Tillitsbrudd, hvor lang tid skal det ta?

[towil]

Hei, jeg søker råd hos dere nå da jeg holder på å gi opp både meg selv og et forhold som jeg jeg har satset mye på, og som betyr så uendelig mye for meg. Jeg innledet et forhold til en mann, som i startfasen kun var basert på en gjensidig tillit, der det å stole på ham var grunnsteinen i det at jeg ville utvikle forholdet videre. Det vokste seg etterhert sterkt og solid, og er preget av gjensidig kjærlighet, forelskelse, begjær og et ønske om å tilbringe resten av livet sammen. I slutten av august, fortalte han meg at han desverre hadde brutt tilliten mellom oss, og at han hadde vært sammen med en annen kvinne sexuelt 2 ganger. Dette sammen med en knusende løgn, førte meg inn i en fortvilet situasjon, som i sjokkfasen endte med at jeg gav han beskjed om at jeg ikke kunne fortsette forholdet, da tilliten mellom oss var brutt. Vi har en ufattelig god dialog/kommunikasjon der vi kan snakke sammen om alt, og vi er bestevenner for hverandre. Det var vanskelig både for ham og for meg å gi slipp på hverandre, og vi holdt kontakten. Jeg følte sterkt den gangen at han var for mye å gi slipp på. Jeg ville så gjerne prøve å se om det var mulig og komme over det som var skjedd, og gjenoppbygge tilliten mellom oss.

Det skal også sies at han er genuint angrende, han er svært lei seg for det han har gjort, og han bedyrer sin kjærlighet til meg og sitt ønske om å fortsette den veien vi hadde staket opp for fremtiden. Jeg tror ham, og jeg lider med ham. Vi gjennopptok vår fantastiske kontakt, vennskapet og kjærligheten, og jeg la ned mye i å forsøke å komme over det hele.Men ikke noen fysisk kontakt.

Jeg opplevde at i det daglige er tilliten kommet tilbake, men i det vi ønsker å videreføre forholdet, ta skrittet helt ut, være sammen sexuelt, så knyter det seg for meg fullstendig.

Vi har begge vist stor forståelse for det som inntreffer og det er ikke noe direkte press fra ham om et tidsapekt.

Situasjonen i dag er at jeg så veldig gjerne vil være sammen med han, på alle plan, starte vårt liv sammen, men jeg klarer det simpelthen ikke. Hva er normal tid for å kunne gjennoppbygge tillit? Hvorfor sier det stopp hos meg på det fysiske plan, når jeg klarer å vise ham tillit og ha en dialog med ham som tidligere. Hvorda kan det ha seg at jeg lengter meg syk etter å være hos ham, men når jeg forsøker konkret å gjøre det, så nytter det bare ikke. Hvor lang tid skal jeg "prøve", det sliter på oss begge to? Er denne reaksjonen normal/unormal. Har andre noen tilsvarende erfaring, så hadde jeg blitt så glad for å høre om det, man føler seg jo så alene med sine problemer og tanker.

[Gjest søk hjelp:)]

Det høres ikke lett ut det der.

Jeg tror jeg ville søkt hjelp for å løse den floken jeg. Det høres jo ut som at dette virkelig sitter dypt.

Det er leit å høre at sånnt skjer i så nære flotte forhold.

Må også si at det nettopp derfor må oppleves som et ekstra stort tillitsbrudd.

Lykke til!

[Gjest s365rf]

Glem han!

[Gjest Din venne]

Det høres ikke lett ut det der.

Jeg tror jeg ville søkt hjelp for å løse den floken jeg. Det høres jo ut som at dette virkelig sitter dypt.

Det er leit å høre at sånnt skjer i så nære flotte forhold.

Må også si at det nettopp derfor må oppleves som et ekstra stort tillitsbrudd.

Lykke til!

Du høres ut til å være en flott, snill jente. Ikke bruk mer tid på ham. En gang utro alltid utro! Lykke til og stå på

[Gjest Elg1]

Hei.

Han har såret deg på det groveste, du orker ikke ta i han når du tenker på denne kvinnen han svek deg med og han i samme seng.

jeg vet hvordan det er, prøvde også å lappe på et lignende forhold, men man blir kvalm ved tanken. At dere hadde et så flott forhold og han til tross for det bedro deg, sier vel det meste om han.

[mil1365380270]

"...holder på å gi opp både meg selv og et forhold som jeg jeg har satset mye på"

Det kan oppleves som et stort nederlag å ha satset så mye følelsesmessig, for så å få seg en på trynet. Kanskje litt derfor du er så opptatt av å klare det?

"Det vokste seg etterhert sterkt og solid, og er preget av gjensidig kjærlighet, forelskelse, begjær og et ønske om å tilbringe resten av livet sammen."

Fra din side. En periode tenkte dere tydeligvis helt forkjellig. To ganger, da kan det ikke kalles en ulykke. Han lurte deg, kommunikasjonen kan ikke ha vært så bra som du sier.

"... og han bedyrer sin kjærlighet til meg og sitt ønske om å fortsette den veien vi hadde staket opp for fremtiden. Jeg tror ham, og jeg lider med ham."

DU lider med ham? Hvordan har du overskudd til det, når du har så mye å tenke på m.h.t. deg selv?

"Vi har begge vist stor forståelse for det som inntreffer og det er ikke noe direkte press fra ham om et tidsapekt."

Hva har du stor forståelse for?

"Hva er normal tid for å kunne gjennoppbygge tillit?"

Finnes ikke en normal, og gjorde det det, hadde det ikke hjulpet om du viste deg å ikke tilhøre normalen.

"Hvorfor sier det stopp hos meg på det fysiske plan"

Fordi han har slått bena inn under deg, du stoler ikke på at han angrer, og du stoler ikke på at det ikke vil skje igjen? Også er du sikkert såret, og lurer på om det er riktig av deg å gi han makten til å muligens skuffe deg igjen?

Dere kan sikkert få det bra, men terapi er nok lurt. Drømmen om at du skal bli "normal" igjen, tror jeg du kan legge på hylla for en stund. Kanskje blir det aldri normalt igjen. Og det skal mye til for at du skal få tilbake den samme gode, sterke følelsen du hadde før dette skjedde.

På det innlegget her virker det som fokuset er på hva du kan gjøre for å skjerpe deg. Aldri noe godt utgangspunkt hvis man er en sterk person, du kommer til hektene igjen, og da slår denne tilpasningsperioden din muligens tilbake på ham, fordi fokuset skulle vært på hva han kunne gjøre, ikke bare hva du kunne gjøre?

Begynn med å anerkjenne at du er såret og drit forbannet, og at du er i din fulle rett til å ha disse følelsene. Så tar du det med tiden til hjelp derfra.

Mulig dette blir skivebom, bare noen taker etter å ha lest :-)

[Gjest julenissemor]

"...holder på å gi opp både meg selv og et forhold som jeg jeg har satset mye på"

Det kan oppleves som et stort nederlag å ha satset så mye følelsesmessig, for så å få seg en på trynet. Kanskje litt derfor du er så opptatt av å klare det?

"Det vokste seg etterhert sterkt og solid, og er preget av gjensidig kjærlighet, forelskelse, begjær og et ønske om å tilbringe resten av livet sammen."

Fra din side. En periode tenkte dere tydeligvis helt forkjellig. To ganger, da kan det ikke kalles en ulykke. Han lurte deg, kommunikasjonen kan ikke ha vært så bra som du sier.

"... og han bedyrer sin kjærlighet til meg og sitt ønske om å fortsette den veien vi hadde staket opp for fremtiden. Jeg tror ham, og jeg lider med ham."

DU lider med ham? Hvordan har du overskudd til det, når du har så mye å tenke på m.h.t. deg selv?

"Vi har begge vist stor forståelse for det som inntreffer og det er ikke noe direkte press fra ham om et tidsapekt."

Hva har du stor forståelse for?

"Hva er normal tid for å kunne gjennoppbygge tillit?"

Finnes ikke en normal, og gjorde det det, hadde det ikke hjulpet om du viste deg å ikke tilhøre normalen.

"Hvorfor sier det stopp hos meg på det fysiske plan"

Fordi han har slått bena inn under deg, du stoler ikke på at han angrer, og du stoler ikke på at det ikke vil skje igjen? Også er du sikkert såret, og lurer på om det er riktig av deg å gi han makten til å muligens skuffe deg igjen?

Dere kan sikkert få det bra, men terapi er nok lurt. Drømmen om at du skal bli "normal" igjen, tror jeg du kan legge på hylla for en stund. Kanskje blir det aldri normalt igjen. Og det skal mye til for at du skal få tilbake den samme gode, sterke følelsen du hadde før dette skjedde.

På det innlegget her virker det som fokuset er på hva du kan gjøre for å skjerpe deg. Aldri noe godt utgangspunkt hvis man er en sterk person, du kommer til hektene igjen, og da slår denne tilpasningsperioden din muligens tilbake på ham, fordi fokuset skulle vært på hva han kunne gjøre, ikke bare hva du kunne gjøre?

Begynn med å anerkjenne at du er såret og drit forbannet, og at du er i din fulle rett til å ha disse følelsene. Så tar du det med tiden til hjelp derfra.

Mulig dette blir skivebom, bare noen taker etter å ha lest :-)

Her fikk du et godt svar som jeg vil slutte meg til!

Kanskje du skulle forsøke å ikke ha så mye fokus på denne mannen som har lurt deg så fælt i en periode? Du må være utslitt av å "prøve og prøve" som du sier.

Du må ikke gi deg selv opp....det er du alt for verdifull til.

Det er noen måneder nå siden august. Prøv å slapp litt av, ikke fokuser så veldig på å få det til.

Jeg ønsker deg lykke til og en fredelig førjulstid både inne i deg selv og for dine omgivelser.

Ikke gi opp

[pablito]

Et så bra forhold skal man vel ikke kaste på båten på grunn av enkeltstående utroskap.

Det kan ta tid å komme over sjokket og nederlagsfølelsen som du har fått.

Det virker som du prøver å være flink her, noe du ikke behøver. Det er ikke du som har forårsaket disse problemene, men han.

Du må bruke den tiden du trenger til å gjenoppbygge tillit til ham igjen. Fortsatt er det jo noe i kroppen som skurrer, selv om hodet vil.

Fire måneder er ikke lang nok tid for deg, og det er helt ok. Det finnes jo ikke noe oppskrift på hvor lang tid slike ting tar, for det er individuelt. Ha tillit til at det ordner seg for dere.

.

[Gjest Denhyggeligefyren]

Du vil så gjerne få forholdet til å fungere og fortsette den veien dere har staket ut. Da må du tilgi han. Du har ikke tilgitt han ennå innerst inne.

Han såret deg, og du vil ikke la han komme i en posisjon hvor han kan såre deg igjen. Din underbevisthet har satt grensen ved det fysiske/sexuelle. Det er der grensen går for deg nå, det må du akseptere.

Jeg tror du er mer redd for at du aldri får tid nok til å finne igjen den tilliten dere hadde, enn du er for å bruke mer tid. Uansett hvor mye tid du har tenkt å bruke kommer du ikke videre uten at du tilgir han.

Du må innse også at forholdet aldri kan bli som det var før tillitsbruddet, men det kan bli annerledes bra. Det er mulig å tilgi utroskap og svik, men det er hardt arbeid.

Du har viljen, men du mangler motet til å tilgi han, og gi han fornyet tillit.

Bruk den tiden det tar, tilgi han og da vil din sperre løsne av seg selv.

Klemz

[Ugga Bugga]

Hvis man har et fantastisk godt forhold, med en fantastisk god kommunikasjon, da er man ikke utro.

Jeg tror du lurer deg selv her. Det er ikke sikkert forholdet har vært så solid og bygd på tillit som du liker å innbille deg, ihvertfall ikke fra hans side.

Og når man er utro 2 ganger med samme person, da er det ikke et "uhell", og man er ikke genuint angrende. For hadde man vært genuint angrende, hadde man ihvertfall gitt seg etter den første gangen.

Nei, denne fyren hadde jeg ikke satset på.

[Gjest -lonelyP]

Hvis man har et fantastisk godt forhold, med en fantastisk god kommunikasjon, da er man ikke utro.

Jeg tror du lurer deg selv her. Det er ikke sikkert forholdet har vært så solid og bygd på tillit som du liker å innbille deg, ihvertfall ikke fra hans side.

Og når man er utro 2 ganger med samme person, da er det ikke et "uhell", og man er ikke genuint angrende. For hadde man vært genuint angrende, hadde man ihvertfall gitt seg etter den første gangen.

Nei, denne fyren hadde jeg ikke satset på.

Dette er jeg ikke 100% enig i.

Absolutt alle kan komme i en situasjon der man kan være utro. Og likevel være oppriktig glad i den personen man er sammen med.

[Gjest sanse]

Dette er jeg ikke 100% enig i.

Absolutt alle kan komme i en situasjon der man kan være utro. Og likevel være oppriktig glad i den personen man er sammen med.

Hvis man er oppriktig glad i noen, så må man være temmelig avstumpet i hodet hvis man da går hen og er utro mot denne personen.

Eller så har man ikke forstått konseptet.

[Gjest Silje 35]

Hvis man er oppriktig glad i noen, så må man være temmelig avstumpet i hodet hvis man da går hen og er utro mot denne personen.

Eller så har man ikke forstått konseptet.

Jeg er enig med lonelyP om at alle kan komme i en ulykkelig situsajon og være utro selv om man er glad i noen, men her var det 2 ganger med samme personen + en knusende løgn. 3 dobbelt tillitsbrudd. Tøfft å kunne tilgi spørr du meg.

[Ugga Bugga]

Dette er jeg ikke 100% enig i.

Absolutt alle kan komme i en situasjon der man kan være utro. Og likevel være oppriktig glad i den personen man er sammen med.

Nei. Absolutt alle kan ikke komme i den situasjonen at man er utro. Jeg kan ikke det.

[Gjest -lonelyP]

Nei. Absolutt alle kan ikke komme i den situasjonen at man er utro. Jeg kan ikke det.

Holder på mitt. Dersom forholdene ligger til rette for det kan alle havne i den situasjonen. En krangel med mannen før en bytur med venninner... trenger litt trøst, ojsann der skjedde noe som ikke burde skje ja. Det var et eksempel.

[Ugga Bugga]

Holder på mitt. Dersom forholdene ligger til rette for det kan alle havne i den situasjonen. En krangel med mannen før en bytur med venninner... trenger litt trøst, ojsann der skjedde noe som ikke burde skje ja. Det var et eksempel.

Det er pussig at du er så bastant i forhold til hva jeg er istand til å gjøre eller ikke gjøre.

[Gjest -lonelyP]

Holder på mitt. Dersom forholdene ligger til rette for det kan alle havne i den situasjonen. En krangel med mannen før en bytur med venninner... trenger litt trøst, ojsann der skjedde noe som ikke burde skje ja. Det var et eksempel.

Ikke deg direkte, men ingen er perfekt og aller minst på dette området. Alle KAN komme i en slik situasjon at de KAN ramle utpå, men du er tydeligvis en av de som greier å si nei. All ære til deg for det. Flott!

(Du må jo ha en flott mann der hjemme ;o) Heldig grisen)

[Ugga Bugga]

Ikke deg direkte, men ingen er perfekt og aller minst på dette området. Alle KAN komme i en slik situasjon at de KAN ramle utpå, men du er tydeligvis en av de som greier å si nei. All ære til deg for det. Flott!

(Du må jo ha en flott mann der hjemme ;o) Heldig grisen)

Jupp, jeg har en flott mann. (Hvis det var meg dette innlegget var ment til)

[Gjest KariKruskakli]

"...holder på å gi opp både meg selv og et forhold som jeg jeg har satset mye på"

Det kan oppleves som et stort nederlag å ha satset så mye følelsesmessig, for så å få seg en på trynet. Kanskje litt derfor du er så opptatt av å klare det?

"Det vokste seg etterhert sterkt og solid, og er preget av gjensidig kjærlighet, forelskelse, begjær og et ønske om å tilbringe resten av livet sammen."

Fra din side. En periode tenkte dere tydeligvis helt forkjellig. To ganger, da kan det ikke kalles en ulykke. Han lurte deg, kommunikasjonen kan ikke ha vært så bra som du sier.

"... og han bedyrer sin kjærlighet til meg og sitt ønske om å fortsette den veien vi hadde staket opp for fremtiden. Jeg tror ham, og jeg lider med ham."

DU lider med ham? Hvordan har du overskudd til det, når du har så mye å tenke på m.h.t. deg selv?

"Vi har begge vist stor forståelse for det som inntreffer og det er ikke noe direkte press fra ham om et tidsapekt."

Hva har du stor forståelse for?

"Hva er normal tid for å kunne gjennoppbygge tillit?"

Finnes ikke en normal, og gjorde det det, hadde det ikke hjulpet om du viste deg å ikke tilhøre normalen.

"Hvorfor sier det stopp hos meg på det fysiske plan"

Fordi han har slått bena inn under deg, du stoler ikke på at han angrer, og du stoler ikke på at det ikke vil skje igjen? Også er du sikkert såret, og lurer på om det er riktig av deg å gi han makten til å muligens skuffe deg igjen?

Dere kan sikkert få det bra, men terapi er nok lurt. Drømmen om at du skal bli "normal" igjen, tror jeg du kan legge på hylla for en stund. Kanskje blir det aldri normalt igjen. Og det skal mye til for at du skal få tilbake den samme gode, sterke følelsen du hadde før dette skjedde.

På det innlegget her virker det som fokuset er på hva du kan gjøre for å skjerpe deg. Aldri noe godt utgangspunkt hvis man er en sterk person, du kommer til hektene igjen, og da slår denne tilpasningsperioden din muligens tilbake på ham, fordi fokuset skulle vært på hva han kunne gjøre, ikke bare hva du kunne gjøre?

Begynn med å anerkjenne at du er såret og drit forbannet, og at du er i din fulle rett til å ha disse følelsene. Så tar du det med tiden til hjelp derfra.

Mulig dette blir skivebom, bare noen taker etter å ha lest :-)

Veldig bra svar som alltid;)

[Gjest it takes a year....]

Jeg kan ikke si deg noe om hvorvidt du bør satse på ham eller ikke. Jeg kan bare si noe om tidsaspektet, dersom jeg selv hadde vært i en liknende situasjon. Da tror jeg det ville tatt meg rundt et år, ikke bare noen måneder, å bli trygg nok. Men det er meg, altså.

Ellers så syns jeg nok det er viktig at både han og du vet mer om hvorfor noe slikt faktisk skjedde. Hva slags situasjon var det i? Hva er det som gjør at du (og han?) ikke tror han ville kunne komme i en slik situasjon igjen?