Hvor mye bør man fortelle

[Gjest tro og tvil]

Hei. Vi er i gang med bv, og jeg er litt i tvil om hvor mye man bør forteller. Jeg har ikke så lyst å fortelle at jeg har en far som var en rundbrenner og at jeg har 3 halvsøsken rundt om kring som jeg ikke har noen kontakt med. Jeg har heller ikke så lyst å fortelle om min søster som tok livet av seg. Dette er 25 år siden, og er ikke noe tema blandt oss søsken, ettersom vi var så små da dette skjedde. Er det dumt å holde tilbake slike ting. Sjekker de dette opp?

[Gjest anonym for anledningen]

Synes du burde fortelle som det er. Saksbehandleren skal jo prøve å danne seg et bilde av dere og deres liv.

Jeg fortalte som det var, Far er alkoholiker og jeg har ingen kontakt med han idag pga. dette og annet han har gjort mot meg og familien. Jeg har 4 halvsøsken, 1 eks-stemor og en ny "stemor" som er yngre enn meg.

Jeg fortalte åpent om dette, hvordan jeg taklet det, hvordan det har påvirket meg og familien.

Dette ble omtalt i sosialrapporten og for min del kom det ut som om det hadde styrket meg og også som at jeg var "åpen og ærlig" om mitt liv.

Har to fantastiske barn og ingen problemer med å bli godkjent.

Lykke til!

[Gjest tro og tvil]

Uff, ja du har helt sikkert rett. Vi har hatt to møter med bv, og har tenkt å fortelle det hver gang, men det stopper liksom opp. Tror ikke vi trengte flere møter. Jeg kan jo nesten ikke ringe å si " ja, forresten jeg har visst noen søsken til. Også "by the way" så kom jeg på ei søster..... UFF nå har jeg dårlig samvittighet, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Noen gode råd??

[Gjest det store bildet er viktigst]

Hvis møtene egentlig er avsluttet, hadde jeg ikke ringt bare for å si det. Du har fortalte dem alt det viktigste om dere selv, og det holder. Jeg er av den oppfatning at b.v. ikke har krav på å vite hver eneste detalj om hver eneste person i familien. Bruk skjønn.