Moren til våre barn - hun forsterker savn og skaper utrygghet på div. måter?

[RogerM1365380928]

Jeg er en nyseparert mann på 43 år med 2 gutter på 4 og 8 år.

Jeg flyttet inn i ny leilighet 1 sept. 2005. Vi deler samværet 50%, slik at jeg har dem annenhver uke.

Jeg ønsker å drøfte visse problemstillinger, for å høre andres mening.

Det er selvsagt aldri lett for barn når foreldrene beslutter å flytte fra hverandre men allikevel bør begge de voksne gjøre det beste ut av det og ikke overføre problemer og sorger til barna.

Stort sett er samarbeidet bra, men jeg føler at hun gjennom egen sorgprosess / bearbeidelsesprosess kommuniserer dette gjennom barna, og får det til å virke som at det er barna som savner henne, men at realiteten er at det er hun som savner dem.

Den første tiden etter at jeg flyttet til ny bolig, merket jeg at barna veldig tidlig på kvelden/natten kom inn og ville ligge i min seng. Jeg var veldig konsekvent med å følge dem tilbake. Jeg mener at barna skal ligge i sin egen seng, og det gjorde de tross alt når jeg levde sammen med min eks.

I denne nye livsfasen har guttene sagt til meg:Pappa du koser så lite med oss! Dette sa de i forbindelse med leggeprossessen.

Jeg forstod etterhvert, etter at jeg flyttet, at moren tok dem inn i sin egen seng, og koste med dem til de sovnet, og lot dem ligge med henne. Jeg rådet henne til å slutte med det. Hun svarte da at gutta må ha ekstra kos og omsorg i denne tøffe perioden.

Perioden har vært tøff for henne, og dette overfører hun og kommuniserer gjennom guttene mener jeg, ved å ta dem inn i sengen.

jeg mener at jeg skaper nettopp trygghet og selvtillit hos mine gutter ved å la dem ligge i egen seng uten at jeg tross alt må være med dem til de sovner. Jeg vil forøvrig legge til at nå ber faktisk minstemann meg om å lukke døra slik at det blir helt mørkt i rommet når han skal sove. Kos får de hele dagen.

I starten drev også moren og ringte nesten hver kveld for å si godnatt til guttene, jeg merket veldig at dette ga dem et ekstra savn rundt leggetider og at dette ikke var bra, og prøvde å forklare henne dette. Hennes reaksjon på dette var at jeg prøvde å avskjerme guttene fra henne eller isolere henne bort fra dem når jeg hadde guttene. Mitt svar til dette var å redusere guttenes savn rundt leggetider - gjøre savnet minst mulig av hensyn til guttene.

Jeg mente at hun har en egen personlig agenda for dette - å stimulere eget savn.

Eldstegutten har mobiltelefon og hun sender ofte bilder av seg selv og av en nyanskaffet katt (ble anskaffet tett før jeg flyttet - noe som jeg mente var helt feil "timing").

Det virker på meg som at hun er redd for å bli glemt av guttene?

Når hun kommer og leverer guttene går hun alltid inn i stuen og setter seg ned med dem og tar avskjedskos med dem i min leilighet. Jeg liker ikke det. Jeg mener at hun evt. kan ta slik avskjedsgreie hjemme før hun kommer, eller evt. la det være, da dette virker som en trist greie.

For en uke siden når guttene kom til meg igjen, så hadde moren gitt dem hver sin bamse med påskriften "I love you". Dette var bamser som de skulle ha i sin seng og tenke på sin mor. Guttene lurte på om de ikke kunne få en sånn bamse av meg også som de kunne ha hos sin mor, slik at de kunne ha et "minne" når de var der. Jeg svarte at man trenger ikke en bamse for å savne eller tenke på mor/far. Bamsene er nå satt på en hylle i forståelse med guttene. Hvorfor skal de ligge å tenke på sin mor når de er hos meg og skal sove?

Vi har en del diskusjoner/krangler i etterkant av slike episoder, hvor jeg prøver å formidle at dette ikke er til guttenes beste. Diskusjonenne urtarter seg raskt til å bli en diskusjon om meg og henne, og ikke det jeg mener er viktig; hvordan guttene får det best mulig. Hun har sagt at jeg bare må leve dette under den forklaringen at guttene historisk tross alt har vært mest knyttet til henne. Men kanskje hun ikke liker at jeg nå oppnår enda sterkere bånd til mine gutter? Jeg føler at hun er redd for å bli glemt av guttene?

Da vi bodde sammen var det hun som tok det meste av de daglige tingene rundt guttene. Nå, etter at jeg flyttet har jeg måtte ta min del til de grader, og det fungerer veldig bra. Guttene og jeg gjør massevis av aktiviteter sammen. Barnehagen har gitt meg skryt. Kanskje moren ikke helt trodde at jeg skulle klare den nye situasjonen? Jeg mener at jeg bidrar til å gi guttene selvtillit og trygghet ved nettopp å la dem få være mere selvstendige gjennom f.eks å ligge i egen seng, pakke skolesekken selv, og andre småting (dog ikke for mye - man hører ofte at barn kan bli for selvstendige under slike forhold), forøvrig er moren bekymret når vi skal stå slalom: "pass deg for å bli påkjørt bakfra". "Ikke stå for fort slik at du faller". Hun skaper etter mitt skjønn usikkerhet/redsel ved å si sånt. Jeg vil understreke at eldstegutten er en bekymret gutt, og jeg mener at han trenger å få bygget selvtilliten/tryggheten ekstra. Hun mener at jeg koser for lite med guttene. Men hvem er det som skal sette "kosestandard"? Er det i sengen helt til de sovner? Jeg vil presisere at jeg koser naturligvis mye med dem i løpet av dagen. Kysser og klemmer dem. Men man må da ha en sunn balanse mellom det å kose og det å skape trygge barn. Hun mener åpenbart at veien til trygghet ligger i å kose med dem mest mulig - særlig rundt leggetid. Jeg mener at veien til trygghet og selvtillit er å la guttene være gutter. Lære dem å tøre å stå slalom - tøre å falle - ikke formidle bekymring som "pass deg så du ikke faller", etc.

Kommuniserer hun sine egne sorger og eget savn gjennom barna ved å få dem til å savne seg selv?

Har jeg rett i at hennes handlinger med å ringe, kosebamse, bilder gjennom MMS’er og andre virkemidler en slags måte å "vekke" guttenes savn på? (jeg gjør ikke det samme), eller er hun redd for å bli glemt?

Hun er ganske lei av mitt trygghet-mas og selvtillit-mas. Men jeg synes ærlig talt at hun duller for mye med alle sine bekymringer.

Hvordan få henne til å innse at mange av hennes handlinger egentlig er en egen agenda, men at guttene blir skjøvet foran i hennes argumentasjon?

Er hun litt missunnelig på at jeg får hverdagen til å fungere veldig godt med guttene?

Ser frem til andres kommentarer.

[Gjest josefine 1]

Kan nok høres ut som om hun er overrasket at det går så bra for dere ja.

For du høres ut til å være en helt toppers pappa :-). Synd moren oppfører seg sånn mot guttene deres.

[fyrlykt]

Jeg mener at du er helt på jordet, og har i likhet med faren til mine barn gjort foreldrerollen til en konkurranse om å være mest elsket og best.

Det MÅ være lov til å tenke på mamma og savne mamma når man er hos pappa. Det skal ikke være vanntette skott mellom barnas to hjem. Du kan ikke forvente at barna skal glemme mamma de dagene de er hos deg. Jeg er helt sikker på at glemmer deg når de er hos henne.

Jeg synes en del mennesker, kanskje spesielt menn, tror at barn har av og på-bryter hvor de tilpasser sine følelser, savn og lengsler etter hvor de er.

Så kanskje mor er den som er mest omsorgsfull? Da må barna få lov til å savne mor når de føler behov for omsorg og kos.

Kanskje far er den som forstår vitsene barna ler av, som skjønner hva fotball dreier seg om osv. Så må barnet få lov til å savne sin far når mor ikke leer på øyelokket engang over vitsen poden synes er så morsom.

Så er mor best til å blåse på sår, og far best til å bryte håndbak.

Sånn er det, vi fyller ulike behov hos våre barn, også etter en skilsmisse. Det må ikke foreldre glemme! Husk at det er barna som lever med sine lengsler, det går ikke over etter noen år, du vil alltid være pappa og mamma vil alltid være mamma. Vi kan ikke forvente å få 50% av våre barn hele tiden. Vår oppgave er å være der når barna har behov for oss, uavhengig om det er onsdag eller mandag eller mammauke eller pappauke.

[Atene]

Jeg mener at du er helt på jordet, og har i likhet med faren til mine barn gjort foreldrerollen til en konkurranse om å være mest elsket og best.

Det MÅ være lov til å tenke på mamma og savne mamma når man er hos pappa. Det skal ikke være vanntette skott mellom barnas to hjem. Du kan ikke forvente at barna skal glemme mamma de dagene de er hos deg. Jeg er helt sikker på at glemmer deg når de er hos henne.

Jeg synes en del mennesker, kanskje spesielt menn, tror at barn har av og på-bryter hvor de tilpasser sine følelser, savn og lengsler etter hvor de er.

Så kanskje mor er den som er mest omsorgsfull? Da må barna få lov til å savne mor når de føler behov for omsorg og kos.

Kanskje far er den som forstår vitsene barna ler av, som skjønner hva fotball dreier seg om osv. Så må barnet få lov til å savne sin far når mor ikke leer på øyelokket engang over vitsen poden synes er så morsom.

Så er mor best til å blåse på sår, og far best til å bryte håndbak.

Sånn er det, vi fyller ulike behov hos våre barn, også etter en skilsmisse. Det må ikke foreldre glemme! Husk at det er barna som lever med sine lengsler, det går ikke over etter noen år, du vil alltid være pappa og mamma vil alltid være mamma. Vi kan ikke forvente å få 50% av våre barn hele tiden. Vår oppgave er å være der når barna har behov for oss, uavhengig om det er onsdag eller mandag eller mammauke eller pappauke.

Veldig bra svar!

Men jeg tror det har falt ut et "ikke" i slutten av 2. avsnitt?

[Reg@l]

Du er på blåbærtur, min gode mann.

[fyrlykt]

Veldig bra svar!

Men jeg tror det har falt ut et "ikke" i slutten av 2. avsnitt?

Ja, det skal stå "barna ikke glemmer deg".

Ja, ja

[Gjest stemor til to, mor til to :o)]

Heia!

Ser at du har litt av samme problemet som "vi" hadde... Min mann har to gutter fra første ekteskap. De var da 6 og 9 år gamle.

Vi hadde store problemer med at barna hele tiden ble oppringt av sin mor. Hvis de fortalte sin mor at de hadde det fint, så reagerte hun med sinne!

Barna hadde ikke lært å pusse tenner selv, yngstemann måtte tørkes etter dobesøk... Far måtte dusje med 9 åringen... Kunne ikke smøre på brødmaten selv...

Bare noen FÅ eksempler...

Vi lot guttene få prøve å gjøre alt selv. Etter en stund oppførte de seg som de guttene de "skulle være". Selvstendige! 6 åringen var SÅ stolt da mor ringte, og han kunne fortelle at han hadde rensket poteten sin selv! Noe mor ble virkelig sinna for.

Vi kunne ikke forlange at guttene skulle klare dette, sa hun.

Det hele endte hos familierådgivningskontoret. Der fikk vi medhold )

Jeg vil bare si: Kos deg med guttene. Gjør det du syns er rett. Men la de få savne mor. De er like glad i henne som i deg. Du kan jo prøve å ringe barna mens de er hos mor?

Fortsett på samme sti, og lykke til!

[RogerM1365380928]

Jeg mener at du er helt på jordet, og har i likhet med faren til mine barn gjort foreldrerollen til en konkurranse om å være mest elsket og best.

Det MÅ være lov til å tenke på mamma og savne mamma når man er hos pappa. Det skal ikke være vanntette skott mellom barnas to hjem. Du kan ikke forvente at barna skal glemme mamma de dagene de er hos deg. Jeg er helt sikker på at glemmer deg når de er hos henne.

Jeg synes en del mennesker, kanskje spesielt menn, tror at barn har av og på-bryter hvor de tilpasser sine følelser, savn og lengsler etter hvor de er.

Så kanskje mor er den som er mest omsorgsfull? Da må barna få lov til å savne mor når de føler behov for omsorg og kos.

Kanskje far er den som forstår vitsene barna ler av, som skjønner hva fotball dreier seg om osv. Så må barnet få lov til å savne sin far når mor ikke leer på øyelokket engang over vitsen poden synes er så morsom.

Så er mor best til å blåse på sår, og far best til å bryte håndbak.

Sånn er det, vi fyller ulike behov hos våre barn, også etter en skilsmisse. Det må ikke foreldre glemme! Husk at det er barna som lever med sine lengsler, det går ikke over etter noen år, du vil alltid være pappa og mamma vil alltid være mamma. Vi kan ikke forvente å få 50% av våre barn hele tiden. Vår oppgave er å være der når barna har behov for oss, uavhengig om det er onsdag eller mandag eller mammauke eller pappauke.

Poenget mitt er at ingen skal påvirke et savn. Savn skal være positivt. Vi har på ingen måte vanntette skott og barna snakker ofte om savnet både til meg og til sin mor på en naturlig måte.

Forøvrig er jeg veldig enig i at mamma tar den feminine rollen og pappa den maskuline rollen.

Vi er begge omsorgsfulle. Jeg tror du missforstår dette. Lengslene skal være der men vi skal ikke gjøre konkrete ting / fremprovosere et savn for egen oppmerksomhets skyld

[RogerM1365380928]

[quote name=stemor til to, mor til to )' timestamp='1140042369' post='2983377]

Heia!

Ser at du har litt av samme problemet som "vi" hadde... Min mann har to gutter fra første ekteskap. De var da 6 og 9 år gamle.

Vi hadde store problemer med at barna hele tiden ble oppringt av sin mor. Hvis de fortalte sin mor at de hadde det fint, så reagerte hun med sinne!

Barna hadde ikke lært å pusse tenner selv, yngstemann måtte tørkes etter dobesøk... Far måtte dusje med 9 åringen... Kunne ikke smøre på brødmaten selv...

Bare noen FÅ eksempler...

Vi lot guttene få prøve å gjøre alt selv. Etter en stund oppførte de seg som de guttene de "skulle være". Selvstendige! 6 åringen var SÅ stolt da mor ringte, og han kunne fortelle at han hadde rensket poteten sin selv! Noe mor ble virkelig sinna for.

Vi kunne ikke forlange at guttene skulle klare dette, sa hun.

Det hele endte hos familierådgivningskontoret. Der fikk vi medhold )

Jeg vil bare si: Kos deg med guttene. Gjør det du syns er rett. Men la de få savne mor. De er like glad i henne som i deg. Du kan jo prøve å ringe barna mens de er hos mor?

Fortsett på samme sti, og lykke til!

Hei!

Det samme er jeg begynt med. Jeg får han til å smøre på brødmaten selv. I dag skulle han ta medisin da han er syk, og han skulle ha meg til å få det over i skjeen. Han klarte det utmerket selv. Han må selv finne sine klær i skapet, og dette fungerer utmerket for både han og meg. Eldstegutten er jo kjempeflink! Jeg merker veldig at han er stolt av seg selv. dette er jo kjempefint!

[RogerM1365380928]

Jeg mener at du er helt på jordet, og har i likhet med faren til mine barn gjort foreldrerollen til en konkurranse om å være mest elsket og best.

Det MÅ være lov til å tenke på mamma og savne mamma når man er hos pappa. Det skal ikke være vanntette skott mellom barnas to hjem. Du kan ikke forvente at barna skal glemme mamma de dagene de er hos deg. Jeg er helt sikker på at glemmer deg når de er hos henne.

Jeg synes en del mennesker, kanskje spesielt menn, tror at barn har av og på-bryter hvor de tilpasser sine følelser, savn og lengsler etter hvor de er.

Så kanskje mor er den som er mest omsorgsfull? Da må barna få lov til å savne mor når de føler behov for omsorg og kos.

Kanskje far er den som forstår vitsene barna ler av, som skjønner hva fotball dreier seg om osv. Så må barnet få lov til å savne sin far når mor ikke leer på øyelokket engang over vitsen poden synes er så morsom.

Så er mor best til å blåse på sår, og far best til å bryte håndbak.

Sånn er det, vi fyller ulike behov hos våre barn, også etter en skilsmisse. Det må ikke foreldre glemme! Husk at det er barna som lever med sine lengsler, det går ikke over etter noen år, du vil alltid være pappa og mamma vil alltid være mamma. Vi kan ikke forvente å få 50% av våre barn hele tiden. Vår oppgave er å være der når barna har behov for oss, uavhengig om det er onsdag eller mandag eller mammauke eller pappauke.

Dersom konkurransen om å være "mest elsket og best" skulle være et poeng, så må jeg si deg at det er ikke jeg som bidrar der. Jeg håper at du ser det. Jeg ønsker kun at guttene også skal trives hos meg, og føler at jeg har fått det til

[bb71]

Synes du virker som en pappa som tar rollen alvorlig. Du gjør en god jobb høres det ut som. Det virker som om du og exen har kommet inn i en vond spiral, der det er viktig å ha den rette oppdragelsen på barna. Dere er forskjellige, og det er bra for barna. Det høres ut som dere to utfyller hverandre bra. Mor trenger tid for å se at barna er glade i henne til tross for at de har det bra hos deg, gi henne tid. Jeg ville vært overbærende med mye av hennes oppdragelsesmetode, så lenge du har en annen stil. Barna klarer nok å forholde seg til dette, bare vær åpen på det. Vil tro mor lander etter hvert. Viktig at dere viser hverandre respekt og at barna opplever dette. Ta heller litt mer styring selv, la barna ringe mor etter middag bestemte dager f.eks.

Ellers synes jeg det med bamse var helt ok. Synes godt den kunne vært i senga, og de kunne godt fått en bamsepappa også!

[PieLill]

I forhold til praktsike ting du lar barna gjøre selv, er det bare å kjøre ditt løp. Helt sikkert supert.

Men jeg synes du blander begrepene selvstendig med å uttrykke følelser. Man blir ikke uselvstendig av å uttrykke følelsesmessig tilknytning. Man blir ikke selvstendig av å fortrenge følelser an mas.

Barns praktikse og etter hvert følelsesmessige selvstendighet bygger på og er helt avhengig av en sterk og _uttrykt_ følelsesmessig tilknytning. Den er også avhengig av en mulighet til å erkjenne og vise følelser for å kunne lære seg å håndtere dem på en god måte.

Om du ikke orker å ha unger i sengen, er det ditt valg. Men ikke lag en voldsom selvstendighetsfilosofi ut av det. Du foretrekker og ikke ha små gutter i sengen og det er greit. Andre alenefedre jeg kjenner tar guttene sine opp i senga når de savner mamma. Det er deres valg.

Jeg synes du nekter guttene å vise og tildels ha følelser i forhold til dette vonde bruddet som har såret og skadet dem langt mer enn du ser ut til å være villig til å ta inn over deg.

Det er klart guttene må få lov å sette seg i din sofa og ta avskjed med mamma. Du og moren påfører barna et ukentlig oppbrudd som er vondt og ubehagelig for barna, enten du liker å innrømme det eller ikke. Mor må selvsagt få si at hun kommer til å savne dem, er glad i dem osv. Barn trenger å høre slikt fra både mor og far. Mor må selvsagt la være å hause opp en tragediestemning. Det kan sies med et smil. Om dette på en eller annen måte er ubehagelig for deg, må du tåle det ubehaget og ikke kreve at guttene dine skal bære det i stedet ved å nektes å uttrykke følelser rundt avskjeden.

Barns savn forsvinner ikke av at du nekter dem å uttrykke det. De bare lærer seg at visse viktige biter av livet gjør vi klokt i å holde langt unna en tildels kald og hard pappa.

Hva i hele vide verden er galt med å ha en bamse som minner om mamma i senga? Hvorfor er det ikke lov til å ha en ting som minner om en person man er glad i? Hvorfor er det så viktig å huske uten å han noen ting som symbol? Hvorfor vil du på død og liv påtvinge guttene dine din måte å føle på? Er du virkelig så uttrygg på deg selv at du ikke tåler at de har et minne om mamma der? Er du virkelig så uttrygg på dine gutters styrke at du føler behov for motarbeide deres mors omsorg? Ingen ting gjør gutter og menn sterkere, tryggere og mer selvstendige enn å vokse opp med vite og føle at de har en mamma og pappe som elsker dem og tydeligjør sine følelser for dem.

Hvorfor har du et slikt behov for å diktere hvordan både guttene dine og moren deres uttrykker sine følelser? Gjør det deg uttrygg? Gir det deg skyldfølelse? Eller er det bare rett og slett for brysomt og ubekvemt?

Om du vil ha selvstendige barn må du umiddelbart begynne å tillate at de selv får bestemme hvordan de uttrykker sine følelser. Du må respektere deres uttrykk og ikke se ned på dem som veike. Du må tåle ubehaget ved at de viser sorg og savn. Også savn av en person du ikke liker så godt.

Barn, både gutter og jenter, trenger at noen tror på dem. Lar dem gjøre ting selv. Flott at du styrker dem på dette området.

Men barn trenger også å få lov å være små barn. Som savner mamma/pappa. De trenger noen som tror på deres følelser og anerkjenner dem. Som tåler at de viser dem.

Din filosofi minner om den de brukte på sykehus før i tiden. Da fikk ikke foreldrene komme på besøk til barna, fordi barna ble så urolige når foreldrene dro. Små syke barn ble dermed kort og brutalt levert på sykehus til en mengde fremmede mennesker. Så fikk de ikke se eller snakke med mamma og pappa før de skulle hjem om kanskje flere uker.

Det var jo rolig å greit på sykehuset. Så ytre sett så det jo flott ut. At barna ble påført store traumer var en annen sak...

Du må tåle og ta smerten ved at dine barn smertes over at mor og far ikke er sammen lengre. Det er feigt og lite manndig å nekte dem å vise dette for å skåne deg selv. Du må la dem få vise deg på hvilke måter din og morens brudd har såret dem og smerter dem i det daglige. Det må du være mann for. Det er ditt ansvar som far.

Jeg snakker ikke om å hause opp tragedier. Heller ikke at det skal være et altoverskyggende tema. Men med ditt strikte følelsesregime er det nesten som du nekter barna og ha visse følelser som barn må få lov å ha. Du avviser legitimiteten i noe av det barna dine føler.

La barna ringe mamma eller bli oppringt av mamma om kvelden. Men gjør en avtale med mor om at hennes tone får være glad og optimistisk, ikke tåredryppende. Det går an å si 'jeg savner deg' med et smil. Om guttene selv tar inisiativ til å ta opp noe trist eller savn, må de få lov til det. Selv om det gjør kvelden din litt mer kronglete.

Om guttene stadig føler trang til å ta opp følelsesmessige vonde ting med mamma mens de er hos deg, kan du ta det som et sikkert tegn på at du ikke har gjort jobben din i å møte dem følelsesmessig.

Gutters følelser forsvinner ikke av at pappa nekter dem å ha dem. De blir bare trykt vekk, blir til en forvirret masse som kommer ut i en annen og ofte ugjenkjennelig smørje. Iblant nokså fort. Iblant mange år senere.

Kjøp noen tøffe bamser eller noe annet barna kan ha hjemme hos mor som en ytre synlig påminnelse og et symbol på hvilken stor plass de har i hjertet ditt også når du ikke er sammen med dem. Be barna om unnskyldning og si at de flotte bamsene mamma har kjøpt må de jo selvfølgelig ha i senga.

Ring guttene så ofte du kan om kvelden for å høre hvordan dagen har vært. Hvordan det gikk på fotballtreningen eller hva det nå er du har sammen med guttene dine. Snakk gjerne om de litt karslige tingene du vet moren ikke fyller så godt. Send noen kule bilder og tekstmeldinger per mobil.

Du vil bli kvitt moren. Guttene dine må få lov å beholde henne som en viktig person i livet sitt - også i ditt hus. Selv om du ikke liker moren som livsledsager må du tydlig vise at du respekterer henne som deres mor og at guttene har all mulig grunn og rett til å både savne henne og være stolt av henne.

Ikke gjør ukene hos deg til et prosjekt der du skal rette opp alle feilene mammaen gjør. Og ha litt ydmykhet for at hun fram til nokså nylig har gjort jobben nesten alene.

mvh

[laban]

Aller først: Jeg har ingen erfaring fra samlivsbrudd med barn. Så det er ikke sikkert jeg forstår noe som helst.

Men jeg synes det virker som om dere overdriver litt, hver på sin måte. Hun kjører ekstra hardt på de områder der hun tror hun har overtaket, og du slår tilbake like beinhardt.

Pass på at guttene får vokse og utvikle seg fritt, ikke som et prosjekt hvor dere skal bevise noe. Bruk sansene for å finne ut hvordan de har det før dere kjører ivei med deres egne prinsipper. Jeg mener ikke at man ikke skal ha noen grenser i det hele tatt, men det må være plass til litt situasjonsbetinget pusterom også.

[KaVa]

I forhold til praktsike ting du lar barna gjøre selv, er det bare å kjøre ditt løp. Helt sikkert supert.

Men jeg synes du blander begrepene selvstendig med å uttrykke følelser. Man blir ikke uselvstendig av å uttrykke følelsesmessig tilknytning. Man blir ikke selvstendig av å fortrenge følelser an mas.

Barns praktikse og etter hvert følelsesmessige selvstendighet bygger på og er helt avhengig av en sterk og _uttrykt_ følelsesmessig tilknytning. Den er også avhengig av en mulighet til å erkjenne og vise følelser for å kunne lære seg å håndtere dem på en god måte.

Om du ikke orker å ha unger i sengen, er det ditt valg. Men ikke lag en voldsom selvstendighetsfilosofi ut av det. Du foretrekker og ikke ha små gutter i sengen og det er greit. Andre alenefedre jeg kjenner tar guttene sine opp i senga når de savner mamma. Det er deres valg.

Jeg synes du nekter guttene å vise og tildels ha følelser i forhold til dette vonde bruddet som har såret og skadet dem langt mer enn du ser ut til å være villig til å ta inn over deg.

Det er klart guttene må få lov å sette seg i din sofa og ta avskjed med mamma. Du og moren påfører barna et ukentlig oppbrudd som er vondt og ubehagelig for barna, enten du liker å innrømme det eller ikke. Mor må selvsagt få si at hun kommer til å savne dem, er glad i dem osv. Barn trenger å høre slikt fra både mor og far. Mor må selvsagt la være å hause opp en tragediestemning. Det kan sies med et smil. Om dette på en eller annen måte er ubehagelig for deg, må du tåle det ubehaget og ikke kreve at guttene dine skal bære det i stedet ved å nektes å uttrykke følelser rundt avskjeden.

Barns savn forsvinner ikke av at du nekter dem å uttrykke det. De bare lærer seg at visse viktige biter av livet gjør vi klokt i å holde langt unna en tildels kald og hard pappa.

Hva i hele vide verden er galt med å ha en bamse som minner om mamma i senga? Hvorfor er det ikke lov til å ha en ting som minner om en person man er glad i? Hvorfor er det så viktig å huske uten å han noen ting som symbol? Hvorfor vil du på død og liv påtvinge guttene dine din måte å føle på? Er du virkelig så uttrygg på deg selv at du ikke tåler at de har et minne om mamma der? Er du virkelig så uttrygg på dine gutters styrke at du føler behov for motarbeide deres mors omsorg? Ingen ting gjør gutter og menn sterkere, tryggere og mer selvstendige enn å vokse opp med vite og føle at de har en mamma og pappe som elsker dem og tydeligjør sine følelser for dem.

Hvorfor har du et slikt behov for å diktere hvordan både guttene dine og moren deres uttrykker sine følelser? Gjør det deg uttrygg? Gir det deg skyldfølelse? Eller er det bare rett og slett for brysomt og ubekvemt?

Om du vil ha selvstendige barn må du umiddelbart begynne å tillate at de selv får bestemme hvordan de uttrykker sine følelser. Du må respektere deres uttrykk og ikke se ned på dem som veike. Du må tåle ubehaget ved at de viser sorg og savn. Også savn av en person du ikke liker så godt.

Barn, både gutter og jenter, trenger at noen tror på dem. Lar dem gjøre ting selv. Flott at du styrker dem på dette området.

Men barn trenger også å få lov å være små barn. Som savner mamma/pappa. De trenger noen som tror på deres følelser og anerkjenner dem. Som tåler at de viser dem.

Din filosofi minner om den de brukte på sykehus før i tiden. Da fikk ikke foreldrene komme på besøk til barna, fordi barna ble så urolige når foreldrene dro. Små syke barn ble dermed kort og brutalt levert på sykehus til en mengde fremmede mennesker. Så fikk de ikke se eller snakke med mamma og pappa før de skulle hjem om kanskje flere uker.

Det var jo rolig å greit på sykehuset. Så ytre sett så det jo flott ut. At barna ble påført store traumer var en annen sak...

Du må tåle og ta smerten ved at dine barn smertes over at mor og far ikke er sammen lengre. Det er feigt og lite manndig å nekte dem å vise dette for å skåne deg selv. Du må la dem få vise deg på hvilke måter din og morens brudd har såret dem og smerter dem i det daglige. Det må du være mann for. Det er ditt ansvar som far.

Jeg snakker ikke om å hause opp tragedier. Heller ikke at det skal være et altoverskyggende tema. Men med ditt strikte følelsesregime er det nesten som du nekter barna og ha visse følelser som barn må få lov å ha. Du avviser legitimiteten i noe av det barna dine føler.

La barna ringe mamma eller bli oppringt av mamma om kvelden. Men gjør en avtale med mor om at hennes tone får være glad og optimistisk, ikke tåredryppende. Det går an å si 'jeg savner deg' med et smil. Om guttene selv tar inisiativ til å ta opp noe trist eller savn, må de få lov til det. Selv om det gjør kvelden din litt mer kronglete.

Om guttene stadig føler trang til å ta opp følelsesmessige vonde ting med mamma mens de er hos deg, kan du ta det som et sikkert tegn på at du ikke har gjort jobben din i å møte dem følelsesmessig.

Gutters følelser forsvinner ikke av at pappa nekter dem å ha dem. De blir bare trykt vekk, blir til en forvirret masse som kommer ut i en annen og ofte ugjenkjennelig smørje. Iblant nokså fort. Iblant mange år senere.

Kjøp noen tøffe bamser eller noe annet barna kan ha hjemme hos mor som en ytre synlig påminnelse og et symbol på hvilken stor plass de har i hjertet ditt også når du ikke er sammen med dem. Be barna om unnskyldning og si at de flotte bamsene mamma har kjøpt må de jo selvfølgelig ha i senga.

Ring guttene så ofte du kan om kvelden for å høre hvordan dagen har vært. Hvordan det gikk på fotballtreningen eller hva det nå er du har sammen med guttene dine. Snakk gjerne om de litt karslige tingene du vet moren ikke fyller så godt. Send noen kule bilder og tekstmeldinger per mobil.

Du vil bli kvitt moren. Guttene dine må få lov å beholde henne som en viktig person i livet sitt - også i ditt hus. Selv om du ikke liker moren som livsledsager må du tydlig vise at du respekterer henne som deres mor og at guttene har all mulig grunn og rett til å både savne henne og være stolt av henne.

Ikke gjør ukene hos deg til et prosjekt der du skal rette opp alle feilene mammaen gjør. Og ha litt ydmykhet for at hun fram til nokså nylig har gjort jobben nesten alene.

mvh

Jeg tenkte jeg skulle svare, men etter å ha lest PieLills svar, ser jeg at hun skriver det jeg tenker - og da slutter jeg meg ganske enkelt til det.

[Gjest AveM]

Det er viktig at mor og far respekterer hverandre - at dere godtar at dere har forskjellige måter å gjøre ting på. Som jeg ser det kan barna umulig ta skade av litt ekstra kveldskos som mor gir eller selvstendighet som du gir. Men kan jo hende både du og mor overanalyserer ungene og alt rundt samlivsbrudet nå.

Ungene legger merke til om stemningen mellom dere ikke er helt god. Hvis du legger merke til at ungene har fått høre noe av mor som er litt mot deg, så synes jeg du skal prøve å rydde opp i fadesen hennes - ikke forsterke den dårlige følelsen. Vær flink å fortelle barna om mors gode sider.

Dere er helt sikkert gode foreldre begge to, men dere trenger litt tid på å finne ut av de nye rollene som aleneforeldre. Det beste dere kan gjøre for ungene er å samarbeide godt og respektere hverandre. Da blir de på sikt trygge og glade unger.

[Torv]

Jeg tenkte jeg skulle svare, men etter å ha lest PieLills svar, ser jeg at hun skriver det jeg tenker - og da slutter jeg meg ganske enkelt til det.

Jeg er enig og henger meg på dette jeg også.

Et av de viktigste ting vi foreldre gjør, er å "tillate" alle følelser våre barn har, å kunne snakke om dem, få barna til å akseptere dem selv også.

Det gjør barn selvstendige og hele.

[favn]

Hvis jeg oppfatter dette riktig og iht til ditt bilde av hva som foregår, driver moren på en måte og gjør seg uerstattelig den uken de er hos deg, påtvinger barna mer sorg og savn enn de har og egentlig trenger å ha.

Ved å påtvinge barna denne sorgen og minne dem om hvor uendelig tragisk det hele er nær sagt til enhver tid, gjetter jeg at hun påfører dem skam og dårlig samvittighet hvis de mot (hennes) formodning har det helt ok med faren sin. Et småsykt spill.

Såfremt du er en skikkelig mann som tar vare på ungene dine, er det ingen grunn til å leve med slike sorgritualer som du eksemplifiserer med. Klart det blir sørgelig og verden et farlig sted når moren hele tiden gnir det inn at det er sørgelig og at verden er et farlig sted.

Så jeg er altså ikke enig i dem som kritiserer deg for å være den 'harde' typen her.

[Gjest girasol]

Hei! Nå har ikke jeg lest alle svarene du har fått her, men på meg virker det som dette er typiske kvinne/mann-måter å håndtere situasjonen på. Du som mann er problemløser, og tenker praktisk rundt det å håndtere denne situasjonen så den blir enklest mulig for deg og guttene. Mor "tenker" og reagerer mer med følelsene og trenger sannsynligvis mye bekreftelse på det følelsesmessige plan, for kvoinner håndterer problemløsig mer i de baner. Kaskje enkelt forklart, men jeg tror dere burde sette dere ned sammen og snakke om hvordan dere skal løse problemer og situasjoner SAMMEN.

Lykke til!

M.v.h.

[Gjest amparro]

Jeg har ikke vært i din situasjon, men jeg jobber med barn og "kriser" og fikk litt "vondt" når jeg leste innlegget ditt. Jeg tror ikke guttene dine har det lett nå, ikke i det hele tatt. Det burde du være veldig, veldig oppmerksom på!

Jeg synes som andre her inne at du blander litt begreper. Du er heller ikke helt "med" når du skriver om hva som fremmer selvtillit. Barn blir ikke nødvendigvis trygge og får en god selvfølelse av å gjøre mest mulig selv.

Vå rdatter på 4 1/2 år sover heller aldri (så og si) i vår seng. Kun når hun er syk. Men hadde jeg og faren gått fra hverandre så hadde vi nok i myket opp denne regelen en periode. Du må huske på at guttene trenger _mye_ kos, støtte og trygghet nå. Dun tenker sikkert at de får de ikke av å sove i samme seng som deg, jeg mener noe annet.

Jeg synes heller ikke det er riktig at du begynner å innføre nye ting i den fasen guttene er i nå. Hvorfor sånn hast med å klar mest mulig selv..? Burde du ikke hatt fokus på andre ting nå, rett etter et samlivsbrudd... Det ser ut til at du takler dette bruddet, men for barna dine er dette veldig vanskelig og kanskje traumatisk. En skilsmisse er vanskelig for barn, ofte mer en foreldrene innser - eller vil innse.

Jeg kan heller ikke forså dette med bamsene. Hvorfor kan ikke guttene ha de med i senga.. Kan ikke guttene bestemme det selv. Du virker for kontrollerende og det er iallefall ikke bra for dine barn. Min jente bestemmer iallefall hva hun skal få ha med i senga si, det er hun stor nok til. Du vil at dine barn skal bli selvstendige og få selvtillit, men å bestemme over en bamse, det får de ikke.......

Mor burde helt klart få være med inn å si hadet og kanskje få en kopp kaffe. Ønsker du at hun bare skal spippe barna av ved døren? Det er utrolig viktig for banra at mor og far er på talefot og kan snakke sammen.

Min bror har vært i samme situasjon som deg og der kommer altid eksen inn på en kopp kaffe når hun leverer eller henter. _Hvis_ det passer sånn. Barna ser at mor og far er "venner" og at de kan prate sammen. Broeren min skryter også mye til barna av moren deres. Dette er for barnas skyld. Det er langt fra alt hun gjør som han liker, men barna får bare høre positivt om sin mor!! Dette blir det trygge barn av!!! Ikke om de pakker sekken sin selv, finner frem klær selv osv.

Jeg tror nok du ønsker å være en god far, men du burde sette barna først! Barnas behov!! Ikke hvem av deg og moren som gjør ting mest riktig. Det er ikke viktig her, dere gjør ting forskjellig, men det er ikke sikkert du er så mye bedre. Du virker svært så trygg i innlegget ditt, så jeg vet ikke helt hva du er ute etter her inne. Forståelse og applaus kanskje....

Det får du ikke av meg, for dine barna kan ikke ha det godt slik de har det nå.

Du (og din eks) burde oppsøke et familievern kontor og finne ut av hvordan dere skal gjøre llivet best mulig for guttene deres.

Du skriver også at dene ene gutten din er litt forsiktig som type. Jeg tror ikke han blir tryggere av den linjen du fører nå.

[Mrs. Wallace]

I forhold til praktsike ting du lar barna gjøre selv, er det bare å kjøre ditt løp. Helt sikkert supert.

Men jeg synes du blander begrepene selvstendig med å uttrykke følelser. Man blir ikke uselvstendig av å uttrykke følelsesmessig tilknytning. Man blir ikke selvstendig av å fortrenge følelser an mas.

Barns praktikse og etter hvert følelsesmessige selvstendighet bygger på og er helt avhengig av en sterk og _uttrykt_ følelsesmessig tilknytning. Den er også avhengig av en mulighet til å erkjenne og vise følelser for å kunne lære seg å håndtere dem på en god måte.

Om du ikke orker å ha unger i sengen, er det ditt valg. Men ikke lag en voldsom selvstendighetsfilosofi ut av det. Du foretrekker og ikke ha små gutter i sengen og det er greit. Andre alenefedre jeg kjenner tar guttene sine opp i senga når de savner mamma. Det er deres valg.

Jeg synes du nekter guttene å vise og tildels ha følelser i forhold til dette vonde bruddet som har såret og skadet dem langt mer enn du ser ut til å være villig til å ta inn over deg.

Det er klart guttene må få lov å sette seg i din sofa og ta avskjed med mamma. Du og moren påfører barna et ukentlig oppbrudd som er vondt og ubehagelig for barna, enten du liker å innrømme det eller ikke. Mor må selvsagt få si at hun kommer til å savne dem, er glad i dem osv. Barn trenger å høre slikt fra både mor og far. Mor må selvsagt la være å hause opp en tragediestemning. Det kan sies med et smil. Om dette på en eller annen måte er ubehagelig for deg, må du tåle det ubehaget og ikke kreve at guttene dine skal bære det i stedet ved å nektes å uttrykke følelser rundt avskjeden.

Barns savn forsvinner ikke av at du nekter dem å uttrykke det. De bare lærer seg at visse viktige biter av livet gjør vi klokt i å holde langt unna en tildels kald og hard pappa.

Hva i hele vide verden er galt med å ha en bamse som minner om mamma i senga? Hvorfor er det ikke lov til å ha en ting som minner om en person man er glad i? Hvorfor er det så viktig å huske uten å han noen ting som symbol? Hvorfor vil du på død og liv påtvinge guttene dine din måte å føle på? Er du virkelig så uttrygg på deg selv at du ikke tåler at de har et minne om mamma der? Er du virkelig så uttrygg på dine gutters styrke at du føler behov for motarbeide deres mors omsorg? Ingen ting gjør gutter og menn sterkere, tryggere og mer selvstendige enn å vokse opp med vite og føle at de har en mamma og pappe som elsker dem og tydeligjør sine følelser for dem.

Hvorfor har du et slikt behov for å diktere hvordan både guttene dine og moren deres uttrykker sine følelser? Gjør det deg uttrygg? Gir det deg skyldfølelse? Eller er det bare rett og slett for brysomt og ubekvemt?

Om du vil ha selvstendige barn må du umiddelbart begynne å tillate at de selv får bestemme hvordan de uttrykker sine følelser. Du må respektere deres uttrykk og ikke se ned på dem som veike. Du må tåle ubehaget ved at de viser sorg og savn. Også savn av en person du ikke liker så godt.

Barn, både gutter og jenter, trenger at noen tror på dem. Lar dem gjøre ting selv. Flott at du styrker dem på dette området.

Men barn trenger også å få lov å være små barn. Som savner mamma/pappa. De trenger noen som tror på deres følelser og anerkjenner dem. Som tåler at de viser dem.

Din filosofi minner om den de brukte på sykehus før i tiden. Da fikk ikke foreldrene komme på besøk til barna, fordi barna ble så urolige når foreldrene dro. Små syke barn ble dermed kort og brutalt levert på sykehus til en mengde fremmede mennesker. Så fikk de ikke se eller snakke med mamma og pappa før de skulle hjem om kanskje flere uker.

Det var jo rolig å greit på sykehuset. Så ytre sett så det jo flott ut. At barna ble påført store traumer var en annen sak...

Du må tåle og ta smerten ved at dine barn smertes over at mor og far ikke er sammen lengre. Det er feigt og lite manndig å nekte dem å vise dette for å skåne deg selv. Du må la dem få vise deg på hvilke måter din og morens brudd har såret dem og smerter dem i det daglige. Det må du være mann for. Det er ditt ansvar som far.

Jeg snakker ikke om å hause opp tragedier. Heller ikke at det skal være et altoverskyggende tema. Men med ditt strikte følelsesregime er det nesten som du nekter barna og ha visse følelser som barn må få lov å ha. Du avviser legitimiteten i noe av det barna dine føler.

La barna ringe mamma eller bli oppringt av mamma om kvelden. Men gjør en avtale med mor om at hennes tone får være glad og optimistisk, ikke tåredryppende. Det går an å si 'jeg savner deg' med et smil. Om guttene selv tar inisiativ til å ta opp noe trist eller savn, må de få lov til det. Selv om det gjør kvelden din litt mer kronglete.

Om guttene stadig føler trang til å ta opp følelsesmessige vonde ting med mamma mens de er hos deg, kan du ta det som et sikkert tegn på at du ikke har gjort jobben din i å møte dem følelsesmessig.

Gutters følelser forsvinner ikke av at pappa nekter dem å ha dem. De blir bare trykt vekk, blir til en forvirret masse som kommer ut i en annen og ofte ugjenkjennelig smørje. Iblant nokså fort. Iblant mange år senere.

Kjøp noen tøffe bamser eller noe annet barna kan ha hjemme hos mor som en ytre synlig påminnelse og et symbol på hvilken stor plass de har i hjertet ditt også når du ikke er sammen med dem. Be barna om unnskyldning og si at de flotte bamsene mamma har kjøpt må de jo selvfølgelig ha i senga.

Ring guttene så ofte du kan om kvelden for å høre hvordan dagen har vært. Hvordan det gikk på fotballtreningen eller hva det nå er du har sammen med guttene dine. Snakk gjerne om de litt karslige tingene du vet moren ikke fyller så godt. Send noen kule bilder og tekstmeldinger per mobil.

Du vil bli kvitt moren. Guttene dine må få lov å beholde henne som en viktig person i livet sitt - også i ditt hus. Selv om du ikke liker moren som livsledsager må du tydlig vise at du respekterer henne som deres mor og at guttene har all mulig grunn og rett til å både savne henne og være stolt av henne.

Ikke gjør ukene hos deg til et prosjekt der du skal rette opp alle feilene mammaen gjør. Og ha litt ydmykhet for at hun fram til nokså nylig har gjort jobben nesten alene.

mvh

Kjempegodt innlegg, PieLill. Som om jeg skulle sagt det selv - bare bedre. ;o)