Angst? Eller kronisk sykdom?

[Gjest angst(?)mann25]

Hei! Jeg er en 26 år gammel mann som i 7 måneder nå har gått og følt meg svimmel, lettere og tidvis kvalm, hatt litt hodepine, urolig mage, i det siste har jeg sett uklart på ett øye (det klør/svir bittelitt og varierer av styrke), av og til nummen i tær og/eller fingre og følt meg i generellt dårlig form. Føler meg rett og slett syk hele tiden. Er irritabel, blir lett sint/lei, ingen energi, lite tiltakslyst, søvnproblemer til tider, hukommelsessvikt og litt vekttap. Jeg har vært hos fastlegen min mange ganger i løpet av perioden, og har også vært undersøkt av nevrolog med påfølgende EEG og CT caput (hode/hjerne). Har også tatt flere blodtrykksmålinger samt EKG, og omfattende synsundersøkelse. Alle undersøkelser inkludert blodprøvene har vist normale funn,bortsett fra en leverprøve som var lettere forhøyet. Dette er i følge fastlegen noe som ikke legges vekt på, da avviket fra maksimalgrense var marginalt. Leger og helsepersonell finner rett og slett ingenting galt med meg fysisk. Allikevel går jeg konstant og bekymrer meg for at jeg er alvorlig syk. Jeg veksler mellom hjernesvulst, diabetes, leverkreft, hjertesykdom og lungesykdom. Med jevne mellomrom "skifter" jeg med andre ord sykdom. Jeg har også "syptomer" på de forskjellige sykdommene. Jeg vet innerst inne at det ikke er noe fysisk galt med meg, men allikevel klarer jeg ikke legge fra meg tanken. Med en gang jeg for eksempel leser i avisen om en kronisk sykdom og dens symptomer, så har jeg denne sykdommen. Svimmel/ørheten kommer som regel i anfall som føles som om jeg får panikk og ikke vet hva jeg skal gjøre. Noen dager er jeg livredd for å kjøre bil fordi jeg er redd for å plutselig miste bevisstheten og skade noen. Andre dager er jeg livredd for å spise sukkerholdige matvarer fordi jeg tror jeg har diabetes. Og noen dager spiser jeg ikke annet en frukt og grønnsaker samt tran fordi jeg har hørt at antioksidanter motvirker kreft. Jeg er redd for å prate i mobiltelefon fordi jeg nettopp fikk høre at man får hjernesvulst av det. Videre får jeg "noia" når jeg er steder der det blir en viss tetthet med ukjente folk, f.eks. på butikker,kjøpesentre o.l. Det har hendt at jeg har vært nødt til å løpe ut fra butikken og satt fra meg en full handlevogn. Har vært gjennom et samlivsbrudd, samt at jeg det siste 1,5 år har hatt en tøff periode med lite søvn, uregelmessige måltider samt mye uoverensstemmelser med min tidligere samboer (vi fikk et jentebarn som nå er 21 mnd.) Hun mishandlet meg både psykisk og til dels fysisk de 3 årene vi bodde sammen. Hun var i tillegg notorisk utro rett foran øynene på meg. Jeg føler at min "sykdom" holder på å ta livet av meg, og i det siste har selvmordstanker dukket opp helt uten forvarsel. Jeg har spurt meg selv om hvorfor disse tankene dukker opp, og svaret er at jeg rett og slett ikke orker å leve mer i usikkerheten om jeg har en kronisk sykdom. Jeg vet med meg selv at selv om tankene om selvmord er der, så klarer jeg ikke å sette dem ut i livet. Alle tegn som kroppen gir meg, f.eks. hvis hjertet hopper over et slag eller jeg har lett hodepine en dag, blir tolket som om jeg bare kan legge meg ned og dø. I det siste har jeg, som jeg nevnte, sett uklart på et øye, og dermed tror jeg at jeg nårsomhelst skal falle om av hjernesvulst (jeg leste om en i avisen som hadde en svulst på størrelse med en tennisball, uten noen andre symptomer enn at han plutselig besvimte og døde 2 mnd senere) Er jeg alene eller er det flere som opplever noe lignende? Jeg føler situasjonen som ekstremt uholdbar, og noen dager ønsker jeg at jeg aldri var født. Sinnet mitt sier meg at jeg har en fysisk sykdom som ingen klarer å diagnostere. Har kontaktet fastlegen for å få rekv. til psykologisk behandling, men føler at dette er nytteløst da "jeg er kronisk fysisk syk". Nå er jeg lei av å gå slik; hva skal jeg gjøre?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er sykdomsangst. Det kalles også hypokondri.

Søk behandling med kognitiv terapi.

Kjøp og les boken "Livet er et usikkert prosjekt" av Ingvard Wilhelmsen.

http://www.tidsskriftet.no/pls/lts/pa_lt.visSeksjon?vp_SEKS_ID=131920

[Gjest angstmann25]

Dette er sykdomsangst. Det kalles også hypokondri.

Søk behandling med kognitiv terapi.

Kjøp og les boken "Livet er et usikkert prosjekt" av Ingvard Wilhelmsen.

http://www.tidsskriftet.no/pls/lts/pa_lt.visSeksjon?vp_SEKS_ID=131920

Er jeg hypokonder? Finnes det spesialiserte behandlingsopplegg for sånt eller kan jeg prate med en "vanlig" psykiater? Håper på at det er lys i tunnellen for meg også...

[Svimern]

Er jeg hypokonder? Finnes det spesialiserte behandlingsopplegg for sånt eller kan jeg prate med en "vanlig" psykiater? Håper på at det er lys i tunnellen for meg også...

Hei !

På flere av punktene dine kjenner jeg meg igjen veldig godt ! Spesielt det å hoppe fra sykdom til sykdom. Jeg vet hvor tøft du har det, for i periodene du trur du er syk er du OVERBEVIST om at du er alvorlig syk. Når det roer seg kan man le av det hele og tenke "tenk at jeg trodde det !" for så neste dag å være helt ute å kjøre igjen.

Jeg har kjempet meg ut av det ved hjelp av fysisk trening, cipralex og kunnskap. Les om sykdommen. Jeg har ikke gått til behandling, men ved å sette deg inn i sykdommen og lese bl.a. boken NHD anbefaler er det en form for terapi.

Jeg lærte meg å argumentere ovenfor meg selv når jeg fikk "anfallene" og på den måten overbevise meg om at jeg tok feil. Tro meg, jeg hadde MS, lungekreft, svulst på hjernen, parkinson, ALS m.m.

Det er et helvette, men du blir frisk !

Lykke til !

[Gjest fra en venn]

Er jeg hypokonder? Finnes det spesialiserte behandlingsopplegg for sånt eller kan jeg prate med en "vanlig" psykiater? Håper på at det er lys i tunnellen for meg også...

Kjære deg!! Tror jeg vet akkurat hvordan du har det.Har det temmelig likt selv.Den ene "sykdommen" avløser den andre,og man er like overbevist hver gang det dukker opp noe nytt. Tenker ofte at bare jeg blir kvitt dette,da skal alt bli bra.Søk hjelp for dette,det hjelper å snakke med en psykolog som har peiling på sykdomsangst.Det hjelper iallefall meg litt,selv om det er en lang vei å gå ennå.Og ikke minst;tving deg til å gjøre ting du frykter,selv om du ikke vil.Jeg tvinger meg feks.til å gå turer selv om jeg helst vil sitte inne og dyrke sykdommen. Og prøv å motstå fristelsen til å gå til legen eller ringe sykehuset når du har blitt undersøkt og ekspertene har sagt at hjertet ditt er friskt o.l.Man vil gjerne gå om og om igjen,for legen har nok oversett noe!Dyrt blir det og.Og meg fortalt er det gode sjanser for å bli frisk fra dette!! Ønsker deg alt godt!!

[Gjest angstmann25]

Hei !

På flere av punktene dine kjenner jeg meg igjen veldig godt ! Spesielt det å hoppe fra sykdom til sykdom. Jeg vet hvor tøft du har det, for i periodene du trur du er syk er du OVERBEVIST om at du er alvorlig syk. Når det roer seg kan man le av det hele og tenke "tenk at jeg trodde det !" for så neste dag å være helt ute å kjøre igjen.

Jeg har kjempet meg ut av det ved hjelp av fysisk trening, cipralex og kunnskap. Les om sykdommen. Jeg har ikke gått til behandling, men ved å sette deg inn i sykdommen og lese bl.a. boken NHD anbefaler er det en form for terapi.

Jeg lærte meg å argumentere ovenfor meg selv når jeg fikk "anfallene" og på den måten overbevise meg om at jeg tok feil. Tro meg, jeg hadde MS, lungekreft, svulst på hjernen, parkinson, ALS m.m.

Det er et helvette, men du blir frisk !

Lykke til !

Hei! Takk for gode råd, føler meg på sett og vis bedre allerede, når jeg vet at det finnes personer som sitter i samme båt som meg. Jeg har søkt behandling nå fordi jeg har innsett at jeg ikke klarer å kjempe og overvinne sykdommen selv. Jeg må simpelthen ha et spark i ræva for å komme meg på rett spor... Noen av dere som har noe perspektiv på hvor lang tid det tar å bli frisk/bedre? Jeg er redd for medisiner, eller, mest for bivirkninger av medisiner, så jeg tror kanskje jeg kommer til å slite hvis jeg blir satt på tabletter... Tusen takk for svar dere som har svart! Setter pris på å høre at det finnes håp! =)

[Gjest fra en venn]

Hei! Takk for gode råd, føler meg på sett og vis bedre allerede, når jeg vet at det finnes personer som sitter i samme båt som meg. Jeg har søkt behandling nå fordi jeg har innsett at jeg ikke klarer å kjempe og overvinne sykdommen selv. Jeg må simpelthen ha et spark i ræva for å komme meg på rett spor... Noen av dere som har noe perspektiv på hvor lang tid det tar å bli frisk/bedre? Jeg er redd for medisiner, eller, mest for bivirkninger av medisiner, så jeg tror kanskje jeg kommer til å slite hvis jeg blir satt på tabletter... Tusen takk for svar dere som har svart! Setter pris på å høre at det finnes håp! =)

Litt vanskelig å vite hvor lang

tid dette kan ta.Avhenger sikkert av hva slags hjelp en får,bakgrunnshistorie etc. Jeg frykter og tabletter.Prøvde cipralex i et par måneder, men ble så opphengt i bivirkninger og mulige skadevirkninger. Har lest at svært mange har fått god hjelp av ssri.Hvis jeg blir "verre"enn jeg er nå,skal jeg vurdere det sterkt.Enn så lenge vil jeg klare det uten.Litt sta da,Men.Men.Er vel det at man er usikker på medisiner. Kanskje NHD har noen tips? Bra at du har kommet deg ut av et destruktivt forhold,det er en god start på et bedre liv. Å leve under slike forhold opprettholder angst. Kropp og sinn sier i fra at man lever feil,tror jeg.Dette skal du klare,og jeg også!!

[Svimern]

Hei! Takk for gode råd, føler meg på sett og vis bedre allerede, når jeg vet at det finnes personer som sitter i samme båt som meg. Jeg har søkt behandling nå fordi jeg har innsett at jeg ikke klarer å kjempe og overvinne sykdommen selv. Jeg må simpelthen ha et spark i ræva for å komme meg på rett spor... Noen av dere som har noe perspektiv på hvor lang tid det tar å bli frisk/bedre? Jeg er redd for medisiner, eller, mest for bivirkninger av medisiner, så jeg tror kanskje jeg kommer til å slite hvis jeg blir satt på tabletter... Tusen takk for svar dere som har svart! Setter pris på å høre at det finnes håp! =)

Mitt første råd er at du ikke tenker på tiden det tar å bli frisk. Du kommer til å bli frisk, men det kommer ikke på dagen, mere som en jevn overgang..

Selv var jeg livredd medisiner og prøvde alt mulig naturlige greier til å begynne med. Det endte med en dyp depresjon til slutt. Jeg går nå på cipralex og har ikke bivirkninger, bare virkning ! Noe som gjelder de fleste. Jeg vet imidlertid ikke om medisin er behov i ditt tilfelle ?

Som en annen sa her er det viktig at du nå "tyner" deg selv litt med å gjøre ting du er redd for, utsette deg for situasjoner du synes er ubehagelig m.m. Samtidig skal du også lære deg å slappe av og gjøre noe du har lyst til som får deg til å slappe av.

[Gjest seponerer cipralex--tøfft]

Du er ikke alene, har strevd i med dette i mange år. Min diagsose er GAD som somatisering.

Når sentralnervesystemet er såpass oppskudd som det er på deg og også er på meg, at vi er så vare på symptomer fra kroppen,at bivirkninene er harde å holde ut. Dette gjelder både oppstart og nedtrapping. Så ikke begynn på for potent ssri. Nhd har fortalt meg at cipramil er den "svakeste". Men det er individuelt. Ssri er og i utgangspunktet en depresjonsmedisin. Og den girer deg på en underlig måte opp (sikkert riktig for en med depresjon, men ikke for en med GAD), samtidig som en mister mye følelser. Ingen fasit på hvordan det vil virke. Men jeg vet hvor uholdbart det er å gå slik du gjør nå,og en prøver jo hva som helt for å bli frisk. En regel jeg tror du skal følge er at om du blir som "forgiftet" de første ukene på et medikament, så slutt. Ville og prøvd aurorix før jeg prøvde noe annet. Men har mindre bivirkninger. Og så kunne du prøvd de gamle trisykliske. De gir nemlig ikke abstineser ved seponering.

Kjenner en dame som hadde det som du, og hun ble helt frisk av sinequan.