det snører seg..

[Gjest jaddablabla]

det begynte natt til mandag.vet ikke helt hva jeg drømte, men våknet veldig urolig. noe var galt, men vet ikke hva. så begynte det å verke i brystet. hjertet gjør hopp innimellom. i dag var jeg i byen og traff en venninne. var svimmel, skjelven, men klarte å beherske meg greit.på vei hjem var det som om jeg holdt på å miste balansen.som en tråd dro meg ned fra nakken.men klarte å holde meg oppe.konsentrerte om pusten.sa til meg selv at dette skal gå bra.kom meg hjem. men brystet verker og jeg er trøtt. gråter litt. alt dette for hva? flaut..tør jeg si det til psykologen? gruer meg til neste time..vet jeg går dit frivillig-det var mitt initiativ.men nå,vet ikke jeg,det er så vanskelig. hva er det som skjer med meg?

[Gjest skal]

Kjære deg!

Ja du går frivillig til psykologen, men du går der jo fordi du trenger hjelp! DET er sannsynligvis ikke frivillig.

De reaksjonene du beskriver er ganske vanlige tror jeg. Har også hatt det sånn og fortsatt innimellom. Håper du forteller det til psykologen, det vil gjøre det lettere for dere begge!

Sliter med å fortelle masse i terapien, men det jeg alltid forteller (nesten) - uansett hvor fælt det er (igjen nesten..) er reaksjonene som kommer. Har aldri angret på det, selvom man kjenner seg liten og dum.

Tror det har gjort at terapien har kunnet foregå på mine premisser i mye større grad enn om jeg ikke hadde fortalt.

Lykke til, forhåpntligvis har du begynnt på veien til et bedre liv! :-)

hilsen

[Gjest jaddablabla]

Kjære deg!

Ja du går frivillig til psykologen, men du går der jo fordi du trenger hjelp! DET er sannsynligvis ikke frivillig.

De reaksjonene du beskriver er ganske vanlige tror jeg. Har også hatt det sånn og fortsatt innimellom. Håper du forteller det til psykologen, det vil gjøre det lettere for dere begge!

Sliter med å fortelle masse i terapien, men det jeg alltid forteller (nesten) - uansett hvor fælt det er (igjen nesten..) er reaksjonene som kommer. Har aldri angret på det, selvom man kjenner seg liten og dum.

Tror det har gjort at terapien har kunnet foregå på mine premisser i mye større grad enn om jeg ikke hadde fortalt.

Lykke til, forhåpntligvis har du begynnt på veien til et bedre liv! :-)

hilsen

takk for svar du..

tror ikke jeg visste hvor vanskelig det kom til å bli. har mange flere sperrer enn jeg trodde!prøver å være så åpen og ærlig jeg klarer,men kroppen protesterer. jeg har setningene klar i hodet,men får dem ikke ut:(så ligger bare der og har masse tanker som kverner i hodet og som ikke kommer ut.så blir de bare større og flere og da klarer jeg i hvertfall ikke si noe..

skal prøve å fortelle henne om dette. det er sikkert lurt ja.har tenkt mye på det, men hvis det blir "bra" igjen til timen, så tenker jeg bare at nå er det jo over og at det ikke er vits i å fortelle..

uffda,dette var mye klaging fra meg:(ikke meningen det. igjen,takk for at du svarte.det er godt å merke at det er andre her inne som skjønner og bryr seg om en..