(NHD) Hvordan skaffe seg personlighet?

[Gjest en mamma i nord]

Med ad-hoc mener jeg noe som ikke er avledet fra noe dypere, mer grunnleggende, men kun er et produkt av noe overfladisk og egentlig ikke avspeiler noen virkelighet, men som er ment å tjene som det.

Det er som du sier ja, "laget".

Det var en tid der jeg følte at jeg endret personlighet i ett sett, og at folk ble jævelig sinte pga dette og skulle kjeppjage meg eller straffe meg på en eller annen måte.

Men slik er det ikke nå.

Forstår jeg deg rett når jeg tror at du til en viss grad kopierer atferden til andre mennesker?

[Gjest en mamma i nord]

Nå slenger jeg dette helt ut i løse lufta, for jeg har ikke lest innlegene dine så nøye at jeg har dannet meg et bilde. Har du lest om aspergers syndrom? er det noe du kan kjenne deg igjen i? eller blir det HELT feil? Som sagt, ikke ta det rent personlig, siden jeg ikke har fulgt med, men forholder meg til det siste innlegget ditt.

VH bugge

Jeg får vel også be om undskyldning, men asperger syndrom slo meg og. Kan jeg spørre deg "bugge" har du asperger, siden du vet så mye om det. (du behøver ikke svare om du ikke vil)

[Gjest Snoopy83]

Hvorfor er du så sikker på at du ville skiftet mening? Det er jo også slik at mange av oss kan ha flere plager/lidelser/diagnoser på samme tid. Har du noen gang gått til lengre tid hos samme terapeut, eller har du mer fløyet gjennom systemet fra tre til tre?

Har ikke gått lenge hos samme. Kanskje det hadde vært anderledes hadde jeg fortsatt over lengre perioder.

Men de har jo nærmest gitt meg opp, så det blir nok ingen stabil forståelse av meg selv på meg med det første.

[Gjest Snoopy83]

Forstår jeg deg rett når jeg tror at du til en viss grad kopierer atferden til andre mennesker?

Ja!!! Akkurat sånn føler jeg det veldig ofte.

Men jeg er litt redd for å snakke om det, for jeg er redd folk skal tro jeg er en psykopat.

Føler meg også som en psykopat pga dette.

[Gjest en mamma i nord]

Ja!!! Akkurat sånn føler jeg det veldig ofte.

Men jeg er litt redd for å snakke om det, for jeg er redd folk skal tro jeg er en psykopat.

Føler meg også som en psykopat pga dette.

Kan jo ikke diagnostisere jeg da, men det er vel tvilsomt at du er psykopat.

Lengre ned i tråden her var det en som foreslo asperger, og det var min tanke også. Skjønte at det var nevnt hos psykolog eller psykiater også om jeg husker rett. Men at du ikke mente det var viktig. Jeg har selv en gutt på 12 som har asperger, og jeg mener det er viktig. Det er mulig å trene opp samhandlingsfunksjonen, men da må man vite hva som egentlig er problemet. Kanskje du burde sette deg inn i denne diagnosen, så kan du jo vurdere selv. Håper du ikke blir såret fordi jeg er så direkte.

[Hawkwind]

Ja!!! Akkurat sånn føler jeg det veldig ofte.

Men jeg er litt redd for å snakke om det, for jeg er redd folk skal tro jeg er en psykopat.

Føler meg også som en psykopat pga dette.

Du trenger ikke å bekymre deg over det.

Ut fra hva du skriver her ihvertfall, vil det være rimelig umulig å sette noe psykopatstempel på deg.

Om det er noen trøst ;-)

[bugge -jenta]

Jeg får vel også be om undskyldning, men asperger syndrom slo meg og. Kan jeg spørre deg "bugge" har du asperger, siden du vet så mye om det. (du behøver ikke svare om du ikke vil)

Nei,spør i vei. Jeg blander meg inn i det meste:) så man kan jo lure. I følge de to psykiatrene jeg har gått hos, 2 år hos den ene, 4 hos den andre lider jeg av angst, depresjon. Blandet angst og depresjonslidelse er vel sekken han har puttet meg opp i. Min andre psykiater valgte ikke å lese journal, men de kom frem til det samme. De sier jeg har et sterkt ego, ellers hadde jeg hatt større problemer.

De sier jeg har nok å jobbe med for tre pasienter, så jeg har vel heller gått livets harde skole med overgrep, spiseforstyrrelser, invalidiserende bekkenleddsyndrom, jeg har et nervesysten som er litt rart, har persepsjonsforstyrrelser, så jeg føler jeg kan sette meg rimelig godt inn i de deler av ADHD problematikken, lidelser innenfor autismespekteret og TS som har med dette. Ellers har jeg en del fysiske plager, nevrologiske. Ellers er jeg pedagog, utdanner meg til spesialpedagog.Har knapt fått jobbet, vært sykemeldt i årevis.(rehabilitering)

Har elsket å lese om mennesket siden jeg var 14 år, psykologi, psykiatri, pedagogikk.

Har lyst å jobbe med barn som har leseog skrivevansker, ADHD eller atferdsvansker og kanskje innvandrere, asylsøkere, med psykiske problemer. Har lyst å jobbe i team, det er drømmen.OG bli en veldig god spesialpedagog.

bugge.

[Gjest Snoopy83]

Kan jo ikke diagnostisere jeg da, men det er vel tvilsomt at du er psykopat.

Lengre ned i tråden her var det en som foreslo asperger, og det var min tanke også. Skjønte at det var nevnt hos psykolog eller psykiater også om jeg husker rett. Men at du ikke mente det var viktig. Jeg har selv en gutt på 12 som har asperger, og jeg mener det er viktig. Det er mulig å trene opp samhandlingsfunksjonen, men da må man vite hva som egentlig er problemet. Kanskje du burde sette deg inn i denne diagnosen, så kan du jo vurdere selv. Håper du ikke blir såret fordi jeg er så direkte.

Problemer jeg har med samhandling:

- mister fort konsentrasjonen og begynner å tenke på helt andre ting

- selv om sier meningene mine føler ikke folk at de får tak på hvem jeg er

- jeg liker ikke "intim" kontakt. når ting blir veldig "varmt" og personlig. dette er et stort problem for meg om jeg bestemmer meg for å jobbe mer for å finne en kjæreste aner jeg

- noen tema er for mange svært såre. det er ikke alltid jeg klarer å se dette, og fører derfor ingen adekvat oppførsel

Minner dette om hva din sønn opplever eller?

[Gjest Snoopy83]

Du trenger ikke å bekymre deg over det.

Ut fra hva du skriver her ihvertfall, vil det være rimelig umulig å sette noe psykopatstempel på deg.

Om det er noen trøst ;-)

Ja, det er fint å høre, det.

Engster meg faktisk litt over det. =)

[bugge -jenta]

Har ikke gått lenge hos samme. Kanskje det hadde vært anderledes hadde jeg fortsatt over lengre perioder.

Men de har jo nærmest gitt meg opp, så det blir nok ingen stabil forståelse av meg selv på meg med det første.

Jeg lurer på en ting. Var det de som gav opp deg?

Eller var det du som gav opp deg selv? Ba de deg slutte, eller bare sluttet du fordi det ikke skjede en stor forandring med det samme?

Å gå i 6 år som meg er det jo ikke meningen at de fleste skal, men av og til må vi gi det tid.

Det første halve året hos min andre psykiater gav meg ikke mye, men så begynte det å løsne. En prosess tar tid, og kanskje har den aldri kommet i gang ordentlig med deg. Hvilken diagnose en kanskje har er ikke så viktig alltid, men å finne en felles forståelse med terapeuten om hva vi vil jobbe med, er viktig.

Psykiateren min kunne sikker funnet en haug med diagnoser hvis han la godviljen til. Men vi er på bølgelengde og trenger ikke det.

Kanskje du skulle prøvd en lengre periode, selv om du i løpet av den tiden ikke var helt sikker på om han var en tulling. Kunne være verd et forsøk.Men husk å finne ut av seg selv har aldri ført til lykke sånn automatisk. jeg har analysert og vist mye om meg selv i årevis uten å bli mer lykkelig. Det er den indre forandringen som må skje i terapi, i tillegg til forståelse.

[Gjest Snoopy83]

Jeg lurer på en ting. Var det de som gav opp deg?

Eller var det du som gav opp deg selv? Ba de deg slutte, eller bare sluttet du fordi det ikke skjede en stor forandring med det samme?

Å gå i 6 år som meg er det jo ikke meningen at de fleste skal, men av og til må vi gi det tid.

Det første halve året hos min andre psykiater gav meg ikke mye, men så begynte det å løsne. En prosess tar tid, og kanskje har den aldri kommet i gang ordentlig med deg. Hvilken diagnose en kanskje har er ikke så viktig alltid, men å finne en felles forståelse med terapeuten om hva vi vil jobbe med, er viktig.

Psykiateren min kunne sikker funnet en haug med diagnoser hvis han la godviljen til. Men vi er på bølgelengde og trenger ikke det.

Kanskje du skulle prøvd en lengre periode, selv om du i løpet av den tiden ikke var helt sikker på om han var en tulling. Kunne være verd et forsøk.Men husk å finne ut av seg selv har aldri ført til lykke sånn automatisk. jeg har analysert og vist mye om meg selv i årevis uten å bli mer lykkelig. Det er den indre forandringen som må skje i terapi, i tillegg til forståelse.

Problemet er vel at jeg ikke får timer. Jeg tror de mener det som trengs i mitt tilfelle er at jeg bruker mer tid på vanlige mennesker.

Og det har de helt sikkert rett i... en terapisituasjon blir faktisk meget kunstig; du har et menneske som regel er meget drevent i å føre en god samtale, som legger alt til rette for deg, og du slipper å anstrenge deg i det hele tatt.

Av det blir man bare bortskjemt.

Bedre at jeg heller satser på å bygge opp et vennskap med de jeg kjenner, eller kommer meg ut å treffer nye mennesker.

Om jeg blir godt nok kjent med noen kan det jo til og med hende at jeg føler for å snakke om følelser etc... men per dags dato føler jeg ikke at jeg kan det, av frykt for å bli avvist og uglesett.

[bugge -jenta]

Problemet er vel at jeg ikke får timer. Jeg tror de mener det som trengs i mitt tilfelle er at jeg bruker mer tid på vanlige mennesker.

Og det har de helt sikkert rett i... en terapisituasjon blir faktisk meget kunstig; du har et menneske som regel er meget drevent i å føre en god samtale, som legger alt til rette for deg, og du slipper å anstrenge deg i det hele tatt.

Av det blir man bare bortskjemt.

Bedre at jeg heller satser på å bygge opp et vennskap med de jeg kjenner, eller kommer meg ut å treffer nye mennesker.

Om jeg blir godt nok kjent med noen kan det jo til og med hende at jeg føler for å snakke om følelser etc... men per dags dato føler jeg ikke at jeg kan det, av frykt for å bli avvist og uglesett.

Kjære deg!

Du kan jo prøve å åpne opp og snakke om følelser her. Jeg skal ikke uglese deg eller synes du er rar.

Du er unik, og selvfølgelig har du en personlighet også. Du er deg.

Men jeg vil bare ha sagt at hos mine terapeuter er det jeg som gjør grovarbeidet, og står for snakkingen. Så det finnes mange måter å drive terapi på.

vh bugge

[Gjest en mamma i nord]

Nei,spør i vei. Jeg blander meg inn i det meste:) så man kan jo lure. I følge de to psykiatrene jeg har gått hos, 2 år hos den ene, 4 hos den andre lider jeg av angst, depresjon. Blandet angst og depresjonslidelse er vel sekken han har puttet meg opp i. Min andre psykiater valgte ikke å lese journal, men de kom frem til det samme. De sier jeg har et sterkt ego, ellers hadde jeg hatt større problemer.

De sier jeg har nok å jobbe med for tre pasienter, så jeg har vel heller gått livets harde skole med overgrep, spiseforstyrrelser, invalidiserende bekkenleddsyndrom, jeg har et nervesysten som er litt rart, har persepsjonsforstyrrelser, så jeg føler jeg kan sette meg rimelig godt inn i de deler av ADHD problematikken, lidelser innenfor autismespekteret og TS som har med dette. Ellers har jeg en del fysiske plager, nevrologiske. Ellers er jeg pedagog, utdanner meg til spesialpedagog.Har knapt fått jobbet, vært sykemeldt i årevis.(rehabilitering)

Har elsket å lese om mennesket siden jeg var 14 år, psykologi, psykiatri, pedagogikk.

Har lyst å jobbe med barn som har leseog skrivevansker, ADHD eller atferdsvansker og kanskje innvandrere, asylsøkere, med psykiske problemer. Har lyst å jobbe i team, det er drømmen.OG bli en veldig god spesialpedagog.

bugge.

Hei og takk for svar, du høres ut som et ordentlig stå på menneseke, det er no bra i din situasjon. Håper du etterhvert vi få brukt utdanningen din.

Selv er jeg under utdanning til barnevernspedagog, ble riktig for meg å tenke nytt etter at min eldste sønn fikk aspergerdiagnose, min yngsyte skal utredes for tourettes.

Blir så glad når noen vet noe om disse diagnosene, det er det nemlig ikke mange som gjør.

Stå på videre.

Klem fra meg.

[Gjest en mamma i nord]

Problemer jeg har med samhandling:

- mister fort konsentrasjonen og begynner å tenke på helt andre ting

- selv om sier meningene mine føler ikke folk at de får tak på hvem jeg er

- jeg liker ikke "intim" kontakt. når ting blir veldig "varmt" og personlig. dette er et stort problem for meg om jeg bestemmer meg for å jobbe mer for å finne en kjæreste aner jeg

- noen tema er for mange svært såre. det er ikke alltid jeg klarer å se dette, og fører derfor ingen adekvat oppførsel

Minner dette om hva din sønn opplever eller?

Ja det minner om det. Han mister også fort konsentrasjonen og er veldig avhengig av struktur for å kunne fungere på skolen. De har heldigvis fått det godt til.

Dette med å kopiere atferd så vi allerede i barnehagen, han sto og så på at de andre gjorde noe helt til han kunne det, før han turde å prøve selv.

Han har ikke mye tanke for at det han sier kan såre andre, prver å øve på dette. Han er ganske direkte, ikke så ullik meg der )

Han har i tillegg vanskelig for å føre en samtale på andres primisser. Det vil si at etter å ha snakket kort tid om et tema, så hopper han tilbake til å snakke om sine særinteresser, som er filmer og TVspill for hans del.

Mange med asperger har en særinteresse, men det er ikke alle.

Skal vel kanskje ikke være så snar jeg heller å foreslå diagnoser over nettet, men du kan jo diskutere det med behandleren din, om du har en akkurat nå.

Om du er intressert i mer info om emnet, så svarer jeg gjerne, du må gjerne maile meg privat om du vil

[email protected]

hilsen fra

[favn]

Dette er interessant.

Personlighetsbegrepet er et moderne påfunn, der man snakker om en slags 'indre kjerne', noe i en som ikke endrer seg, som er fast, som er gjenkjennbart, som er DEG/MEG.

Men hvor skulle denne kjernen, dette rommet befinne seg? Hva _er_ 'personlighet'? Personlighets-rommet/kjernen er jo bare en teori!

Det er betydelig mer fruktbart, synes jeg, å anskueliggjøre seg selv som en bevegelig sum av alt du har sagt, gjort, lest, tenkt og forstått, interagert, din vilje, ønsker og drømmer - kort sagt alt du har tatt til deg, gitt fra deg og vyer framover. Og det er mye og usammenhengende, det!

Vi er så utrolig mye mer komplekse og uoversiktlige enn hva dette 'personlighet'sbegrepet skal ha det til.

Jeg synes ikke det er det minste rart at du ikke kan begrepsliggjøre og klargjøre 'hvem du er'. Jeg synes videre at det i grunnen er litt infantilt å prøve å 'finne seg sjæl', noe som hører den tidlige ungdommen til. Men du er kanskje veldig ung?

På den annen side, er det nok slik at vi er mer sånn enn slik, noen har større tendenser til å være introverte enn ekstroverte feks. Men ingen er bare én av egenskapene i dikotomiene (dikotomier er motsetningspar).

Derfor synes jeg du kan ta det helt med ro. Se heller på livet som en slags reise der du oppdager nye ting med deg selv, endrer deg, utvikler deg, stagnerer, går nedover, går oppover, bestemmer deg, ombestemmer deg...

[bugge -jenta]

Hei og takk for svar, du høres ut som et ordentlig stå på menneseke, det er no bra i din situasjon. Håper du etterhvert vi få brukt utdanningen din.

Selv er jeg under utdanning til barnevernspedagog, ble riktig for meg å tenke nytt etter at min eldste sønn fikk aspergerdiagnose, min yngsyte skal utredes for tourettes.

Blir så glad når noen vet noe om disse diagnosene, det er det nemlig ikke mange som gjør.

Stå på videre.

Klem fra meg.

Jeg lover deg at jeg sprer min ringe viten i øst og vest, både om TS og AS, og ADHD ( som vi har i vår slekt). Jeg må bare si det samme til deg: Jeg leser innleggene dine og er ofte inne og leser på bokstavbarn (både som lærer, men egentlig fordi jeg er opptatt av å vite om disse tingene.) Blir imponert over styrken og kunnskapen din. Men må man så må man, og får uante krefter.

Jeg vet jo egentlig ikke hva som er bra litteratur,(siden jeg ikke har lest det meste og kan sammenlikne) og om noen av barna dine også har ADHD. Nesten 60 % av barn med TS har ADHD,(sier hun da) og jeg antar det er derfor Lisbeth Iglum Rønhovde har skevet om det i boken "Men kan de ikke bare ta seg sammen."

Jeg synes det var en god bok, og mine medstudenter også.

Når det gjelder AS spesielt, har jeg vært på flere skoler nå hvor barn har fått denne diagnosen. Fra praksisperioden vår, var det mange som hadde vært på skoler som hadde barn med diagnosen, og når jeg jobbet for ti år siden var det ikke slik. Mye har skjedd.

Vi snakkes sikkert

[Gjest en mamma i nord]

Jeg lover deg at jeg sprer min ringe viten i øst og vest, både om TS og AS, og ADHD ( som vi har i vår slekt). Jeg må bare si det samme til deg: Jeg leser innleggene dine og er ofte inne og leser på bokstavbarn (både som lærer, men egentlig fordi jeg er opptatt av å vite om disse tingene.) Blir imponert over styrken og kunnskapen din. Men må man så må man, og får uante krefter.

Jeg vet jo egentlig ikke hva som er bra litteratur,(siden jeg ikke har lest det meste og kan sammenlikne) og om noen av barna dine også har ADHD. Nesten 60 % av barn med TS har ADHD,(sier hun da) og jeg antar det er derfor Lisbeth Iglum Rønhovde har skevet om det i boken "Men kan de ikke bare ta seg sammen."

Jeg synes det var en god bok, og mine medstudenter også.

Når det gjelder AS spesielt, har jeg vært på flere skoler nå hvor barn har fått denne diagnosen. Fra praksisperioden vår, var det mange som hadde vært på skoler som hadde barn med diagnosen, og når jeg jobbet for ti år siden var det ikke slik. Mye har skjedd.

Vi snakkes sikkert

Ja det har heldigvis skjedd mye på 10 år, men vi er langtfra i mål. Det starter nå et landsomfattende prosjekt om aspergerbarn i skolen. Ligger informasjon på autismeenheten sine sider. Der skal det og gå en utdanningsdel, hadde kanskje vært noe for deg å hive deg med på. Blir så glad når noen viser en så stor interesse som du gjør, må slike personer til for å få spredd kunskapen. Jeg gjør og hva jeg kan for å spre kunskap, men det er en fare for at det blir farget av mine erfaringer. (ser liksom en med asperger over alt )). Synes mange jobber både hart og alt for lenge før noen i det hele tatt er villige til å henvise enkelte barn til utredning. Det viser seg at et antall av disse barna faktisk har en bokstavdiagnose, men dette vet du sikkert. om du kunne være intressert i den utdanningen, så kan jeg sende deg info.

min mail er [email protected]

klem

[Gjest Snoopy83]

Kjære deg!

Du kan jo prøve å åpne opp og snakke om følelser her. Jeg skal ikke uglese deg eller synes du er rar.

Du er unik, og selvfølgelig har du en personlighet også. Du er deg.

Men jeg vil bare ha sagt at hos mine terapeuter er det jeg som gjør grovarbeidet, og står for snakkingen. Så det finnes mange måter å drive terapi på.

vh bugge

Å øse av seg selv er det som gjør at vi utvikler følelser for andre - når vi møter aksept for disse.

Andre følelser for mennesker er egentlig mer med galskap å gjøre - idealisering, fantasering osv.

Men den aksepten man møter over nettet er forsvinnende liten. De i andre enden kan selvsagt akseptere en mye, men man føler seg ikke så akseptert - det føles ikke så viktig.

Og dermed blir man egentlig ikke glad i andre mennesker over nettet. Ikke på en "sunn" måte i alle fall.

Og det er jo det jeg sliter med: jeg er ikke glad i andre. Hadde jeg vært det hadde jeg åpnet meg mer.

(Mange ville kallt deg frykt. Men man kan ikke like et menneske man frykter. Ikke om det ikke er "like" i i mer retning "galskap".)

[bugge -jenta]

Å øse av seg selv er det som gjør at vi utvikler følelser for andre - når vi møter aksept for disse.

Andre følelser for mennesker er egentlig mer med galskap å gjøre - idealisering, fantasering osv.

Men den aksepten man møter over nettet er forsvinnende liten. De i andre enden kan selvsagt akseptere en mye, men man føler seg ikke så akseptert - det føles ikke så viktig.

Og dermed blir man egentlig ikke glad i andre mennesker over nettet. Ikke på en "sunn" måte i alle fall.

Og det er jo det jeg sliter med: jeg er ikke glad i andre. Hadde jeg vært det hadde jeg åpnet meg mer.

(Mange ville kallt deg frykt. Men man kan ikke like et menneske man frykter. Ikke om det ikke er "like" i i mer retning "galskap".)

Selv er jeg litt av en lesehest, og har lest bøker om hypokondri, psykoser,ulike psykiatriske lidelser, fordi jeg synes det er interessant.

Før eller siden i livet møter en et menneske som synes det er godt å treffe noen som vet litt om hva de sliter med.

Når jeg leser dine innlegg, tenker jeg en lang og vedvarende depresjon, eller veldig høytfungerende asperger. Med min ringe kunnskap. Vi er jo bare vanlige (ikke lege, psykolog)mennesker, som likevel prøver å svare andre så godt vi kan.

Du forstår alle bilder jeg har brukt, og virker intelligent.

Ingen trenger gi deg en diagnose i et system. Ikke hvis det ikke kan tjene til noe, men jeg ville gått på biblioteket og lest om AS, funnet en god bok.

Jeg hadde rett og slett blitt nysgjerrig hvis noen trodde jeg hadde AS( dine psykologer som har nevnt det) og fått lyst til å lese om det for å se hvorfor. MEN det er det jeg ville gjort. Det vil si, jeg har gjort det allerede, uten å ha AS.(Men jeg har mye annet:) ) I min søken etter å forstå meg selv, har bøker vært uunnværlig.

VH bugge.

[Gjest Snoopy83]

Selv er jeg litt av en lesehest, og har lest bøker om hypokondri, psykoser,ulike psykiatriske lidelser, fordi jeg synes det er interessant.

Før eller siden i livet møter en et menneske som synes det er godt å treffe noen som vet litt om hva de sliter med.

Når jeg leser dine innlegg, tenker jeg en lang og vedvarende depresjon, eller veldig høytfungerende asperger. Med min ringe kunnskap. Vi er jo bare vanlige (ikke lege, psykolog)mennesker, som likevel prøver å svare andre så godt vi kan.

Du forstår alle bilder jeg har brukt, og virker intelligent.

Ingen trenger gi deg en diagnose i et system. Ikke hvis det ikke kan tjene til noe, men jeg ville gått på biblioteket og lest om AS, funnet en god bok.

Jeg hadde rett og slett blitt nysgjerrig hvis noen trodde jeg hadde AS( dine psykologer som har nevnt det) og fått lyst til å lese om det for å se hvorfor. MEN det er det jeg ville gjort. Det vil si, jeg har gjort det allerede, uten å ha AS.(Men jeg har mye annet:) ) I min søken etter å forstå meg selv, har bøker vært uunnværlig.

VH bugge.

Det kan faktisk meget vel være depresjon.

Noen depresjoner innebærer vel at man kan føler at alle hater en, og kommenterer en når en ute blant de som egentlig er helt fremmede mennesker.

Jeg er svak på det å forstå usagte ting. Men man trenger ikke være AS for å ha det slik, etter hva jeg forstår.

Det er nemlig ikke bare usagt kommunikasjon jeg er usikker på. Det er egentlig alt. Har det som regel rimelig ambivalent.