er det vanlig å føle misunnelse ovenfor pasienter som er psykere enn en selv?

[Gjest ønsker ikke fagsvar]

Jeg sliter med tanker som jeg synes det er vanskelig å formidle til psykologen. Jeg vet ikke hvorfor det kommer.

Men jeg kan føle et stikk av misunnelse når jeg treffer andre som har et bedre tilbud enn det jeg har fordi de har en alvorligere lidelse.At de har blitt plukket opp av systemet og får være der, mens jeg blir en kasteball pga jeg "bare " er deprimert. Dessuten er jeg så flink, så jeg kan jo klare meg selv føler jeg at de sier.

Muligens skyldes vel dette kanskje fravær av nærhet i hjemmet, et ønske om oppmerksomhet?

for jeg ønsker meg ikke en mere alvorlig diagnose og måtte leve med det. Ønsker vel bare at noen skal se meg. At jeg ikke må gjøre selvmordsforsøk, eller få en psykose for at noen skal forstå at jeg trenger hjelp.

I blant får jeg denne følelsen av misunnelse og bitterhet for at jeg ikke får det samme tilbudet som andre, selv om jeg ikke ønsker å være uføretrygdet resten av livet heller.

komplisert dette her,

Har dere følt på det samme?

[frosken]

Tror det er mange som har følt det slik i perioder; man ønsker seg mer omsorg enn man får der og da.

Det kan være konstruktivt å snakke om denne følelsen i terapien:-)

[Gjest I know]

Tror det er mange som har følt det slik i perioder; man ønsker seg mer omsorg enn man får der og da.

Det kan være konstruktivt å snakke om denne følelsen i terapien:-)

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver om misunnelse....hvis det er det som er det rette å kalle det.

Jeg er innlagt på psyk, å det er ikke bare bare. Blir ikke lettere der liksom. Ofte så blir man "smitta" av andre, sånn at dersom en er dårlig så blir den andre dårlig (er på ung.post). Ofte så kjenner jeg iallefall selv at jeg blir påvirka dersom f.eks rom-naboen min er på skjerminga. For det er jo ikke til å unngå at man får vite det liksom, for de holder det ikke hemmelig, det at en pasient er på skjerminga. Altså, ikke misforstå, de sier det ikke sånn automatisk, men dersom vi spør hvor den og den personale er, så sier de at den personalet er på skjerminga.

Vært på skjerminga 1 gang. IKKE noe gøy, men trygt der. Å man får noen rundt seg hele tiden liksom, så man ikke skader seg selv alvorlig. Man blir tatt vare på. Vet ikke hvorfor, men jeg blir liksom så misunnelig på hun ved siden av (eller egentlig uansett hvem av de andre pasientene det er som er på skjerminga). Vet liksom ikke hva jeg skal gjøre, for det bare blir sånn liksom.....automatisk.

Men jeg kjemper hardt og sier hele tiden til meg selv at "det er jo IKKE gøy på skjerminga. At andre hører at du sover, og kanskje snorker og gir fra deg andre lyder. Å det å bare være der, i et helt hvitt rom.....uten noesomhelst. Hva er så fristende med det da. Å så er det lytt, så man hører andre som springer ut og inn og ler og masse sånt". Disse tankene bruker jeg å tenke hver gang jeg blir misunnelig. Men liksom....jeg også føler ofte at når jeg liksom trenger skjerming, fordi jeg føler meg ustabil og er redd på hva jeg kommer til å finne på.....så skjer det ikke. Akkurat som om de ikke tror på og synes det er så ille hvordan jeg har det liksom. Men altså, det er ikke det at de ikke bryr seg, men jeg føler ikke alltid at de bryr seg 100%. Men de prøver jo så godt de kan da. Og det er vel en grunn til at jeg ikke blir sendt på skjerminga, for det er liksom en for lett utvei.Så jeg prøver å tenke sånn.

Jeg har alltid måtte jobbe og stått på selv for å få hjelp.....

Jeg spør om folk kan hjelpe f.eks om de kan ta noen tlf og hjelpe med å komme i kontakt med forskjellige ting og masse sånt. Jeg sier hva jeg trenger, og står på selv også.....å jeg har som oftes fått det slik jeg vil. Men man kan ikke bare forvente at man skal få hjelpen bare hivd i hendene. For det finnes mange som får tilbud om hjelp, som blir fanga opp, men som ikke vil ha hjelp. Så derfor er det positivt at man forsøker å få det til selv, ved hjelp av andre ved behov. Det viser jo at man VIL prøve å gjøre noe med probleme(ne).

Jeg også er som sagt ofte en smule misunnelig, for det virker liksom som om alle andre er sykere og får alt liksom. Men liksom, jeg er jo selfølgelig glad for at jeg ikke f.eks er psykotisk og hører stemmer og ser syner og sånn, som man ikke har kontroll over selv. Eller at man må på tvang......for det er så absolutt IKKE gøy.

Men jeg skjønner åssen du tenker og har følt/føler det samme selv ofte.

Men som sagt.....er bedre at vi jobber med å prøve å få tak i hjelp, enn at man bare skal sitte å vente på at man skal få hjelp. For det å engasjere seg og prøve å løse ting selv, mest mulig.....er jo en kjempepositiv egenskap. Og jeg tror man vil oppleve å få masse skryt av det også.

[frosken]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver om misunnelse....hvis det er det som er det rette å kalle det.

Jeg er innlagt på psyk, å det er ikke bare bare. Blir ikke lettere der liksom. Ofte så blir man "smitta" av andre, sånn at dersom en er dårlig så blir den andre dårlig (er på ung.post). Ofte så kjenner jeg iallefall selv at jeg blir påvirka dersom f.eks rom-naboen min er på skjerminga. For det er jo ikke til å unngå at man får vite det liksom, for de holder det ikke hemmelig, det at en pasient er på skjerminga. Altså, ikke misforstå, de sier det ikke sånn automatisk, men dersom vi spør hvor den og den personale er, så sier de at den personalet er på skjerminga.

Vært på skjerminga 1 gang. IKKE noe gøy, men trygt der. Å man får noen rundt seg hele tiden liksom, så man ikke skader seg selv alvorlig. Man blir tatt vare på. Vet ikke hvorfor, men jeg blir liksom så misunnelig på hun ved siden av (eller egentlig uansett hvem av de andre pasientene det er som er på skjerminga). Vet liksom ikke hva jeg skal gjøre, for det bare blir sånn liksom.....automatisk.

Men jeg kjemper hardt og sier hele tiden til meg selv at "det er jo IKKE gøy på skjerminga. At andre hører at du sover, og kanskje snorker og gir fra deg andre lyder. Å det å bare være der, i et helt hvitt rom.....uten noesomhelst. Hva er så fristende med det da. Å så er det lytt, så man hører andre som springer ut og inn og ler og masse sånt". Disse tankene bruker jeg å tenke hver gang jeg blir misunnelig. Men liksom....jeg også føler ofte at når jeg liksom trenger skjerming, fordi jeg føler meg ustabil og er redd på hva jeg kommer til å finne på.....så skjer det ikke. Akkurat som om de ikke tror på og synes det er så ille hvordan jeg har det liksom. Men altså, det er ikke det at de ikke bryr seg, men jeg føler ikke alltid at de bryr seg 100%. Men de prøver jo så godt de kan da. Og det er vel en grunn til at jeg ikke blir sendt på skjerminga, for det er liksom en for lett utvei.Så jeg prøver å tenke sånn.

Jeg har alltid måtte jobbe og stått på selv for å få hjelp.....

Jeg spør om folk kan hjelpe f.eks om de kan ta noen tlf og hjelpe med å komme i kontakt med forskjellige ting og masse sånt. Jeg sier hva jeg trenger, og står på selv også.....å jeg har som oftes fått det slik jeg vil. Men man kan ikke bare forvente at man skal få hjelpen bare hivd i hendene. For det finnes mange som får tilbud om hjelp, som blir fanga opp, men som ikke vil ha hjelp. Så derfor er det positivt at man forsøker å få det til selv, ved hjelp av andre ved behov. Det viser jo at man VIL prøve å gjøre noe med probleme(ne).

Jeg også er som sagt ofte en smule misunnelig, for det virker liksom som om alle andre er sykere og får alt liksom. Men liksom, jeg er jo selfølgelig glad for at jeg ikke f.eks er psykotisk og hører stemmer og ser syner og sånn, som man ikke har kontroll over selv. Eller at man må på tvang......for det er så absolutt IKKE gøy.

Men jeg skjønner åssen du tenker og har følt/føler det samme selv ofte.

Men som sagt.....er bedre at vi jobber med å prøve å få tak i hjelp, enn at man bare skal sitte å vente på at man skal få hjelp. For det å engasjere seg og prøve å løse ting selv, mest mulig.....er jo en kjempepositiv egenskap. Og jeg tror man vil oppleve å få masse skryt av det også.

Den innsikten du har i dette , vil medføre at du unngår å bli "institusjonsskadet" i den grad unge personer som har vært en del innlagt ofte kan bli. Måten du jobber med deg selv på, viser egenskaper du vil trenge i hverdagen senere:-)