Depersonalisering

[Gjest Suger til meg alt som finnes av info om borderline]

"Depersonalisering er pågående eller gjentatte følelser av å være atskilt fra ens egen psyke eller kropp uten at det foreligger direkte realitetstap. Fire trekk er vanlige: en utløsende faktor, for eksempel en ulykke, endret selvfølelse (kroppen tilhører ikke meg), en følelse av å være i en drømmeliknende tilstand, samtidig som det er sensoriske endringer, for eksempel synes fargene mindre klare eller stemmene virker rare. Isolerte tilfeller av depersonaliseringssymptomer finnes hos mange psykiatriske pasienter."

Jeg kjenner meg litt igjen i denne beskrivelsen, bortsett fra at jeg ikke kan huske at stemmene blir rare.

Det skjer i samtale med et annet menneske (uten noen spesiell trigger,annet enn at jeg samtaler med noen), og det varer bare noen sekunder. Mest av alt er det forbløffende.

Men hva kommer det av?

Er dette noe som går igjen hos pasienter med borderline pf? Er dette en form for disossiasjon? Vet ikke om jeg helt klarer å forstå hva disossiasjon er

*grønn*

[gunter]

Hei! Jeg ønsker også gjerne å vite mere om mekanismene bak dissosiering.

Hos meg går dette i bølger. Jeg er ganske frisk i en periode med lite angst.(Sånn som nå).

Så begynner angsten å komme gradvis og jeg tåler mindre påkjenninger fra omgivelsene, eller det kan være litt spesielle ting som skjer.

Trekker meg da unna mennesker, føler at alt blir for mye. Får i denne fasen mange kommentarer om at de rundt meg ikke får kontakt med meg. Er veldig ukonsentrert og glemsk. Det nytter liksom ikke å snakke til meg.

Hvis dette står på noen dager og jeg ikke får skjermet meg for andre mennesker, begynner jeg å dissosiere (har lært at det er det dette heter).

Jeg kommer helt bort ei stund, det suser i hodet og jeg blir nummen i ansiket.

Når jeg holder på å komme til "overflaten" igjen må jeg klype meg selv i armen,riste på hodet (har ofte skadet meg selv når jeg har det sånn), må liksom snakke strengt til meg selv at: Nå sitter du her, i dette rommet, det er en slags uvirkelighetsfølelse.

I denne fasen gjør jeg mange sprøe ting for liksom å holde på bevistheten, hvis du skjønner. Kan finne på å spise sobril som drops, drikke alkohol, alt dette for å bli meg selv igjen på en måte.

Men verken piller eller alkohol hjelper, har jeg ganske (smertefullt) erfart. Det er heller som å "helle bensin på bålet".

Det som er mest skremmende med dette er at dette har kommet igjen nå i voksen alder.

Hadde det sånn veldig mye som barn husker jeg, men var frisk(fra ca. 15 års alder) i en lang periode.

Nå som jeg er blitt en voksen dame og har barn selv, vil jeg jo meget gjerne være frisk. Så dette er skremmende, jeg skjuler det som best jeg kan ovenfor andre, men dette skjærer seg selvfølgelig. Jeg mister jo kontroll over meg selv. Meget skremmende ihvertfall. Håper jeg blir frisk igjen snart og kan fungere blant "normale" mennesker.