Moren til våre barn - hun forsterker savn og skaper utrygghet på div. måter?

[Gjest KariKruskakli]

Jo men jeg har aldri sagt at hun IKKE er snill og omsorgsfull. Du må lese hva jeg tar opp.Disse eksemplene sier ikke at moren ikke er snill eller omsorgsfull totalt sett. Det er ikke det jeg belyser.

Hvis noen ønsker en diskusjon om hva som er best av Solo og Fanta, så skal man vel ikke svare Cola? :-) (litt flåsete sagt)

Men for all del skriv hva du vil.

:-)

Jeg prøver å få deg til å forstå at det ene kan like Cola og den andre kan like Solo, uten at man behøver å tvinge den andre til å like det en selv liker.

Prøv å innse at dere utfyller hverandre på en perfekt måte til barnas beste.

Det du kaller dulling, er ikke bare dulling. Det er omsorg og kjærlighet.

[Gjest KariKruskakli]

Ser du virkelig alt dette rare ut fra det hovedinnlegger skriver? *forundret*

Jeg ser en mor som bevisst eller ubevisst manipulerer på den verste kvinnemåten av dem alle:

Ved å spille på hvor fælt hun har det, insistere på at ungene har det fælt, tilrettelegge og regissere det ene sorgritualet etter det andre, 'aldri' stole på og gi ungene mulighet til å vokse og beherske - er det etter mitt syn manipulering av deres potensielle skam og dårlige samvittighet.

Denne moren liker ikke at ungene har det ok hos faren, og hun setter sitt eget skjelvende og stakkarslige selv i sentrum, ikke ungene.

Mener altså

"Denne moren liker ikke at ungene har det ok hos faren, og hun setter sitt eget skjelvende og stakkarslige selv i sentrum, ikke ungene"

Nei, nå må du jaggu gi deg altså. Hvordan er det overhodet mulig å trekke en slik konklusjon?

Jammen leser vi innlegget svært forskjellig.

[RogerM1365380928]

Jeg forstår det du sier.

Men flere av oss forsøker å si deg at du kan endre det hele ved å fokusere mindre på barnas reaksjoner, og heller tenke over hva økt anerkjennelse av hennes rolle vil bety for hennes adferd.

Du prøver å forandre symptomer istedet for å forandre eller finne årsakene.

"fokusere mindre på barnas reaksjoner": Da mener du å la dem reagere som de reagerer med et "pådyttet" savn i tide og utide? Inntil årsaken som nevnt under er forandret?

"økt anerkjennelse av hennes rolle vil bety for hennes adferd" : Hennes rolle er vel også å ikke "pådytte" dette ekstrasavnet som jeg har belyst? Altså når guttene er hos meg?

"Du prøver å forandre symptomer istedet for å forandre eller finne årsakene" : Er ikke årsaken at mor hele tiden "pådytter" savn? Skal selvsagt forsøke å forandre det, det er det som er vanskelig og derfor jeg vil høre din og andres meninger.

[favn]

"Denne moren liker ikke at ungene har det ok hos faren, og hun setter sitt eget skjelvende og stakkarslige selv i sentrum, ikke ungene"

Nei, nå må du jaggu gi deg altså. Hvordan er det overhodet mulig å trekke en slik konklusjon?

Jammen leser vi innlegget svært forskjellig.

Ja, du kan så si.

[RogerM1365380928]

Jeg prøver å få deg til å forstå at det ene kan like Cola og den andre kan like Solo, uten at man behøver å tvinge den andre til å like det en selv liker.

Prøv å innse at dere utfyller hverandre på en perfekt måte til barnas beste.

Det du kaller dulling, er ikke bare dulling. Det er omsorg og kjærlighet.

Ja jeg er enig i at vi utfyller hverandre. Men ikke perfekt. Det gjelder begge. Men nå er det faktisk jeg som tar opp mine problemstillinger.

Om hun vil ta opp ting så kan hun gjøre det i sitt eget forum.

[Hawkwind]

Det må da kunne gå an ringe til barna sine og sende sms`er selv om de er hos pappa.

Barna kan vel umulig ta skade av å høre at mamma er glad i dem?

Får være måte på å være firkanta og vanskelig. Det er bare barna det går utover.

Det er lenge for barn å være uten moren eller faren sin en hel uke. En uke er mye lenger for dem enn for voksne. Det at de hører fra den andre forelderen i løpet av uken, ser jeg kun på som positivt for barnet.

Broren min og x-kona har delt samvær for sin 5-årige datter.

Hun sa til meg at når hun er hos pappa, savner hun mamma og når hun er hos mamma, savner hun pappa.

Hvis savnet blir for stort, så lar de henne få ringe og hun roer seg. Det er godt for henne å få høre stemmen til den andre forelderen i det minste.

Det er ikke rart at mange skilsmissebarn får problemer, med et slikt strengt regime. Det er ingen grunn til å gjøre situasjonen enda verre for dem.

Det er en enorm forskjell på å gi barna frihet til å ringe når de selv har behov for det; og det å pepre barna med meldinger og telefoner om at man savner dem.

Det første er en selvfølge.

Det andre ligger på kanten til å være emosjonelt overgrep; når det skjer i en samlivsbruddsituasjon spesielt.

[Gjest Persille]

Vi leser innlegget veldig forskjellig.

Og det er derfor jeg sier at det mest sannsynlig er feil på begge sider her - det er det jo som oftest. Det blir feil å legge alt på ham, og så forsvare henne som en stakkars mamma som bare prøver å holde på det hun har og få anerkjennelse for det.

[Gjest Persille]

Jo det er helt naturlig, og det er fryktelig å ikke gjøre det.

Det hadde vært fælt, speielt for 4-åringen og ikke hørt fra mamma eller pappa på en hel uke.

Jeg kan ikke skjønne hvordan noen av dere tenker.

Det er fordi du bor sammen med barnefaren!

Dersom du ikke hadde gjort det - så hadde du forstått tankegangen. Du kan mene hva du vil - men det er nå engang sånn at man MÅ vende seg til et nytt levesett dersom man velger å gå fra hverandre. Og en del av det innebærer at barna ikke daglig har kontakt med begge foreldrene sine.

Det er faktisk ikke naturlig at den av foreldrene som barna ikke er hos ringer for å si god natt hver kveld.

[Gjest Persille]

Det er en enorm forskjell på å gi barna frihet til å ringe når de selv har behov for det; og det å pepre barna med meldinger og telefoner om at man savner dem.

Det første er en selvfølge.

Det andre ligger på kanten til å være emosjonelt overgrep; når det skjer i en samlivsbruddsituasjon spesielt.

Jeg tror dette er vanskelig å forklare til de som ikke har vært i situasjonen selv.

For dem er det faktisk en selvfølge å ha kontakt med barna sine hver eneste dag.

[PieLill]

Jeg har forsåvidt ikke tatt stilling til hovedinnlegget her.

Jeg sier som PieLill at jeg ikke ser noe galt i å følge barna inn og si hadet i stuen, men dersom det skjer tårevått og hulkende er det helt galt. Det er da ikke stuen som er problemet - men måten det blir gjort på.

Det er også opp til far hvorvidt han vil ha mor i sin stue eller ikke - men det er en avgjørelse han baserer på egne følelser, ikke barnas.

Det med bamsen på hyllen er nok kanksje ikke min stil, Billa må gjerne ha ting fra faren med seg i sengen uten at jeg bryr meg om det - det er jo hennes ting.

Slik jeg ser det er det _antagelig_ feil på begge sider, han er litt for tøff, hun er litt for bekymret og pågående.

Det eneste jeg ville kommentere var det du skrev om kontakt - for det er annerledes å ta kontakt på oppfordring fra barna (noe man selvfølgelig SKAL gjøre) og å ringe hele tiden fordi man ønsker det selv.

En åtteåring er i utmerket stand til selv å si fra når han vil ringe moren - han trenger ikke at moren ringer ham hele tiden.

Mine barn ønsker at jeg skal ta kontakt når de er borte hos f.eks. slektninger. At jeg skal vise dem den interessen at _jeg_ kontakter dem. Så hender det både titt og ofte at de er villt opptatt med et eller annet altoppslukende. Er de for opptatt spør man ikke en gang om de vil snakke med meg. De får hilsning fra meg etterpå og kan ringe tilbake om de vil.

Vi har i noen perioder funnet ut at barna kan være melankolsek på kvelden og at dette forverres om vi ringer. Da lar vi selvsagt være å ringe. Men vi slipper å få beskyldninger mot oss om at vi prøver å knytte barna til oss på en syk måte pga et par bomskudd i ringetidspunkt. Det hele er en praktisk ting.

På denne måte ivaretas barnas behov for å vite at mor og far bryr seg nok til å ta uoppfordret kontakt. Samtidig opplever barna at de ikke behøver stå på tå hev bare fordi mor eller far ringer.

I hovedinnlegget står det ikke om noe moren gjør som er galt. Men det står om mange ting som blir galt eller riktig etter måten det blir gjort på.

mvh

[Hawkwind]

:-)

Ja!

Men jeg har fortsatt til gode å se at de som forsøker å forstå forskjellene er de som taper i slike saker.

Du kan jo lese hva jeg skrev i mitt hovedsvar direkte til trådstarter - om du orker å lete frem det svaret...

[trissie]

"fokusere mindre på barnas reaksjoner": Da mener du å la dem reagere som de reagerer med et "pådyttet" savn i tide og utide? Inntil årsaken som nevnt under er forandret?

"økt anerkjennelse av hennes rolle vil bety for hennes adferd" : Hennes rolle er vel også å ikke "pådytte" dette ekstrasavnet som jeg har belyst? Altså når guttene er hos meg?

"Du prøver å forandre symptomer istedet for å forandre eller finne årsakene" : Er ikke årsaken at mor hele tiden "pådytter" savn? Skal selvsagt forsøke å forandre det, det er det som er vanskelig og derfor jeg vil høre din og andres meninger.

Du er inne på noe nå. Moren pådytter ungene savn, i dine øyne.

Årsaken til at hun gjør dette er sannsynligvis og trolig manglende anerkjennelse fra deg for sin rolle som omsorgsperson.

Kritikk for sin utøvelse av denne rollen, vil oppleves som det motsatte av anerkjennelse, og hun vil kompensere med å øke omsorgen. Det er helt naturlig for henne å i hvertfall overbevise seg selv om at hun gir nok.

Hvis hun slipper å forsvare seg selv overfor seg selv, men får anerkjennelse fra deg, er det stor sannsynlighet for at hun blir trygg på at mye mindre er NOK.

Derfor skal du ikke tenke mer på ungenes reaksjon, men heller konsentrere deg om deres felles roller. Anerkjenne og samarbeide.

[RogerM1365380928]

Det ser ikke jeg...

Jeg ser at han er litt for tøff og skal være veldig mann, hun har alt for lite aksept for å la ham gjøre ting på sin måte uten å blande seg.

Jeg håper ikke at noen føler seg brydd med at jeg "blander" meg?

Men "Tøff" og "mann" : Altså, jeg er far, har den maskuline rollen som en far skal ha. Men guttene får veldig mye kjærlighet av meg også. Eksempelvis, så ligger jeg og eldstegutten i min seng ofte og snakker og koser før at han går inn i sin egen seng og vi sier godnatt.

Men... ja, de skal sovne i sin egen seng og de får kos også der, men nødvendigvis ikke helt til de sovner, det synes jeg unødvendig å gjøre til en vane.

Noen liker ikke at jeg presiserer så mye, men det er min rett.

[Gjest KariKruskakli]

"fokusere mindre på barnas reaksjoner": Da mener du å la dem reagere som de reagerer med et "pådyttet" savn i tide og utide? Inntil årsaken som nevnt under er forandret?

"økt anerkjennelse av hennes rolle vil bety for hennes adferd" : Hennes rolle er vel også å ikke "pådytte" dette ekstrasavnet som jeg har belyst? Altså når guttene er hos meg?

"Du prøver å forandre symptomer istedet for å forandre eller finne årsakene" : Er ikke årsaken at mor hele tiden "pådytter" savn? Skal selvsagt forsøke å forandre det, det er det som er vanskelig og derfor jeg vil høre din og andres meninger.

Det er visst ikke mulig å få deg til å forstå.

Du dytter alt over på henne og alt er hennes feil og det er hun som skal forandre seg.

Jeg tror du med noen helt enkle grep, gjennom å la henne få lov, sakte men sikkert kommer nærmere målet.

Men da må du ikke kritisere henne for dulling, mase om selvstendighetstrening. Du tar deg av den biten du mener er viktig og hun gjør det hun mener er bra, uten å kritisere hverandre.

Begge dere innehar egenskaper som på hver sin måte er viktige.

La henne få komme inn i din stue og vær blid. Møter du henne på denne måten, vil hun etterhvert som tiden går gradvis slippe taket.

Men du, la nå ungene få lov til å ha bamsene sine i senga da. Vær så snill å gi ungene en godnattakos. Det trenger de i denne situasjonen.

La nå mor få ringe dem en gang i blandt.

Vær så snill og fosøke å innse at det hun gjør også kan ære riktig på samme måte som det du gjør ved å lære dem selvstendighet også er viktig.

[Hawkwind]

Jeg tror dette er vanskelig å forklare til de som ikke har vært i situasjonen selv.

For dem er det faktisk en selvfølge å ha kontakt med barna sine hver eneste dag.

Jepp.

Jeg blir litt oppgitt over at mennesker som ikke har direkte kjennskap til en spesifikk situasjon stormer frem og -vet- hva som er de riktige svarene på problemer de selv ikke har erfaring med.

Litt vel mye navlebeskuende og litt vel lite ydmykt, om du skjønner hva jeg mener...

[favn]

Greia her synes å være at enkelte ikke forstår menn, menns språk og menns uttryksformer.

Menn tendenserer til å snakke praktisk og løsningsorientert.

Når dette da tolkes til å ha emosjonelt implisitte budskap fremfor at man leser hva som faktisk målbæres, blir det ganske feil.

Noe som forøvrig er kilden til svært mange krangler, misforståelser og samlivsproblemer...

Dette trenger ikke være en greie om 'menns språk'.

Jeg er kvinne og skjønner i alle fall ikke halvparten av det flere her presterer å legge inn mot denne, for meg, ryddige, alminnelige og engasjerte faren.

[PieLill]

Det er fordi du bor sammen med barnefaren!

Dersom du ikke hadde gjort det - så hadde du forstått tankegangen. Du kan mene hva du vil - men det er nå engang sånn at man MÅ vende seg til et nytt levesett dersom man velger å gå fra hverandre. Og en del av det innebærer at barna ikke daglig har kontakt med begge foreldrene sine.

Det er faktisk ikke naturlig at den av foreldrene som barna ikke er hos ringer for å si god natt hver kveld.

En alenepappa jeg kjenner har vært velig frustrert over at mammaen ikke viser barna den omtanken at hun ringer dem.

De to voksne er ferdige med hverandre, men barna er stadig like tilknyttet til begge sine foreldre.

Derfor synes jeg ikke det er noe galt med at foreldrene tar kontakt med barna når de er hos den andre forelderen. Selvsagt forutsatt at mengde og innhold av kontakten er på barnas premisser.

For noen er det sikkert naturlig å gjøre som dere har gjort, men det betyr ikke at tettere kontakt når barnet er hos den andre forelderen er feil.

Man slutter da ikke å være forelder og ønske å f.eks. si god natt, selv om barnet er hos den andre forelderen.

At det for foreldrene kan være langt mer bekvemt å slippe og påminnes om den andres eksistens for ofte, er en annen sak.

mvh

[Gjest KariKruskakli]

Ja jeg er enig i at vi utfyller hverandre. Men ikke perfekt. Det gjelder begge. Men nå er det faktisk jeg som tar opp mine problemstillinger.

Om hun vil ta opp ting så kan hun gjøre det i sitt eget forum.

"Men nå er det faktisk jeg som tar opp mine problemstillinger"

Ja det gjør du, og derfor prøver jeg å gi deg noen råd om hvordan du skal løse dem.

[Hawkwind]

Dette trenger ikke være en greie om 'menns språk'.

Jeg er kvinne og skjønner i alle fall ikke halvparten av det flere her presterer å legge inn mot denne, for meg, ryddige, alminnelige og engasjerte faren.

Joa, det handler også om evnen til å sette seg inn i et annet menneskes situasjon.

Samt egenskapen til å se utenfor sin egen nesetipp av og til.

Følger med på tråden, og blir mer og mer oppgitt over enkelte...

[Gjest KariKruskakli]

Det er fordi du bor sammen med barnefaren!

Dersom du ikke hadde gjort det - så hadde du forstått tankegangen. Du kan mene hva du vil - men det er nå engang sånn at man MÅ vende seg til et nytt levesett dersom man velger å gå fra hverandre. Og en del av det innebærer at barna ikke daglig har kontakt med begge foreldrene sine.

Det er faktisk ikke naturlig at den av foreldrene som barna ikke er hos ringer for å si god natt hver kveld.

Det finnes vel ikke - en - standardoppskrift på hvordan man skal ordne seg etter en skilsmisse.

Det finnes mange måter å gjøre det på, og jeg kjenner at jeg ikke liker din måte.

En annen måte er også og bo så nært hverandre at ungene kan gå frem og tilbake som man ønsker.