rart at jeg lever og klarer me så "bra"!

[fompi]

Hei, jeg er ny her. jeg er ei lykkelig gift mor til 6 barn fra 3 mndr til 10 år, jeg er gift med verdens beste mann,og har ingnting å si på det.

grunnen til at jeg skriver er forde jeg vil si i korte utdrag hva jeg har opplevd,hvordan jeg har reagert og reagerer nå, og ønsker tilbakemelding på hvordan jeg oppfattes.

jeg ble sexuelt misbrukt av en tenåring i nabolaget i 3 år fra jeg var 06 til 09 år, så flyttet vi, jeg og mine 2 brødre vokste opp med en psykisk syk mor, som aldri den dag i dag har sagt at hun er glad i oss, ikke kan vi prate normalt sammen og hun har aldri gitt meg en klem med kjærlighet, hun har aldri vært der for meg, eller brødrene mine, men jeg er veldig glad i henne for det, hun misshandlet oss også frem til vi var tenåringer. faren vår har holdt ut med henne, til tross for at hun bare sitter der, avogtil kan vi prate, men hun er ikke helt med. faren min misbrukte meg fysisk og psykisk sexuelt fra jeg var 13 til 23 år, det verste var det psykiske,

han kunne si slibrige ting som når jeg fikk min første kjæreste som 13 til 14 åring måtte jeg inn til pappa på enerom hvor han fortalte at hvis jeg scket noen, måtte jeg gjøre det med han når jeg kom hjem, samme med runket og ligget med. jeg var jomfru, og det var grusomt å besøke kjæresten min, da jeg kom hjem måtte jeg kle av meg og sprike med bena på toalettet så pappa kunne se og kjenne om jeg var rød etter samleie, noe jeg selvsagt ikke var. mamma satt i stua og gjorde ingenting, han befølte meg på brystene og fortalte meg hvordan det var å bli kvinne, en gang vi var i campingvogna tvang han meg alltid til å ligge forran han, en gang våknet jeg av at han gned penisen frem og tilbake opp etter rumpa mi, jeg var 15 år, jeg lå stiv av skrekk, det verste var at han hele tiden latet som ingenting.

da jeg var 24 år fant broren min manipulerte bilder av meg og pappa, hvor han hadde manipilert tissen sin inni munnen min og mye annet fælt, og skrevet grove far og datter tekster til, da anmeldte jeg han, og han innrømmet alt, da dukket det opp video hvor han hadde filmet meg naken i solariumet jeg hadde hjemme, han hadde hatt filmkamera ogs i høytaleren min på rommet og filmet når jeg hadde sex med min første kjæreste.m.m. det verste her var det psykiske, at jeg i hele tennårene, og avogtil nå også kan føle at han "ser" meg, noe jeg jo vet han ike gjør, men i oppveksten lå jeg med klær på av frykt for at faren min skulle voldta meg, jeg turte ikke kle av eller på meg foran speilene på badet av frykt for at han skulle se på meg. han nektet meg å barbere meg under armene og gå med bare legger som 15 åring, for han ville ikke guttene skulle se på meg, veldig sjalu med andre ord. han har bedt meg om tilgivelse, jeg har tilgitt, for oppi alt så er pappa den eneste forelder jeg har, og utenom de syke sidene han har hatt, så er han en kjempesnill pappa, og jeg og vi er åpne angående det som har hendt, og han lover gang på gan at han ikke har slike tanker mere, noen ganger kjenner jeg meg redd, men jeg prøver å stole på han, vi har daglig kontakt. avogtil kan jeg bli glad når jeg gir han klem, andre ganger blir jeg redd.

så over til det neste, jeg ble sendt på institusjon som 17 åring hvor jeg fant en leder jeg stolte på, også han befølte meg da jeg hadde drukket meg full og hoppet i vannet der han bodde for å få hans oppmerksomhet, den fikk jeg og ha lagg meg i sengen sin og lagg å holdt rundt meg da han så befølte meg og trakk hendene til seg,

nesste episode var da jeg kom hjem, da traff jeg en psykopat, jeg ble gravid, opplevde utroskap,misshandling,sykehusinnleggelser,voldtekt og al deg psykiske en psykopat driver med, jeg rømte med barnet da det var 3 mndr gammelt, så var jeg uheldig igjen og møtte enda en psykopat, ble gravid med p piller,misshandlet,voldtatt 3 ganger under svangerskapet, jeg anmeldte han og han ble dømt for misshandlingen, jeg fikk erstatning, men voldtekten ble henlagt på grunn av bevisets stilling, som vanelig.

han tvinges jeg til å ha kontakt med i dag på grunn av "barnets beste" hurra for norge, barnet mitt har lidt mye under hans hat til meg. det gjelder også det andre barnet, men han har ingen rettigheter,så hun vil ikke treffe han og han er alkoholiker og bryr seg ikke.

sp ble jeg voldtatt og gravid, jeg beholdt barnet, og har aldri angret på dette, mannen min traff jeg da barnet var 5 uker gammelt, og han er adoptert av mannen min, og vet foreløpig ikke sannheten, gruer meg så til det, men skal fortelle det når han går på barneskolen, nå begynner han i 1 klasse.

ja, du kan tro jeg har mange fæle opplevelser bak meg, jeg går til samtale i ei samtale gruppe bestående av lee,helsesøster og psykriatisk sykepleier,sammen med mannen min,har gjort det i snart 5 år nå, v er på hils når vi sees, og vi har god kontakt. klart at jeg har lidd, og lider fortsatt, det verste er den evigvarende klumpen i magen, har hatt den siden jeg var baby(alltid, så lenge jeg kan huske). har 10 selvmordsfosøk bak meg, helt tilbake til barnskolen, ble mye mobbet, bde jeg og storebroren min.

har jobbet som modell, vanelig, også nakenmodell og stripper på grunn av dårlig selvtilitt,slutta for 6 år siden, savner det, men nå tenker jeg og lever jeg kun for mann,barn og hjem, det er lykken i mitt liv.

jeg fungerer tmerket som mor,høres sikkert rart ut, men jeg gjør faktisk det,jeg vet jeg er en god mor, for jeg skulle ønske jeg var mamman min, jeg er alt det mamma ikke var,jeg får offte ros for hvor vellopdragne de er,men det er klart, mine barn er i trassalder de også, men jeg smiler mye sammen med dem, de er det mest verdifulle som finnes, og de vil aldri gå ifra meg, eller jeg vil aldri misste dem, da har jeg noen jeg kan være glad i og som er gad i meg, de er som ei skikkelig lykkepille.hehe.så på det området har jeg mestret det jeg skal.

jeg har gått til sivilt søksmål mot kommunen for at de ikke grep inn, siden de var på inspeksjon i hjemmet vårt siden jeg var baby, broren min var kriminell fra 3 års alderen, og han andre broren ble det også, vi har klart oss nå, men sliter med depresjoner,angst,panikk angst,søvnvansker,lav sex lysst,sykmeldt fraarbeid(jeg går på rehabiliteringspenger) og har søkt uføretrygd.brødrene mine søker også erstatning, det er flere bevis i barnevernsmappen på at barnevernet visste helt tilbake til 1982.hvor det står detaljert om vår frykt og trissthet.

de gjorde ingenting, sendte meg på institusjon for kriminelle i 9 måneder, der hadde jeg ingenting å gjøre da jeg aldri hadde gjort noe krimielt, men rømt hjemmefra forde faren min misbrukte meg.

saken skal komme opp rett før eller etter nyttår, har holdt på med forarbeid i snart 2 år, jeg gleder og gruer meg, men en ting vet jeg, det er at jeg vinner, og det gleder jeg meg til, for når saken er over skal jeg prøve å kaste ryggsekken fra meg og se enda mer fremover, jeg føler jeg har blitt bedre, men det er forde mannen min har latt meg prate,prate,prate og prate.. ingenting er bedre enn det.

vi ha foresten 3 barn sammen, og selvsagt adopsjonsbarnet sammen, alt fungerer mellom oss, så godt det kan, jeg har mine dager, men barna får meg til å stå opp, med et smil,for hadde det ikke vært for dem, så hadde ikke jeg vært i live i dag, det er jeg overbevist om. da jeg var lita drømte jeg om å bli narkoman, slik at jeg kunne sitte i sentrum med luggen i ansiket så ale kunne se på meg på en negativ måte, det spillte ingen rolle for meg, bare de så på meg, da ble jeg glad, jeg ble aldri sett i opveksten, det behovet kan fremtre den dag i dag, men jeg vet nå at jeg er vakker, nå blir jeg sett på forde jeg har utsråling,smiler og er flink til å stelle meg selv og ungene, jeg er lykkelig. men... ikke alltid, jeg er jo syk, lider av bipolar, noen dager nede, og flere oppe, noen dager så ille at jeg vil dø, men da ser jeg eller tenker jeg på min små, og kommer aldri til å gjøre det, har drevt med selvskading det har lillebror også,men nå har jeg tvunget meg selv til å ikke gjøre det, for jeg kan ikke lyve hvis barna spør hva det er?

mannen min og jeg er flinke til å samarbeide, så hvs jeg ikke orker ut en dag, så tar han seg av utetingene og jeg innetingene, jeg er ikke sengeliggende og stum, selv om jeg mange ganger kunne tenke meg å være det, men jeg har et ansvar, og det vil jeg beholde og ta vare på. nb.barnevernet er ikke inne i våre liv, jeg er en god mor og min mann en god far etter normal oppekst, barna er harmoniske og fornøyde, med vanlige sprel*smiler*. nb, jeg har alltid opplevd det ekstra sårt å ikke ha en mamma å prate med under svangerskap og fødsel, etter drapstrusler i 5 år fra psykopatene er jeg redd når jeg er alene, og har en kniv klar, og telefonen, hadde voldsalarm, men ingen har kommet hit enda, så den ble hentet etter 1 år. jeg har og vonde drømmer om voldtekter,demoner og andre som skader barna mine eller meg, har hatt det ekstra mye i det sisste. da blir også klumpen i magen verre, jeg hater den,tror du den noen gang vil forsvinne??

jeg har aldri tatt medisiner,kun seroxat, men det gjorde ting verre, nå ammer jeg og har vært gravid og tar ingenting, noe som kan anbefales mot klumpen i magen?den ligger i midten under ribbeina og gnager hele året, og har jeg det vondt? så blir den så intens til tider at jeg vrir meg i gråt når jeg legger meg, forvilet over at det skal være slik, vil bare den skal forsvinne for alltid, har den nå, og den er extra vond, men det er sikkert forde jeg har rippet opp i vonde ting her.jaja..

har noen noe å si? hjele med? råd? eller opplevd noe lignende? eller gått til sivilt søksmål?? trøstens ord? så skriv gjerne.

klem fra "egentlig" lykkelita

[mamma til ni]

Eg trur du er ei god mor. Eg var sjølv langt nede, og fann ikkje veien ut av eit vanskeleg ekteskap. Trur det aller viktigaste er at vi ser barna, og at dei kan tørre å snakke.

Eg veit kor vond den smerta du kjenner er. Søk menneske som bryr seg om deg, og bytt ut det vonde med det gode - litt etter litt.

[Gjest lozi]

Gripende historie, og du er en sterk person som klarer å se et lite lys av glede selv når du har det så voondt.Men...du sier du er bipolar. Men har aldri tatt medisiner. Hva?