Cipralex igjen! nhd og andre

[inkink]

Hei igjen, var hos min RL psykiater igår, hvor vi blant annet snakket om hvorvidt jeg skulle slutte på cipralex eller ikke.

Han mente desverre at jeg måtte regne med strøm i hode og armer, siden jeg hadde reagert så veldig på oppstart. Selv ved sakte nedtrapping!! grøss... Disse var de vanligste abstinensene... ja han kalte dem det!!!!

Men jeg har hatt så mye hodetrøbbel dette året at jeg ikke orker en omgang til med forverrelser!--- Så kan noen trøste meg. SSRI virker jo individuellt...

Er det noen av dere som har hatt veldig trøblete oppstart, men som det gikk greit med ved seponering??.

Eller motsatt, at dere startet uten problemer, og likevel har fått disse seponeringplagene/abstinensene.

Bruker kun 7,5 mg, men er totalt flat følelsesmessig, men de har ikke tatt noen av min spykosomatiske plager...som var grunnen til at jeg startet med dem , men har derimot fått en bonus i form av panikkangstanfall etter at jeg begynte med dem.

Min diagnose er GAD med somatisering!

Noen som vil svare meg!

har sikkert spurt lignenede spørsmål før, men nå når seponering er aktuellt, er jeg igjen takknemlig for svar fra dere med erfaring.

mvh

[Jeg er en annen]

Du vet jo ikke hvordan du vil reagere før du har prøvd. Trapp ned meget langsomt, med små doseminskninger hver gang. Om nødvendig, knus tablettene og mål opp pulveret slik at du kan foreta veldig små doseendringer.

[Gjest oslojente_78]

Hei

Du spurte etter andres erfaringer med Cipralex nedtrapping:

Jeg hadde problemfri oppstart med nesten ingen bivirkninger, men da jeg skulle slutte fikk jeg problemer med støt, svimmelhet, angst og depresjon; og følte meg generelt dårlig fysisk og psykisk. Jeg brukte 2 uker på å trappe ned fordi jeg bare hadde gått på de i 4 mndr og ikke hatt effekt.

Jeg tror det var alt for kort tid.

Hvis jeg skal gi deg et råd, så trapp ned langsomt. Men det visste du sikkert fra før:)

Håper du ikke lar deg skremme av at jeg har hatt litt dårlig erfaring, husk at alle reagerer forskjellig på medikamenter. Og jeg har heller ikke samme diagnose som deg.

Vennlig hilsen,

[HuLitleSara]

Så rart å se at andre også har opplevd disse "støtene". Jeg hadde de nemlig forrige gang jeg gikk på Cipralx, nevnte det for min lege men det hadde hun aldri hørt om før...

Det er ca 1 år siden sist jeg slutta, og har nå begynt på dem igjen. Har tatt de ca 3 uker nå, og har ikke merket noe til "støtene" denne gangen! Bruker 10 mg.

[inkink]

Så rart å se at andre også har opplevd disse "støtene". Jeg hadde de nemlig forrige gang jeg gikk på Cipralx, nevnte det for min lege men det hadde hun aldri hørt om før...

Det er ca 1 år siden sist jeg slutta, og har nå begynt på dem igjen. Har tatt de ca 3 uker nå, og har ikke merket noe til "støtene" denne gangen! Bruker 10 mg.

Det må være noe de sier, det er jo såå mange som opplever dette.

Første gangen jeg fikk det var på anafranil. Siden på seroxat-som da var helt ny. Fastelegen skjønte ingenting, ei heller det at jeg var helt frigid,trodde meg rett og slett ikke, men da jeg kom i snakk med en psykiater (mange år siden dette), sa han med en gang at det kom av serotininet.

Men nå har jo ssri vært på markedet så lenge, at har de ikke fått med seg disse abstinens plagene som så altfor mange opplever på ssri,da har de i alle fall ikke fulgt med i timen.

Jeg synes og de burde opplyse om det når de skriver ut medisinen, slik at folk vet hva de går til. Står jo det på alt annet som gir fare for tilvenning!!!

Nå er det jo ikke alle som opplever dette, men som sagt altfor mange.

Men hadde du problemer i oppstart??? og seponerte du fort?? eller over tid?

MVH

[HuLitleSara]

Det må være noe de sier, det er jo såå mange som opplever dette.

Første gangen jeg fikk det var på anafranil. Siden på seroxat-som da var helt ny. Fastelegen skjønte ingenting, ei heller det at jeg var helt frigid,trodde meg rett og slett ikke, men da jeg kom i snakk med en psykiater (mange år siden dette), sa han med en gang at det kom av serotininet.

Men nå har jo ssri vært på markedet så lenge, at har de ikke fått med seg disse abstinens plagene som så altfor mange opplever på ssri,da har de i alle fall ikke fulgt med i timen.

Jeg synes og de burde opplyse om det når de skriver ut medisinen, slik at folk vet hva de går til. Står jo det på alt annet som gir fare for tilvenning!!!

Nå er det jo ikke alle som opplever dette, men som sagt altfor mange.

Men hadde du problemer i oppstart??? og seponerte du fort?? eller over tid?

MVH

Hei igjen.

Jeg begynt med lav dose, kun 5 mg, og hadde vel egentlig ingen problemer i oppstart. Har en gang brukt Cipramil, og da fikk jeg forsterket angst de første 10-14 dagene. Det var et helv***!!

Da jeg sluttet forrige gang gikk det veldig greit, tok 5 mg annenhver dag i en måneds tid. Men som sagt, da brukte jeg kun 5 mg.

Unnskyld at jeg er så dum, men hva betyr frigid?

*flau*

[inkink]

Hei igjen.

Jeg begynt med lav dose, kun 5 mg, og hadde vel egentlig ingen problemer i oppstart. Har en gang brukt Cipramil, og da fikk jeg forsterket angst de første 10-14 dagene. Det var et helv***!!

Da jeg sluttet forrige gang gikk det veldig greit, tok 5 mg annenhver dag i en måneds tid. Men som sagt, da brukte jeg kun 5 mg.

Unnskyld at jeg er så dum, men hva betyr frigid?

*flau*

Hmmm...nå blir jeg litt flau og:0)), men det betyr null sexuell interesse. For meg virker det slik, alle gangene jeg har forsøkt ssri, men for andre er det kun manglende org. eller veldig sein, etter hva jeg har forstått. Nesatt libido står det vel i bivikninglista. For meg så har alle slike lyster forsvunnet... de er bare ikke der, og det er ok for meg, men gir meg dårlig samvittighet i forhold til mannen min. Så litt uholbart på lang sikt. --var normal fra før.

mvh

[HuLitleSara]

Hmmm...nå blir jeg litt flau og:0)), men det betyr null sexuell interesse. For meg virker det slik, alle gangene jeg har forsøkt ssri, men for andre er det kun manglende org. eller veldig sein, etter hva jeg har forstått. Nesatt libido står det vel i bivikninglista. For meg så har alle slike lyster forsvunnet... de er bare ikke der, og det er ok for meg, men gir meg dårlig samvittighet i forhold til mannen min. Så litt uholbart på lang sikt. --var normal fra før.

mvh

Ok takk for svar:) Det er faktisk en bivirkning jeg også sliter med!! Tror lysta blir borte når jeg ikke klarer å få orgasme, rett og slett.

Litt dumt for samlivet men nærhet kan man oppnå på andre måter også. Jeg ser jo på dette som noe jeg skal få bukt med (angsten altså) og sexlivet skal vi alltids få igang igjen

[bugge -jenta]

Kjære deg.

Kjekt å "se" deg igjen.

Skjønner godt du gruer deg til å trappe ned. vanskelig å gi gode råd på det, bortsett fra å fokusere på at om en tid vil du være symptomfri.

Spør legen din om sobril/eller lignende kan hjelpe deg i nedtrappingsperioden. Mange får i hvert fall hjelp i opptrappingsperioden av benzo. Men muligens går du allerede på det.

Du finner ikke ut før du har prøvd. Og det trenger slett ikke bli så ille som å trappe opp, siden du reagerte så spesielt sterkt. Jeg tror at i ditt tilfelle blir dette så individuelt at ingen kan vite noe som helst, men du har styrke, så dette vil du klare. Du er sikkert nedkjørt av elendigheten, men holder en knapp på at du vil klare dette selv om det blir ubehagelig.

Når det er ubehagelig, se for deg, visualiser, at det er ute av kroppen din. Siden denne medisinen fungerte som rene giften for deg.

Kom inn her når det blir for ille, så skal du få vel fortjent trøst.

Klem fra bugge.

[inkink]

Kjære deg.

Kjekt å "se" deg igjen.

Skjønner godt du gruer deg til å trappe ned. vanskelig å gi gode råd på det, bortsett fra å fokusere på at om en tid vil du være symptomfri.

Spør legen din om sobril/eller lignende kan hjelpe deg i nedtrappingsperioden. Mange får i hvert fall hjelp i opptrappingsperioden av benzo. Men muligens går du allerede på det.

Du finner ikke ut før du har prøvd. Og det trenger slett ikke bli så ille som å trappe opp, siden du reagerte så spesielt sterkt. Jeg tror at i ditt tilfelle blir dette så individuelt at ingen kan vite noe som helst, men du har styrke, så dette vil du klare. Du er sikkert nedkjørt av elendigheten, men holder en knapp på at du vil klare dette selv om det blir ubehagelig.

Når det er ubehagelig, se for deg, visualiser, at det er ute av kroppen din. Siden denne medisinen fungerte som rene giften for deg.

Kom inn her når det blir for ille, så skal du få vel fortjent trøst.

Klem fra bugge.

Hei igjen Bugge! takk for svar...

Jeg tror ikke jeg orker å slutte nå, får heller ta disse bivirkningene. og så er jeg redd det har satt igang en prosess i hjernene, slik at jeg burde gå ett år!! Slik som er anbefalt på alle AD... Håper ikke seponeringen blir verre av det???

Og håper heller ikke det er noen fare å ta dem, selv om de på en måte virker som "gift" på meg??

Uansett sterke saker som påvirker hele organismen,(og det er litt skremmende for en med helseangst), når jeg kan reagere så veldig på så liten dose, mens andre ikke får reakjson i det hele tatt.... Men noe avflatet er jeg...så helt uten virkning er de ikke.

Etter alle panikkanfallene som stort sett har kommet i bilen, enten som sjåfør i begynnelsen, og som passasjer siden, har jeg sluttet å kjøre bil... Og det er ganske drastisk da jeg bor avsides både i forhold til jobb og til det meste. Men sorgen når likom ikke helt "fram" hvis du skjønner, tenker småsløvt: Ok så kan jeg ikke kjøre lenger da...

---uten disse tablettene ville jeg tatt dette veldig hardt, da det å ha bil og kunne komme seg rundt alltid har gitt meg en frihetsfølelse, ---er innflytter på dette stedet, har mange venner andre steder, og har alltid hatt frihet til å reise å holde kontakten når jeg har ønsket det!! Nå kan jeg ikke det...tør ikke!! ikke i verden!!!:0((

Men håper at panikkanfall ikke er en lidelse som er kronisk, men at det vil gå over.

Min diagnose er som sagt GAD med somatisering... panikk har jeg aldri hatt før etter cipraleks oppstart... så håper ikke disse medisinene har satt igang en prosess, slik at jeg kommer til å fortsette å få det.

Skremmende at jeg blir så sliten av disse tablettene og, det var jo for å få bedret min erergiløshet og svimmehet at jeg begynte på dem. Svimmelheten kanskje noe bedre?? men enda mer energiløs???

Ja. ja... så føler jeg meg som et intetkjønn" da, i og med denne frigiditeten.... men det er jeg jo ikke alene om..:0))

Må forte meg, mannen min skal kjøre meg på butikken... så rekker ikke å redigere... derfor noe rotete skrevet. men håper du skjønner...

klem fra

[bugge -jenta]

Hei igjen Bugge! takk for svar...

Jeg tror ikke jeg orker å slutte nå, får heller ta disse bivirkningene. og så er jeg redd det har satt igang en prosess i hjernene, slik at jeg burde gå ett år!! Slik som er anbefalt på alle AD... Håper ikke seponeringen blir verre av det???

Og håper heller ikke det er noen fare å ta dem, selv om de på en måte virker som "gift" på meg??

Uansett sterke saker som påvirker hele organismen,(og det er litt skremmende for en med helseangst), når jeg kan reagere så veldig på så liten dose, mens andre ikke får reakjson i det hele tatt.... Men noe avflatet er jeg...så helt uten virkning er de ikke.

Etter alle panikkanfallene som stort sett har kommet i bilen, enten som sjåfør i begynnelsen, og som passasjer siden, har jeg sluttet å kjøre bil... Og det er ganske drastisk da jeg bor avsides både i forhold til jobb og til det meste. Men sorgen når likom ikke helt "fram" hvis du skjønner, tenker småsløvt: Ok så kan jeg ikke kjøre lenger da...

---uten disse tablettene ville jeg tatt dette veldig hardt, da det å ha bil og kunne komme seg rundt alltid har gitt meg en frihetsfølelse, ---er innflytter på dette stedet, har mange venner andre steder, og har alltid hatt frihet til å reise å holde kontakten når jeg har ønsket det!! Nå kan jeg ikke det...tør ikke!! ikke i verden!!!:0((

Men håper at panikkanfall ikke er en lidelse som er kronisk, men at det vil gå over.

Min diagnose er som sagt GAD med somatisering... panikk har jeg aldri hatt før etter cipraleks oppstart... så håper ikke disse medisinene har satt igang en prosess, slik at jeg kommer til å fortsette å få det.

Skremmende at jeg blir så sliten av disse tablettene og, det var jo for å få bedret min erergiløshet og svimmehet at jeg begynte på dem. Svimmelheten kanskje noe bedre?? men enda mer energiløs???

Ja. ja... så føler jeg meg som et intetkjønn" da, i og med denne frigiditeten.... men det er jeg jo ikke alene om..:0))

Må forte meg, mannen min skal kjøre meg på butikken... så rekker ikke å redigere... derfor noe rotete skrevet. men håper du skjønner...

klem fra

Personlig tror jeg ikke du blir skadet av å ta dem. Ubehagelig, ja, men ikke skadet for livet.

Og jeg mente ikke at de er gift, men i perioder kanskje kunne kjennes slik ut for deg.

Jeg ville sluttet på dem var jeg deg. Du har prøvd de ut lenge nok nå, og de er tydeligvis ikke bra for deg. Det er grenser for hvor mange bivirkninger en skal godta, for å bli litt avflatet. Hvis å bli litt avflatet er det eneste positive du sitter igjen med, er det ikke mye vits. Men jeg skjønner at du kanskje trenger en pause nærmest før du orker tanken på nedtrapping også, siden du frykter abstinenser og bivirkninger. De vil uansett ikke bli bedre eler verre om du slutter nå eller venter. Så det blir ditt valg, men jeg sitter nå her og blander meg. Og jeg ville sluttet. Tror du får det raskere bedre da. Så gjør du som du vil. Det er jo ditt valg.

Når det gjelder "ettårsregelen", har jeg sluttet på medisiner som ikke har vært de rette for meg lenge før det, etter psykiateren min sin anbefaling.

Tror den er mer tenkt slik; Hvis du har gått på medisinen i 6 mnd og føler deg fri fra depresjonen, skal du likevel ikke slutte på medisinen før det har gått ett år.(minst) Slik at du ikke skal bli deprimert igjen.

Ikke for at du kan få skader av å slutte tidligere.

Vennlig hilsen bugge.

[inkink]

Personlig tror jeg ikke du blir skadet av å ta dem. Ubehagelig, ja, men ikke skadet for livet.

Og jeg mente ikke at de er gift, men i perioder kanskje kunne kjennes slik ut for deg.

Jeg ville sluttet på dem var jeg deg. Du har prøvd de ut lenge nok nå, og de er tydeligvis ikke bra for deg. Det er grenser for hvor mange bivirkninger en skal godta, for å bli litt avflatet. Hvis å bli litt avflatet er det eneste positive du sitter igjen med, er det ikke mye vits. Men jeg skjønner at du kanskje trenger en pause nærmest før du orker tanken på nedtrapping også, siden du frykter abstinenser og bivirkninger. De vil uansett ikke bli bedre eler verre om du slutter nå eller venter. Så det blir ditt valg, men jeg sitter nå her og blander meg. Og jeg ville sluttet. Tror du får det raskere bedre da. Så gjør du som du vil. Det er jo ditt valg.

Når det gjelder "ettårsregelen", har jeg sluttet på medisiner som ikke har vært de rette for meg lenge før det, etter psykiateren min sin anbefaling.

Tror den er mer tenkt slik; Hvis du har gått på medisinen i 6 mnd og føler deg fri fra depresjonen, skal du likevel ikke slutte på medisinen før det har gått ett år.(minst) Slik at du ikke skal bli deprimert igjen.

Ikke for at du kan få skader av å slutte tidligere.

Vennlig hilsen bugge.

Hei igjen Bugge. Snakket med fastlegen i dag, som syntes jeg burde fortsette. Hun mente faktisk at disse panikkangstafallene kunne være begynnelsen på en bedring???? Har jo vært stamt anspent i en åre-rekke og er det fortsatt... så kanskje det er noe som skjer?? Tiden vil vise.

Jeg begynte på 7,5 mg den 1/4 så ikke fullt ett halv ennå. Gikk over en måned å trappet opp som du husker til denne dosen. Synes denne avflatingen har begynt nå å sommer i grunnen, følte ikke det så mye i begynnensen.Var nok enda mere bivirkninger da. Så kanskje de begynner å virke... kan jo håpe...

Nå har jeg aldri vært depressiv da. Ikke slik som psykiatikere mener med depresjon. Alle har jo selvsagt dager som er tyngre, men jeg har heldigvis et jevnt humør. Selv om alle begrensingene ikke alltid er like lett å bære selvsagt. Så mye jeg har lyst til, men som "kroppen" stopper! Men slik er det jo med alle kroniske plager. Må jo innstille seg etter der man er og gjøre det beste ut av det.

Psykiatikeren mener heller ikke jeg lider av sosialangst, men av GAD med somatisering. Grunnen til at jeg blir enda svimlere når jeg snakker med folk, er på grunn av at jeg er svimmel i utgangpunktet, og så må jeg mobilisere, og da blir det enda verre, sa han. Han mener sosialangst er noe annet...

Jeg er ikke sjenert, glad i å prate,blir fort kjent med alle, og er glad i å være blant folk. Og dette hører ikke med i bilder til en som har sosialangst sa han.

Vonde følelser blir nok lagret i kroppen. Når jeg hører mange snakke om angst, er det ofte en som en innmari vond følelse innvendig. Slik er det ikke for meg.

Har "bare"hmmm... masse psykosomatiske plager?? som gir meg mange begrensinger. Men det er ille nok det altså...fy søren. men etter 11 år har jeg innstillt meg på det. Selv om jeg drømmer om å bli frisk som alle andre.

Fælt så optimistisk jeg skrev nå da... kanskje de virker, har tatt kveldsdosen for en time siden!!

Vennlig hilsen

[bugge -jenta]

Hei igjen Bugge. Snakket med fastlegen i dag, som syntes jeg burde fortsette. Hun mente faktisk at disse panikkangstafallene kunne være begynnelsen på en bedring???? Har jo vært stamt anspent i en åre-rekke og er det fortsatt... så kanskje det er noe som skjer?? Tiden vil vise.

Jeg begynte på 7,5 mg den 1/4 så ikke fullt ett halv ennå. Gikk over en måned å trappet opp som du husker til denne dosen. Synes denne avflatingen har begynt nå å sommer i grunnen, følte ikke det så mye i begynnensen.Var nok enda mere bivirkninger da. Så kanskje de begynner å virke... kan jo håpe...

Nå har jeg aldri vært depressiv da. Ikke slik som psykiatikere mener med depresjon. Alle har jo selvsagt dager som er tyngre, men jeg har heldigvis et jevnt humør. Selv om alle begrensingene ikke alltid er like lett å bære selvsagt. Så mye jeg har lyst til, men som "kroppen" stopper! Men slik er det jo med alle kroniske plager. Må jo innstille seg etter der man er og gjøre det beste ut av det.

Psykiatikeren mener heller ikke jeg lider av sosialangst, men av GAD med somatisering. Grunnen til at jeg blir enda svimlere når jeg snakker med folk, er på grunn av at jeg er svimmel i utgangpunktet, og så må jeg mobilisere, og da blir det enda verre, sa han. Han mener sosialangst er noe annet...

Jeg er ikke sjenert, glad i å prate,blir fort kjent med alle, og er glad i å være blant folk. Og dette hører ikke med i bilder til en som har sosialangst sa han.

Vonde følelser blir nok lagret i kroppen. Når jeg hører mange snakke om angst, er det ofte en som en innmari vond følelse innvendig. Slik er det ikke for meg.

Har "bare"hmmm... masse psykosomatiske plager?? som gir meg mange begrensinger. Men det er ille nok det altså...fy søren. men etter 11 år har jeg innstillt meg på det. Selv om jeg drømmer om å bli frisk som alle andre.

Fælt så optimistisk jeg skrev nå da... kanskje de virker, har tatt kveldsdosen for en time siden!!

Vennlig hilsen

Kjære inkink!

For deg tror jeg det er viktig å komme frem til en beslutning og stå på den til du bestemmer deg for noe annet, hvis du forstår hva jeg mener.

Tror det gjelder alle med GAD. Hvis det blir for mye om, men, hvis, kanskje. osv blir livet bare enda mer kaotisk.

Så hvis du og fastlegen din bestemmer dere for å fortsette, slå deg til ro med det inntil videre.

At du har fått panikkangst, er jeg enig med henne i at det kan være noe positivt i. Generalisert angst og panikkangst er ikke to løsrevne former for angst, og panikkangsten drar angsten lenger ut og frem, slik at du blir tvunget til å kjenne på den ordentlig, og bli kjent med den, hvis du ikke begynner å leve et liv der du totalt skjermer deg for alt som heter angst. Jeg er redd for at du vil gjøre som andre jeg kjenner, ungå alle situasjoner hvor angsten oppsto. Erfaringsmessig sitter du igjen da til slutt med en veldig liten radius å bevege deg i. For angsten følger først og fremst deg, ikke disse plassene.

(Selv om jeg er enig i at du ikke bør kjøre bil,siden dette setter andre i fare også.)

Det du får muligheten til nå er å se angsten i det verste kvitøyet. Før har det vært denne uendelige gnagingen av uro som er vannvittig slitsom å leve med, og setter seg i kropp og sinn.

Nå får du en sjanse til å virkelig kjenne på angsten, og det er ikke moro, men uansett hvor mange angstanfall du får, finner du ut at du ikke dør.

Jeg var bare 13 år når jeg fikk mitt første panikkanfall. Jeg var svært alene om dette, og hadde uttallige anfall.

Jeg for eks.kastet opp slim, lå på bakken og hadde kramper i kroppen/musklene, hylte stemmen bort, hyperventilerte og gråt om hverandre.( og mer til, ikke noe pent syn) Jeg skriver dette ikke fordi alle som har panikkanfall opplever det slik, men for at du skal forstå at jeg har vært der og virkelig kjent på det. Dette skjedde alene, i ei grøft, hvor som helst. Men jeg sluttet aldri å gjøre ting som kunne gi meg angst. Jeg tror det var min måte å "straffe" meg selv fordi jeg avskydde min egen svakhet, angsten. Man skal ikke presse seg hele tiden slik jeg gjorde, da går det gale til slutt. Men en må tørre å kjenne på angsten og la den brenne gjennom seg. Ta i mot den, og kjenne på den. Det lærte jeg meg til slutt. Det triste var at jeg lærte meg det så godt at jeg undertrykte det som lå bak angsten, og fikk smerter i kropp.

Så begynte jeg å gå i terapi, og det siste året spesielt, har jeg hatt mer panikkangst enn på over ti år. Endelig har jeg kontakt med det igjen. Det er et fremskritt. Nå stopper symptomene mine opp ved gråt og hyperventilering. Jeg er ikke egentlig redd for angstsymptomene, men de er svært plagsomme og slitsomme. Men de er velkjente. Jeg kan for eksempel sitte i to timer på en forelesning og ha så sterk angst at jeg ikke forstår hva foreleseren sier, håpe på at det skal gi seg, men det gjør det ikke. Så reiser jeg meg rolig og går. Før hadde jeg sprunget ut og fått et kraftig panikkanfall. Når jeg kommer ut gråter jeg i bilen, for jeg trenger utløp for å ha vært der så lenge med all angsten, men det utvikler seg ikke til noe anfall. Nå kan jeg sitte der og kjenne på angsten, og innimellom på årsaken til at den er der også, hvis jeg får tak i det.

Jeg vet ikke om dette ble rotete, siden jeg har migrene, og nå går det litt i kryss her. Men ville fortelle litt om mine erfaringer.

Panikkangstanfall er ikke en forverring, men en annen måte angsten viser seg på. Få noen til å hjelpe deg til å møte den, ikke press deg hele tiden, klapp deg selv på skulderen når du har prøvd (uansett utfall).

klem bugge.

[inkink]

Kjære inkink!

For deg tror jeg det er viktig å komme frem til en beslutning og stå på den til du bestemmer deg for noe annet, hvis du forstår hva jeg mener.

Tror det gjelder alle med GAD. Hvis det blir for mye om, men, hvis, kanskje. osv blir livet bare enda mer kaotisk.

Så hvis du og fastlegen din bestemmer dere for å fortsette, slå deg til ro med det inntil videre.

At du har fått panikkangst, er jeg enig med henne i at det kan være noe positivt i. Generalisert angst og panikkangst er ikke to løsrevne former for angst, og panikkangsten drar angsten lenger ut og frem, slik at du blir tvunget til å kjenne på den ordentlig, og bli kjent med den, hvis du ikke begynner å leve et liv der du totalt skjermer deg for alt som heter angst. Jeg er redd for at du vil gjøre som andre jeg kjenner, ungå alle situasjoner hvor angsten oppsto. Erfaringsmessig sitter du igjen da til slutt med en veldig liten radius å bevege deg i. For angsten følger først og fremst deg, ikke disse plassene.

(Selv om jeg er enig i at du ikke bør kjøre bil,siden dette setter andre i fare også.)

Det du får muligheten til nå er å se angsten i det verste kvitøyet. Før har det vært denne uendelige gnagingen av uro som er vannvittig slitsom å leve med, og setter seg i kropp og sinn.

Nå får du en sjanse til å virkelig kjenne på angsten, og det er ikke moro, men uansett hvor mange angstanfall du får, finner du ut at du ikke dør.

Jeg var bare 13 år når jeg fikk mitt første panikkanfall. Jeg var svært alene om dette, og hadde uttallige anfall.

Jeg for eks.kastet opp slim, lå på bakken og hadde kramper i kroppen/musklene, hylte stemmen bort, hyperventilerte og gråt om hverandre.( og mer til, ikke noe pent syn) Jeg skriver dette ikke fordi alle som har panikkanfall opplever det slik, men for at du skal forstå at jeg har vært der og virkelig kjent på det. Dette skjedde alene, i ei grøft, hvor som helst. Men jeg sluttet aldri å gjøre ting som kunne gi meg angst. Jeg tror det var min måte å "straffe" meg selv fordi jeg avskydde min egen svakhet, angsten. Man skal ikke presse seg hele tiden slik jeg gjorde, da går det gale til slutt. Men en må tørre å kjenne på angsten og la den brenne gjennom seg. Ta i mot den, og kjenne på den. Det lærte jeg meg til slutt. Det triste var at jeg lærte meg det så godt at jeg undertrykte det som lå bak angsten, og fikk smerter i kropp.

Så begynte jeg å gå i terapi, og det siste året spesielt, har jeg hatt mer panikkangst enn på over ti år. Endelig har jeg kontakt med det igjen. Det er et fremskritt. Nå stopper symptomene mine opp ved gråt og hyperventilering. Jeg er ikke egentlig redd for angstsymptomene, men de er svært plagsomme og slitsomme. Men de er velkjente. Jeg kan for eksempel sitte i to timer på en forelesning og ha så sterk angst at jeg ikke forstår hva foreleseren sier, håpe på at det skal gi seg, men det gjør det ikke. Så reiser jeg meg rolig og går. Før hadde jeg sprunget ut og fått et kraftig panikkanfall. Når jeg kommer ut gråter jeg i bilen, for jeg trenger utløp for å ha vært der så lenge med all angsten, men det utvikler seg ikke til noe anfall. Nå kan jeg sitte der og kjenne på angsten, og innimellom på årsaken til at den er der også, hvis jeg får tak i det.

Jeg vet ikke om dette ble rotete, siden jeg har migrene, og nå går det litt i kryss her. Men ville fortelle litt om mine erfaringer.

Panikkangstanfall er ikke en forverring, men en annen måte angsten viser seg på. Få noen til å hjelpe deg til å møte den, ikke press deg hele tiden, klapp deg selv på skulderen når du har prøvd (uansett utfall).

klem bugge.

Takk for langt og "klokt" svar buggejenta....