en ektemann som ikke elsker meg.

[majapusen]

Hei!

Jeg har vært sammen med mannen min i 11 år. Vi har 2 barn på under 10 år. Vi giftet oss for 3 år siden, men jeg har nylig fått vite (av han) at han ikke elsker meg, og ikke har gjort det de 3 siste årene.Jeg føler meg lurt, og har egentlig lyst å kaste han ut. Problemet er at jeg elsker han, og han er jo pappaen til barna våre. Jeg skulle nok klare meg uten han, men har bare ikke lyst til det. Han sier han arbeider med følelsene, og håper han vil bli i forholdet, men det vet han ikke enda. Det er nå 2 mnd siden han fortalte meg dette. Jeg regner ikke med at han har noen av/på knapp, så jeg tror det er lite håp. Er jeg bare utrolig dum, eller er det riktig av meg? Jeg mener jo at et ekteskap er verdt å kjempe for, men det har jeg jo ikke kunnet gjort fordi jeg ikke viste det. Det ser ikke bra ut at han har tenkt på dette helt alene i disse 3 årene heller, men er det noe jeg kan gjøre for å redde ekteskapet, noe jeg ikke vet om? noen gode råd? (Terapi er ikke et alternativ for han)

[Arwin]

Hei...fikk så utrolig vondt av deg. Det må være helt forferdelig å ha en mann som ikke elsker en. SOm en er gift med og som sverget. Blir så utrolig sint på dine vegne. Visst det er det som er konklusjonen hans så får han ta ansvar å gå. Dette er faktisk ikke ditt valg siden du elsker han. Jeg tror du kan finne kjærligheten et annet sted. Om dere klarer å samarbeide er det ikke sikkert det å gå fra hverandre er det værste som kan skje. Det er kanskje bedre å gjøre det nå før barna blir tenåringer og mer sårbare. Jeg syns ikke det er riktig å ofre seg selv og kjærligheten på denne måten. Hvordan kan du være intim med han nå da du vet. Du har vel ingen på/av knapp du heller? Skillsmisse med barn må være helt forferdelig, men det er ikke riktig at du ofrer deg heller.

Jeg håper ting ordner seg til ditt beste. Du forjener å bli elsket.

[Gjest Lykkelig alene nå]

Du beskriver meg og mitt forhold for et par år siden. Nå er jeg alenemamma, det var jeg som sa takk for meg til slutt. Han greide ikke, selv om han også hadde sagt til meg flere ganger at han ikke elsket meg og egentlig ville flytte fra oss. Hans langvarige tvil, frem og tilbake, flere forsøk på å redde forholdet med nye tilbakefall o.s.v. gjorde at jeg nå i høst sa fra at jeg ikke orket mer. Vi har også barn under 10 år, og jeg har spurt meg selv mange ganger etterpå om det jeg gjorde mot barna var riktig. I mitt tilfelle var det det. Jeg har mye mer å gå barna som lykkelig alenemamma enn i et forhold som ikke fungerte. Vi ga det flere sjanser, men det gikk bare ikke.

De første gangene han egentlig ville gå fra meg, var det jeg som holdt ham igjen - fordi jeg fortsatt var glad i ham og mente vi skylte forholdet, oss selv og ikke minst barna det å forsøke å holde sammen. Men det ble jeg som sa stopp til slutt likevel. Fordi han fortsatte å tvile hele tiden. Nå var det han som ble knust, angrer på alt han har sagt, men det kom for sent. Han har tatt knekken på det jeg hadde av følelser og håp om at vi skulle finne ut av dette.

Dette må du finne ut av selv, hva som er riktig for dere, kanskje bør du si til ham at hans tvil gjør at DU vurderer å gå. Det vil kanskje få ham til å åpne øynene.

Og hvis han ikke gjør det, så fortjener du faktisk en bedre tilværelse. Men beslutningen er vanskelig, og det SKAL den være når det er barn i bildet. Hensynet til dem kommer aller først.

Vet ikke om du ble så mye klokere av dette, men det er i alle fall min historie om den kan være til hjelp! Ønsker deg uansett lykke til videre.

[Gjest du gjør ingen en tjeneste om du blir i et kjærlighetsløst ektesk]

Hei...fikk så utrolig vondt av deg. Det må være helt forferdelig å ha en mann som ikke elsker en. SOm en er gift med og som sverget. Blir så utrolig sint på dine vegne. Visst det er det som er konklusjonen hans så får han ta ansvar å gå. Dette er faktisk ikke ditt valg siden du elsker han. Jeg tror du kan finne kjærligheten et annet sted. Om dere klarer å samarbeide er det ikke sikkert det å gå fra hverandre er det værste som kan skje. Det er kanskje bedre å gjøre det nå før barna blir tenåringer og mer sårbare. Jeg syns ikke det er riktig å ofre seg selv og kjærligheten på denne måten. Hvordan kan du være intim med han nå da du vet. Du har vel ingen på/av knapp du heller? Skillsmisse med barn må være helt forferdelig, men det er ikke riktig at du ofrer deg heller.

Jeg håper ting ordner seg til ditt beste. Du forjener å bli elsket.

Foreldrene mine holdt sammen pga av meg og søskene mine. Det skulle de aldri ha gjort. Jeg vokste opp i et hjem uten kjærlighet. Et hjem der jeg aldri lærte hvordan kjærlighet skulle være.

Hvordan vil du barna dine skal lære om kjærlighet? Hvordan skal barna dine vite hva de skal søke etter når de blir eldre. Vite hvem som er den rette for dem? Vite hvordan et godt ekteskap skal være om de lever i et hjem uten lykke?

Foreldrene mine ble skilt da jeg var nesten voksen. Moren min har funnet en ny mann og lever endelig det livet hun fortjener. Faren min er bitter og sær, og vil nok for resten av tiden forbli singel.

Jeg brukte lang tid på å finne en partner som gav meg lykke. Altfor ofte fant jeg en som representerte det kjente hos meg, et kjærlighetsløst forhold. Men jeg ble, for jeg visste ikke hvordan jeg ville ha det.

[majapusen]

Tusen takk for mangen gode råd. Problemet er at de siste 10 årene har jeg viet til familien og barna mine. Jeg har bare et lite utvalg av venner, og er livredd for å bli alene. De fleste jeg omgås er i nær familie med min mann. Jeg har selv vært skilsmisse barn, og har bare dårlig erfaring fra dette. Ellers har livet mitt vært veldig vanskelig, og min mann er den eneste som vet alt, og den eneste jeg har kunnet stole på, så det er ikke lett å finne noe nytt heller(eller ha tid til å finne). Min mann er på reise jobb hele tiden, vekke fra mandag til fredag, og jeg har ikke hatt tid til å pleie noe venskap. Det største problemet er likevel at jeg ikke ønsker at han skal gå fra meg. Mulig jeg er litt "dum", men jeg elsker han jo.

[trissie]

Tusen takk for mangen gode råd. Problemet er at de siste 10 årene har jeg viet til familien og barna mine. Jeg har bare et lite utvalg av venner, og er livredd for å bli alene. De fleste jeg omgås er i nær familie med min mann. Jeg har selv vært skilsmisse barn, og har bare dårlig erfaring fra dette. Ellers har livet mitt vært veldig vanskelig, og min mann er den eneste som vet alt, og den eneste jeg har kunnet stole på, så det er ikke lett å finne noe nytt heller(eller ha tid til å finne). Min mann er på reise jobb hele tiden, vekke fra mandag til fredag, og jeg har ikke hatt tid til å pleie noe venskap. Det største problemet er likevel at jeg ikke ønsker at han skal gå fra meg. Mulig jeg er litt "dum", men jeg elsker han jo.

Jeg tror det kan være to grunner til at han sier dette.

1 Han har et annet forhold

2 Han er glad i deg, men fryktelig lei av at du ikke gir han oppmerksomhet og nærhet

Hva tror du?

Du sier selv du ikke har kjempet for ekteskapet, FORDI du ikke visste at kjærligheten hans trengte det?

Mange av oss kvinner har veldig vanskelig for å gi uttrykk for at vi trenger han, søke trøst hos han, få han til å føle seg betydningsfull for oss

Dette får dere til hvis du vil.

Men du må kanskje begynne å se nærmere på din egen vilje til å være positiv?

Som å innrømme at det var meg som var dårlig til å "kjøpe blomster" til han.

Det er vanskelig å se det flotte i han hvis jeg ikke vil se det som mangler hos meg selv. Og derfor legger du dette spørsmålet inn her som en klage på han, eller?

Du har mest lyst til å kaste han på dør.

For kanskje du også trodde du hadde gjort NOK? og så forventet du litt mer interesse og innsats for å redde noe?

jeg har gjort det samme selv, så det er ikke for å kritisere deg. Det finnes håp, og mulighet til å rette på ting.

Jeg mente ikke at jeg var perfekt, men virkningen ble det samme pga at jeg hadde forventninger som var skyhøye uten å bidra selv.

Så heldig for meg at han ikke hadde funnet seg noe fast enda, ikke et annet forhold, da jeg fortalte han at jeg ville takke for hvor mye fint han hadde gjort for oss.

For det er et punkt du må komme til!

Og at han skulle vite at jeg tenkte på hvor mye jeg hadde latt være å sette pris på.

Lykke til og ha det godt, hvis du velger å gå, det ønsker jeg deg. Og jeg er lei meg for jeg ikke fikk til å si dette tidligere...

Alt dette måtte jeg få fram

Hver gang jeg "ser" han nå etterpå gjenkjenner jeg mange av de gode sidene jeg måtte hente fram og takke han for, og jeg tenker på alle de gangene jeg hadde vært likegyldig til fine små ting og ord fra han.

For det handler om å "se" hverandre i hverdagen. Ikke bare vi kvinner trenger det.

Og jeg blir minnet om å ikke gjøre de samme feila en gang til.

[Gjest Elextra]

Jeg tror det kan være to grunner til at han sier dette.

1 Han har et annet forhold

2 Han er glad i deg, men fryktelig lei av at du ikke gir han oppmerksomhet og nærhet

Hva tror du?

Du sier selv du ikke har kjempet for ekteskapet, FORDI du ikke visste at kjærligheten hans trengte det?

Mange av oss kvinner har veldig vanskelig for å gi uttrykk for at vi trenger han, søke trøst hos han, få han til å føle seg betydningsfull for oss

Dette får dere til hvis du vil.

Men du må kanskje begynne å se nærmere på din egen vilje til å være positiv?

Som å innrømme at det var meg som var dårlig til å "kjøpe blomster" til han.

Det er vanskelig å se det flotte i han hvis jeg ikke vil se det som mangler hos meg selv. Og derfor legger du dette spørsmålet inn her som en klage på han, eller?

Du har mest lyst til å kaste han på dør.

For kanskje du også trodde du hadde gjort NOK? og så forventet du litt mer interesse og innsats for å redde noe?

jeg har gjort det samme selv, så det er ikke for å kritisere deg. Det finnes håp, og mulighet til å rette på ting.

Jeg mente ikke at jeg var perfekt, men virkningen ble det samme pga at jeg hadde forventninger som var skyhøye uten å bidra selv.

Så heldig for meg at han ikke hadde funnet seg noe fast enda, ikke et annet forhold, da jeg fortalte han at jeg ville takke for hvor mye fint han hadde gjort for oss.

For det er et punkt du må komme til!

Og at han skulle vite at jeg tenkte på hvor mye jeg hadde latt være å sette pris på.

Lykke til og ha det godt, hvis du velger å gå, det ønsker jeg deg. Og jeg er lei meg for jeg ikke fikk til å si dette tidligere...

Alt dette måtte jeg få fram

Hver gang jeg "ser" han nå etterpå gjenkjenner jeg mange av de gode sidene jeg måtte hente fram og takke han for, og jeg tenker på alle de gangene jeg hadde vært likegyldig til fine små ting og ord fra han.

For det handler om å "se" hverandre i hverdagen. Ikke bare vi kvinner trenger det.

Og jeg blir minnet om å ikke gjøre de samme feila en gang til.

Tankevekkende innlegg, takk skal du ha!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg synes mannen din er feig som ikke har fortalt deg noe om sine manglende følelser for deg. 3 år er lang tid. Men dere er begge ansvarlige for at forholdet er sånn i dag. Du kunne jo også vært mer aktiv og spurt.

Men det er mange grunner til at ting bare går seg til i et samliv. Små barn og familieliv sluker tid og overskudd. Parforholdet blir ofte rangert nederst på listen.

Men ikke gi opp uten videre. Det er verdt å forsøke å få følelsene og interessene tilbake i forholdet. Forsøk å få til en samtale med mannen din. Hva vil du fortelle ham, og spørre ham om? Tenk deg om på forhånd, så ikke følelsene, skuffelse og sinne, tar styringen i en slik samtale. Og sørg for å velge et tidspunkt uten forstyrrelser og barn i nærheten. Skriv ned det du ønsker at mannen din skal få vite om deg og dine følelser og ønsker. Ofte kan en slik tilbakemelding snu en holdning fra dårlig til god.

Det er synd mannen din ikke kan tenke seg parterapi. For det kan være det starten på en gjenforening. Men ikke gi opp her heller. Gå på biblioteket og lån en bok om samliv og få tips og råd der. Det kan spre dere på noe dere ikke ser selv. Det er mange bøker om kjærlighet og parforhold. Du kan velge selv.