten.

Det høres ut som om du har god grunn for din frustrasjon.

Dersom du i utgangspunktet hadde god hjelp fra psykiateren som nå er "fraværende" - så hadde jeg forsøkt å skrive et likelydende brev til psykiateren og din fastlege hvor du reiser disse spørsmålene og ber om at de vurderes seriøst. Synes du har gode argumenter for ditt syn, og en skriftlig henvendelse kan ikke så lett avfeies uten en mer grundig vurdering.

Lykke til :-)

[bibben]

Det høres ut som om du har god grunn for din frustrasjon.

Dersom du i utgangspunktet hadde god hjelp fra psykiateren som nå er "fraværende" - så hadde jeg forsøkt å skrive et likelydende brev til psykiateren og din fastlege hvor du reiser disse spørsmålene og ber om at de vurderes seriøst. Synes du har gode argumenter for ditt syn, og en skriftlig henvendelse kan ikke så lett avfeies uten en mer grundig vurdering.

Lykke til :-)

Takk for backing Frosken! Har skrevet et langt brev til fastlegen og vil be om litt god tid ved neste konsultasjon. Selvom han ikke er spesialist i psykiatri, håper jeg han kan sende meg til DPS'n eller et annet sted der de kan foreta en skikkelig vurdering.

Jeg ble veldig lei meg etter den korte telefonsamtalen med psykiateren. Til tross for brevet jeg skrev til ham med henvisning fra fastlege, mente han det ikke var nødvendig med time hos ham. Han ba meg bare fortsette med det jeg har stått på i mange år nå.

Det er ikke alltid lett å komme med egne synspunkter ovenfor veltalende og overbeviste psykiatere. Jeg har alltid hatt veldig repsekt for ham og satt pris på rådene jeg har fått, men nå følte jeg meg direkte avvist og overkjørt. Det burde jo være relevant å få nevne det man oppfatter som bivirkninger. De siste årene har jeg med jevne mellomrom rapportert om disse bivirkningene. Vi har primært hatt sms-kontakt. Nå har jeg blitt så oppgitt over disse bivirkningene at jeg har begynt å seponere på egenhånd. Resultatet er at jeg nå desverre føler meg ustabil. Kanskje har jeg gjort noe feil? Jeg liker ikke å være usikker. Det som i alle fall er godt å føle seg sikker på, er at det er greit å be om en slik grundig vurdering av medisinbruken. Jeg er redd for å være kravstor, og å mase på behandlingsapparatet, men når det er så lenge siden jeg fikk diagnosen burde ting antagelig justeres.

Det er godt at det finnes et forum som dette der man kan motta litt støtte og få økt selvtillit før man skal bane seg vei videre i systemet.

[frosken]

Takk for backing Frosken! Har skrevet et langt brev til fastlegen og vil be om litt god tid ved neste konsultasjon. Selvom han ikke er spesialist i psykiatri, håper jeg han kan sende meg til DPS'n eller et annet sted der de kan foreta en skikkelig vurdering.

Jeg ble veldig lei meg etter den korte telefonsamtalen med psykiateren. Til tross for brevet jeg skrev til ham med henvisning fra fastlege, mente han det ikke var nødvendig med time hos ham. Han ba meg bare fortsette med det jeg har stått på i mange år nå.

Det er ikke alltid lett å komme med egne synspunkter ovenfor veltalende og overbeviste psykiatere. Jeg har alltid hatt veldig repsekt for ham og satt pris på rådene jeg har fått, men nå følte jeg meg direkte avvist og overkjørt. Det burde jo være relevant å få nevne det man oppfatter som bivirkninger. De siste årene har jeg med jevne mellomrom rapportert om disse bivirkningene. Vi har primært hatt sms-kontakt. Nå har jeg blitt så oppgitt over disse bivirkningene at jeg har begynt å seponere på egenhånd. Resultatet er at jeg nå desverre føler meg ustabil. Kanskje har jeg gjort noe feil? Jeg liker ikke å være usikker. Det som i alle fall er godt å føle seg sikker på, er at det er greit å be om en slik grundig vurdering av medisinbruken. Jeg er redd for å være kravstor, og å mase på behandlingsapparatet, men når det er så lenge siden jeg fikk diagnosen burde ting antagelig justeres.

Det er godt at det finnes et forum som dette der man kan motta litt støtte og få økt selvtillit før man skal bane seg vei videre i systemet.

Det vekker vel vanligvis mye usikkerhet når man endrer medisineringen på egenhånd. Alle tankene og bekymringene rundt dette gjør det fort vanskelig å vurdere "objektivt" virkningen av endringene. Håper derfor at du får en ryddig vurdering og hjelp til å avgjøre hva slags medisiner du skal eller ikke skal ta fremover.

Dersom du trenger medisiner men har plagsomme bivirkninger, så finnes det alternativer til det du benytter nå.

Synes det er bra at du tar deg selv såpass på alvor at du sørger for å få en bedre vurdering enn det virker som om du har fått så langt.