Hva forårsaker aggresjon og voldelige tendenser?

[Logan]

Hva eller hvem kan hjelpe når man plutselig oppdager at man ikke vet hvem man er?

Jeg har aldri hatt noen tendenser til å være voldelig eller misbrukende, bortsett fra at jeg har noe temperament.

Men hele denne lørdagen som akkurat har vært, var det som om jeg var en helt annen: det er knapt noe av oppførselen

fra den kvelden jeg i ettertid kan forsvare, eller i det hele tatt forstå.

Det involverer alkohol, for dette begynte på en fest hos venner hvor min kone (som er gravid) var, helt til hun tidlig på kvelden måtte dra hjem fordi hun var syk. Allerede da tok jeg ikke det at hun var dårlig alvorlig nok, jeg kan si til meg selv at det er fordi hun har en kronisk magesykdom som jevnlig blusser opp, men det er ingen unnskyldning for å ikke passe på sin gravide kone ekstra. I tillegg ba hun meg pent om ikke å bli med ut på byen hvis ikke noen av de andre guttene blant vennene våre ble med ut, og også det trosset jeg, idet jeg innbilte meg selv at det var i orden så lenge jeg holdt meg unna den personen i dette selskapet vi begge ikke stoler noe på.

Men jeg ble altså med til byen, og var ute i 2-3 timer før jeg gikk hjem. Det var ikke det at jeg hadde noen spesiell grunn til å skulle være ute på nattelivet: jeg har ikke noe stort behov for det, og har fått noe kritikk før fordi jeg ikke er sosial. Men å gå ut sammen med stort sett hennes venninner er jo en veldig dårlig måte å skulle vise seg sosial på..

Jeg har vanskelig for å forstå at jeg overhodet ikke tenkte på å ringe hjem for å høre hvordan det gikk, selv om det var sent. (Og selv om jeg ikke hadde strøm på batteriet: jeg kan nummeret utenat.)

Men det verste er selvsagt at da jeg til slutt kom hjem, og ble konfrontert med skuffelsen over at jeg hadde vist så lite respekt, og overhodet ikke vist noen interesse for å ringe. Fra omtrent det øyeblikket jeg kom inn døren, eller da jeg leste det notatet hun hadde skrevet til meg, i tilfelle hun ikke skulle være våken da jeg kom hjem, så husker jeg svært lite, men jeg vet at et eller annet klikket. Det aller verste er at jeg tok tak i henne og holdt henne fast for at hun skulle høre på meg, for jeg holdt så hardt at det gjorde vondt, og jeg ristet henne i tillegg. Og jeg holdt hardt om magen! Hun er gravid i 14. uke, og vi har slitt i 17 måneder (inklusiv kunstig befruktning) for å få til denne graviditeten: hvordan er det mulig å gjøre noe slikt i det hele tatt? Jeg vet at jeg overhodet ikke var rasjonell, og de absurde beskyldningene jeg kom med bekrefter jo det. Men noe av det verste for henne er at jeg ikke har noen konkret erindring av dette, og slett ingen av selve holdingen og ristingen. Hvem er jeg, som kan blokkere ut noe sånt? Og hvem er jeg som er i stand til å gjøre noe sånt? Jeg har med stor sannsynlighet ødelagt vår sjanse til et godt familieliv sammen, for hvordan skal jeg kunne overbevise henne om at det aldri vil skje igjen, når jeg ikke kan peke på noen som helst grunn til en sånn oppførsel eller slike beskyldninger, og når jeg ikke engang kan huske det? Det virker helt ukontrollbart. Den eneste faktoren jeg i det hele tatt kan si er annerledes enn normalt er at jeg i øyeblikket går på penicillinet Tarivid, og på mange måter skulle jeg ønske at det var mulig å si at bivirkninger av det kunne forårsake så stor mental forstyrrelse, for da hadde jeg ihvertfall hatt noe å jobbe med. Men ellers kan jeg godt forstå at min kone kanskje ikke lenger tør å leve sammen med meg.

Nå er min kone til en i all hast bestilt ultralydsundersøkelse på sykehuset, og hvis det på grunn av ristingen eller stressnivået hun har hatt i de to dagene i ettertid nå viser seg at hun mister barnet, så må jeg bare komme meg ut fra vårt felles hjem, for da har jeg ingen rett til å vise meg i nærheten igjen. Og det må jeg bare si meg enig i. Men hvis det har gått bra, hva kan da gjøre for at det skal gå an å stole på meg på noen måte igjen? Hvordan kan jeg komme med noen forvissing om at det ikke kan skje igjen, når jeg ikke forstår hvorfor selv?

[Gjest Ramina]

Kjære vene...jeg har DESVERRE ingen hjelp å gi deg.

Håper bare så veldig at du kan få hjelp her på forummet, at det er en "logisk" forklaring til det som skjedde.

Ønsker deg, dere, lykke, lykke til.

[Logan]

Barnet vårt var heldigvis i orden, måtte nesten skrive det. Men resten av det.. Jeg håper det er noe jeg kan gjøre, men vet ikke hva.

[Gjest Ramina]

Barnet vårt var heldigvis i orden, måtte nesten skrive det. Men resten av det.. Jeg håper det er noe jeg kan gjøre, men vet ikke hva.

Himmel, takk og lov, gratulere.

Har du snakket ordentlig med konen din?

Gått på kne, grått om nødvendig, bedyret din anger slik du gjør det her inne, skriv ut hva du har skrevet og vis til henne.

Lov på tro og ære å aldri drikke så mye mer, lov at neste gang går dere sammen hjem, lov at du søker hjelp til å finne svar på det som har skjedd - og hold det!

Jeg aner ikke, er ingen psykolog, men noen ganger når det er noe som "tynger" oss veldig og tapper oss for krefter så kan kroppen noen ganger si stopp, og gjøre litt som den vil, selv om vi kan se etterpå at det var rimelig urasjonellt.

Kanskje stresset med å få til et barn, nervøsiteten rundt det, går det bra, er det friskt osv. osv. har tæret mer på deg enn du var klar over?

Du har gjort mange feil, men jeg kan jo lese din fortvilelse og vilje til å få det rettet opp, og din kjærlighet til din kone og ditt kommende barn.

Legg deg så flat du bare kan, dette er verdt å gi mye for å få til.

Det kan ta litt tid før du finner ut hva som skjedde med deg, nå er det viktig å ikke miste din kone på vegen.

Håper virkelig at alt ordner seg for dere og at dere en dag er en lykkelig familie på tre.

[Logan]

Himmel, takk og lov, gratulere.

Har du snakket ordentlig med konen din?

Gått på kne, grått om nødvendig, bedyret din anger slik du gjør det her inne, skriv ut hva du har skrevet og vis til henne.

Lov på tro og ære å aldri drikke så mye mer, lov at neste gang går dere sammen hjem, lov at du søker hjelp til å finne svar på det som har skjedd - og hold det!

Jeg aner ikke, er ingen psykolog, men noen ganger når det er noe som "tynger" oss veldig og tapper oss for krefter så kan kroppen noen ganger si stopp, og gjøre litt som den vil, selv om vi kan se etterpå at det var rimelig urasjonellt.

Kanskje stresset med å få til et barn, nervøsiteten rundt det, går det bra, er det friskt osv. osv. har tæret mer på deg enn du var klar over?

Du har gjort mange feil, men jeg kan jo lese din fortvilelse og vilje til å få det rettet opp, og din kjærlighet til din kone og ditt kommende barn.

Legg deg så flat du bare kan, dette er verdt å gi mye for å få til.

Det kan ta litt tid før du finner ut hva som skjedde med deg, nå er det viktig å ikke miste din kone på vegen.

Håper virkelig at alt ordner seg for dere og at dere en dag er en lykkelig familie på tre.

Vi har snakket ordentlig ut, ja. Men hun klarer ikke akkurat nå å se noen fremtid for oss, siden dette viser for henne at jeg ikke har noen respekt igjen for henne. Og jeg kan jo forsåvidt forstå at hun ikke vil stole på at noe jeg for framtiden sier og gjør ikke bare er for å kjøpe meg tillit igjen. Men jeg ber og ber om å få sjansen til å kunne vise det.

[Gjest Ramina]

Vi har snakket ordentlig ut, ja. Men hun klarer ikke akkurat nå å se noen fremtid for oss, siden dette viser for henne at jeg ikke har noen respekt igjen for henne. Og jeg kan jo forsåvidt forstå at hun ikke vil stole på at noe jeg for framtiden sier og gjør ikke bare er for å kjøpe meg tillit igjen. Men jeg ber og ber om å få sjansen til å kunne vise det.

Kanskje du må la henne få tid da, til å la alt dette synke inn.

I mellomtiden er det jo å være ydmyk da, trå forsiktig, være hensynsfull, ikke presse på.

Fortell henne som du sikkert har gjort at du angrer, respekterer hennes avgjørelser, og at du vil vente til hun er mer klar for å face situasjonen.

Det har nok vært svært traumatisk for henne.

Vær blid, rolig, grei, ikke fly på nåler, ikke press og mas, gi henne pusterom, gå på jobb og lev som vanlig.

Du kan godt legge igjen en liten lapp på morraskvisten til henne hvor du ønsker henn en fin dag.

Let etter svar på det som hendte deg, du har prøvd her inne - jeg håper du får svar - du kan kontakte lege, psykolog og lese på nettet etter noe som ligner.

Drakk du ting du er uvant med? Blandet du ting du ikke er vant med? Tenk nøye over hva som skjedde fra a til b.

Når - jeg sier når i håp om at det ordner seg for deg - du har en mulig forklaring så viser du henne den.

Forhåpentligvis så har hun etter noen tid fått svelget unna det som skjedde og klarer å komme over dette sammen med deg.

Om det skulle ryke, at ditt feiltrinn ble en ende, så får du satse på å være en så god far og x som mulig, vis deg raus og tålmodig, god far, god venn.

Det er par som har funnet tilbake til hverandre etterhvert. Og i alle tilfeller så vil du snart være far til et lite barn.

[Gjest Ramina]

http://google.startsiden.no/index_no.html?q=Vold%20under%20alkoholinntak&lr=lang_no

[Logan]

Kanskje du må la henne få tid da, til å la alt dette synke inn.

I mellomtiden er det jo å være ydmyk da, trå forsiktig, være hensynsfull, ikke presse på.

Fortell henne som du sikkert har gjort at du angrer, respekterer hennes avgjørelser, og at du vil vente til hun er mer klar for å face situasjonen.

Det har nok vært svært traumatisk for henne.

Vær blid, rolig, grei, ikke fly på nåler, ikke press og mas, gi henne pusterom, gå på jobb og lev som vanlig.

Du kan godt legge igjen en liten lapp på morraskvisten til henne hvor du ønsker henn en fin dag.

Let etter svar på det som hendte deg, du har prøvd her inne - jeg håper du får svar - du kan kontakte lege, psykolog og lese på nettet etter noe som ligner.

Drakk du ting du er uvant med? Blandet du ting du ikke er vant med? Tenk nøye over hva som skjedde fra a til b.

Når - jeg sier når i håp om at det ordner seg for deg - du har en mulig forklaring så viser du henne den.

Forhåpentligvis så har hun etter noen tid fått svelget unna det som skjedde og klarer å komme over dette sammen med deg.

Om det skulle ryke, at ditt feiltrinn ble en ende, så får du satse på å være en så god far og x som mulig, vis deg raus og tålmodig, god far, god venn.

Det er par som har funnet tilbake til hverandre etterhvert. Og i alle tilfeller så vil du snart være far til et lite barn.

Ja, hvis jeg i det hele tatt får treffe barnet eller familien min noe mere. Min kone har et barn på 8 fra før, som er på ferie med faren sin nå, så vi har fra allerede vært en familie i flere år.

Den største ukjente faktoren her er som sagt medisinen jeg tok (Tarivid), men det i seg selv kan ikke bortforklare oppførselen. Eller mangelen på respekt jeg utvist. Gjentatte ganger den dagen.