Bryllup og sosial angst

[Gjest Vil-ikke-klarer-ikke]

Jeg er bedt i bryllup til en venninne i en annen by, og det er jo hyggelig i utgangspunktet.

Men ikke for meg. Blir dårlig bare ved tanken på det.

Jeg takler ikke store og formelle selskaper med masse mennesker som kjenner hverandre, jeg har en form for sosial angst som lammer meg og kjører meg rett i gulvet i slike sammenhenger. - Jeg klarer det bare ikke.

I dette bryllupet kjenner jeg ingen, bortsett fra bruden, og jeg har heller ingen mann eller kjæreste som jeg kan ta med meg. Mutters alene, med andre ord.

Å be legen om piller eller drikke meg til mot er helt uaktuelt.

Er det lov å melde avbud til et bryllup, uten å ha en god grunn? Hva sier man? Hjelp, jeg føler meg så mislykket...

[Gjest snakk med henne]

Er det en nær venninne, snakker du med henne, og sier at du ikke klarer det. Er det en fjernere venn, sier du at du ikke kan denne dagen.

[Gjest mbo]

Hei.

Kjenner du bruden godt nok ville jeg forsøkt og forklare

det som det er,

er hun en god venninne vil hun forstå.

[Gjest tikkanen]

hei. har nøyaktig samme problem. du har jo en god grunn, men om du vil fortelle sannheten eller finne på noe er opp til deg.

har du vurdert å ta med en venn? en du kan støtte deg på hvis det blir for mye.

som sagt så vet jeg godt hva du mener og hvis du føler deg veldig ukomfortabel med noe så ikke gå.

hvis du trenger hjelp med å finne på en unnskyldning så si ifra, jeg har mange på lager

[Gjest Vil-ikke-klarer-ikke]

hei. har nøyaktig samme problem. du har jo en god grunn, men om du vil fortelle sannheten eller finne på noe er opp til deg.

har du vurdert å ta med en venn? en du kan støtte deg på hvis det blir for mye.

som sagt så vet jeg godt hva du mener og hvis du føler deg veldig ukomfortabel med noe så ikke gå.

hvis du trenger hjelp med å finne på en unnskyldning så si ifra, jeg har mange på lager

Det er ikke unnskyldninger og formen på disse som er det egentlige problemet, men faktisk at jeg ikke klarer å kommunisere at jeg har en form for angst.

Den "normale" verden omkring oss tar det for gitt at alle elsker sosiale sammenkomster. Faktum er at jeg ikke takler dem.

Min venninne har forandret seg som person siden hun traff sin mann, og jeg kan ikke lenger snakke intimt med henne. Hun er helt fjern i sin forelskelse, og det må jeg jo bare akseptere.

Jeg føler med andre ord at jeg ikke kan fortelle henne hvorfor jeg har et problem. Hun er helt immun for andre sine "negative innspill", det er det som gjør det hele så vanskelig.

Normalt, så gir jo denne "svevende" tilværelsenen (forelskelsen) seg etter noen måneder og man kommer ned på bakkenivå igjen, men her har jeg faktisk mistet en venn og vet ikke helt hva jeg skal gjøre.

Eneste jeg vet er at jeg kan ikke møte i det bryllupet... Jeg er så redd!

[Gjest tikkanen]

Det er ikke unnskyldninger og formen på disse som er det egentlige problemet, men faktisk at jeg ikke klarer å kommunisere at jeg har en form for angst.

Den "normale" verden omkring oss tar det for gitt at alle elsker sosiale sammenkomster. Faktum er at jeg ikke takler dem.

Min venninne har forandret seg som person siden hun traff sin mann, og jeg kan ikke lenger snakke intimt med henne. Hun er helt fjern i sin forelskelse, og det må jeg jo bare akseptere.

Jeg føler med andre ord at jeg ikke kan fortelle henne hvorfor jeg har et problem. Hun er helt immun for andre sine "negative innspill", det er det som gjør det hele så vanskelig.

Normalt, så gir jo denne "svevende" tilværelsenen (forelskelsen) seg etter noen måneder og man kommer ned på bakkenivå igjen, men her har jeg faktisk mistet en venn og vet ikke helt hva jeg skal gjøre.

Eneste jeg vet er at jeg kan ikke møte i det bryllupet... Jeg er så redd!

det blir lett sånn at "de andre" tror sosiale sammenhenger er noe alle trives i, spesielt selskaper o.l.

jeg har fortalt mine nærmeste venner hvordan jeg har det likevel fortsetter de å mase om de situasjonene jeg sa jeg hadde angst for, tror ikke de forstår og det kan jeg ikke kreve de skal eller?

det jeg mener er at det spørs hvor mye en person som ikke sliter med dette klarer å forstå, jeg tror ikke en person som ikke har hatt angst klarer å fatte hva det dreier seg om. men det er bare min mening.

derfor bruker jeg heller andre unskyldninger for å lage så lite problemer som mulig, kanskje ikke så lurt men men.

leit du føler du har mistet en venn, det kan være dere finner den kontakten igjen når det får roet seg.

fortalt dette til noen? får du noe hjelp med angsten din? håper ikke du sliter med dette helt alene.