bearbeide minner fra innleggelser?

[Gjest nienna]

Er det vanlig å få ”flashbacks” fra innleggelser?

Jeg har en historie med lange innleggelser på psyk bak meg og får oftere og oftere bilder og mareritt fra disse innleggelsene og spesielt fra de periodene med tvangsbruk. Jeg opplever også i mye større grad at jeg begynner å huske perioder fra innleggelsene som har vært glemt. Samtidig som jeg husker mer begynner jeg også å skamme meg over mye jeg har gjort i de dårlige periodene. Folk rundt meg sier at jeg ikke trenger å tenke på det men jeg tenker like mye på det uansett hva andre sier.

Er dette en vanlig reaksjon? Bør det bearbeides eller vil det mest sannsynlig brenne ut av seg selv?

Hilsen

[rose23]

Jeg har det på samme måten, og har heldigvis en forståelsesfull psykolog jeg kan prate om disse opplevelsene. Å bli fratatt all intigritet er svært ydmykendes og skremmende. Mange i helsevesenet vil nok ikke innrømme at de "skader" folk med å bruke tvang, men det finnest også mange som er imot tvangsbruk. Psykiatrien i Norge utfører daglig brudd på menneskerettighetskonvensjonen. Kanskje en psykolog kan hjelpe deg.

[Gjest personen]

Jeg har det på samme måten, og har heldigvis en forståelsesfull psykolog jeg kan prate om disse opplevelsene. Å bli fratatt all intigritet er svært ydmykendes og skremmende. Mange i helsevesenet vil nok ikke innrømme at de "skader" folk med å bruke tvang, men det finnest også mange som er imot tvangsbruk. Psykiatrien i Norge utfører daglig brudd på menneskerettighetskonvensjonen. Kanskje en psykolog kan hjelpe deg.

Jeg har også opplevd lignende. Snaut seks år etter utskrivning begynte jeg å gå til en psykolog for å prate om den tvangsbruken jeg hadde blitt utsatt for. Det har jeg gjort i over et år nå. Jeg har ikke sterke flashbacks. Men jeg er sint på det som skjedde. Og også på ting som jeg selv gjorde, som jeg ikke ville gjort uten tvangsbruken mot meg. Før drømte jeg endel om ting i relasjon til det som skjedde under tvangsinnleggelsene. Men for meg har det gitt seg mest utslag i undertrykket sinne, og også anger ja over ting man gjorde for å protestere. Selv om man også ser at man ikke hadde noen valg. Det de gjorde mot meg var helt galt, slik som rose23 skriver, brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Men de gjør det jo i god hensikt, så da er det nok ikke så lett å se feilene ved det de gjør. På samme måte som det for oss som protesterer mot tvangsbruken ikke er lett der og da og se hva protesten kan lede til både for de ansatte, medpasienter og en selv. Mye vil nok kunne brenne ut av de opplevelse man har hatt. Men mye vil man nok også måtte prate om for å få dem helt ut. Men det er som med alt annet, vi reagerer individuelt på ting som gjøres med oss. Ønsker deg alt mulig lykke til videre. Takk for at du skrev denne tråden.

[Gjest personen]

Jeg har også opplevd lignende. Snaut seks år etter utskrivning begynte jeg å gå til en psykolog for å prate om den tvangsbruken jeg hadde blitt utsatt for. Det har jeg gjort i over et år nå. Jeg har ikke sterke flashbacks. Men jeg er sint på det som skjedde. Og også på ting som jeg selv gjorde, som jeg ikke ville gjort uten tvangsbruken mot meg. Før drømte jeg endel om ting i relasjon til det som skjedde under tvangsinnleggelsene. Men for meg har det gitt seg mest utslag i undertrykket sinne, og også anger ja over ting man gjorde for å protestere. Selv om man også ser at man ikke hadde noen valg. Det de gjorde mot meg var helt galt, slik som rose23 skriver, brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Men de gjør det jo i god hensikt, så da er det nok ikke så lett å se feilene ved det de gjør. På samme måte som det for oss som protesterer mot tvangsbruken ikke er lett der og da og se hva protesten kan lede til både for de ansatte, medpasienter og en selv. Mye vil nok kunne brenne ut av de opplevelse man har hatt. Men mye vil man nok også måtte prate om for å få dem helt ut. Men det er som med alt annet, vi reagerer individuelt på ting som gjøres med oss. Ønsker deg alt mulig lykke til videre. Takk for at du skrev denne tråden.

Joda, jeg får sånne minner, og det er riktig å kalle det minne for min del, og ikke flashbacks, for min del. Spesielt oppstår de ved samme datoer og samme perioder som da man opplevde tvangsbruken. Og også nye minner dukker opp. De gjør faktisk det. Det er bare det at min frustrasjon over det hele, overskygger det andre. Takk for at du skrev den tråden.

[Gjest missed]

Jeg har det på samme måten, og har heldigvis en forståelsesfull psykolog jeg kan prate om disse opplevelsene. Å bli fratatt all intigritet er svært ydmykendes og skremmende. Mange i helsevesenet vil nok ikke innrømme at de "skader" folk med å bruke tvang, men det finnest også mange som er imot tvangsbruk. Psykiatrien i Norge utfører daglig brudd på menneskerettighetskonvensjonen. Kanskje en psykolog kan hjelpe deg.

jeg sliter med traumer etter feilbehandling. var 11 mnd på helt feil langtidsavdeling.

[bugge -jenta]

Hei nienna!

Jeg har også hatt mange vonde opplevelser i helsevesenet opp i gjennom årene, og de står absolutt på listen over ting som jeg snakker om med psykiateren min og prøver å bearbeide. Enten man har opplevd noe som føltes som et traume, ikke blitt forstått, sett, hørt, feilbehandlet, utsatt for former for overgrep/grenseoverskridelse, trenger dette bearbeiding som mye annet. Spesielt siden man gjerne var på sitt mest sårbare, og var prisgitt mennesker man egentlig trengte mer enn noe annet, med et "uheldig" resultat.

Det er trist at det skal være slik, og enda tristere at en skal prise seg lykkelig hvis en som meg finner noen som vil hjelpe til med å lege sårene. For mange blir det bare uoppgjorte sår, og det "går over" alt etter hvem du er, hvor alvorlig det er det du har opplevd, for deg. Har man sjansen til det og går hos en psykolog eller annen terapeut, synes jeg absolutt man bør ta opp dette med psykologen sin.

Selv har jeg ikke blitt tvangsinnlagt. Men sårene etter alle årene i helsevesenet oppleves kjempestore. Det er nesten bare psykiateren min jeg virkelig klarer å snakke om alt dette med, og det er faktisk nesten like vondt å snakke om de over 20 årene i helsevesenet og alt jeg har opplevd der som å snakke om overgrepene jeg har opplevd. Det betyr ikke at det har skadet meg like mye. Det er bare til tider like smertefullt å snakke om.

Å bli tvangsinnlagt ser jeg på som noe en absoluttt bør snakke med noen om etterpå, enten det er terapeut eller primærlege.

Vennlig hilsen

[Gjest nienna]

Hei nienna!

Jeg har også hatt mange vonde opplevelser i helsevesenet opp i gjennom årene, og de står absolutt på listen over ting som jeg snakker om med psykiateren min og prøver å bearbeide. Enten man har opplevd noe som føltes som et traume, ikke blitt forstått, sett, hørt, feilbehandlet, utsatt for former for overgrep/grenseoverskridelse, trenger dette bearbeiding som mye annet. Spesielt siden man gjerne var på sitt mest sårbare, og var prisgitt mennesker man egentlig trengte mer enn noe annet, med et "uheldig" resultat.

Det er trist at det skal være slik, og enda tristere at en skal prise seg lykkelig hvis en som meg finner noen som vil hjelpe til med å lege sårene. For mange blir det bare uoppgjorte sår, og det "går over" alt etter hvem du er, hvor alvorlig det er det du har opplevd, for deg. Har man sjansen til det og går hos en psykolog eller annen terapeut, synes jeg absolutt man bør ta opp dette med psykologen sin.

Selv har jeg ikke blitt tvangsinnlagt. Men sårene etter alle årene i helsevesenet oppleves kjempestore. Det er nesten bare psykiateren min jeg virkelig klarer å snakke om alt dette med, og det er faktisk nesten like vondt å snakke om de over 20 årene i helsevesenet og alt jeg har opplevd der som å snakke om overgrepene jeg har opplevd. Det betyr ikke at det har skadet meg like mye. Det er bare til tider like smertefullt å snakke om.

Å bli tvangsinnlagt ser jeg på som noe en absoluttt bør snakke med noen om etterpå, enten det er terapeut eller primærlege.

Vennlig hilsen

Tusen takk for et flott svar bugge -jenta =)

Det bør nok være naturlig å snakke om ting som har skjedd under innleggelser og jeg er så heldig at jeg har en psykiater som har sagt at dette er noe vi bør snakke om, men jeg har avfeid det fordi jeg føler at det er lite viktig. Jeg føler på en måte at jeg må være "takknemlig" siden jeg gang på gang har fått slengt etter meg at jeg hadde vært død uten innleggelsene og selv om jeg bør være takknemlig føler jeg også en bitterhet over at de "reddet" meg. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det.

Jeg er sint fordi jeg har blitt feilbehandlet, krenket, ydmyket og blitt fratatt all verdighet, eller det er i alle fall sånn det føles. Det var kanskje nødvendig, det vil jeg aldri få svar på, men ting burde ha blitt gjort mer skånsomt.

Det er vel snart på tide at jeg tar sats og begynner å prate, men ting som har skjedd under innleggelser har ført til at jeg har store problemer med å stole på folk innenfor helsevesenet. Jeg vet jeg kan stole på psykiateren min fordi det har denne personen vist gjennom flere år, allikevel klarer jeg ikke å prate om ting jeg synes er vanskelig.

Hilsen

[Gjest nienna]

Jeg har det på samme måten, og har heldigvis en forståelsesfull psykolog jeg kan prate om disse opplevelsene. Å bli fratatt all intigritet er svært ydmykendes og skremmende. Mange i helsevesenet vil nok ikke innrømme at de "skader" folk med å bruke tvang, men det finnest også mange som er imot tvangsbruk. Psykiatrien i Norge utfører daglig brudd på menneskerettighetskonvensjonen. Kanskje en psykolog kan hjelpe deg.

Jeg har ukentlige samtaler med en psykiater og psykiateren har faktisk foreslått at vi bør prate om innleggelsene mine, men jeg føler at jeg ikke bør føle sånn som jeg føler for det er sikkert mange som har opplevd større overtramp enn det jeg har gjort under innleggelser.

Jeg får kanskje ta sats og tørre å prate om ting =)

Hilsen

[Gjest nienna]

Jeg har også opplevd lignende. Snaut seks år etter utskrivning begynte jeg å gå til en psykolog for å prate om den tvangsbruken jeg hadde blitt utsatt for. Det har jeg gjort i over et år nå. Jeg har ikke sterke flashbacks. Men jeg er sint på det som skjedde. Og også på ting som jeg selv gjorde, som jeg ikke ville gjort uten tvangsbruken mot meg. Før drømte jeg endel om ting i relasjon til det som skjedde under tvangsinnleggelsene. Men for meg har det gitt seg mest utslag i undertrykket sinne, og også anger ja over ting man gjorde for å protestere. Selv om man også ser at man ikke hadde noen valg. Det de gjorde mot meg var helt galt, slik som rose23 skriver, brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Men de gjør det jo i god hensikt, så da er det nok ikke så lett å se feilene ved det de gjør. På samme måte som det for oss som protesterer mot tvangsbruken ikke er lett der og da og se hva protesten kan lede til både for de ansatte, medpasienter og en selv. Mye vil nok kunne brenne ut av de opplevelse man har hatt. Men mye vil man nok også måtte prate om for å få dem helt ut. Men det er som med alt annet, vi reagerer individuelt på ting som gjøres med oss. Ønsker deg alt mulig lykke til videre. Takk for at du skrev denne tråden.

Jeg har en psykiater som har sagt at vi bør prate om innleggelsene mine, men jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre.

Jeg har ikke problemer med å forstå at en del ting har vært nødvendig for min del, det jeg reagerer på er måten det har blitt gjort på og hvordan enkeltpersoner har (mis)brukt sin posisjon.

Bra at du har fått hjelp til å bearbeide dine opplevelser.

Hilsen

[bugge -jenta]

Tusen takk for et flott svar bugge -jenta =)

Det bør nok være naturlig å snakke om ting som har skjedd under innleggelser og jeg er så heldig at jeg har en psykiater som har sagt at dette er noe vi bør snakke om, men jeg har avfeid det fordi jeg føler at det er lite viktig. Jeg føler på en måte at jeg må være "takknemlig" siden jeg gang på gang har fått slengt etter meg at jeg hadde vært død uten innleggelsene og selv om jeg bør være takknemlig føler jeg også en bitterhet over at de "reddet" meg. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det.

Jeg er sint fordi jeg har blitt feilbehandlet, krenket, ydmyket og blitt fratatt all verdighet, eller det er i alle fall sånn det føles. Det var kanskje nødvendig, det vil jeg aldri få svar på, men ting burde ha blitt gjort mer skånsomt.

Det er vel snart på tide at jeg tar sats og begynner å prate, men ting som har skjedd under innleggelser har ført til at jeg har store problemer med å stole på folk innenfor helsevesenet. Jeg vet jeg kan stole på psykiateren min fordi det har denne personen vist gjennom flere år, allikevel klarer jeg ikke å prate om ting jeg synes er vanskelig.

Hilsen

Hei!

Det er bare psykiateren min, og den forrige psykiteren min, jeg klarer å snakke med om disse tingne også. Ordentlig. De kjenner tross alt systemet, og har svært mange pasienter som har lidd veldig lenge før de kom til dem som siste utvei nærmest sagt. I mitt hode er de ikke "leger". De var det, så kom de til fornuft og ble psykiatere. Dette er en måte for meg til å forholde meg til dem på, for de er jo leger. Bare annerledes enn de andre jeg har møtt. Og jeg prøver å ikke tenke på dem som leger.

Likevel tok det evig lang tid før jeg klarte å snakke om enkelte av opplevelsene, men jeg begynte en plass, og jeg er ennå ikke ferdig med det. jeg har snakket om mye, og bærer ingen hemmelighetere, men det er fortsatt sårt, og jeg må fortsatt forholde meg til andre i helsevesenet innimellom. Ting som har blitt sagt til meg, hvordan jeg har følt meg. Det er absolutt et viktig emne, og psykiateren din vet det. Og ønsker du skal bearbeide det også. Så du får hoppe gradvis i det.

Vennlig hilsen

[Gjest personen]

Jeg har ukentlige samtaler med en psykiater og psykiateren har faktisk foreslått at vi bør prate om innleggelsene mine, men jeg føler at jeg ikke bør føle sånn som jeg føler for det er sikkert mange som har opplevd større overtramp enn det jeg har gjort under innleggelser.

Jeg får kanskje ta sats og tørre å prate om ting =)

Hilsen

Sånn tenker jeg også. At det er sikkert andre som har opplevd verre. Men etterhvert må man bare begynne å tenke på seg selv. Og ha tiltro til at terapeuten selv siler veier oss opp mot hverandre og gir den som trenger mest hjelp dette.

Når det er sagt, så er det slik at det som for noen kan virke som uproblematisk, for andre av oss kan virke meget krenkende, kanskje. Vet ikke jeg.

Ingen problemer er for små til å bli tatt på alvorlig.

Og problemer som man merker at man må prate mye om, selv om man ikke egentlig vil det. De er vel tydeligvis viktige å prate om.