Hvem skal vite hva?

[Gjest Janice]

Kroppen min gruer seg tydeligvis veldig til de forestående underøkelsene i dag. Jeg skal på gynekologisk poliklinikk om noen timer og jeg svetter, skjelver og angsten øker for hvert minutt. Konsentrasjonsevnen er også ganske fraværende. Etter råd fra min psykiater har jeg i det miste somlet meg til å be om en kvinnelig gynekolog.

Det jeg lurer på er: Hvorfor anbefalte fastlegen min meg å ikke si noe til sykehuslegene om at jeg har vært utsatt for seksuelle overgrep? Blir man ikke tatt på alvor da?

Nå har jeg tuslet ut og inn til undersøkelser i over ett år på grunn av salpingitt og ovarialcyster og hatt tre innleggelser og en operasjon - etter hvert ble det slik at jeg bare måtte si noe om hvorfor dette er så vanskelig for meg. Fastlegens utsagn får meg allikevel til å lure på om det var klokt.

De er litt rart å sitte her og savne et sykdomssymptom. Tidligere koblet bevisstheten seg ut av seg selv når jeg skulle til GU. Nå, etter en lang, vanskelig og lærerik behandlingsperiode, har jeg mistet denne fluktmuligheten. Angstdempende har ingen positiv effekt, det fører på en måte til mer angst. Kanskje fordi jeg får en følelse av å miste kontrollen i situasjonen?

Jeg har i det minste sovet godt og lenge i natt. Etter råd fra min psykiater tok jeg to Imovane i går kveld. Det å være relativt uthvilt burde da hjelpe litt?

[Dory]

Hmm, dette er ett tema jeg ikke kan mye om...

Men jeg synes det høres rart ut at du ikke skal si det.

Det må være mye greiere for legen som skal ta GU, at hun vet...? Så hun kan ta hensyn, forstå reaksjoner osv...

men som sagt, jeg vet ikke noe om dette emnet...

Uansett, lykke lykke til!!

[Gjest skal]

Synes og det høres merkelig ut! Jeg sa det. Dvs, slapp, for legen skrev det på henvisningen. Ble tatt på alvor og var veldig glad for at hun visste det. Lykke til!

[Gjest svaksterk]

Hei:-)

Vil bare ønske deg lykke til i dag.

Jeg har valgt å fortelle, og da blir man tatt vare på på en annen måte. For meg har det vært lettere, fordi de da kan forstå litt hvorfor, og ta mer hensyn når jeg reagerer som jeg gjør.

Til syvende og sist er det bare du som kan vite om det er best å fortelle og si hva du trenger for at det skal gå lettest mulig, eller om det er lettere å ikke fortelle.

Begge deler har fordeler og ulemper tror jeg. Hvis man forteller kan man bli behandlet som om man er litt "skjør", personlig har jeg litt problemer med det :-)

Uansett; lykke til.

mvh