forelsket, betatt av behandleren sin??? hjelp

[jeg vil leve]

har hatt en behandler som jeg har knyttet ett sterkt følses messig forhold til.

behandleren er proff i sitt forhold til meg. så det er ikke noe galt med det.

jeg dro i behandlingen mange ganger bare for å møte henne. nå har jeg sluttet i behandlingen ,men jeg drømmer om henne og savner henne veeldig,

det er akkuratt som det er slutt med en kjæreste jeg ser henne ikke og hun er borte for alltid og jeg sørger enormt.

hvem skal jeg snakke med om dette da? hun er i tankenne mine hele tiden jeg drømmer om henne også.

er det vanlig å få ett slikt forhold til en behandler?

jeg må om dagen tvinge meg selv til å ikke ringe henne, men jeg har jo litt fornuft da gjør det ikke

[Gjest TVslave]

Det er nok ikke uvanlig dessverre. Men vær glad du hadde en behandler som er proff. Det går over )

[jeg vil leve]

Det er nok ikke uvanlig dessverre. Men vær glad du hadde en behandler som er proff. Det går over )

ja får håpe det, for akkurat nå er det bare henne inne i hode mitt.

jeg er ett sted der jeg kan møte henne. kan man ta dette opp i den videre behandlingen?

føler meg jo skikkelig dum også da.

[Gjest gulspurven]

ja får håpe det, for akkurat nå er det bare henne inne i hode mitt.

jeg er ett sted der jeg kan møte henne. kan man ta dette opp i den videre behandlingen?

føler meg jo skikkelig dum også da.

Dersom dette er et veldig stort problem for deg, og jeg hadde vært i din situasjon, så tror jeg at jeg ville bedt om en time med behandleren din, nettopp for å kurere dette.

Det blir på en måte som en som er avstandsforelsket i en person som har en relasjon til, som plutselig forsvinner ut av livet ditt. Dersom du sier rett ut hva du tenker om henne, så vil hun vel si at hun er gift, eller har kjæreste. Da vil du vel kanskje få henne ut av hodet? Vet du om hun har forhold til en annen person? Har du spurt henne om det noen gang? For har hun det, så er hun jo uoppnåelig.

Ønsker du et forhold med henne? Eller ønsker du bare tankene ut av hodet? Dersom det siste er tilfelle, så vil jeg som sagt tro at det vil hjelpe dersom hun gjentar og gjentar ansikt overfor deg at hun er i et forhold, eller sier direkte til deg at hun dessverre ikke er interessert. At hun gjentar og gjentar det noen ganger. Til det til slutt siver inn. Det er nok ikke gjort etter første gang.

Selv fortsatte jeg å ha slike tanker om en hjelper, en stund etter at vedkommende gikk inn i et forhold med en annen, men vi fortsatte å møtes, inntil jeg en vakker dag følelsene falt sammen med tankene.

[Gjest bry]

Jeg blir veldig lett "glad" i folk,det gjelder behandlere også,men det betyr ikke at jeg er forelsket av den grunn.

Når en psykolog jeg likte veldig godt sluttet,sørget jeg i sikkert et år,og savnet er der fremdeles,når jeg føler ingen forstår meg,denne psykologen forstod.

Så det kan jo tenkes at det er sånn for deg også,du fant en som forstod deg?

Det føles jo veldig godt å bli akseptert og forstått...=)

[Gjest gulspurven]

Jeg blir veldig lett "glad" i folk,det gjelder behandlere også,men det betyr ikke at jeg er forelsket av den grunn.

Når en psykolog jeg likte veldig godt sluttet,sørget jeg i sikkert et år,og savnet er der fremdeles,når jeg føler ingen forstår meg,denne psykologen forstod.

Så det kan jo tenkes at det er sånn for deg også,du fant en som forstod deg?

Det føles jo veldig godt å bli akseptert og forstått...=)

Håper ikke jeg sier noe som kan bli galt for deg nå, bry...

Men en person som forstår en, kan den forlate en?

Om han er terapeut aldri så mye, hvis han virkelig forstår deg, så vil han aldri finne på å forlate deg. Om han så må slutte pga pensjon, så vil han fortsette å ha en relasjon til deg, hvis han forstår deg.

Jeg merker det med venner, som forsvinner. Da forstår de meg ikke, og jeg forstår ikke dem.

Men kanskje har du behov for andre relasjoner til mennesker enn det jeg har. For meg er en riktig og god relasjon til et annet menneske, uansett type, noe som skal vare livet ut. Man treffer jo mange mennesker i løpet av livet, og noen mister man kontakt med, av ulike grunner, men har man da virkelig forstått dem? Nei, jeg har sviktet dem.

På samme måte som de svikter meg når de forlater meg. Men mange av dem forstå nok ikke meg, og jeg ikke dem. Jeg forstod ikke viktigheten av livsvarige relasjoner.

Men en terapeut er jo ofte den som kommer nærmest en person, den som blir nærmest til å forstå en. Tidligere var det en venn som var nærmest til å forstå meg. Nå "konkurrerer" terapeuten om den posisjonen, selv etter kun ett års relasjon. Mens vennen har jeg kjent i mange år.

En person som forstår meg, vil aldri kunne forlate meg. Da har ikke forstått meg. Ja, det er krevende, det er høye forventninger til en relasjon. Og man vet at man ikke vil oppnå det.

Men det er ikke helt sant. En sykepleier har jeg fortsatt kontakt med. Hun kaller meg en venn. Når vi ikke møtes så ofte som før, så er det fordi hun har et forhold med en annen person, og jeg vil ikke forstyrre det. Eller riktigere, jeg er redd for at sykepleierens partner vil bli sint på meg. Noe som selvsagt ikke vil skje. Men om jeg hadde en paranoid grunnholdning før min kontakt med psykiatrien, så ble den iallefall ikke noe mindre etter mitt møte med den.

Folk som ikke er villige til å ha en relasjon til meg så lenge jeg selv vil, har ikke forstått meg.

Det var trist å høre om terapeuten din.

Og så er det jo slik at selv om terapeuten sa seg villig til å fortsette også etter pensjonsalder, så vil man selvsagt ikke benytte seg av det. For man ser jo det andre menneske i den andre enden.

Kanskje bryr jeg meg i bunn og grunn mer om andre mennesker enn meg selv, ikke gjennom aktiv omsorg. Men gjennom at jeg ikke vil gjøre noe som kan bli galt for dem.

Kanskje skal jeg bare fri meg fra det. Og gjennomføre mitt liv.

[frosken]

Håper ikke jeg sier noe som kan bli galt for deg nå, bry...

Men en person som forstår en, kan den forlate en?

Om han er terapeut aldri så mye, hvis han virkelig forstår deg, så vil han aldri finne på å forlate deg. Om han så må slutte pga pensjon, så vil han fortsette å ha en relasjon til deg, hvis han forstår deg.

Jeg merker det med venner, som forsvinner. Da forstår de meg ikke, og jeg forstår ikke dem.

Men kanskje har du behov for andre relasjoner til mennesker enn det jeg har. For meg er en riktig og god relasjon til et annet menneske, uansett type, noe som skal vare livet ut. Man treffer jo mange mennesker i løpet av livet, og noen mister man kontakt med, av ulike grunner, men har man da virkelig forstått dem? Nei, jeg har sviktet dem.

På samme måte som de svikter meg når de forlater meg. Men mange av dem forstå nok ikke meg, og jeg ikke dem. Jeg forstod ikke viktigheten av livsvarige relasjoner.

Men en terapeut er jo ofte den som kommer nærmest en person, den som blir nærmest til å forstå en. Tidligere var det en venn som var nærmest til å forstå meg. Nå "konkurrerer" terapeuten om den posisjonen, selv etter kun ett års relasjon. Mens vennen har jeg kjent i mange år.

En person som forstår meg, vil aldri kunne forlate meg. Da har ikke forstått meg. Ja, det er krevende, det er høye forventninger til en relasjon. Og man vet at man ikke vil oppnå det.

Men det er ikke helt sant. En sykepleier har jeg fortsatt kontakt med. Hun kaller meg en venn. Når vi ikke møtes så ofte som før, så er det fordi hun har et forhold med en annen person, og jeg vil ikke forstyrre det. Eller riktigere, jeg er redd for at sykepleierens partner vil bli sint på meg. Noe som selvsagt ikke vil skje. Men om jeg hadde en paranoid grunnholdning før min kontakt med psykiatrien, så ble den iallefall ikke noe mindre etter mitt møte med den.

Folk som ikke er villige til å ha en relasjon til meg så lenge jeg selv vil, har ikke forstått meg.

Det var trist å høre om terapeuten din.

Og så er det jo slik at selv om terapeuten sa seg villig til å fortsette også etter pensjonsalder, så vil man selvsagt ikke benytte seg av det. For man ser jo det andre menneske i den andre enden.

Kanskje bryr jeg meg i bunn og grunn mer om andre mennesker enn meg selv, ikke gjennom aktiv omsorg. Men gjennom at jeg ikke vil gjøre noe som kan bli galt for dem.

Kanskje skal jeg bare fri meg fra det. Og gjennomføre mitt liv.

Selvfølgelig kan en person som forstår en også velge å avslutte kontakten. Det å ha forståelse for en annens behov er ikke ensbetydende med å velge å oppfylle dem.

[Gjest gulspurven]

Håper ikke jeg sier noe som kan bli galt for deg nå, bry...

Men en person som forstår en, kan den forlate en?

Om han er terapeut aldri så mye, hvis han virkelig forstår deg, så vil han aldri finne på å forlate deg. Om han så må slutte pga pensjon, så vil han fortsette å ha en relasjon til deg, hvis han forstår deg.

Jeg merker det med venner, som forsvinner. Da forstår de meg ikke, og jeg forstår ikke dem.

Men kanskje har du behov for andre relasjoner til mennesker enn det jeg har. For meg er en riktig og god relasjon til et annet menneske, uansett type, noe som skal vare livet ut. Man treffer jo mange mennesker i løpet av livet, og noen mister man kontakt med, av ulike grunner, men har man da virkelig forstått dem? Nei, jeg har sviktet dem.

På samme måte som de svikter meg når de forlater meg. Men mange av dem forstå nok ikke meg, og jeg ikke dem. Jeg forstod ikke viktigheten av livsvarige relasjoner.

Men en terapeut er jo ofte den som kommer nærmest en person, den som blir nærmest til å forstå en. Tidligere var det en venn som var nærmest til å forstå meg. Nå "konkurrerer" terapeuten om den posisjonen, selv etter kun ett års relasjon. Mens vennen har jeg kjent i mange år.

En person som forstår meg, vil aldri kunne forlate meg. Da har ikke forstått meg. Ja, det er krevende, det er høye forventninger til en relasjon. Og man vet at man ikke vil oppnå det.

Men det er ikke helt sant. En sykepleier har jeg fortsatt kontakt med. Hun kaller meg en venn. Når vi ikke møtes så ofte som før, så er det fordi hun har et forhold med en annen person, og jeg vil ikke forstyrre det. Eller riktigere, jeg er redd for at sykepleierens partner vil bli sint på meg. Noe som selvsagt ikke vil skje. Men om jeg hadde en paranoid grunnholdning før min kontakt med psykiatrien, så ble den iallefall ikke noe mindre etter mitt møte med den.

Folk som ikke er villige til å ha en relasjon til meg så lenge jeg selv vil, har ikke forstått meg.

Det var trist å høre om terapeuten din.

Og så er det jo slik at selv om terapeuten sa seg villig til å fortsette også etter pensjonsalder, så vil man selvsagt ikke benytte seg av det. For man ser jo det andre menneske i den andre enden.

Kanskje bryr jeg meg i bunn og grunn mer om andre mennesker enn meg selv, ikke gjennom aktiv omsorg. Men gjennom at jeg ikke vil gjøre noe som kan bli galt for dem.

Kanskje skal jeg bare fri meg fra det. Og gjennomføre mitt liv.

Men nei, jeg kan ikke gjøre det. Det er riktig å ta hensyn til sine medmennesker. Ja, faktisk dypere enn det. Det er riktig å sette sine medmennesker høyere enn seg selv.

Og slår det meg her og nå. Uten at jeg tenkte over det. Det er faktisk dette Jesus sier i Johannes kapittel 15 da han forteller disiplene sine om vennskap. Det er ganske sterk tale.

Jeg har av og til tanker om at dype vennskap skal kunne kurere psykiske lidelser. At mennesker som har psykiske lidelser ofte mange en virkelig venn som forstår en dypt nok. Er jeg helt på jordet da?

Kanskje bryr vi oss ikke dypt nok om hverandre. Alt blir for flyktig og og for overfladig i denne verden.

Ektefeller som elsker hverandre dypere enn alt annet på denne jord. Kan de være psykisk syke? Det er en kontroversiell hypotese å fremsette. Det betyr jo at jeg "anklager" dem som er psyke for at de ikke elsker sin motpart dypt nok.

Hva vil det si å elske? Er ikke det nettopp å alltid sette den andre høyere enn seg selv, om det så skal koste en livet?

Hadde samfunnet vært slik, så hadde jo andre støttet oss selv på samme måten. Det ville blitt en god spiral.

[Gjest gulspurven]

Selvfølgelig kan en person som forstår en også velge å avslutte kontakten. Det å ha forståelse for en annens behov er ikke ensbetydende med å velge å oppfylle dem.

Da forstår ikke du meg.

[Gjest bry]

Håper ikke jeg sier noe som kan bli galt for deg nå, bry...

Men en person som forstår en, kan den forlate en?

Om han er terapeut aldri så mye, hvis han virkelig forstår deg, så vil han aldri finne på å forlate deg. Om han så må slutte pga pensjon, så vil han fortsette å ha en relasjon til deg, hvis han forstår deg.

Jeg merker det med venner, som forsvinner. Da forstår de meg ikke, og jeg forstår ikke dem.

Men kanskje har du behov for andre relasjoner til mennesker enn det jeg har. For meg er en riktig og god relasjon til et annet menneske, uansett type, noe som skal vare livet ut. Man treffer jo mange mennesker i løpet av livet, og noen mister man kontakt med, av ulike grunner, men har man da virkelig forstått dem? Nei, jeg har sviktet dem.

På samme måte som de svikter meg når de forlater meg. Men mange av dem forstå nok ikke meg, og jeg ikke dem. Jeg forstod ikke viktigheten av livsvarige relasjoner.

Men en terapeut er jo ofte den som kommer nærmest en person, den som blir nærmest til å forstå en. Tidligere var det en venn som var nærmest til å forstå meg. Nå "konkurrerer" terapeuten om den posisjonen, selv etter kun ett års relasjon. Mens vennen har jeg kjent i mange år.

En person som forstår meg, vil aldri kunne forlate meg. Da har ikke forstått meg. Ja, det er krevende, det er høye forventninger til en relasjon. Og man vet at man ikke vil oppnå det.

Men det er ikke helt sant. En sykepleier har jeg fortsatt kontakt med. Hun kaller meg en venn. Når vi ikke møtes så ofte som før, så er det fordi hun har et forhold med en annen person, og jeg vil ikke forstyrre det. Eller riktigere, jeg er redd for at sykepleierens partner vil bli sint på meg. Noe som selvsagt ikke vil skje. Men om jeg hadde en paranoid grunnholdning før min kontakt med psykiatrien, så ble den iallefall ikke noe mindre etter mitt møte med den.

Folk som ikke er villige til å ha en relasjon til meg så lenge jeg selv vil, har ikke forstått meg.

Det var trist å høre om terapeuten din.

Og så er det jo slik at selv om terapeuten sa seg villig til å fortsette også etter pensjonsalder, så vil man selvsagt ikke benytte seg av det. For man ser jo det andre menneske i den andre enden.

Kanskje bryr jeg meg i bunn og grunn mer om andre mennesker enn meg selv, ikke gjennom aktiv omsorg. Men gjennom at jeg ikke vil gjøre noe som kan bli galt for dem.

Kanskje skal jeg bare fri meg fra det. Og gjennomføre mitt liv.

Tanken har slått meg,at hun kanskje ikke forstod meg alikevel,det var fryktelig vondt da hun flyttet,følte at hun brydde seg om meg,det sa hun også,og hun hjalp meg.

Plutselig var den "tryggheten" borte,men hvis man skal tenke rasjonelt,må man vel innse at våre terapeuter,ikke er våre venner,men behandlere.

Men det er et kaldt samfunn,det syns jeg,jeg klarer ikke la være å "føle",blir fort glad i folk.

[frosken]

Da forstår ikke du meg.

Hva er det jeg har misforstått?

[Gjest gulspurven]

Selvfølgelig kan en person som forstår en også velge å avslutte kontakten. Det å ha forståelse for en annens behov er ikke ensbetydende med å velge å oppfylle dem.

Kanskje var det jeg som ikke forstod deg?

Kan du utdype det innlegget ditt?

Det var en ren virkeligsbeskrivelse du fremførte. Ønsker du at verden skal være slik?

[Gjest gulspurven]

Hva er det jeg har misforstått?

Kanskje var det jeg som ikke forstod deg?

Kan du utdype det innlegget ditt?

Det var en ren virkeligsbeskrivelse du fremførte. Ønsker du at verden skal være slik?

[Gjest gulspurven]

Kanskje var det jeg som ikke forstod deg?

Kan du utdype det innlegget ditt?

Det var en ren virkeligsbeskrivelse du fremførte. Ønsker du at verden skal være slik?

Nei, det var ikke en ren virkelighetsbeskrivelse du fremførte, det var derfor jeg stusset.

Du skrev at selvfølgelig kan en person som forstår en, velge å avslutte kontakten.

Det er det jeg mener er feil. En person som forstår meg vil aldri finne på å avslutte kontakten. Nemlig fordi det å avbryte relasjoner ensidig er noe som kan oppleves negativt for meg.

Dersom en person ensidig ønsker å avslutte kontakten, så er ikke det noe den gjør ensidig dersom den har forstått meg. Jeg vil da kunne trenge lang tid i ettertid for å fordøye dette, og samtale med vedkommende om dette. På en måte tune ned det hele. Over tid.

Og i tillegg så virker det så usannsynlig at en person kan ha forstått meg på andre punkter dersom den ikke forstår at personer som jeg har opparbeidet meg en relasjon til, ønsker jeg å fortsette. Det tar tid å opparbeide en relasjon. Men kanskje er ordet relasjon litt feil bruk av meg. For en relasjon kan jo også være svak. Men da er det egentlig ingen relasjon. I en relasjon er det noe som binder personer sammen på en viktig måte, for en av partene. Så lenge intensjonen bak å fortsette fra den ene personen er god, så synes jeg det er veldig rart at den vil bryte kontakten.

Da var jeg jo bare en stopp på livsveien hans eller hennes.

[Gjest gulspurven]

Nei, det var ikke en ren virkelighetsbeskrivelse du fremførte, det var derfor jeg stusset.

Du skrev at selvfølgelig kan en person som forstår en, velge å avslutte kontakten.

Det er det jeg mener er feil. En person som forstår meg vil aldri finne på å avslutte kontakten. Nemlig fordi det å avbryte relasjoner ensidig er noe som kan oppleves negativt for meg.

Dersom en person ensidig ønsker å avslutte kontakten, så er ikke det noe den gjør ensidig dersom den har forstått meg. Jeg vil da kunne trenge lang tid i ettertid for å fordøye dette, og samtale med vedkommende om dette. På en måte tune ned det hele. Over tid.

Og i tillegg så virker det så usannsynlig at en person kan ha forstått meg på andre punkter dersom den ikke forstår at personer som jeg har opparbeidet meg en relasjon til, ønsker jeg å fortsette. Det tar tid å opparbeide en relasjon. Men kanskje er ordet relasjon litt feil bruk av meg. For en relasjon kan jo også være svak. Men da er det egentlig ingen relasjon. I en relasjon er det noe som binder personer sammen på en viktig måte, for en av partene. Så lenge intensjonen bak å fortsette fra den ene personen er god, så synes jeg det er veldig rart at den vil bryte kontakten.

Da var jeg jo bare en stopp på livsveien hans eller hennes.

Så lenge intensjonen bak å fortsette fra den ene personen er god, så synes jeg det er veldig rart at den andre vil bryte kontakten.

Da var jeg jo bare en stopp på livsveien hans eller hennes.

Det hele handler vel om at to mennesker som anser hverandre som likeverdige og likegode, hvorfor skal de bryte?

Vel, kanskje jeg ikke klarer å formidle meg selv godt nok her er fordi jeg ikke er glad nok i meg selv.

Men nå skal jeg forsøke. Jeg er - med fare for å virke større enn jeg er - en god person. Dersom jeg oppfatter en annen person som god i mine øyne, og vi finner tonen, og så den andre finner på å bryte kontakten, så vil jeg tolke det som at den ikke så det gode i meg. Men kanskje formidlet jeg ikke det gode i meg selv. Kanskje har jeg selv skylden? Fordi jeg ikke gav av det gode jeg har inni meg. Men jeg tror ikke det er mulig å skjule det gode en har inni seg. Folk som blir glad i meg, tror jeg ikke kan finne på forlate meg. Og gjør de likevel det, så har de ikke forstått meg. For jeg er en person som er villig til å sitte i timesvis å lytte til den andre, inntil han er tømt for sine ting, dersom jeg opplever at det er personlige problemer han prater om.

Det å prate om været og vinden og aktiviteter og jobb eller gode kjæresteforhold en har deltatt i, klarer jeg imidlertid ikke å lytte til. Da går jeg fort trøtt. Jeg orker ikke høre på andre personers fremheving av sine gode sider. Og selv om jeg skriver om en av mine gode sider her og nå, så er dette noe aldri mine venner vil få høre at jeg sier. Jeg sier utrolig lite positivt om meg selv. Jeg liker meget dårlig å fremheve meg selv. Faktisk. Det kan virke veldig lite troverdig, når jeg skriver så mye her på DOL, og i epost til andre. Men det er annerledes. Da kan dere lese det dere finner interessant, men det er mest for å få ting ut jeg skriver. Det jeg er en analyse av meg selv, og for en gangs skyld slumpet jeg også borti en positiv side ved meg.

[Gjest anonn nå]

Jeg opplever akkurat det samme som deg når det gjelder å bli betatt/ forelsket i en behandler.Dette er ikke en psykolog men en muskelterapeut. Jeg har gått hos ham lenge men først nå i det sitste har jeg fått varme følelser for ham.

Det at han også er raus med klemmer og personlig kontakt gjør ikke saken bedre for meg.

Jeg går hos psykolog for å få bl.a. ryddet opp i slike følelser men tør ikke fortelle henne det. Jeg synes det er for flaut.

[Gjest gulspurven]

Så lenge intensjonen bak å fortsette fra den ene personen er god, så synes jeg det er veldig rart at den andre vil bryte kontakten.

Da var jeg jo bare en stopp på livsveien hans eller hennes.

Det hele handler vel om at to mennesker som anser hverandre som likeverdige og likegode, hvorfor skal de bryte?

Vel, kanskje jeg ikke klarer å formidle meg selv godt nok her er fordi jeg ikke er glad nok i meg selv.

Men nå skal jeg forsøke. Jeg er - med fare for å virke større enn jeg er - en god person. Dersom jeg oppfatter en annen person som god i mine øyne, og vi finner tonen, og så den andre finner på å bryte kontakten, så vil jeg tolke det som at den ikke så det gode i meg. Men kanskje formidlet jeg ikke det gode i meg selv. Kanskje har jeg selv skylden? Fordi jeg ikke gav av det gode jeg har inni meg. Men jeg tror ikke det er mulig å skjule det gode en har inni seg. Folk som blir glad i meg, tror jeg ikke kan finne på forlate meg. Og gjør de likevel det, så har de ikke forstått meg. For jeg er en person som er villig til å sitte i timesvis å lytte til den andre, inntil han er tømt for sine ting, dersom jeg opplever at det er personlige problemer han prater om.

Det å prate om været og vinden og aktiviteter og jobb eller gode kjæresteforhold en har deltatt i, klarer jeg imidlertid ikke å lytte til. Da går jeg fort trøtt. Jeg orker ikke høre på andre personers fremheving av sine gode sider. Og selv om jeg skriver om en av mine gode sider her og nå, så er dette noe aldri mine venner vil få høre at jeg sier. Jeg sier utrolig lite positivt om meg selv. Jeg liker meget dårlig å fremheve meg selv. Faktisk. Det kan virke veldig lite troverdig, når jeg skriver så mye her på DOL, og i epost til andre. Men det er annerledes. Da kan dere lese det dere finner interessant, men det er mest for å få ting ut jeg skriver. Det jeg er en analyse av meg selv, og for en gangs skyld slumpet jeg også borti en positiv side ved meg.

Jeg opptar ikke andres tid ved å skrive. Det er vel det handler om. Blir man trøtt av det jeg skriver, vel så er det bare å hoppe videre til neste innlegg, eller neste epost, eller neste brev i postkassa i gamle dager.

Sitter jeg på en kafe med noen, så prater jeg ikke lenge om mine positive episoder, de nevner jeg ganske så kort. Jeg tror på en måte ikke at de andre er så veldig interessert i det. Og på en kafe prater jeg jo heller ikke om mine negative sider. Hvis det ikke er helt spesielt. Jeg er i det hele tatt en ganske taus person i det virkelige liv.

Med å være en god lytter, så mener jeg at jeg tror det skal ganske mye til før jeg går tilbake til "mitt" liv, dersom jeg oppfatter at en annen person har noe den sliter med.

Vel, så skriver jeg nå under en annens tråd, om meg selv.

Ja, det er ikke sammenheng mellom liv og lære.

Jeg er nok en helt vanlig person. Jaja, så lærte jeg det også Hehe. Hyggelig Det var på tide

[Gjest Brikken]

Håper ikke jeg sier noe som kan bli galt for deg nå, bry...

Men en person som forstår en, kan den forlate en?

Om han er terapeut aldri så mye, hvis han virkelig forstår deg, så vil han aldri finne på å forlate deg. Om han så må slutte pga pensjon, så vil han fortsette å ha en relasjon til deg, hvis han forstår deg.

Jeg merker det med venner, som forsvinner. Da forstår de meg ikke, og jeg forstår ikke dem.

Men kanskje har du behov for andre relasjoner til mennesker enn det jeg har. For meg er en riktig og god relasjon til et annet menneske, uansett type, noe som skal vare livet ut. Man treffer jo mange mennesker i løpet av livet, og noen mister man kontakt med, av ulike grunner, men har man da virkelig forstått dem? Nei, jeg har sviktet dem.

På samme måte som de svikter meg når de forlater meg. Men mange av dem forstå nok ikke meg, og jeg ikke dem. Jeg forstod ikke viktigheten av livsvarige relasjoner.

Men en terapeut er jo ofte den som kommer nærmest en person, den som blir nærmest til å forstå en. Tidligere var det en venn som var nærmest til å forstå meg. Nå "konkurrerer" terapeuten om den posisjonen, selv etter kun ett års relasjon. Mens vennen har jeg kjent i mange år.

En person som forstår meg, vil aldri kunne forlate meg. Da har ikke forstått meg. Ja, det er krevende, det er høye forventninger til en relasjon. Og man vet at man ikke vil oppnå det.

Men det er ikke helt sant. En sykepleier har jeg fortsatt kontakt med. Hun kaller meg en venn. Når vi ikke møtes så ofte som før, så er det fordi hun har et forhold med en annen person, og jeg vil ikke forstyrre det. Eller riktigere, jeg er redd for at sykepleierens partner vil bli sint på meg. Noe som selvsagt ikke vil skje. Men om jeg hadde en paranoid grunnholdning før min kontakt med psykiatrien, så ble den iallefall ikke noe mindre etter mitt møte med den.

Folk som ikke er villige til å ha en relasjon til meg så lenge jeg selv vil, har ikke forstått meg.

Det var trist å høre om terapeuten din.

Og så er det jo slik at selv om terapeuten sa seg villig til å fortsette også etter pensjonsalder, så vil man selvsagt ikke benytte seg av det. For man ser jo det andre menneske i den andre enden.

Kanskje bryr jeg meg i bunn og grunn mer om andre mennesker enn meg selv, ikke gjennom aktiv omsorg. Men gjennom at jeg ikke vil gjøre noe som kan bli galt for dem.

Kanskje skal jeg bare fri meg fra det. Og gjennomføre mitt liv.

"Men en person som forstår en, kan den forlate en?"

Jeg har lest innleggene dine, og klarer ikke følge deg. Jeg forstår deg ikke.

Jeg forsøker å sette meg inn i en gitt situasjon der en venn har et problem. Jeg er glad i denne vennen. Forstår at hun har et problem, og forstår at hun trenger meg.

Jeg forstår at det vil bli vanskeligere for min venn hvis jeg ikke er der, eller fjerner meg. Men vil det bety at jeg ikke forstår?

Kan det være slik at jeg ved å fjerne meg, skjermer meg selv fra min venns problemer, ved å ikke gjøre dem til mine? Er det ensbetydene med at jeg ikke forstår?

Kan en være glad i en venn, men likevel ikke være der?

Jeg mener en kan forstå, men likevel velge å ikke være der. En kan forstå en venns frustrasjon, følelser, angst med mer - til et gitt punkt

Hvis en skal gå inn på begrepet å forstå i dybden, vil det imidlertid stille seg annerledes. For da vil en være nødt til å ta med hva som er en sannhet for deg contra meg osv.

Det sier seg selv at da vil ingen mennesker være istand til å forstå helt den andre. Det vil ikke være mulig av den grunn at ingen har samme sannhet.

All sannhet bygger på hvilke erfaring og forståelse en har for å oppfatte...

En er vel ikke alltid i stand til å forstå seg selv.

Interessant å lese hvordan du tenker om ting. Jeg tenker ved å lese innleggene dine, at du er en "tenker". Skriver du?

[bugge -jenta]

Nei, det var ikke en ren virkelighetsbeskrivelse du fremførte, det var derfor jeg stusset.

Du skrev at selvfølgelig kan en person som forstår en, velge å avslutte kontakten.

Det er det jeg mener er feil. En person som forstår meg vil aldri finne på å avslutte kontakten. Nemlig fordi det å avbryte relasjoner ensidig er noe som kan oppleves negativt for meg.

Dersom en person ensidig ønsker å avslutte kontakten, så er ikke det noe den gjør ensidig dersom den har forstått meg. Jeg vil da kunne trenge lang tid i ettertid for å fordøye dette, og samtale med vedkommende om dette. På en måte tune ned det hele. Over tid.

Og i tillegg så virker det så usannsynlig at en person kan ha forstått meg på andre punkter dersom den ikke forstår at personer som jeg har opparbeidet meg en relasjon til, ønsker jeg å fortsette. Det tar tid å opparbeide en relasjon. Men kanskje er ordet relasjon litt feil bruk av meg. For en relasjon kan jo også være svak. Men da er det egentlig ingen relasjon. I en relasjon er det noe som binder personer sammen på en viktig måte, for en av partene. Så lenge intensjonen bak å fortsette fra den ene personen er god, så synes jeg det er veldig rart at den vil bryte kontakten.

Da var jeg jo bare en stopp på livsveien hans eller hennes.

Alle relasjoner skal ikke vare evige. Jeg fikk en dyp forståelse hos min første psykiater. Aldr har noen sett meg slik. Jeg går nå hos en annen terapeut, og ontakten er selvsagt brutt med den første. Noe annet ville faktisk ødelagt mye av det som skjedde i terapien. Han er med meg på "skulderen". Jeg kan snakke til ham, høre stemmen hans, hva han ville sagt om det og det. Som han sa; "Du kan bruke meg til det du vil, du bestemmer." Han støtter meg, er min allierte og

varskuer meg når det er nødvendig, gav meg en arv jeg trengte som jeg bærer med meg.

Og jeg tror ikke han har glemt meg helt. Vi var to mennesker, med komplementære roller, som møttes i livet. Og det møtet betydde noe. Han var den typen terapeut. Jeg gav også han noe. Dog på et helt annet plan enn han gav meg, det skulle bare mangle.

Men alle relasjoner skal ikke være evige. I det kan det faktisk ligge en verdifull læring også. Jeg klarte meg uten ham.

[bugge -jenta]

For å gi et kjempekort svar for en gangs skyld; Ja, det er temmelig vanlig å forelske seg i terapeuten sin. Og det er terapeuter klar over.

Defor er det et lurt emne å ta opp med behandleren sin, da går lufta lettere ut av ballongen.

Ps.Skjønner at det er vondt, uansett hvor vanlig det er.

Vennnlig hilsen