Moren til våre barn - hun forsterker savn og skaper utrygghet på div. måter?

[Gjest Mom33]

Det er ingenting i innlegget som sier at hun tenker slik. Helt ærlig, jeg synes hun virker som en helt normal og omsorgsfull mor.

Her i heimen har det vært naturlig å gi ungene en klem og godnattakyss på kinnet før de legger seg.

De store ungene på 12 og 15 er det enda helt naturlig for. Like ofte er det de som kommer og gir oss en kos, før de legger seg.- Jeg vil ha godnattakos sier dem.

Vet du, jeg kan ikke skjønne hvorfor du kaller det en scene.

En scene rundt leggetid.

Hmmm, folk er jammen forskjellig.

Jeg synes i grunnen det høres ut som om han konkurer mer enn henne. Hun er vel bare som hun alltid har vært.

Synes han høres sjalu ut og det er bare ungene han straffer.

Virker som han har problemer med nærhet, og det gir jo ungene tydelig uttrykk for også.

Når jeg er bortreist i forbindelse med jobben min, er pappa i huset hjemme med ungene (3 og 5). Da snakker jeg stort sett med dem ved leggetid, fordi det er hyggelig å si god natt.

Det er absolutt ikke noe problem for meg å gjøre kvelden deres helt forferdelig! Om det er noe poeng, noe det jo selvfølgelig ikke er. Jeg må være veldig forsiktig med det jeg sier for at det ikke skal bli et voldsomt savn for dem. Og hos oss er pappa'n veldig tilstede i hverdagen, han er absolutt ingen fremmed mann.

Som foreldre kan vi mane fram nesten hvilke som helst slags følelser i våre barn. Og derfor har man som voksen et spesielt ansvar for å ikke gjøre dette i situasjoner der det bare går ut over barnet.

Jeg tviler ikke på at denne moren er helt innenfor normalen hva omsorgsevne og følelsesregister angår, men jeg synes det virker som hun spiller på barnas følelser for å få det bedre selv. Og ikke minst, framstå som den foreldren som gir mest kjærlighet og omsorg.

[Gjest KariKruskakli]

Når jeg er bortreist i forbindelse med jobben min, er pappa i huset hjemme med ungene (3 og 5). Da snakker jeg stort sett med dem ved leggetid, fordi det er hyggelig å si god natt.

Det er absolutt ikke noe problem for meg å gjøre kvelden deres helt forferdelig! Om det er noe poeng, noe det jo selvfølgelig ikke er. Jeg må være veldig forsiktig med det jeg sier for at det ikke skal bli et voldsomt savn for dem. Og hos oss er pappa'n veldig tilstede i hverdagen, han er absolutt ingen fremmed mann.

Som foreldre kan vi mane fram nesten hvilke som helst slags følelser i våre barn. Og derfor har man som voksen et spesielt ansvar for å ikke gjøre dette i situasjoner der det bare går ut over barnet.

Jeg tviler ikke på at denne moren er helt innenfor normalen hva omsorgsevne og følelsesregister angår, men jeg synes det virker som hun spiller på barnas følelser for å få det bedre selv. Og ikke minst, framstå som den foreldren som gir mest kjærlighet og omsorg.

Men jeg synes det virker som om det er han som lager en konkuranse her.

Han er mest opptatt av slalom og gutteting. Det er flott for for guttene og noe som er viktig i deres oppvekst.

Men samtidig ser det ut til at han undervurderer morens rolle her.

Han vil nekte dem å sove i hennes seng.

Jeg ser absolutt ingenting galt med at de får lov til det.

Jeg synes han kan innse at begges rolle er like viktig. Begge tilfører ungene noe viktig.

Han gjør dem til gutter/etterhvert menn. Moren tilfører dem mer myke verdier.

Jeg synes han virker hard og vil ta fra dem disse verdiene som kommer fra mor.

Ja, det er mye man kan krangle om etter en skilsmisse, skjønner jeg.

Mannen min er like raus med klemmer og kos som meg og jeg er sikker på at at han ville ha sluppet meg til gladelig.

Han hadde nok vært mer bekymret om jeg ikke hadde tatt kontakt i det hele tatt i løpet av en hel uke.

Jeg føler meg 100% sikker på at en eventuelt ny kone heller ikke hadde greid å overkjøre han der, iom at han ikke lar seg overkjøre av noen:)

Jeg hadde følt meg helt sikker på at ungene hadde fått kjærlighet og kos i massevis når de hadde vært hos han også.

Jeg tror nok heller at jeg hadde bekymret meg mest for minstemor. At hun skulle gå med skitne klær i flere dager på rad for at han skulle slippe å vaske så mye klær:)

Men sånt er jo mindre viktig, og jeg måtte bare ha akseptert hans vaskevaner:)

[Gjest KariKruskakli]

'Noe er alvorlig galt når man nekter ungene å ha et kosedyr de har fått av mamma i senga.'

Jøss, som du vrir og vrenger på ting.

Dette var da ikke vanlige kosedyr, men noe helt annet, overtydelige 'substitutter' for moren. Ungene blir jo til og med bedt om å legge dem (dvs henne) i sengen slik at de ikke et eneste øyeblikk skal kunne slappe av uten å bli påminnet hennes umåtelige sorg og savn.

"Dette var da ikke vanlige kosedyr, men noe helt annet, overtydelige 'substitutter' for moren. Ungene blir jo til og med bedt om å legge dem (dvs henne) i sengen slik at de ikke et eneste øyeblikk skal kunne slappe av uten å bli påminnet hennes umåtelige sorg og savn"

Jeg må si du gjør ei fjær til 5 høns, når du greier gjøre betydningen av et par bamser så stor at det "egentlig er moren som ligger i sengen"

Barn er barn, og det er mange barn som har bamser i sengen. Barns tanker kan hoppe fra det ene til det andre og at det står "I love you" på disse bamsene, nekter jeg å tro at de tenker så veldig mye over.

Ikke så mye at de føler de har mamma liggende i sengen sin.

Derimot kan det hende de tenker at disse bamsene har de fått av mamma. Og hva så. Er ikke det hyggelig da?

At de kan noe fra mamma hos pappa og omvendt, tror jeg ikke de tar skade av.

At faren nekter barna å ha bamsene sine i sengen er mildt sagt ondskapsfullt.

Nå får jo barna fort skjønne at det er en slags kjærlighetskrig mellom foredrene, iom at bamsene fra mamma er noe fælt noe.

De ser fort fort at pappa vil nekte dem mammas kjærlighet.

Hadde han tatt dette på en helt annen måte og vist både moren og barna at mammas kjærlighet ikke er noe som skal dyttes vekk, så hadde dette utviklet seg til det beste for dem alle.

[org]

Jeg ser ikke noe galt i noe av det din eks gjør.

[mumitrollet]

Mammaen burde vel ha fått med seg at det har blitt enkelte ...forandringer... i forhold til tidligere vel...?

Men det er ikke sikkert at ungene har "fått det med seg" enda. Gi dem tid, alle sammen.

[Torv]

Dæven det var et langt innlegg! Med forbehold om litt skumlesing, og at det kun er en side av saken som er presentert, så synes jeg;

Skaff dere en time på et familievernkontor med en nøytral 3.part, så kan denne personen "realitetsorientere" mor. For meg ser det ut som om mors "sorgprosess" sitter i førersetet for hennes agering, ikke barnas behov og situasjon.

Forøvrig synes jeg delt omsorg i utgangspunktet er en uting, men det er en annen diskusjon....

Realitetsorientere........tja, ikke bare mor da synes jeg.

Det er et godt forslag, problemstillingen vurderes iallefall på nøytralt grunnlag.

Ellers er jeg mildest talt sjokkert over at ungene står midt i stormen av uenighet mellom mor og far.

Vi voksne burde skamme oss i mange sammenhenger!

Mvh

[Gjest mamma 24-7]

Langt innlegg, jeg tror ikke jeg greier å svare på alt.

Men - jeg er enig med deg i at mor er redd for å "bli glemt" av guttene. Det er HENNES savn som gjør at hun føler behov for å bli med inn i stua, ringe dem om kvelden, sende bilder av seg selv på mobilen, osv. Det er HENNES følelser som utløser dette.

Hun opptrer som om barna skulle overnatte hos en tante de ikke hadde sett på halvannet år. Men du er deres far, og de kjenner deg, derfor virker det hele så merkelig.

Likevel, ser at mange andre har hengt seg opp i det med bamsene - der syns jeg faktisk du handlet litt feil. Kanskje burde barna hatt en "mamma-bamse" hos pappa og en "pappa-bamse" hos mamma. Jeg forstår likevel at du reagerte sånn, dette var ene og alene mors prosjekt og hennes ønsker, og hun "overkjører" deg. Hun prøver å styre barnas tilværelse også når de er hos deg.

Du er kanskje ikke "bamse-typen". Du er ikke typen som vil kooooose med ungene i senga. Du vil at de skal bli selvstendige og sterke individer. Jeg må jo også si at jeg syns de er litt store både til å ligge i mammas seng, og til dette bamse-styret. I allefall 8-åringen!

Jeg syns du skal gjøre enkelte ting klart. For det første at hun ikke får komme inn i din leilighet. Hade-seremonien er jeg enig med deg i at hun får ta hjemme, eller på trappa. Hun kommer inn i din leilighet, og det er unødvendig.

For det andre syns jeg du skal gjøre det klart at HUN ikke skal ringe til ungene, og ungene skal heller ikke ha noen "plikt" til å ringe sin mor. Men kommer derimot en av ungene plutselig lørdag formiddag og ber om å få ringe mamma, så lar du han gjøre det. Når barnet selv tar initiativet!

Også dette med mobiltelefonen - det er vanskelig, for du kan jo nesten ikke nekte henne å sende bilder og meldinger. Men du bør snakke med henne om det, eller kanskje snakke med sønnen din om det. Kanskje at han like godt kan slå av telefonen når han er hos deg.

Du må få lov til å skape ditt eget hjem for deg og dine barn. Du lar barna prøve selv, og de blir stolte og glade når de mestrer noe nytt. Det er DIN måte å gi barna trygghet på. Mors måte er kosebamser og klamrende kjærlighet. Hjemme hos en selv må en selv få bestemme.

Det virker på meg som om mor prøver å "styre" hvordan du skal håndtere barna. At du skal være en "kopi" av henne selv. Det kan hun selvsagt ikke forlange, og det bør du bare ignorere. Men sett grenser for henne, og gjør det klart for barna at du er glad i dem, og at du viser det på DIN måte. Din måte er ikke verken verre eller bedre enn mors måte, bare annerledes.

Bare vær forsiktig så du ikke stiller barna i en situasjon hvor de føler seg presset mellom mor og far.

Lykke til! :-)

Leste ikke hele, men vil kommentere en ting.

Jeg er så glad for at både jeg og min eksmann kan gå inn i hverandres leiligheter, både ved henting/levering og ved andre anledninger. Hvorfor i alle dager skulle vi ikke kunne det. Selv om vi ikke lenger bor sammen, så tror jeg det må være godt for unga at vi faktisk kan oppholde oss i samme rom og prate hyggelig til hverandre.

Så dette med å ha en grense som sier kun til døren og ikke lenger, det er jeg sterkt uenig i, men det er min mening da.

[Torv]

Jeg er stemor til en jente på 4,5 år. Og jeg har vært det i 3 år nå.

Hennes mor minner litt om din eks, men kanskje ikke fullt så ille. Hun har forresten blitt bedre etter at hun fikk et barn til. Hun sendte ikke med bamser eller ting for at hun skulle savne henne, men hun sa alltid tydelig til henne "at på søndag kommer mamma og henter deg, og jeg savner deg så fælt så jeg sitter hjemme og venter på deg".

Mor og far her ble skilt såpass tidlig at barnet husker ikke noe annet enn at de har bodd fra hverandre. Men jeg tenkte veldig godt over da jeg kom inn i bildet at barnet "bekymret" seg over mor som satt der hjemme og ventet på henne og savnet henne så fælt. Hun sa til stadighet "stakkars mamma som savner meg sånn og bare sitter hjemme og venter"

Så for meg så virket det mer som om det var mor som la sin savn over i barnets hender uten å tenke på konsekvensene.

Selvfølgelig skal barna få savne sine foreldre, og de skal også vite at foreldrene savner de, men jeg syns ikke det skal bli "påtvunget" det.

Men som sagt etter at mor fikk sitt barn nummer to så har hun sluttet å ringe når vi har datteren, og hun har også sluttet litt med dette med å uttrykke så sterkt at hun sitter og venter på henne.

Jeg aner ikke hva du kan gjøre i din situasjon,men ønsker deg bare lykke til !

Vi har en 15 åring hjemme her i huset, som er fars særkullsbarn.

Han fikk mobiltelefon av sin mor når han var 6 år (vi var vel og merke ikke enig i dette)

og han har hatt/tatt kontakt med sin mor og omvendt, når som helst, og dette uten at far og jeg skulle blande oss opp i det.

Det er noe med dette å være romslig mot alles følelser oppi en travel hverdag i et familieliv i drastisk endring.

Når jeg er ute på reise, ringer jeg hjem. Jeg forteller ungene mine støtt og stadig at jeg er glade i dem.

De gangene størstemann var forholdsvis liten, begynte han å gråte når han overnattet hos andre når jeg var bortreist.

Da lot jeg være å ringe. Dette varte bare en kort periode.

[Hawkwind]

Var hos en venninne av meg i dag og ga henne kortversjonen av ditt innlegg.

I og med at hun er mor selv, syntes jeg saken var verdt en diskusjon med henne.

Hennes umiddelbare kommentar:

"Skjønner ikke moren her at det er feil av henne å bruke barna som et redskap til å bearbeide egen sorg og såre følelser?"

I floraen av ymse innlegg fra mødre her er kanskje den kommentaren grei å ta med seg på veien og...

[Gjest KariKruskakli]

Å ringe barna sine for å si hei, er helt OK. Å la barna vite at jeg tenker på deg og bryr meg om deg også når du ikke er hos meg Og gi dem et kosedyr som en symbolting er også helt OK. Å sende en billedmelding av en katt er også i utgangspunktet helt OK.

Å ringe barna sine for å sjekke om pappa gjør en god jobb eller fortelle hvor ensom man er, er ikke OK. Å sende tekstmeldinger som barnet opplever bebreidende er selvsagt feil.

Å nekte barna kosedyr i sengen er helt bak mål. Selv om de er overtalt til å "godta" det. Når det i tillegg er kosedyr som mamma har gitt dem og sagt de kan ha i sengen, har du satt barnet i en umulig lojalitetskonflikt mellom sine to foreldre. Det er grymt. Og volder større skade enn en hvilken som helst skade du prøvde å rette på. Det er også å underkjenne dine barns følelser.

Jeg har problemer med å feste tillit til din karakteristikk av moren fordi du enda ikke har beskrevet hva som er galt med det hun gjør.

mvh

Du uttrykker deg så bra og så klokt og jeg er nesten alltid enig med deg:)

[Hawkwind]

Om du har lest det jeg har skrevet, vil du se at det ikke er det jeg har uttrykt i det hele tatt.

Jeg har bare sagt at det må være plass til begge deler i en god balanse. Barna må få lov å uttrykke sorg og savn _også_. Samme hvor mye kos og oppmerksomhet de får på andre områder.

Mitt inntrykk er at faren ikke behersker denne balansen. Noe er alvorlig galt når man nekter ungene å ha et kosedyr de har fått av mamma i senga.

Det kan hende at faren har rett i at mor er i den andre grøfta. Men han har foreløpig ikke gitt noen eksempler som illustrerer dette.

mvh

Hmmm...når ble det normalt å utstyre barn med egne "samværskosedyr"?

Her er et kosedyr dere kan ha med til pappa - så kan dere tenke på meg når dere skal sove. Jeg elsker dere står det på dem.

Hmf. Jeg er vel kanskje bare ufølsom og lite empatisk når jeg synes det er fryktelig rart da, tipper jeg...

[Gjest mamma 24-7]

"Stort sett er samarbeidet bra, men jeg føler at hun gjennom egen sorgprosess / bearbeidelsesprosess kommuniserer dette gjennom barna, og får det til å virke som at det er barna som savner henne, men at realiteten er at det er hun som savner dem".

Mener du med dette at barna egentlig ikke savner henne. Da tror jeg kanskje du tar feil, det er helt naturlig at barna savner henne når de er hos deg, og deg når de er hos henne.

"Jeg forstod etterhvert, etter at jeg flyttet, at moren tok dem inn i sin egen seng, og koste med dem til de sovnet, og lot dem ligge med henne. Jeg rådet henne til å slutte med det. Hun svarte da at gutta må ha ekstra kos og omsorg i denne tøffe perioden".

Dette tror jeg din ekskone har helt rett i, de trenger ekstra kos og omsorg i denne tøffe perioden. For det er en tøff periode for barn når foreldre flytter hver til sitt.

"I starten drev også moren og ringte nesten hver kveld for å si godnatt til guttene, jeg merket veldig at dette ga dem et ekstra savn rundt leggetider og at dette ikke var bra, og prøvde å forklare henne dette".

Denne kan du snu med å si at de kan ringe mamma om de vil si godnatt til henne før de legger seg, pass da på at de ringer før hun gjør det.

"Eldstegutten har mobiltelefon og hun sender ofte bilder av seg selv og av en nyanskaffet katt (ble anskaffet tett før jeg flyttet - noe som jeg mente var helt feil "timing")".

Hva du mener om at hun skaffet katt rett før du flyttet er egentlig helt uvesentlig.

"Det virker på meg som at hun er redd for å bli glemt av guttene? Når hun kommer og leverer guttene går hun alltid inn i stuen og setter seg ned med dem og tar avskjedskos med dem i min leilighet. Jeg liker ikke det. Jeg mener at hun evt. kan ta slik avskjedsgreie hjemme før hun kommer, eller evt. la det være, da dette virker som en trist greie".

Jeg er veldig glad for at jeg og min eks altid har kunnet ta avskjedskos inne i hverandres leiligheter, og ikke tror jeg gutta våre har tatt skade av det heller, kanskje tvert imot. Vi pleier å servere hverandre en kaffekopp og, det er veldig hyggelig for både oss og gutta.Om du ikke kan tålerere dette så foreslår jeg at du heretter henter guttene hos henne, i stedet for at hun leverer.

"For en uke siden når guttene kom til meg igjen, så hadde moren gitt dem hver sin bamse med påskriften "I love you". Dette var bamser som de skulle ha i sin seng og tenke på sin mor. Guttene lurte på om de ikke kunne få en sånn bamse av meg også som de kunne ha hos sin mor, slik at de kunne ha et "minne" når de var der. Jeg svarte at man trenger ikke en bamse for å savne eller tenke på mor/far. Bamsene er nå satt på en hylle i forståelse med guttene. Hvorfor skal de ligge å tenke på sin mor når de er hos meg og skal sove"?

Kan ikke om jeg prøver aldri så mye skjønne hvorfor de ikke skulle få ha disse bamsene i sengen sin, de burde og ha fått en bamse av deg som de kunne ha i sengen hos henne når de ytret ønske om det.

"Vi har en del diskusjoner/krangler i etterkant av slike episoder, hvor jeg prøver å formidle at dette ikke er til guttenes beste".

Er du sikker på at det er til guttenes beste at disse bamsene nå står på hylla fordi du ikke vil ha noe av at de tenker på mor når de har lagt seg.

"Da vi bodde sammen var det hun som tok det meste av de daglige tingene rundt guttene. Nå, etter at jeg flyttet har jeg måtte ta min del til de grader, og det fungerer veldig bra".

Det er fint at det fungerer bra, men du bør og huske at dette er en helt ny situasjon for guttene, de trenger tid til å venne seg til at du faktisk er der for dem. Det burde de egentlig vært vant med fra før, syns jeg

"Guttene og jeg gjør massevis av aktiviteter sammen. Barnehagen har gitt meg skryt".

Det er fint at barnehagen gir deg skryt, håper de har vett og skryte av moren og av og til.

"Kanskje moren ikke helt trodde at jeg skulle klare den nye situasjonen"?

Det er fult mulig hun ikke troddde det, i og med at du ikke hadde så mye ansvar for dem mens dere bodde sammen, men må har du jo bevist at dette klarer du, og det er flott. Hvor lenge er det siden du flyttet ut foresten?

"Jeg mener at jeg bidrar til å gi guttene selvtillit og trygghet ved nettopp å la dem få være mere selvstendige gjennom f.eks å ligge i egen seng, pakke skolesekken selv, og andre småting (dog ikke for mye - man hører ofte at barn kan bli for selvstendige under slike forhold)",

Går det kanskje inn i "for mye" å få bestemme selv om de vil ha bamser i senga??

"Jeg vil presisere at jeg koser naturligvis mye med dem i løpet av dagen. Kysser og klemmer dem. Men man må da ha en sunn balanse mellom det å kose og det å skape trygge barn".

Hvem skal sette standarden for hva som er en sunn balanse? Jeg tror ikke det finnes fasitsvar på det i alle fall.

"Kommuniserer hun sine egne sorger og eget savn gjennom barna ved å få dem til å savne seg selv? Har jeg rett i at hennes handlinger med å ringe, kosebamse, bilder gjennom MMS’er og andre virkemidler en slags måte å "vekke" guttenes savn på"?

Om guttene savner en av foreldrene så gjør det det uansett om de blir minnet på det eller ikke.

"(jeg gjør ikke det samme)",

Kanskje du og faktisk burde gi lyd fra deg den uken de bor hos henne.

"Hun er ganske lei av mitt trygghet-mas og selvtillit-mas".

Ja det ville jeg og blitt hysterisk lei av!

"Er hun litt missunnelig på at jeg får hverdagen til å fungere veldig godt med guttene"?

Har hun grunn til det da, fungerer ikke hverdagen hos henne når hun har barna.

Jeg undrer tilslutt på om denne dama gjør noen ting som i dine øyne er riktig?

Så vil jeg anbefale deg at dere snarest bestiller en time på familievernkontoret, så kanskje de kan hjelpe dere slik at både din ekskone og du selv kan takle enkelte ting på en mer hensiktsmessig måte for guttene.

Lykke til!!

[PieLill]

Hmmm...når ble det normalt å utstyre barn med egne "samværskosedyr"?

Her er et kosedyr dere kan ha med til pappa - så kan dere tenke på meg når dere skal sove. Jeg elsker dere står det på dem.

Hmf. Jeg er vel kanskje bare ufølsom og lite empatisk når jeg synes det er fryktelig rart da, tipper jeg...

Normalt og riktig er ikke nødvendigvis det samme. Ofte er vi alt for kjappe til å definere normalt som det vi selv synes er riktig og er vant med og alt annet for unormalt. Spesielt det vi ikke riktig liker.

Det finnes to måter å gjøre det på: Den gale måten og MIN måte.

Nå er jeg i den lykkelige situasjonen å være gift med faren til mine barn.

Men om mine barn skulle være borte fra meg lenge ville i hvert fall noen av dem elsket å få noe slikt. Noe jeg stakk til dem med et glimt i øyet. Jeg elsker deg og når du ser på denne kan det minne deg om at jeg tenker på deg mens du er borte. Føler du deg litt ensom eller redd, kan denne hjelpe deg til å huske at jeg er glad i deg og at vi snart skal møtes igjen. Det blir som en liten hemmelig pakt mellom meg å barnet. Noe barnet kan glede seg over, kjenne seg verdsatt ved, falle tilbake på og finne trygghet ved.

Mannen min og jeg går da vitterligen rundt med noen gullringer selv om vi absolutt ikke trenger noen som helst påminnelse om at vi er gift.

En gang jeg var på sykehus fikk jeg låne yndlingskosedyret til et av mine barn. H*n kom selv med det, helt på eget inisiativ. Gjett om det lå på puta slik at jeg kunne se det hele tiden! Og gjett om det varmet og lindret gjennom en smertefull natt! Mer enn noen dyne og noen medisiner. Snufs.

;-)

Dette er et språk som barn selv bruker og som de forstår.

Derfor kan det være veldig klokt og omsorgsfullt å benytte et slikt språk når barna har det vanskelig og stadig lever med savn.

Men det må brukes på en jeg-gir-meg-selv-til-deg-måte. Det må være en gave til barnet. Et bånd barnet kan gripe tak i når det selv ønsker. Bruker man et slikt symbol til å si jeg-eier-deg, blir det fryktelig feil og destruktivt. Da har man gått seg vill i hva som er voksenrolle og hva som er barnets frie rolle.

Mine barn ville for øvrig blitt dødelig fornærmet om jeg ikke gav uttrykk for at jeg savnet dem når de var borte. For dem er mitt savn et bevis på at de er betydningsfulle og uerstattelige. Men de har aldri vært utsatt for et tåredryppende selvsentret savn fra min side. Slik synes jeg bare er ekkelt. Derimot forventer de et savn som lar dem gå og gleder seg på deres vegner for hva de får oppleve mens de er borte.

mvh

[Gjest synser1]

Jeg synes ikke det er det minste rart at eldstemann er en "bekymet gutt" med en slik mor. Ette min mening skape hun svært utrygge forhold for guttene dine, og det er jammen bra at du har tatt ditt ansvar alvorlig ette samlivbuddet deres, og gitt dem gode rutine for å bli mer selvstendige og trygge på seg selv.

At deres mor nå skaper et "unaturlig" savn til seg selv når guttene er hos deg, vil etterhvet gjøre dem ennå mer utrygge og det er lett for at dette kan uvikle seg til en lojalitets konflikt, og en følelse av at det er så synd på mor og at de vil kunne føle dårlig samvittighet når de har det hyggelig hos deg.

Jeg er helt enig med deg i at lange farvellscene i din leilighet ikke er til det beste for guttene dine. Det er i tillegg en grov invadering av ditt nye liv og av din tid med guttene dine. Hun tar med seg, og planter allerede ved overleveringen, et trist savn hos guttene som selvsagt etter en slik scene vil føle det ekstra trist nå mor forsvinner ut av døren din. Så etterlater hun dem, med bamser som blir en ustanselig påminning om henne og det savnet guttene dine "bør føle".

Er det så galt hvis guttene faktisk har det så bra hos far i hans uke, at de kanskje ikke trenger å savne mor så skrekkelig mye. Alt naturlig savn må følges opp, de må få ringe henne så ofte, og akkuat når de føle behov for det, og de må få all den kjærlighet og forståelse for det savnet de SELV naturlig føler.

Det bør ikke plates unaturlig savn til en av foreldrene, og det er ditt og morens ansvar å ungå å fremprovosere følelser som ikke kan være bra for dem, verken på kort eller lang sikt.

Å sende MMS med bilde av seg selv og et kjæledyr hos henne, oppfatter jeg som en klar agenda for å avbryte barnet i den aktiviteten han driver med, for å sette ham inn i et savn, og kanskje også å føle synd på sin mor som er helt alene når de er hos far. En 8-åring oppfatter mye, og kan lett komme i en lojalitetskonflikt som umulig kan være bra for ham. Det må også være svært forstyrrende både for deg som far, og for guttene å bli revet ut av samværet for å ta stilling til stadige telefoner, tekstmelinger og bilder fra mor, som i alle fall 8-åringen vil føle han bør respondere på, på et eller annet vis.

Guttene er vel helt alvolig alt for gamle til å sove i sengen sammen med mor. Er det ikke bedre for barnet at mor kommer til dem, i deres seng og koser, gjerne til de sovner, hvis det er det de trenger akkurat den natten. En 4 og en 8-åring legger seg skjelden samtidig, og jeg synes det høres fornuftig ut å skape tryggheten og kosen hos dem, i deres seng. Og ikke i mors seng.

Jeg synes det høres ut som om du og din ex-kone bør sette dere ned og lage greie avgrensninger for den naturlige kontakten som skal være mellom barna og den foreldre som de ikke er hos, i de respektive uker. Og samtidig diskutere hvilke uheldige situasjoner det "unaturlige savnet" skaper for deg og guttene dine, med hennes behov for å stadig minne dem på seg selv når de er hos deg.

Klart det er en vanskelig tid for dere alle, men jeg er enig med deg i at hovedfokus må være å skape trygge oppvekstforhold både hos moren og hos deg, og at mor må tenke på guttenes beste, først og fremst i denne vanskelige tiden, og ikke gjøre den verre for barna enn nødvendig ved å prøve å gjøre seg selv uunværlig i deres liv.

Lykke til, fortsett med å gjøre tilværelsen så trygg og ukomplisert som mulig for dine barn!

[Hawkwind]

Normalt og riktig er ikke nødvendigvis det samme. Ofte er vi alt for kjappe til å definere normalt som det vi selv synes er riktig og er vant med og alt annet for unormalt. Spesielt det vi ikke riktig liker.

Det finnes to måter å gjøre det på: Den gale måten og MIN måte.

Nå er jeg i den lykkelige situasjonen å være gift med faren til mine barn.

Men om mine barn skulle være borte fra meg lenge ville i hvert fall noen av dem elsket å få noe slikt. Noe jeg stakk til dem med et glimt i øyet. Jeg elsker deg og når du ser på denne kan det minne deg om at jeg tenker på deg mens du er borte. Føler du deg litt ensom eller redd, kan denne hjelpe deg til å huske at jeg er glad i deg og at vi snart skal møtes igjen. Det blir som en liten hemmelig pakt mellom meg å barnet. Noe barnet kan glede seg over, kjenne seg verdsatt ved, falle tilbake på og finne trygghet ved.

Mannen min og jeg går da vitterligen rundt med noen gullringer selv om vi absolutt ikke trenger noen som helst påminnelse om at vi er gift.

En gang jeg var på sykehus fikk jeg låne yndlingskosedyret til et av mine barn. H*n kom selv med det, helt på eget inisiativ. Gjett om det lå på puta slik at jeg kunne se det hele tiden! Og gjett om det varmet og lindret gjennom en smertefull natt! Mer enn noen dyne og noen medisiner. Snufs.

;-)

Dette er et språk som barn selv bruker og som de forstår.

Derfor kan det være veldig klokt og omsorgsfullt å benytte et slikt språk når barna har det vanskelig og stadig lever med savn.

Men det må brukes på en jeg-gir-meg-selv-til-deg-måte. Det må være en gave til barnet. Et bånd barnet kan gripe tak i når det selv ønsker. Bruker man et slikt symbol til å si jeg-eier-deg, blir det fryktelig feil og destruktivt. Da har man gått seg vill i hva som er voksenrolle og hva som er barnets frie rolle.

Mine barn ville for øvrig blitt dødelig fornærmet om jeg ikke gav uttrykk for at jeg savnet dem når de var borte. For dem er mitt savn et bevis på at de er betydningsfulle og uerstattelige. Men de har aldri vært utsatt for et tåredryppende selvsentret savn fra min side. Slik synes jeg bare er ekkelt. Derimot forventer de et savn som lar dem gå og gleder seg på deres vegner for hva de får oppleve mens de er borte.

mvh

Nå tør jeg påstå at det er en viss forskjell på settingen med barn som reiser bort for å besøke noen, for så å komme hjem til mor og far, enn det er på situasjonen hvor barn må tilpasses en situasjon hvor de vekselsvis bor hos mor og far.

Jeg er enig i at barnas savn skal tas på alvor - den er grei.

Men at den ene parten aktivt tar kontakt med barna når de er hos den andre parten og bygger opp under savnet; det har jeg vanskelig for å se fører til noe positivt. For andre enn den parten som tar aktiv kontakt, ihvertfall.

Når barn skal fordele tiden mellom mor og far, trenger de å få en trygghet og en aksept fra begge parter på at det er greit for begge foreldrene at det er sånn.

Med den kontakt moren tar i dette tilfellet, signaliserer hun veldig direkte - på et språk barna forstår veldig godt - at hun heller ville hatt barna hos seg.

Hvilket fundament gir det for barna tror du? Hvordan skal det gi barna trygghet i sin nye tilværelse?

Det å daglig bli minnet på at "mamma savner meg" når barnet er hos pappa, hvilke rammebetingelser legges da for barna og faren for den tiden barna bor hos far?

I beste fall forsterker det i vesentlig grad den lojalitetskonflikten barnet allerede vil ha ved at foreldrene ikke bor sammen lenger.

Og i og med at barn automatisk påfører seg selv ansvar for at situasjonen er slik (uansett hva foreldrene sier); hvilken effekt tror du det vil ha når denne lojalitetskonflikten forsterkes?

Såvel på kort som på lang sikt?

Det er noen av de temaene som i mine øyne er ganske vesentlige i denne settingen.

Jeg har vokst opp i en ikke ulik setting som dette selv; og har dermed litt personlig erfaring med denne type problemstilling.

Og at jeg reagerer slik jeg gjør på denne situasjonen, gir vel en viss indikasjon på hvordan dette påvirket min egen barndom.

[towil]

Jeg synes ikke det er det minste rart at eldstemann er en "bekymet gutt" med en slik mor. Ette min mening skape hun svært utrygge forhold for guttene dine, og det er jammen bra at du har tatt ditt ansvar alvorlig ette samlivbuddet deres, og gitt dem gode rutine for å bli mer selvstendige og trygge på seg selv.

At deres mor nå skaper et "unaturlig" savn til seg selv når guttene er hos deg, vil etterhvet gjøre dem ennå mer utrygge og det er lett for at dette kan uvikle seg til en lojalitets konflikt, og en følelse av at det er så synd på mor og at de vil kunne føle dårlig samvittighet når de har det hyggelig hos deg.

Jeg er helt enig med deg i at lange farvellscene i din leilighet ikke er til det beste for guttene dine. Det er i tillegg en grov invadering av ditt nye liv og av din tid med guttene dine. Hun tar med seg, og planter allerede ved overleveringen, et trist savn hos guttene som selvsagt etter en slik scene vil føle det ekstra trist nå mor forsvinner ut av døren din. Så etterlater hun dem, med bamser som blir en ustanselig påminning om henne og det savnet guttene dine "bør føle".

Er det så galt hvis guttene faktisk har det så bra hos far i hans uke, at de kanskje ikke trenger å savne mor så skrekkelig mye. Alt naturlig savn må følges opp, de må få ringe henne så ofte, og akkuat når de føle behov for det, og de må få all den kjærlighet og forståelse for det savnet de SELV naturlig føler.

Det bør ikke plates unaturlig savn til en av foreldrene, og det er ditt og morens ansvar å ungå å fremprovosere følelser som ikke kan være bra for dem, verken på kort eller lang sikt.

Å sende MMS med bilde av seg selv og et kjæledyr hos henne, oppfatter jeg som en klar agenda for å avbryte barnet i den aktiviteten han driver med, for å sette ham inn i et savn, og kanskje også å føle synd på sin mor som er helt alene når de er hos far. En 8-åring oppfatter mye, og kan lett komme i en lojalitetskonflikt som umulig kan være bra for ham. Det må også være svært forstyrrende både for deg som far, og for guttene å bli revet ut av samværet for å ta stilling til stadige telefoner, tekstmelinger og bilder fra mor, som i alle fall 8-åringen vil føle han bør respondere på, på et eller annet vis.

Guttene er vel helt alvolig alt for gamle til å sove i sengen sammen med mor. Er det ikke bedre for barnet at mor kommer til dem, i deres seng og koser, gjerne til de sovner, hvis det er det de trenger akkurat den natten. En 4 og en 8-åring legger seg skjelden samtidig, og jeg synes det høres fornuftig ut å skape tryggheten og kosen hos dem, i deres seng. Og ikke i mors seng.

Jeg synes det høres ut som om du og din ex-kone bør sette dere ned og lage greie avgrensninger for den naturlige kontakten som skal være mellom barna og den foreldre som de ikke er hos, i de respektive uker. Og samtidig diskutere hvilke uheldige situasjoner det "unaturlige savnet" skaper for deg og guttene dine, med hennes behov for å stadig minne dem på seg selv når de er hos deg.

Klart det er en vanskelig tid for dere alle, men jeg er enig med deg i at hovedfokus må være å skape trygge oppvekstforhold både hos moren og hos deg, og at mor må tenke på guttenes beste, først og fremst i denne vanskelige tiden, og ikke gjøre den verre for barna enn nødvendig ved å prøve å gjøre seg selv uunværlig i deres liv.

Lykke til, fortsett med å gjøre tilværelsen så trygg og ukomplisert som mulig for dine barn!

Dette var et godt innlegg, som jag kan støtte fullt ut!

[towil]

Faren mener at det er dette hun gjør.

Men etter som faren ikke har beskrevet på hvilken måte hun gjør dette ut over at han mener hun gjør det, er det vanskelig å feste lit til farens framstilling.

Det er andre ting i det faren skriver som også får meg til å tenke at han tolker alt for mye av det moren gjør som å hause opp barnas følelser, når det i realiteten _kan_ være god omsorg for barna under en vanskelig periode.

Han har så langt ikke sagt en eneste ting positivt om måten personen som har tatt hovedansvaret for hans barn i 8 år gjør det på. Han har heller ikke vært villig til å se på noe av det han selv gjør i et kritisk lys.

En mor som øser egen sorg ut over barna, handler selvsagt mot barnas beste.

Men det er mye her som får meg til å tvile på at dette virkelig er tilfelle. Det er det jeg skriver ut i fra.

mvh

For noen fjollete innlegg PieLill. Du legger dine egne tolkninger (og sikkert erfaringer) og synser en hel del på hvordan DU tror situasjonen er.

Les innlegget og "hør på" hva far egentlig sier, og hva han ønsker å drøfte.

Ikke tillegg han dine oppfattelser av en helt annen "virkelighet" enn det han selv beskriver.

[PieLill]

Nå tør jeg påstå at det er en viss forskjell på settingen med barn som reiser bort for å besøke noen, for så å komme hjem til mor og far, enn det er på situasjonen hvor barn må tilpasses en situasjon hvor de vekselsvis bor hos mor og far.

Jeg er enig i at barnas savn skal tas på alvor - den er grei.

Men at den ene parten aktivt tar kontakt med barna når de er hos den andre parten og bygger opp under savnet; det har jeg vanskelig for å se fører til noe positivt. For andre enn den parten som tar aktiv kontakt, ihvertfall.

Når barn skal fordele tiden mellom mor og far, trenger de å få en trygghet og en aksept fra begge parter på at det er greit for begge foreldrene at det er sånn.

Med den kontakt moren tar i dette tilfellet, signaliserer hun veldig direkte - på et språk barna forstår veldig godt - at hun heller ville hatt barna hos seg.

Hvilket fundament gir det for barna tror du? Hvordan skal det gi barna trygghet i sin nye tilværelse?

Det å daglig bli minnet på at "mamma savner meg" når barnet er hos pappa, hvilke rammebetingelser legges da for barna og faren for den tiden barna bor hos far?

I beste fall forsterker det i vesentlig grad den lojalitetskonflikten barnet allerede vil ha ved at foreldrene ikke bor sammen lenger.

Og i og med at barn automatisk påfører seg selv ansvar for at situasjonen er slik (uansett hva foreldrene sier); hvilken effekt tror du det vil ha når denne lojalitetskonflikten forsterkes?

Såvel på kort som på lang sikt?

Det er noen av de temaene som i mine øyne er ganske vesentlige i denne settingen.

Jeg har vokst opp i en ikke ulik setting som dette selv; og har dermed litt personlig erfaring med denne type problemstilling.

Og at jeg reagerer slik jeg gjør på denne situasjonen, gir vel en viss indikasjon på hvordan dette påvirket min egen barndom.

Jeg kjenner mange som er skilt som har det ankepunkte mot eksen at vedkommende _ikke_ ringer.

Når jeg leser hovedinnlegget er jeg ikke sikker på om denne mannen ville ant forskjellen på en mamma som ringer å sier jeg er glad i deg og synes det er flott du har det fint hos pappa. Og en mamma som ringer å får barnet til å føle det er et svik at det er hos pappa.

Jeg ser ingen ting galt i noe av det denne moren gjør, forutsatt at hun gjør det på en ikke eiende og bebreidende måte. Tvert imot kan det være akkurat det barna trenger gjennom denne tunnellen.

Faren har ikke beskrevet noe som sier noe om måten moren gjør det på. Bare hva han mener om den.

Faren har derimot fortalt at nektet barna kosedyrene moren hadde gitt barna. Dermed har han skapt en gedigen lojalitetskonflikt. Det er fornatlangrep på barnas mor via barna. Du verden hvor ubetenksomt.

Han synes også det er enormt flott at et barn kan sove med døren lukke og lyset av. Hva er det som er så viktig med det, så lenge barna roer seg og sover.

Faren nøyer seg heller ikke med å nekte barna å sove i sin seng. Han går også på moren å prøver å presse henne til det samme.

Alt dette gir meg inntrykk av en mann som har tatt seg lite av barna sine tidligere og som nå plutselig har blitt verdensmester, der han vet alt og moren skjønner ingen ting. Jeg får inntrykk av at han forakter morens måte å uttrykke følelser på og dermed ikke er videre motivert for å skille sunt fra usunt.

Jeg får også inntrykk av en mann med et syn på hvordan man får barn tøffe og selvstendige som jeg og kanskje mange med meg mener er skivebom.

For øvrig ser jeg ikke forskjellen på at mine barn trenger å vite at jeg bryr meg om dem enten de skulle være en uke hos faren eller hos farmor. Men det må være på en slik måte at det er tydelig for dem at jeg er til for dem og ikke omvendt.

mvh

[towil]

Jeg kjenner mange som er skilt som har det ankepunkte mot eksen at vedkommende _ikke_ ringer.

Når jeg leser hovedinnlegget er jeg ikke sikker på om denne mannen ville ant forskjellen på en mamma som ringer å sier jeg er glad i deg og synes det er flott du har det fint hos pappa. Og en mamma som ringer å får barnet til å føle det er et svik at det er hos pappa.

Jeg ser ingen ting galt i noe av det denne moren gjør, forutsatt at hun gjør det på en ikke eiende og bebreidende måte. Tvert imot kan det være akkurat det barna trenger gjennom denne tunnellen.

Faren har ikke beskrevet noe som sier noe om måten moren gjør det på. Bare hva han mener om den.

Faren har derimot fortalt at nektet barna kosedyrene moren hadde gitt barna. Dermed har han skapt en gedigen lojalitetskonflikt. Det er fornatlangrep på barnas mor via barna. Du verden hvor ubetenksomt.

Han synes også det er enormt flott at et barn kan sove med døren lukke og lyset av. Hva er det som er så viktig med det, så lenge barna roer seg og sover.

Faren nøyer seg heller ikke med å nekte barna å sove i sin seng. Han går også på moren å prøver å presse henne til det samme.

Alt dette gir meg inntrykk av en mann som har tatt seg lite av barna sine tidligere og som nå plutselig har blitt verdensmester, der han vet alt og moren skjønner ingen ting. Jeg får inntrykk av at han forakter morens måte å uttrykke følelser på og dermed ikke er videre motivert for å skille sunt fra usunt.

Jeg får også inntrykk av en mann med et syn på hvordan man får barn tøffe og selvstendige som jeg og kanskje mange med meg mener er skivebom.

For øvrig ser jeg ikke forskjellen på at mine barn trenger å vite at jeg bryr meg om dem enten de skulle være en uke hos faren eller hos farmor. Men det må være på en slik måte at det er tydelig for dem at jeg er til for dem og ikke omvendt.

mvh

Jeg fatter ikke hvordan du klarer å få alle disse "inntrykkene" ut fra det far skriver i sitt innlegg.

Jeg ser ingen steder at han "har tatt fra dem" kosebamsene. Som et eksempel på en brutaliserende synsing fra din side.

Jeg oppfatter far som en varm, omsorgsfull og bekymret far, som ser at guttene hans lider av et "plantet" savn til mor.

Og du fremstiller ham som en kald, hard og nådeløs person.

Skjønner bare ikke at du kan være så "utrolig dyktig" til å tolke ting jeg ikke kan se i innlegget?

[Hawkwind]

Jeg fatter ikke hvordan du klarer å få alle disse "inntrykkene" ut fra det far skriver i sitt innlegg.

Jeg ser ingen steder at han "har tatt fra dem" kosebamsene. Som et eksempel på en brutaliserende synsing fra din side.

Jeg oppfatter far som en varm, omsorgsfull og bekymret far, som ser at guttene hans lider av et "plantet" savn til mor.

Og du fremstiller ham som en kald, hard og nådeløs person.

Skjønner bare ikke at du kan være så "utrolig dyktig" til å tolke ting jeg ikke kan se i innlegget?

Greia her synes å være at enkelte ikke forstår menn, menns språk og menns uttryksformer.

Menn tendenserer til å snakke praktisk og løsningsorientert.

Når dette da tolkes til å ha emosjonelt implisitte budskap fremfor at man leser hva som faktisk målbæres, blir det ganske feil.

Noe som forøvrig er kilden til svært mange krangler, misforståelser og samlivsproblemer...