forelsket, betatt av behandleren sin??? hjelp

[Gjest Amoline]

Nei, det var ikke en ren virkelighetsbeskrivelse du fremførte, det var derfor jeg stusset.

Du skrev at selvfølgelig kan en person som forstår en, velge å avslutte kontakten.

Det er det jeg mener er feil. En person som forstår meg vil aldri finne på å avslutte kontakten. Nemlig fordi det å avbryte relasjoner ensidig er noe som kan oppleves negativt for meg.

Dersom en person ensidig ønsker å avslutte kontakten, så er ikke det noe den gjør ensidig dersom den har forstått meg. Jeg vil da kunne trenge lang tid i ettertid for å fordøye dette, og samtale med vedkommende om dette. På en måte tune ned det hele. Over tid.

Og i tillegg så virker det så usannsynlig at en person kan ha forstått meg på andre punkter dersom den ikke forstår at personer som jeg har opparbeidet meg en relasjon til, ønsker jeg å fortsette. Det tar tid å opparbeide en relasjon. Men kanskje er ordet relasjon litt feil bruk av meg. For en relasjon kan jo også være svak. Men da er det egentlig ingen relasjon. I en relasjon er det noe som binder personer sammen på en viktig måte, for en av partene. Så lenge intensjonen bak å fortsette fra den ene personen er god, så synes jeg det er veldig rart at den vil bryte kontakten.

Da var jeg jo bare en stopp på livsveien hans eller hennes.

Man kan oppleve å møte personer som virkelig forstår en, og man kan vandre sammen på livsveien et stykke før det etter en stund ender. Dette er ikke noe man kan kontrollere dessverre. Man sitter igjen med sorgen, og det er ikke noe å gjøre med. Sånn er livet og det er opp til hver enkelt om man vil fortsette kontakten, eller ikke.

[Gjest Amoline]

Så lenge intensjonen bak å fortsette fra den ene personen er god, så synes jeg det er veldig rart at den andre vil bryte kontakten.

Da var jeg jo bare en stopp på livsveien hans eller hennes.

Det hele handler vel om at to mennesker som anser hverandre som likeverdige og likegode, hvorfor skal de bryte?

Vel, kanskje jeg ikke klarer å formidle meg selv godt nok her er fordi jeg ikke er glad nok i meg selv.

Men nå skal jeg forsøke. Jeg er - med fare for å virke større enn jeg er - en god person. Dersom jeg oppfatter en annen person som god i mine øyne, og vi finner tonen, og så den andre finner på å bryte kontakten, så vil jeg tolke det som at den ikke så det gode i meg. Men kanskje formidlet jeg ikke det gode i meg selv. Kanskje har jeg selv skylden? Fordi jeg ikke gav av det gode jeg har inni meg. Men jeg tror ikke det er mulig å skjule det gode en har inni seg. Folk som blir glad i meg, tror jeg ikke kan finne på forlate meg. Og gjør de likevel det, så har de ikke forstått meg. For jeg er en person som er villig til å sitte i timesvis å lytte til den andre, inntil han er tømt for sine ting, dersom jeg opplever at det er personlige problemer han prater om.

Det å prate om været og vinden og aktiviteter og jobb eller gode kjæresteforhold en har deltatt i, klarer jeg imidlertid ikke å lytte til. Da går jeg fort trøtt. Jeg orker ikke høre på andre personers fremheving av sine gode sider. Og selv om jeg skriver om en av mine gode sider her og nå, så er dette noe aldri mine venner vil få høre at jeg sier. Jeg sier utrolig lite positivt om meg selv. Jeg liker meget dårlig å fremheve meg selv. Faktisk. Det kan virke veldig lite troverdig, når jeg skriver så mye her på DOL, og i epost til andre. Men det er annerledes. Da kan dere lese det dere finner interessant, men det er mest for å få ting ut jeg skriver. Det jeg er en analyse av meg selv, og for en gangs skyld slumpet jeg også borti en positiv side ved meg.

Når det gjelder vennskap, er det mye det man prater om; vær og vind osv

Positivt småprat, humor, veksling mellom alvor og lettere prat. Hvis det hele tiden blir for alvorlig, så er det mange som synes det blir for tungt.

[Adriana]

Håper ikke jeg sier noe som kan bli galt for deg nå, bry...

Men en person som forstår en, kan den forlate en?

Om han er terapeut aldri så mye, hvis han virkelig forstår deg, så vil han aldri finne på å forlate deg. Om han så må slutte pga pensjon, så vil han fortsette å ha en relasjon til deg, hvis han forstår deg.

Jeg merker det med venner, som forsvinner. Da forstår de meg ikke, og jeg forstår ikke dem.

Men kanskje har du behov for andre relasjoner til mennesker enn det jeg har. For meg er en riktig og god relasjon til et annet menneske, uansett type, noe som skal vare livet ut. Man treffer jo mange mennesker i løpet av livet, og noen mister man kontakt med, av ulike grunner, men har man da virkelig forstått dem? Nei, jeg har sviktet dem.

På samme måte som de svikter meg når de forlater meg. Men mange av dem forstå nok ikke meg, og jeg ikke dem. Jeg forstod ikke viktigheten av livsvarige relasjoner.

Men en terapeut er jo ofte den som kommer nærmest en person, den som blir nærmest til å forstå en. Tidligere var det en venn som var nærmest til å forstå meg. Nå "konkurrerer" terapeuten om den posisjonen, selv etter kun ett års relasjon. Mens vennen har jeg kjent i mange år.

En person som forstår meg, vil aldri kunne forlate meg. Da har ikke forstått meg. Ja, det er krevende, det er høye forventninger til en relasjon. Og man vet at man ikke vil oppnå det.

Men det er ikke helt sant. En sykepleier har jeg fortsatt kontakt med. Hun kaller meg en venn. Når vi ikke møtes så ofte som før, så er det fordi hun har et forhold med en annen person, og jeg vil ikke forstyrre det. Eller riktigere, jeg er redd for at sykepleierens partner vil bli sint på meg. Noe som selvsagt ikke vil skje. Men om jeg hadde en paranoid grunnholdning før min kontakt med psykiatrien, så ble den iallefall ikke noe mindre etter mitt møte med den.

Folk som ikke er villige til å ha en relasjon til meg så lenge jeg selv vil, har ikke forstått meg.

Det var trist å høre om terapeuten din.

Og så er det jo slik at selv om terapeuten sa seg villig til å fortsette også etter pensjonsalder, så vil man selvsagt ikke benytte seg av det. For man ser jo det andre menneske i den andre enden.

Kanskje bryr jeg meg i bunn og grunn mer om andre mennesker enn meg selv, ikke gjennom aktiv omsorg. Men gjennom at jeg ikke vil gjøre noe som kan bli galt for dem.

Kanskje skal jeg bare fri meg fra det. Og gjennomføre mitt liv.

Jeg prøver å forstå deg, men er ikke helt sikker på om jeg klarer det. Du sier at en person som forstår deg aldri vil forlate deg, selv om han/hun er en behandler. Jeg forstår at du synes det kan være vondt, men jeg tror at ved å avslutte behandlingen så lar behandleren deg leve ditt eget liv. Ingen har godt av å gå i terapi hos den samme behandleren hele livet og når vi får det bedre skal vi klare oss selv og overlate plassen til de som trenger den mer. Tenk på hvor mange pasienter en behandler har og tenk på om han/hun skulle fortsette å ha kontakt med alle sammen! Det er praktisk umulig og ikke heldig for noen parter tenker jeg.

Vi har alle sammen godt av å klare oss alene så mye som mulig og selv om det gjør vondt å slutte i behandling så er det til det beste for oss! :-)

[Gjest gulspurven]

"Men en person som forstår en, kan den forlate en?"

Jeg har lest innleggene dine, og klarer ikke følge deg. Jeg forstår deg ikke.

Jeg forsøker å sette meg inn i en gitt situasjon der en venn har et problem. Jeg er glad i denne vennen. Forstår at hun har et problem, og forstår at hun trenger meg.

Jeg forstår at det vil bli vanskeligere for min venn hvis jeg ikke er der, eller fjerner meg. Men vil det bety at jeg ikke forstår?

Kan det være slik at jeg ved å fjerne meg, skjermer meg selv fra min venns problemer, ved å ikke gjøre dem til mine? Er det ensbetydene med at jeg ikke forstår?

Kan en være glad i en venn, men likevel ikke være der?

Jeg mener en kan forstå, men likevel velge å ikke være der. En kan forstå en venns frustrasjon, følelser, angst med mer - til et gitt punkt

Hvis en skal gå inn på begrepet å forstå i dybden, vil det imidlertid stille seg annerledes. For da vil en være nødt til å ta med hva som er en sannhet for deg contra meg osv.

Det sier seg selv at da vil ingen mennesker være istand til å forstå helt den andre. Det vil ikke være mulig av den grunn at ingen har samme sannhet.

All sannhet bygger på hvilke erfaring og forståelse en har for å oppfatte...

En er vel ikke alltid i stand til å forstå seg selv.

Interessant å lese hvordan du tenker om ting. Jeg tenker ved å lese innleggene dine, at du er en "tenker". Skriver du?

Du er inne på noe ja. Det er vel mye det jeg etterlyser i denne sammenhengen, at livet vårt er fysisk. Mange tenker på meg, jada, det vet jeg. Men når jeg ikke har dem her fysisk, og jeg faktisk har behov for det, vel så har de kanskje "forstått" mitt behov, akkurat som jeg kan forstå alle politiske partier men bare velger å være medlem i det ene. Det handler vel om at jeg tenker at i det å forstå, så ligger det også å implementere. For hvis det er så utrolig viktig for en person med fysisk tilstedeværelse, og så opplever man at folk ikke kommer, vel da har de jo egentlig ikke forstått.

Man kan tenke seg en livstruende situasjon i verste konsekvens. Man vet at en person ligger i skogen og holder på å dø. Man forstå jo absolutt det. Men så går man ikke ut i skogen og forsøke å redde livet til vedkommende. Har man da forstått vedkommende? Ja, det har man jo. Man forstår jo at han er iferd med å dø. Man forstår behovene, men hvis man ikke møter opp der, og bare lar ham dø, vel har man dypest sett forstått ham da? Det hele handler vel om forskjell på liv og lære. Man kan også tenke seg det motsatte, at folk faktisk redder livet på vedkommende, men så går fra ham og aldri mer besøker ham, har de da forstått ham, kanskje han heller ville vært dø?

Vel, dette er jo veldig teoretisk og ikke egentlig fruktbart å diskutere. For det er alltid to parter i relasjoner. Og begge sider er like vanlige mennesker, uansett om den ene er sterkere enn den andre. Også den sterkere har egne behov å ta hensyn til.

Men vel, hva er forståelse? Det er vel egentlig det som er akkurat denne diskusjons tema. Selve begrepet forståelse. Hva betyr det egentlig å forstå? Men har det noen mening i å forstå dette? De aller fleste av oss forsøker jo etter beste evne å stille opp for våre medmennesker. Vi kan ofte føle at det er egoisme når vi ikke gjør det. Men tenker vi oss om så er det ofte vår egen svakhet som gjør at vi ikkke stiller opp for de som er svakere. Derfor er det ikke egentlig egoisme likevel, og vi klarer vel kanskje da å slappe mer av i våre relasjoner?

Vel, om jeg skriver? Hehe. Ja, iallefall her på DOL, og på mine private dagbøker og i mail har det blitt skrevet veldig mye de siste årene ja, og det har ikke akkurat avtatt.

Det er slik at det aller meste jeg skriver, det klarer jeg ikke å skrive uten at jeg vet at det er en mottaker i den andre enden. Jeg klarer sjeldent å skrive ting hvis jeg vet at det bare vil befinne seg i min dagbok. Da går jeg fort tom. Det hele skyldes at mitt problem ligger i vesentlig grad utenfor meg. Først når samfunnets lovverk og behandlingssystem for psykiatri har fått et likeverdig ikke-medikamentelt og ikke-tvangsbasert alternativt system på plass, kan jeg klare å falle til ro, og da starte bearbeidingen av det jeg har opplevd i norsk psykiatri. Vel, selvsagt tar jeg også nå skjeen i egenhånd og det jeg skriver her og nå har jo også en bearbeidingsgevinst, men det blir fint liten sammenlignet med den dagen samfunnet rundt meg har tatt innover seg at de faktisk ødelegger enkelte mennesker gjennom sin psykiatri, og implementerer denne innovertagelse av faktum i lovverk og behandlingssystem.

Men hva mener du egentlig med om jeg skriver? Jeg forstod det slik at du kanskje tenkte på noe spesielt skriveri?

[Gjest gulspurven]

Jeg prøver å forstå deg, men er ikke helt sikker på om jeg klarer det. Du sier at en person som forstår deg aldri vil forlate deg, selv om han/hun er en behandler. Jeg forstår at du synes det kan være vondt, men jeg tror at ved å avslutte behandlingen så lar behandleren deg leve ditt eget liv. Ingen har godt av å gå i terapi hos den samme behandleren hele livet og når vi får det bedre skal vi klare oss selv og overlate plassen til de som trenger den mer. Tenk på hvor mange pasienter en behandler har og tenk på om han/hun skulle fortsette å ha kontakt med alle sammen! Det er praktisk umulig og ikke heldig for noen parter tenker jeg.

Vi har alle sammen godt av å klare oss alene så mye som mulig og selv om det gjør vondt å slutte i behandling så er det til det beste for oss! :-)

Klare oss alene ja. selvsagt må jeg klare meg alene også under terapi. Det er ikke terapeuten som gjør jobben. Det er meg selv. Slik er det iallefall for meg. Jeg er ikke selv bundet til en terapeut selv om jeg har gått der i et år. Men selvsagt vil jeg bli frustrert hvis hun avslutter. Jeg forventer ikke av noen noe som helst. Jeg sier bare at _for meg_ så ville det vært best med en livsvarig relasjon, slik at jeg slipper å forklare situasjonen på nytt til et nytt menneske.

[Gjest gulspurven]

Man kan oppleve å møte personer som virkelig forstår en, og man kan vandre sammen på livsveien et stykke før det etter en stund ender. Dette er ikke noe man kan kontrollere dessverre. Man sitter igjen med sorgen, og det er ikke noe å gjøre med. Sånn er livet og det er opp til hver enkelt om man vil fortsette kontakten, eller ikke.

Helt riktig. Sånn er livet. Det er det vi må forholde oss til. Derfor er egentlig den diskusjonen om forståelse en teoretisk diskusjon om hvordan man ønsker at verden skal være, og det er derfor en ganske meningsløs diskusjon, iallefall dersom man har beina mer plantet i det virkelige fysiske livet enn i tankebygninger og teoretiske ønsketenkninger. Derfor var det jeg skrev om forståelse egentlig ganske meningsløst.

Verden er som den er. Det må vi forholde oss til. Iallefall på slik interpersonlige relasjoner, som ikke knyttes til noen samfunnsorganisasjoner.

Andre enkeltmenneskers adferd utvikles av helt andre faktorer enn teoretiske diskusjoner om hvordan man ønsker at adferden skal være.

Livet er som det er. Helt enig i det. Takk for det du skrev.

[Gjest gulspurven]

Alle relasjoner skal ikke vare evige. Jeg fikk en dyp forståelse hos min første psykiater. Aldr har noen sett meg slik. Jeg går nå hos en annen terapeut, og ontakten er selvsagt brutt med den første. Noe annet ville faktisk ødelagt mye av det som skjedde i terapien. Han er med meg på "skulderen". Jeg kan snakke til ham, høre stemmen hans, hva han ville sagt om det og det. Som han sa; "Du kan bruke meg til det du vil, du bestemmer." Han støtter meg, er min allierte og

varskuer meg når det er nødvendig, gav meg en arv jeg trengte som jeg bærer med meg.

Og jeg tror ikke han har glemt meg helt. Vi var to mennesker, med komplementære roller, som møttes i livet. Og det møtet betydde noe. Han var den typen terapeut. Jeg gav også han noe. Dog på et helt annet plan enn han gav meg, det skulle bare mangle.

Men alle relasjoner skal ikke være evige. I det kan det faktisk ligge en verdifull læring også. Jeg klarte meg uten ham.

Du skrev: "Han støtter meg, er min allierte og varskuer meg når det er nødvendig, gav meg en arv jeg trengte som jeg bærer med meg."

Det var fint skrevet. Tusen takk!

[bibben]

Selvfølgelig kan en person som forstår en også velge å avslutte kontakten. Det å ha forståelse for en annens behov er ikke ensbetydende med å velge å oppfylle dem.

You've got mail!

[Gjest Brikken]

Du er inne på noe ja. Det er vel mye det jeg etterlyser i denne sammenhengen, at livet vårt er fysisk. Mange tenker på meg, jada, det vet jeg. Men når jeg ikke har dem her fysisk, og jeg faktisk har behov for det, vel så har de kanskje "forstått" mitt behov, akkurat som jeg kan forstå alle politiske partier men bare velger å være medlem i det ene. Det handler vel om at jeg tenker at i det å forstå, så ligger det også å implementere. For hvis det er så utrolig viktig for en person med fysisk tilstedeværelse, og så opplever man at folk ikke kommer, vel da har de jo egentlig ikke forstått.

Man kan tenke seg en livstruende situasjon i verste konsekvens. Man vet at en person ligger i skogen og holder på å dø. Man forstå jo absolutt det. Men så går man ikke ut i skogen og forsøke å redde livet til vedkommende. Har man da forstått vedkommende? Ja, det har man jo. Man forstår jo at han er iferd med å dø. Man forstår behovene, men hvis man ikke møter opp der, og bare lar ham dø, vel har man dypest sett forstått ham da? Det hele handler vel om forskjell på liv og lære. Man kan også tenke seg det motsatte, at folk faktisk redder livet på vedkommende, men så går fra ham og aldri mer besøker ham, har de da forstått ham, kanskje han heller ville vært dø?

Vel, dette er jo veldig teoretisk og ikke egentlig fruktbart å diskutere. For det er alltid to parter i relasjoner. Og begge sider er like vanlige mennesker, uansett om den ene er sterkere enn den andre. Også den sterkere har egne behov å ta hensyn til.

Men vel, hva er forståelse? Det er vel egentlig det som er akkurat denne diskusjons tema. Selve begrepet forståelse. Hva betyr det egentlig å forstå? Men har det noen mening i å forstå dette? De aller fleste av oss forsøker jo etter beste evne å stille opp for våre medmennesker. Vi kan ofte føle at det er egoisme når vi ikke gjør det. Men tenker vi oss om så er det ofte vår egen svakhet som gjør at vi ikkke stiller opp for de som er svakere. Derfor er det ikke egentlig egoisme likevel, og vi klarer vel kanskje da å slappe mer av i våre relasjoner?

Vel, om jeg skriver? Hehe. Ja, iallefall her på DOL, og på mine private dagbøker og i mail har det blitt skrevet veldig mye de siste årene ja, og det har ikke akkurat avtatt.

Det er slik at det aller meste jeg skriver, det klarer jeg ikke å skrive uten at jeg vet at det er en mottaker i den andre enden. Jeg klarer sjeldent å skrive ting hvis jeg vet at det bare vil befinne seg i min dagbok. Da går jeg fort tom. Det hele skyldes at mitt problem ligger i vesentlig grad utenfor meg. Først når samfunnets lovverk og behandlingssystem for psykiatri har fått et likeverdig ikke-medikamentelt og ikke-tvangsbasert alternativt system på plass, kan jeg klare å falle til ro, og da starte bearbeidingen av det jeg har opplevd i norsk psykiatri. Vel, selvsagt tar jeg også nå skjeen i egenhånd og det jeg skriver her og nå har jo også en bearbeidingsgevinst, men det blir fint liten sammenlignet med den dagen samfunnet rundt meg har tatt innover seg at de faktisk ødelegger enkelte mennesker gjennom sin psykiatri, og implementerer denne innovertagelse av faktum i lovverk og behandlingssystem.

Men hva mener du egentlig med om jeg skriver? Jeg forstod det slik at du kanskje tenkte på noe spesielt skriveri?

Gulspurven

Hvorfor jeg lurer på om du skriver? Jeg liker måten du "tenker" på. Det gjør at jeg må tenke meg om, smake på ordene dine. Du skriver ikke som alle andre. Det ligger mye bak ordene dine.

Jeg tenker det hadde vært interessant med et "dypdykk".

Tenkte først å fremst på dikt.

Du bør ta vare på dagbøker, og andre skriverier. Kanskje det vil gi deg bakgrunn for en bok en dag?

Når det gjelder psykriatrien, vet jeg svært lite. Har slippet fra "kjemisk lobotomering".(på en måte). Går på vanedannende medikamenter, grunnet smerter- og det gjør vel noe med "nøtta" det og. Forsøkt tankefeltsterapi ol.

Liker du å skrive, og trenger en mottaker, kan kanskje www.dikt.no være noe for deg?

Fortsett å skriv!!!

[Gjest gulspurven]

Gulspurven

Hvorfor jeg lurer på om du skriver? Jeg liker måten du "tenker" på. Det gjør at jeg må tenke meg om, smake på ordene dine. Du skriver ikke som alle andre. Det ligger mye bak ordene dine.

Jeg tenker det hadde vært interessant med et "dypdykk".

Tenkte først å fremst på dikt.

Du bør ta vare på dagbøker, og andre skriverier. Kanskje det vil gi deg bakgrunn for en bok en dag?

Når det gjelder psykriatrien, vet jeg svært lite. Har slippet fra "kjemisk lobotomering".(på en måte). Går på vanedannende medikamenter, grunnet smerter- og det gjør vel noe med "nøtta" det og. Forsøkt tankefeltsterapi ol.

Liker du å skrive, og trenger en mottaker, kan kanskje www.dikt.no være noe for deg?

Fortsett å skriv!!!

Tusen, tusen takk for veldig gode ord, Brikken! De gjorde meg godt ja!!