h

[Gjest sm29]

jeg har en sønn på syv år å jeg er så redd for at han skal få problemer med at jeg er syk..

føler jeg klarer å skjule det ganske godt for han,men nå begynner det å bli litt vannskelig.....

har ikke vært ute av døren på et par uker nå.

burde jeg kontakte noen ?eventuelt hvem?

[Gjest bry]

Man kan ikke lure/skjule ting for barn,de er sensitive skapninger,får med seg det meste,og senser det når man er fysisk eller psykisk syk.

Du kan jo ta kontakt med barnevernet eller helsestasjonen,der kan du få veiledning...=)

[mental1365380830]

Hei!

Jeg har også barn og skjønner godt hva du tenker... Da jeg var veldig dårlig, så var sønnen min noen år yngre enn din er nå, så han skjønte ikke så mye av hva som skjedde.

Jeg tok selv kontakt med barnevernet og med helsestasjonen.

Vet du hva? Det var ikke så skummelt. Barnevernet hadde jo en "utredningsfase", men det var ikke så ille. Jeg var på kontoret der, og en gang var de hjemme hos meg.

Jeg hadde store fordommer mot barnevernet, trodde det var verre enn det var.

Etter en stund fikk jeg avlastning en dag i uka. Da var han sammen med en annen familie, som jeg ble veldig godt kjent med. De var glade i ham, han likte seg der.

Det var jo ikke det at HAN var så slitsom og at jeg trengte fri fra ham. Jeg hadde så dårlig samvittighet i begynnelsen. Men, det gikk over,jeg ble bedre og nå er han hjemme med meg hele tiden og det går fint.

Barnevernet tvang meg aldri til noenting, men de hadde noen frivilllige hjelpetiltak, og det var godt å bruke dem en periode.

Jeg tror det er veldig lurt om du tar kontakt.

Hvis du synes det er vanskelig å gå ut, så si det.. Så kan det hende de kan komme hjem til deg!

[Gjest sm29]

Hei!

Jeg har også barn og skjønner godt hva du tenker... Da jeg var veldig dårlig, så var sønnen min noen år yngre enn din er nå, så han skjønte ikke så mye av hva som skjedde.

Jeg tok selv kontakt med barnevernet og med helsestasjonen.

Vet du hva? Det var ikke så skummelt. Barnevernet hadde jo en "utredningsfase", men det var ikke så ille. Jeg var på kontoret der, og en gang var de hjemme hos meg.

Jeg hadde store fordommer mot barnevernet, trodde det var verre enn det var.

Etter en stund fikk jeg avlastning en dag i uka. Da var han sammen med en annen familie, som jeg ble veldig godt kjent med. De var glade i ham, han likte seg der.

Det var jo ikke det at HAN var så slitsom og at jeg trengte fri fra ham. Jeg hadde så dårlig samvittighet i begynnelsen. Men, det gikk over,jeg ble bedre og nå er han hjemme med meg hele tiden og det går fint.

Barnevernet tvang meg aldri til noenting, men de hadde noen frivilllige hjelpetiltak, og det var godt å bruke dem en periode.

Jeg tror det er veldig lurt om du tar kontakt.

Hvis du synes det er vanskelig å gå ut, så si det.. Så kan det hende de kan komme hjem til deg!

tusen takk for svaret:)

jeg kjenner meg igjen i det med den dårlige samvittigheten...

høres ikke sa ille ut med barnevernet som jeg hadde trodd.

det er nok lurt å kontakte de.

synes bare det er helt forferdelig at jeg må be om hjelp.

må liksom begynne å ta singnalene nå,merker han er mere klengete og hissig.

tisser på seg om natten også.

ønsker jo bare at han skal ha det bra,det er det jeg lever for...

[mental1365380830]

tusen takk for svaret:)

jeg kjenner meg igjen i det med den dårlige samvittigheten...

høres ikke sa ille ut med barnevernet som jeg hadde trodd.

det er nok lurt å kontakte de.

synes bare det er helt forferdelig at jeg må be om hjelp.

må liksom begynne å ta singnalene nå,merker han er mere klengete og hissig.

tisser på seg om natten også.

ønsker jo bare at han skal ha det bra,det er det jeg lever for...

Hei igjen:-)

Det er bare å gjøre det så fort som mulig.

Det er selvsagt mye lettere å se tilbake på det nå, for det er jo ikke noe godt i det slike ting skjer, og man liksom "innrømmer" at man ikke helt har kontroll.

Men, en av damene på barnevernskontoret sa til meg at det var å jobbe for å få kontrollen tilbake vi begynte på..

...og det gikk bra. Du vet, i media etc er det så mange historier om de tilfellene hvor ting går galt, men det er jo veldig sjelden barnevernet gjør _for mye_ ! Som regel tar det ganske lang tid før de "blander seg inn".

Så, gjør deg selv en tjeneste og bli ferdig med den første samtalen. Da blir det sikkert litt lettere, tror jeg.

Håper du har noen å snakke med om deg selv også. Det er ikke noe godt å ha det vondt (innlysende nok!!)

Ønsker deg lykke til!!

Klem