(NHD) Hvordan skaffe seg personlighet?

[Gjest Snoopy83]

Jeg har ingen personlighet.

Jeg er kanskje født sånn, uten personlighetsgenene.

Eller kanskje jeg har hatt en spesiell barndom.

Kanskje en kombinasjon - kanskje den sære genstrukturen førte meg ytterligere i retningen av å ikke få noen personlighet.

"Alle har vel en personlighet" kunne noen sagt. Jo, kanskje. Min min er bare ad hoc - for anledningen.

Jeg merker det når folk snakker med meg. Det går i starten greit. Så sier jeg noe. Og da skjønner de hvem jeg er. Jeg er ingen. FOlk liker meg ikke.

Dette er selvsagt meget ensomt for meg i lengden, så jeg lurte på om det var noe jeg kunne gjøre for å bøte på dette.

[Hawkwind]

For å komme andre litt i forkjøpet her: Ut fra den generelle oppfatningen om hva en personlighet er, vil jeg hevde at alle har en personlighet.

Såfremt man har følelser, meninger og synspunkter har man en personlighet.

Om jeg forstår deg rett i hva du skriver, har du vel en større utfordring på feltet sosial interaksjon - det å opprette positiv kontakt med andre mennesker.

Og en av utfordringene deri, er vel faktisk å synliggjøre sin personlighet, samtidig som man oppretter og opprettholder en toveis kommunikasjon hvor også den andre parten i samtalen får anledning til å synliggjøre sin personlighet.

Du hevder at du frembringer en ad-hoc personlighet fra gang til gang. Hva legger du i det begrepet, egentlig?

Vil det si at du ved sosial interaksjon signaliserer forskjellige synspunkter fra gang til gang? Eller at du har "laget" et sett med synspunkter og meninger som tas i bruk kun ved sosial interaksjon?

[pilt2005]

Hei Snoopy! Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver. Dette problemet har plaget meg så lenge jeg kan huske. Jeg håper som deg at NHD kan svare på nettopp dette. Jeg føler ikke at det har noe med sosial interaksjon å gjøre, men at jeg mangler en kjernefølelse av å være en hel person. Jeg mangler en slags "omkrets". Jeg er en "liksomperson". Det er veldig, veldig slitsomt. Jeg sliter med å ha en identitetsfornemmelse. Jeg synes også det er rart at folk kan kjenne meg igjen på gaten og ellers når de ser meg. Jeg føler ikke at jeg har noe fast uttrykk. Jeg har vært mye inne på DOL, men ikke sett andre innlegg som berører denne slags problemstilling. Kanskje kan NHD hjelpe? Lykke til i alle fall Snoopy!

[Gjest Snoopy83]

For å komme andre litt i forkjøpet her: Ut fra den generelle oppfatningen om hva en personlighet er, vil jeg hevde at alle har en personlighet.

Såfremt man har følelser, meninger og synspunkter har man en personlighet.

Om jeg forstår deg rett i hva du skriver, har du vel en større utfordring på feltet sosial interaksjon - det å opprette positiv kontakt med andre mennesker.

Og en av utfordringene deri, er vel faktisk å synliggjøre sin personlighet, samtidig som man oppretter og opprettholder en toveis kommunikasjon hvor også den andre parten i samtalen får anledning til å synliggjøre sin personlighet.

Du hevder at du frembringer en ad-hoc personlighet fra gang til gang. Hva legger du i det begrepet, egentlig?

Vil det si at du ved sosial interaksjon signaliserer forskjellige synspunkter fra gang til gang? Eller at du har "laget" et sett med synspunkter og meninger som tas i bruk kun ved sosial interaksjon?

Med ad-hoc mener jeg noe som ikke er avledet fra noe dypere, mer grunnleggende, men kun er et produkt av noe overfladisk og egentlig ikke avspeiler noen virkelighet, men som er ment å tjene som det.

Det er som du sier ja, "laget".

Det var en tid der jeg følte at jeg endret personlighet i ett sett, og at folk ble jævelig sinte pga dette og skulle kjeppjage meg eller straffe meg på en eller annen måte.

Men slik er det ikke nå.

[Hawkwind]

Med ad-hoc mener jeg noe som ikke er avledet fra noe dypere, mer grunnleggende, men kun er et produkt av noe overfladisk og egentlig ikke avspeiler noen virkelighet, men som er ment å tjene som det.

Det er som du sier ja, "laget".

Det var en tid der jeg følte at jeg endret personlighet i ett sett, og at folk ble jævelig sinte pga dette og skulle kjeppjage meg eller straffe meg på en eller annen måte.

Men slik er det ikke nå.

Men når bruken av ad-hoc personlighet heller ikke er velfungerende i forhold til å skape kontakt med andre mennesker, bør det vel kunne gå an å trekke den konklusjon at det er en metode som ikke fungerer særskilt bra den heller...?

[Gjest Snoopy83]

Men når bruken av ad-hoc personlighet heller ikke er velfungerende i forhold til å skape kontakt med andre mennesker, bør det vel kunne gå an å trekke den konklusjon at det er en metode som ikke fungerer særskilt bra den heller...?

Hva foreslår du å gjøre da? Jeg kan jo ikke annet!

Om det er noe spesielt tenker jeg lenge og nøye gjennom hvordan jeg skal være, hvilken rolle jeg skal innta, for å slippe gjennom uten ubehagelige spørsmål og liknende. Som f.eks. i familieselskaper.

På skolen og hjemme hos foreldrene mine har jeg jo allerede en rolle, den trenger jeg ikke tenke mer gjennom.

[Hawkwind]

Hva foreslår du å gjøre da? Jeg kan jo ikke annet!

Om det er noe spesielt tenker jeg lenge og nøye gjennom hvordan jeg skal være, hvilken rolle jeg skal innta, for å slippe gjennom uten ubehagelige spørsmål og liknende. Som f.eks. i familieselskaper.

På skolen og hjemme hos foreldrene mine har jeg jo allerede en rolle, den trenger jeg ikke tenke mer gjennom.

Hmmmm...min generelle leveregel, etter å ha hatt en del mer eller mindre tøff livserfaring (let frem hjemmesiden min på DOL om du er interessert i å lese mer om det) er at det er best å være seg selv.

Det vil si at man i samtaler med andre fremstår med sine egne opprikte meninger og synspunkter om hva som blir diskutert.

For min del medførte dette selvsagt en viss læringsprosess, i forhold til hvordan man kommuniserte disse synspunktene.

Ulempem med å synliggjøre ens personlighet på den måten er selvsagt at en del mennesker ikke liker deg.

Fordelen er at det også er en del mennesker som vil være samstemte med deg, og som grunnet dette vil bli nysgjerrig på hvem du er, og av den grunn over tid ønske mer kontakt.

Men for å nå dette siste punktet, må man også til en viss grad beherske sosial interaksjon og samtalens edle kunst. Det å vite når man skal lytte, når man skal spørre, og når man skal synliggjøre sine meninger og synspunkter - og hvordan man skal gjøre dette.

Okke som - det er ihvertfall min erfaring at det beste er å være seg selv og fremstå som seg selv. Og om det er mennesker som ikke liker den man er - jaja, synd for dem.

[Gjest Snoopy83]

Hmmmm...min generelle leveregel, etter å ha hatt en del mer eller mindre tøff livserfaring (let frem hjemmesiden min på DOL om du er interessert i å lese mer om det) er at det er best å være seg selv.

Det vil si at man i samtaler med andre fremstår med sine egne opprikte meninger og synspunkter om hva som blir diskutert.

For min del medførte dette selvsagt en viss læringsprosess, i forhold til hvordan man kommuniserte disse synspunktene.

Ulempem med å synliggjøre ens personlighet på den måten er selvsagt at en del mennesker ikke liker deg.

Fordelen er at det også er en del mennesker som vil være samstemte med deg, og som grunnet dette vil bli nysgjerrig på hvem du er, og av den grunn over tid ønske mer kontakt.

Men for å nå dette siste punktet, må man også til en viss grad beherske sosial interaksjon og samtalens edle kunst. Det å vite når man skal lytte, når man skal spørre, og når man skal synliggjøre sine meninger og synspunkter - og hvordan man skal gjøre dette.

Okke som - det er ihvertfall min erfaring at det beste er å være seg selv og fremstå som seg selv. Og om det er mennesker som ikke liker den man er - jaja, synd for dem.

Jeg er meg selv jeg.

Det er bare feil det jeg sa om meg selv. Vet ikke hvorfor jeg. Men det stemmer ikke.

[Gjest Snoopy83]

Hmmmm...min generelle leveregel, etter å ha hatt en del mer eller mindre tøff livserfaring (let frem hjemmesiden min på DOL om du er interessert i å lese mer om det) er at det er best å være seg selv.

Det vil si at man i samtaler med andre fremstår med sine egne opprikte meninger og synspunkter om hva som blir diskutert.

For min del medførte dette selvsagt en viss læringsprosess, i forhold til hvordan man kommuniserte disse synspunktene.

Ulempem med å synliggjøre ens personlighet på den måten er selvsagt at en del mennesker ikke liker deg.

Fordelen er at det også er en del mennesker som vil være samstemte med deg, og som grunnet dette vil bli nysgjerrig på hvem du er, og av den grunn over tid ønske mer kontakt.

Men for å nå dette siste punktet, må man også til en viss grad beherske sosial interaksjon og samtalens edle kunst. Det å vite når man skal lytte, når man skal spørre, og når man skal synliggjøre sine meninger og synspunkter - og hvordan man skal gjøre dette.

Okke som - det er ihvertfall min erfaring at det beste er å være seg selv og fremstå som seg selv. Og om det er mennesker som ikke liker den man er - jaja, synd for dem.

Nå veit jeg hva som gjør at jeg er så anderledes.

Jeg har absolutt null interesse for det vanlige folk har interesse av!

Alt jeg er opptatt av er nemlig å kose meg.

Det betyr null niks for meg å ytre min irritasjon over usas aggressive utenrikspolitikk. Jeg mener, jeg prøver jo å være som alle andre, men innerst inne kunne jeg ikke brydd meg mindre.

Hva i huleste er det jeg kan gjøre med det? Bør jeg gjøre noe med det? Jeg skjønner ikke hvordan folk kan få seg til å tro på det de sier jeg!

Jeg sier selvsagt ting jeg og, gjerne bastant. Men jeg tror ikke på noenting.

Så skal jeg følge deg får jeg forsøke å akseptere og bli komfortabel med dette, slik at jeg klarer å formidle dette til menneskene rundt meg. =)

[bugge -jenta]

Jeg er meg selv jeg.

Det er bare feil det jeg sa om meg selv. Vet ikke hvorfor jeg. Men det stemmer ikke.

Det høres i hvertfall temmelig likt symptomer på depresjon.

[Hawkwind]

Nå veit jeg hva som gjør at jeg er så anderledes.

Jeg har absolutt null interesse for det vanlige folk har interesse av!

Alt jeg er opptatt av er nemlig å kose meg.

Det betyr null niks for meg å ytre min irritasjon over usas aggressive utenrikspolitikk. Jeg mener, jeg prøver jo å være som alle andre, men innerst inne kunne jeg ikke brydd meg mindre.

Hva i huleste er det jeg kan gjøre med det? Bør jeg gjøre noe med det? Jeg skjønner ikke hvordan folk kan få seg til å tro på det de sier jeg!

Jeg sier selvsagt ting jeg og, gjerne bastant. Men jeg tror ikke på noenting.

Så skal jeg følge deg får jeg forsøke å akseptere og bli komfortabel med dette, slik at jeg klarer å formidle dette til menneskene rundt meg. =)

Høres ut som en god plan.

Personligheten din vil tidsnok utvikle seg til å omfatte interesser og meninger om ting utenfor deg selv og, det er en naturlig konsekvens av å bli eldre.

Ut fra hva jeg har sett av innlegg du har skrevet, har du nok et ganske naturlig behov for å fokusere en del på seg selv - og de rundt deg bør kunne akseptere det.

[Gjest Snoopy83]

Det høres i hvertfall temmelig likt symptomer på depresjon.

Nei, det er det at jeg forstår virkeligheten på en helt annen måte enn folk flest.

De fleste har nemlig en intuitiv forståelse av verden.

Det mangler jeg. Men jeg kompenserer med mitt intellekt.

Det innebærer at verden lett kan forstås på flere måter, og jeg blir aldri helt sikker på hvilken som er den korrekte.

[Anaïs]

Høres ut som en god plan.

Personligheten din vil tidsnok utvikle seg til å omfatte interesser og meninger om ting utenfor deg selv og, det er en naturlig konsekvens av å bli eldre.

Ut fra hva jeg har sett av innlegg du har skrevet, har du nok et ganske naturlig behov for å fokusere en del på seg selv - og de rundt deg bør kunne akseptere det.

*knis*

[bugge -jenta]

Nei, det er det at jeg forstår virkeligheten på en helt annen måte enn folk flest.

De fleste har nemlig en intuitiv forståelse av verden.

Det mangler jeg. Men jeg kompenserer med mitt intellekt.

Det innebærer at verden lett kan forstås på flere måter, og jeg blir aldri helt sikker på hvilken som er den korrekte.

Nå slenger jeg dette helt ut i løse lufta, for jeg har ikke lest innlegene dine så nøye at jeg har dannet meg et bilde. Har du lest om aspergers syndrom? er det noe du kan kjenne deg igjen i? eller blir det HELT feil? Som sagt, ikke ta det rent personlig, siden jeg ikke har fulgt med, men forholder meg til det siste innlegget ditt.

VH bugge

[Anaïs]

*knis*

Uff, svar paa feil innlegg, beklager.

[Gjest Snoopy83]

Nå slenger jeg dette helt ut i løse lufta, for jeg har ikke lest innlegene dine så nøye at jeg har dannet meg et bilde. Har du lest om aspergers syndrom? er det noe du kan kjenne deg igjen i? eller blir det HELT feil? Som sagt, ikke ta det rent personlig, siden jeg ikke har fulgt med, men forholder meg til det siste innlegget ditt.

VH bugge

Ja, begrepet har dukket opp noen ganger i løpet av min tid hos terapeuter... faktisk

Men hva så =)

[Gjest Snoopy83]

Høres ut som en god plan.

Personligheten din vil tidsnok utvikle seg til å omfatte interesser og meninger om ting utenfor deg selv og, det er en naturlig konsekvens av å bli eldre.

Ut fra hva jeg har sett av innlegg du har skrevet, har du nok et ganske naturlig behov for å fokusere en del på seg selv - og de rundt deg bør kunne akseptere det.

Hehe... jeg vet ikke om jeg tror så mye på det, da =)

[bugge -jenta]

Ja, begrepet har dukket opp noen ganger i løpet av min tid hos terapeuter... faktisk

Men hva så =)

For noen mennesker er det slik; Hva så? Mens andre leter etter å forstå seg bedre, og hadde det dukket opp i terapitimer hadde i hvertfall jeg blitt litt nysgjerrig og lest om det for å se om jeg kunne kjenne meg igjen, eller om det føltes som skivebom.

Jeg husker den dagen psykiateren min sa til meg at jeg ikke led av sosial fobi, noe jeg hadde trodd halve livet, Riktignok klarte jeg å være i en forsamling, men foretrakk å stå fram på podiet foran tusen istedet for å sitte i mengden. Jeg hadde hyperakusis, overfølsomhet for lyd med mer. Da falt mye på plass for meg, og jeg tror mange føler det slik.Jeg kunne ikke begripe at jeg ikke hadde skjønt det før. men siden jeg ellers hadde angstproblemer ble det nærliggende å tenke sosial fobi.

[Gjest Snoopy83]

For noen mennesker er det slik; Hva så? Mens andre leter etter å forstå seg bedre, og hadde det dukket opp i terapitimer hadde i hvertfall jeg blitt litt nysgjerrig og lest om det for å se om jeg kunne kjenne meg igjen, eller om det føltes som skivebom.

Jeg husker den dagen psykiateren min sa til meg at jeg ikke led av sosial fobi, noe jeg hadde trodd halve livet, Riktignok klarte jeg å være i en forsamling, men foretrakk å stå fram på podiet foran tusen istedet for å sitte i mengden. Jeg hadde hyperakusis, overfølsomhet for lyd med mer. Da falt mye på plass for meg, og jeg tror mange føler det slik.Jeg kunne ikke begripe at jeg ikke hadde skjønt det før. men siden jeg ellers hadde angstproblemer ble det nærliggende å tenke sosial fobi.

Du misforstår. Hvorfor tror du jeg skriver alle disse innleggene? Det er for å forstå meg selv bedre.

Men jeg innser bare gang på gang at det er nyttesløst.

Man har aldri noen garanti for at man er på rett spor.

En diagnose ville være ålreit å ha i starten. Da ville jeg kjenne meg igjen.

Men etter en stund ville jeg bare endret mening.

[bugge -jenta]

Du misforstår. Hvorfor tror du jeg skriver alle disse innleggene? Det er for å forstå meg selv bedre.

Men jeg innser bare gang på gang at det er nyttesløst.

Man har aldri noen garanti for at man er på rett spor.

En diagnose ville være ålreit å ha i starten. Da ville jeg kjenne meg igjen.

Men etter en stund ville jeg bare endret mening.

Hvorfor er du så sikker på at du ville skiftet mening? Det er jo også slik at mange av oss kan ha flere plager/lidelser/diagnoser på samme tid. Har du noen gang gått til lengre tid hos samme terapeut, eller har du mer fløyet gjennom systemet fra tre til tre?