Har ingen venner. Hva kan dette være?

[Gjest profile]

Hei,

I en alder av 27 så har jeg ikke noen personer som jeg kan si er venner, og det er ikke for at jeg har mistet dem jeg hadde, men jeg har vel egentlig aldri hatt venner. Altid vært alene selv om jeg har gått med andre på skole eller andre steder, men jeg har ikke fått noe privat forhold til dem. Jeg synes at mennesker egentlig er ganske skumle, og når jeg er sammen med mange, så blir jeg ganske engstelig, ikke for noe konkret men generellt mer engstelig. Jeg synes det er ensomt og ikke minst trist å ikke ha noen som venner, det virker som om det er veldig viktig for de fleste mensker, når jeg tenker på hvor mye tid de tilbringer sammen med andre. Jeg prater nesten ikke med noen, annet enn det helt nødvendigste. Har også store problemer med å påkalle noens oppmerkesomhet ved å bruke navnet deres. På en måte skjønner jeg ikke hvorfor jeg oppfatter mennsker som så farlige...

Noen som kjenner seg igjen? Hva skyldes dette, og hva slags behandling er å foretrekke? Det har vært slik hele livet mitt, og har åpenbart gått glipp av å lære mye om sosial kommunikasjon. Vil jeg noen gang kunne ha et "normalt" og uanstrengt forhold til andre mennesker (hva nå enn det er). Nå har jeg gått på folkehøyskole nesten ett år, og fortsatt ikke blitt noe stort bedre kjennt med noen. Skjønner ikke hva jeg skal gjøre eller hvor jeg skal begynne.

Jeg går til samtale hos psykiater hver tredje eller fjerde uke, men jeg synes ikke det hjelper på at jeg blir mindre engstelig for andre mennesker.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Psykiateren din må da være den som best kan svare på dette spørsmålet.

Ut fra innlegget ditt er det vanskelig å vite noe om deg, bortsett fra at du ikke har venner.

På helt generelt grunnlag tenker jeg på Asperger eller schizod personlighetsforstyrrelse.

[Gjest logonila]

ja! Jeg kjenner meg igjen. Jeg hadde ei bestevenninne i veien der jeg vokste opp. Vi var sammen hver dag, intil en dag på ungdomskolen, da hun vendte meg ryggen. Etter det har jeg faktisk ikke hatt ordentlig gode venner.

Jeg har gått for meg selv, eller hengt sammen med andre som heller ikke finner noen.

Den senere tiden har jeg vært igjennom en depresjon, som jeg ikke føler jeg er helt igjennom enda. Jeg føler at jeg ikke kommer noen vei alene.

Famile og kjæreste støtter meg, men det med at jeg ikke klarer å få meg venner sliter på meg. Det å vite at _ingen_ _velger_ å være sammen med meg.

Jeg føler meg rar og annerledes. Jeg har også ofte fått bekreftelse på dette, men da i positiv betydning. Likevel har jeg lett for å ta det negativt til meg, siden ingen som sagt velger å bli min venn. Det er vondt.

Jeg er nervøs i nye situasjoner (skole/jobb) men jeg forsøker og være hyggelig mot folk i begynnelsen. Men etterhvert blir jeg sliten, jeg føler at jeg trenger meg på.

Jeg ser at de andre sklir naturlig inn og danner "gjenger". De andre finner hverandre, mens jeg blir stående utenfor.

Etterhvert begynner jeg å trekke meg unna. Så går jeg der da, mutters alene.

Jeg trives i eget selskap, og det er viktig for meg å ha alenetid. Men jeg savner det å ha noen få gode venner å kunne snakke med, eller være sammen med av og til. Noen jeg kan ha god kjemi med, å være meg selv sammen med.

Unnskyld at jeg ble så selvopptatt her Profile, men du du tok opp et viktig tema her, og da du spurte om andre opplevde det samme, da måtte jeg bare sette i gang og skrive som en foss.

[Gjest logonila]

jeg har også tenkt på årsaken oppigjennom årene. Jeg mener at savnet etter venner er en viktig årsak til at jeg ble deprimert. Det er ikke godt å føle seg utenfor, for så å gå rudt å gruble over hva som feiler en.Jeg har luftet fortvilelsen min blandt mine nærmeste. Jeg tror ikke de ser problemet. De sier at jeg har et pent utseende, og at jeg er hyggelig og blid jente.Har du forsøkt å spørre dine nærmeste Profile? Hvordan opplever de deg?

[Gjest mamma 24-7]

Enig med NHD når han nevner asperger syndrom (den andre diagnosen han foreslår vet jeg ikke så mye om, så bør ikke uttale meg om den)

Ville søkt på nett og sett hva jeg fikk opp om asperger.

[Gjest logonila]

Enig med NHD når han nevner asperger syndrom (den andre diagnosen han foreslår vet jeg ikke så mye om, så bør ikke uttale meg om den)

Ville søkt på nett og sett hva jeg fikk opp om asperger.

jeg trodde folk med asberger ikke ønsket kontakt med andre?

[Gjest logonila]

http://users.kymp.net/p204188a/svenska/test.htm

Så NHD nevnte asberger. Her er en test. Jeg fikk 104

[Gjest logonila]

Psykiateren din må da være den som best kan svare på dette spørsmålet.

Ut fra innlegget ditt er det vanskelig å vite noe om deg, bortsett fra at du ikke har venner.

På helt generelt grunnlag tenker jeg på Asperger eller schizod personlighetsforstyrrelse.

kan det være sosial fobi?

[Gjest mamma 24-7]

jeg trodde folk med asberger ikke ønsket kontakt med andre?

Mange tror det, men det er ikke sanheten for alle som har asperger.

[Gjest profile]

jeg har også tenkt på årsaken oppigjennom årene. Jeg mener at savnet etter venner er en viktig årsak til at jeg ble deprimert. Det er ikke godt å føle seg utenfor, for så å gå rudt å gruble over hva som feiler en.Jeg har luftet fortvilelsen min blandt mine nærmeste. Jeg tror ikke de ser problemet. De sier at jeg har et pent utseende, og at jeg er hyggelig og blid jente.Har du forsøkt å spørre dine nærmeste Profile? Hvordan opplever de deg?

De av dem som jeg tror legger merke til det, (jeg har flere i familien som det virker som er ganske like meg på disse punktene) ser meg nok som en ganske ensom sjenert eller inadvent person. Tror ihvertfall ikke min mor ser på meg som en voksen, men det er kansje vanlig for mødre å ikke gjøre...

[Gjest profile]

ja! Jeg kjenner meg igjen. Jeg hadde ei bestevenninne i veien der jeg vokste opp. Vi var sammen hver dag, intil en dag på ungdomskolen, da hun vendte meg ryggen. Etter det har jeg faktisk ikke hatt ordentlig gode venner.

Jeg har gått for meg selv, eller hengt sammen med andre som heller ikke finner noen.

Den senere tiden har jeg vært igjennom en depresjon, som jeg ikke føler jeg er helt igjennom enda. Jeg føler at jeg ikke kommer noen vei alene.

Famile og kjæreste støtter meg, men det med at jeg ikke klarer å få meg venner sliter på meg. Det å vite at _ingen_ _velger_ å være sammen med meg.

Jeg føler meg rar og annerledes. Jeg har også ofte fått bekreftelse på dette, men da i positiv betydning. Likevel har jeg lett for å ta det negativt til meg, siden ingen som sagt velger å bli min venn. Det er vondt.

Jeg er nervøs i nye situasjoner (skole/jobb) men jeg forsøker og være hyggelig mot folk i begynnelsen. Men etterhvert blir jeg sliten, jeg føler at jeg trenger meg på.

Jeg ser at de andre sklir naturlig inn og danner "gjenger". De andre finner hverandre, mens jeg blir stående utenfor.

Etterhvert begynner jeg å trekke meg unna. Så går jeg der da, mutters alene.

Jeg trives i eget selskap, og det er viktig for meg å ha alenetid. Men jeg savner det å ha noen få gode venner å kunne snakke med, eller være sammen med av og til. Noen jeg kan ha god kjemi med, å være meg selv sammen med.

Unnskyld at jeg ble så selvopptatt her Profile, men du du tok opp et viktig tema her, og da du spurte om andre opplevde det samme, da måtte jeg bare sette i gang og skrive som en foss.

Jeg har det også slik at i starten i en ny gruppe så klarer jeg å få litt kontakt, eller det er andre som tar kontakt med meg, men jeg klarer ikke å opprettholde det og så etterhvert blir det som du skriver at andre danner grupper uten meg.

Du fant deg kjæreste da, det er jo positivt:)

[Gjest profile]

Psykiateren din må da være den som best kan svare på dette spørsmålet.

Ut fra innlegget ditt er det vanskelig å vite noe om deg, bortsett fra at du ikke har venner.

På helt generelt grunnlag tenker jeg på Asperger eller schizod personlighetsforstyrrelse.

Jeg får spørre behandler om det.

Håper ikke det er Asperger for det finnes det vel ikke noe behandling mot?

Jeg spurte en psykolog en gang om han trodde jeg kunne lide av det, men han hadde knapt hørt om Asperger syndrom....

[Gjest profile]

http://users.kymp.net/p204188a/svenska/test.htm

Så NHD nevnte asberger. Her er en test. Jeg fikk 104

Jeg fikk 114...

[tonie]

http://users.kymp.net/p204188a/svenska/test.htm

Så NHD nevnte asberger. Her er en test. Jeg fikk 104

Oi, og jøss i all verden. Jeg fikk 117. Jeg er ikke utpreget sosial, jobber best og trives godt alene, men jeg trodde ikke jeg skulle score _så_ høyt!

Jaja. Jeg er visst særere enn jeg trodde:-)

[MsSophie]

Oi, og jøss i all verden. Jeg fikk 117. Jeg er ikke utpreget sosial, jobber best og trives godt alene, men jeg trodde ikke jeg skulle score _så_ høyt!

Jaja. Jeg er visst særere enn jeg trodde:-)

Og sønnen min, som_har_dignosen AS, fikk ikke mer enn 100.

[tonie]

Og sønnen min, som_har_dignosen AS, fikk ikke mer enn 100.

Hm. Men så lenge man trives, fungerer og ellers har det bra får man vel si seg fornøyd, AS eller ei:-)

Mener jeg har lest litt om sønnen din her før. Han klarer seg ganske bra, gjør han ikke?

[MsSophie]

Hm. Men så lenge man trives, fungerer og ellers har det bra får man vel si seg fornøyd, AS eller ei:-)

Mener jeg har lest litt om sønnen din her før. Han klarer seg ganske bra, gjør han ikke?

Han klarer seg veldig bra:-)

[Gjest ooooops]

Jeg fikk 114...

Fikk 126. Det er mye?

[Gjest mulig asperger i familien]

ja! Jeg kjenner meg igjen. Jeg hadde ei bestevenninne i veien der jeg vokste opp. Vi var sammen hver dag, intil en dag på ungdomskolen, da hun vendte meg ryggen. Etter det har jeg faktisk ikke hatt ordentlig gode venner.

Jeg har gått for meg selv, eller hengt sammen med andre som heller ikke finner noen.

Den senere tiden har jeg vært igjennom en depresjon, som jeg ikke føler jeg er helt igjennom enda. Jeg føler at jeg ikke kommer noen vei alene.

Famile og kjæreste støtter meg, men det med at jeg ikke klarer å få meg venner sliter på meg. Det å vite at _ingen_ _velger_ å være sammen med meg.

Jeg føler meg rar og annerledes. Jeg har også ofte fått bekreftelse på dette, men da i positiv betydning. Likevel har jeg lett for å ta det negativt til meg, siden ingen som sagt velger å bli min venn. Det er vondt.

Jeg er nervøs i nye situasjoner (skole/jobb) men jeg forsøker og være hyggelig mot folk i begynnelsen. Men etterhvert blir jeg sliten, jeg føler at jeg trenger meg på.

Jeg ser at de andre sklir naturlig inn og danner "gjenger". De andre finner hverandre, mens jeg blir stående utenfor.

Etterhvert begynner jeg å trekke meg unna. Så går jeg der da, mutters alene.

Jeg trives i eget selskap, og det er viktig for meg å ha alenetid. Men jeg savner det å ha noen få gode venner å kunne snakke med, eller være sammen med av og til. Noen jeg kan ha god kjemi med, å være meg selv sammen med.

Unnskyld at jeg ble så selvopptatt her Profile, men du du tok opp et viktig tema her, og da du spurte om andre opplevde det samme, da måtte jeg bare sette i gang og skrive som en foss.

Mendu klarte å få deg kjæreste? Var det han/hun som tok initiativet da eller?

Har en voksen sønn som jeg mistenker kan ha aperger. Redd for at han skal forbli ensom.

Og så kommer tanker om at en har gjort ting 'feil'. Føler du at det er dine foreldres 'skyld' på noen måte?

[Gjest mulig asperger i familien]

Han klarer seg veldig bra:-)

Hvor gammel var din sønn når han fikk diagnosen da? Og skjønte du det før han fikk den? Har nemlig mistanke til min egen sønn. Men er redd for å foreslå noe som ikke stemmer, hvis han er 'normal', hvis du skjønner. Ikke lett det der!

Valgte han å gå til lege/psykolog selv, eller tvang det seg fram?