underliggende problem fører til utroskap..

[roselita]

Hei! Jeg sitter hær å prøver å lete etter gode temaer som belyser mine problemer, men uten hell. Antageligvis har jeg de fleste svar selv, men har aldri klart å brutt akkurat dette adfers mønstret, å etter lørdagens hendelser føler jeg at jeg selv ikke klarer å heve meg lengre over mine egne mest sannsynlige komplekse problemer. På lørdagen satt jeg hjemme, å drakk meg stupe full. Beste kompisen til min samboer kom innom å det ente med sex ( er og har aldri vært tiltrukket av denne mannen) noe som jeg knapt husker noe av. Det er tredje gangen det jeg er utro med min samboer i løpet av 1 1/2 år. Det stirder imot all mine edrue verdier. De fleste mennesker som begår utoskap kan vel sånn sett kjenne seg igjen. Jeg er i midten av tyve årene, å har et seks års forhold bak meg. I dette forholdet var jeg x-antall ganger utro med samme og forskjellige mannfolk. Selv vet jeg at denne adferden har mange svar, å jeg kan ikke trekke en rød tråd igjennom å si at jeg har tenkt de samme tankene for hver gang jeg har vært utro. Det virker som en uendelig konflikt med id og ego på fylla, jeg vet jeg har vært utro for å straffe meg selv. Eller at jeg på godt norsk har gitt meg helvete. Når jeg havner i helg stupfyllen, er det ofte de deprimerende tankene om livet som blir fremtredene, å på et tidspunkt hvor jeg er godt beruset bestemmer jeg meg for å drikke meg sanselaøs, kombinasjonen av alkohol og depressive tanker er noe jeg liker der og da. Så blir det en ny manddag, jeg velger å gi meg selv en ny sjangse (da er jeg jo meg selv) å tror selv det hele skal gå bra neste gang. Det er ikke spenningen, ikke troen om at gresset er grønnere på andre siden el slike ting som normalt gjør at folk velger å være utro, det er nesten som jeg ønsker å si har det enda vært det. Regelrett har jeg selv valgt å tro at denne adferden er på lik linje som en spiseforstyrrelse, selvskading osv, de underliggendene problemene prøver jeg å bedøve med sex som vil høres ganske ironisk ut for mange. Vet ikke om det er selve akten, eller konsekvensen,eventuelt begge deler.. Jeg har sex i dritfylla som jeg i utgangspunkte har null utbytte av. Jeg kommer fra et hjem med trygge og kjærlige rammer, da jeg var 12 år ble de trygge rammene revet bort fra meg og min eldre søster. Min pappa døde, min mor fikk hjerneblødning å deretter fikk hun hjerneskade. Det var ubeskrivelig mange fler ting som ballet på seg, uten at jeg vil gå i fler detaljer. Å rollene ble naturligvis skiftet om. Jeg har innsett lenge selv at dette med adferden kom en vakker dag til å ødelegge meg, med mindre at jeg selv klarte å snu den. Nå i dag, er jeg kommet til et punkt hvor jeg føler at jeg ikke stoler på at jeg noen gang klarer å snu adferden med mindre jeg får sotte mine tidlgere livs erfaringer i et profesjonelt perspektiv. Jeg har heldigvis gode venniner og noen fam.medl som kjenner meg på godt og ondt, å de skjønner at min utoskap handler om andre ting enn seksuelle lyster. På søndag dro jeg på legevakten for første gang i mitt liv med et psyksik problem, i dag(mandag) snakket jeg med en turnus kandidat og en psykiatrisk sykepleier som skulle søke om time til psykolog. Jeg er dødsredd for at jeg bare havner på venteliste i dette uoversiklige, og til tider et tregt system. Jeg er redd for at de menneskene jeg har pratet med ikke ser problemet. Det var en mannlig sykepleier, yrkesmessig driver vi ikke med alt for forskjellige ting (lengden på utdannelsen og innen helse- og sosialfagene)om det var derfor han nesten virket brydd eller om det var selve problemet vet ikke jeg. Det ble snakk om utroskapen, men problemet ligger jo dypere. Det er noe jeg frykter at de ikke skjønte. Jeg blir som regel oppfattet som en livsglad( noe jeg er), sprudlende og omgjengelig jente. Dermed tror jeg at det blir et problem (for b.la. en lege) å trenge gjennom fasaden. Jeg vil ha hjelp med de kaotiske følelesen mine. Jeg valgte å skrive til deg, ikke sexolog og ikke en familierådgiver forde jeg selv tror at du er rette fagpersonen som kan svare på om du tror jeg har rett i mine antagelser, å om du vet hvor jeg finner fagstoff som belyser dette/ disse temaene enda bedre. På grunn av jobben til min samboer( brorte arbeidende) har jeg foreløbig ikke sakt om min utroskap, noe som jeg har tenkt å gjøre. Lurer på om du råder meg til å vente til han kommer hjem? Når han har ringt har jeg bare grått, han vet det er noe som har skjedd, men ikke hva. Jeg vet at jeg bli å miste han, å jeg skjønner at han ikke ønsker å leve videre med meg. Jeg har samme problemet ovenfor meg selv, jeg klarer rett og slett ikke å takle disse problemene uten hjelp. Vet du hvor lang tid normalt sett det tar før man for time hos en psykolog?

[Gjest papirtiger]

Bare et lite tips; bruk avsnitt. Det er veldig slitsomt å lese det du skrev nå.

[Gjest kjenner meg igjen]

Hei

Skjønner godt du er fortvilet.

Men jeg syns du har gjort det rette. Gått til legen og fått henvisning videre. Vet ikke hvor i landet du bor, om hvordan det er med ventetid, men nå er du iallefall i gang.

Du har nok rett i at det ligger andre ting bak oppførselen din. Har ikke tenkt å gå inn på det her, men tenkte mer på det med samboeren din. Om du skal fortelle eller ei.

Forteller du det som har skjedd, så gjør det når han kommer hjem. Han vil garantert ha mange spørsmål som det er lettere å besvare ansikt til ansikt. Dessuten blir det lettere for deg å fortelle noe om grunnen, slik at han muligens kan få forståelse for hvorfor ting har skjedd. Utroskap er noe av det verste man kan få vite om i et forhold, men om han virkelig er glad i deg og vil hjelpe deg til å finne ut hvorfor så er det håp.

Håper det går bedre med deg, og at du får kommet deg til psykolog. Du trenger å få orden på ting

Lykke til!

[Retz]

"På lørdagen satt jeg hjemme, å drakk meg stupe full. Beste kompisen til min samboer kom innom å det ente med sex ( er og har aldri vært tiltrukket av denne mannen) noe som jeg knapt husker noe av. Det er tredje gangen det jeg er utro med min samboer i løpet av 1 1/2 år. Det stirder imot all mine edrue verdier."

Hvorfor velger du å drikke deg dritings når du VET at du har en rusatferd som er helt på trynet?

[Gjest streng frue]

Hvis du bestemmer deg for å fortelle til typen at du har vært sammen med andre, så begynn med å fortelle at du skal begynne å gå til psykolog. Det vil sette ham i en mer empatisk stemning.

[roselita]

"På lørdagen satt jeg hjemme, å drakk meg stupe full. Beste kompisen til min samboer kom innom å det ente med sex ( er og har aldri vært tiltrukket av denne mannen) noe som jeg knapt husker noe av. Det er tredje gangen det jeg er utro med min samboer i løpet av 1 1/2 år. Det stirder imot all mine edrue verdier."

Hvorfor velger du å drikke deg dritings når du VET at du har en rusatferd som er helt på trynet?

Skjønner spørsmålet til Retz. Det eneste jeg kan si,er at jeg forventer ikke at min oppførsel skal bli respektert el akseptert. Det eneste som er viktig for meg akkurat nå, er at han en dag skal forstår at det aldri var problemer i forholdet, eller noe med han som førte til utroskap.

En annen sak er at jeg ønsker å ordne opp i mitt indre kaos, for selv om jeg nå skal leve som singel har jeg ikke lyst til å drepe mer av min selvrespekt med tilfeldig sex. Jeg har hatt til tider samme problemet når jeg har vært singel.

Det er med sjeldenhet jeg da ønsker å ha kontakt med dem jeg har hatt med meg hjem (i singelivet). Blant annet tankene om at jeg skal binde meg for mye, bli for glad i en mann. Skaper frykt og redsel om at jeg engang skal miste han. Dessuten er det sjelden jeg blir ordentlig engasjert i dem.

Det er vel nettopp fordi at jeg ikke har tatt dem med hjem av "rette" grunnen. Er ofte at jeg har fått samme følelsen av å ha vært utro, når jeg har våknet (som oftest stikker jeg av, el hiver dem ut på en høflig måte.)med en mann, selv om jeg er singel. Det finnes selvfølgelig unntak.

Med andre ord er alkoholen og sex en dårlig selvmedesingering.Å jeg selv tror at nå når jeg får hjelp med mitt indre kaos, vil jeg slutte å havne i stupfyllen, å videre få bukt med adferden min.

Til streng frue: han kommer hjem i morgen, å er allerede klar over min utroskap. Han har bedt meg om å flytte, å eg skjønner han meget godt. Jeg er redd for å si det med psykolog, er redd for at han tror jeg prøver å vri det om til "stakkars meg". Jeg har fått som fortjent.

Det er utrolig tøft å miste han. Samtidig er det mulig at dette er en lettere løsning, enn å må se han i øynene i hverdagen å bli minnet på at jeg har såret mannen jeg elseker mest hær i verden...

Godt for meg at det er noen som kjenner seg igjen.

Takk for alle svar:-)

[Svartcat]

Bare et lite tips; bruk avsnitt. Det er veldig slitsomt å lese det du skrev nå.

Er 30 jeg, med noe lignende adferd, historikk uten en farsfigur også.Litt større omfang da dette har foregått i 6 år...er gift og har barn.Ting utviklet seg til at jeg gjorde det også i edru tilstand. En spenningsutløsning/selvskading om du vil. Fortalte min mann alt! DET var tøft, men gjorde det enda mer meningsløst enn det var, men fortsatte...Går til psykolog- han trekker klare paraleller til selvskading, men jeg ser en annerkjennelsetrang og higen etter en farsfigur i skyggen av alt!

Ønsker deg alt godt, du er ikke alene.