Hva gjør vi nå? Separasjon?

[Isabella]

Dette blir sikkert et langt innlegg, men jeg er i en fortvilet situasjon og trenger andres råd.

Jeg og mannen min har vært sammen i åtte år, gift i fire år, vi har en fire mnd. gammel sønn.

De siste fem årene har vi lagt oss til svært forskjellige tider. Mannen min har sittet oppe med datamaskinen sin til ca. kl. 03.00 hver natt, noen ganger enda senere. Dette har ført til at vi nesten aldri har noen sengekos lenger. Han blir også sur og grinete om morgenen.

Jeg har tryglet og bedt ham om å komme og legge seg. Det er så trist å alltid legge seg alene, og alltid sitte alene på helgene og spise frukost. Han bryr seg ikke om det jeg sier i det hele tatt. Gjør akkurat som det passer seg.

Det siste året har vi kunn hatt seksuelt samvær tre ganger. Jeg savner ømhet og nærhet. Han sier aldri at han er glad i meg, holder aldri rundt meg.

Nå lurer dere sikkert på hvorfor jeg blir. Og det har jeg faktisk begynt å gjøre selv også nå. Faktum er at jeg synes han er så kjekk og tiltrekkende å se på, og jeg er jo så glad i ham. Jeg har ventet og ventet på at han skal forandre seg, at han skal vise at han bryr seg om meg (hvis han gjør det da....) Nå har vi jo også et lite barn sammen. Synes det er så trist hvis han må vokse opp med en forelder. Det virker så utrolig stusselig å være alenemor.....

Saken er den, at nå har jeg endelig fått opp øynene for hva jeg driver med. Jeg må vel fortjene å leve sammen med en som bryr seg om meg? En som kan vise meg kjærlighet? Jeg sa til ham at jeg ønsket å flytte, da sa han bare ja vel. Det gjorde meg så vondt, at han ikke viste noen reaksjon. Han kan vel ikke være så kald?

Jeg har fortalt foredrene hans at jeg snart ikke orker mere. De ønsket å snakke med mannen min. Vet ikke hva de sa til ham, men nå har han lagt seg sammen med meg tre kvelder på rad. Men jeg føler at det er forsent. Jeg har vært så mye trist og lei, og aldri - ikke en eneste gang - har han trøstet meg når jeg gråter!! Kan dette være normalt?

Det hører også med til historien at han ikke viste meg noen form for omtanke når jeg var gravid. Han tok ikke på magen min en eneste gang, og snakket aldri om det kommende barnet. Jeg er nok ganske bitter p.g.a. dette.

Jeg har prøvd lenge nå å snakke med ham om problemene mine, men da sier han at jeg bare gnåler, og at hvis jeg slutter å mase, så er han fornøyd med ekteskapet. Det forstår jeg ikke at han kan være? Han må vel ønske seg mer enn dette?

Når jeg spør om han ikke savner det å ha seksuelt samvær, sier han jo, men at jeg ikke fortjener det fordi jeg ikke er snill nok. Jeg maser og kjefter for mye.

Jeg innrømmer at jeg har kjeftet på ham og vært mye irritabel, men det er jo fordi jeg har vært fortvilet over situasjonen min. Jeg har jo savnet det å bli elsket, det å få oppmerksomhet.

Jeg må jo være slem som ikke har gjort meg fortjent til hverken trøst eller kjærlighet. Fy, fy så slem jeg er!! Så der står vi altså på hvert vårt. Jeg mener at hvis han nærmer seg meg og gir meg nærhet, så blir jeg mer fornøyd og slutter å kjefte og mase, han sier at det er motsatt, at hvis jeg slutter å mase og kjefte, så blir det noe på meg.....(Hyggelig....)

Hvis ikke jeg har realitetsbrist, så synes ikke jeg at jeg har kjeftet så mye som han skal ha det til. Problemet er vel heller at han ikke bryr seg noe om meg. Kanskje han ikke klarer å elske? Kanskje han ikke klarer å nærme seg?

Nå har jeg forsøkt å pleie kjærligheten i åresvis uten å få noe tilbake. Nå gir jeg rett og slett opp. Hvis han ikke bidrar med noenting, så er han vel heller ikke interessert da?

Den enkleste løsningen er å bli. Det krever jo ingenting av meg. Det er det å ta et oppgjør som krever mot. Det å kontrontere sannheten. Det å måtte selge hus og hjem, og satse på at det vil bli bedre der ute.

[Gjest goofy]

Jeg reagerer på at du ikke liker at barnet skal vokse opp med en forelder, si meg, dere er vel fortsatt to foreldre også etter en skilsmisse?

Men her må du ut snarest, det er ikke liv laga for dette ekteskapet, dere kan justere dere inn et år eller to, men bruddet kommer uansett, derfor er det dumt å kaste bort mer tid på noe så elendig som det dere har!

OBS! Det å være alenemor er da ikke så gæærnt?

[brit]

Kjenner meg (bare) delvis igjen - vi har funnet tilbake til hverandre (på egen hånd). Kan dere ikke få time hos en familierådgiver så dere kan kommunisere gjennom en 3dje person? Mannen din høres ikke noe særlig ut, men vi får jo bare din versjon så jeg synes det er ganske drastisk å råde deg til å skilles. Det skader ihvertfall ikke!

Lykke til!

[Ørkenvandreren]

Nei dette var ikke hyggelig lesning. Riktignok får vi ikke noe totalbilde av situasjonen - vi har jo bare din versjon.

Men du har åpenbart blitt en del av “inventaret”, og mangelen på nærhet og kommunikasjon er pent sagt stor. Det er åpenbart at du ikke kan leve slik over tid.

Kom dere til familierådgiver snarest! Du får opplysninger hos kommunen (f.eks på helsestasjonen) over hvem som er godkjente til slik rådgivning. En uavhengig 3. person kan være _svært_ nyttig til å se forholdet i et nytt lys, pirke litt i “skallet” vårt, og få fram de bakenforliggende årsakene til at vi agerer som vi gjør (for her ligger det ting bak, som det ikke snakkes direkte om). Jeg har veldig god erfaring med slik rådgivning, selv om det ikke hindret meg i å blir skilt (rådgivningen ga meg snarere visshet om at skilsmisse var det riktige).

Hvis mannen din ikke er villig til å stille opp på rådgivning for å bedre forholdet, har han gravd sin egen grav og du bør ikke ha dårlig samvittighet hvis du da velger å tre ut av forholdet.

Javisst er det mye som må ordnes med en separasjon, men sett opp mot å leve slik i ti-år fremover? Og det å være aleneforsørger kan sikkert være tøft, men jeg er det selv for 2 barn og synes det er helt uproblematisk. Men husk at barna etter en skilsmisse fortsatt har to foreldre, ikke bare den som har daglig omsorg..

Lykke til!

*klem*

[Gjest mab]

Uff, ingen grei situasjon. Kjenner meg litt igjen. Vi hadde litt innkjøringsproblemer etter at min sønn på nå 16 mnd ble født. Kroppen og hormoner kommer ikke til seg selv rett etter en fødsel, det kan faktiskt ta 1-2 år. Samlivet blir totatlt forandret etter at et barn kommer til- og jeg tror at mennene føler seg litt tilsidesatt i den tiden vi mødre ammer og går 100% opp i ungen. Her hos oss ble samlivet noe bedre eter 8-9 mnd etter fødsel.

Samboeren min er glad i å sitte foran datan og tvèn, gjør han ikke det så sitter han og leser en bok eller avis!! Grrr...

Vi har ikke sex så ofte lenger- en gang i månden. Kommunikasjonen er dårlig, jeg liker å prate, bare kose og hygge oss sammen om kvelden.

Har også tenkt tanken om å forlate han, men sønnen vår er den som stopper for å gjøre dette i praksis. Jeg har skrevet opp alle positive ting ved min samboer og forholdet, og hvordan jeg egetlig vil få det hvis jeg velger å bli alene. Jeg kom frem til at min nåværende livssitusjon er mye, mye bedre enn den jeg vil få alene.

Vi går nå til en familierådgiver og har god nytte av dette. Vi har innsett begge to at vi må lytte og høre og respektere den andres behov og følelser:-))

Prøv å få med deg din mann til en slik samtale. Det er gratis.

Lykke til, uansett valg du tar:-)

[Gjest jovi]

Uff, ingen grei situasjon. Kjenner meg litt igjen. Vi hadde litt innkjøringsproblemer etter at min sønn på nå 16 mnd ble født. Kroppen og hormoner kommer ikke til seg selv rett etter en fødsel, det kan faktiskt ta 1-2 år. Samlivet blir totatlt forandret etter at et barn kommer til- og jeg tror at mennene føler seg litt tilsidesatt i den tiden vi mødre ammer og går 100% opp i ungen. Her hos oss ble samlivet noe bedre eter 8-9 mnd etter fødsel.

Samboeren min er glad i å sitte foran datan og tvèn, gjør han ikke det så sitter han og leser en bok eller avis!! Grrr...

Vi har ikke sex så ofte lenger- en gang i månden. Kommunikasjonen er dårlig, jeg liker å prate, bare kose og hygge oss sammen om kvelden.

Har også tenkt tanken om å forlate han, men sønnen vår er den som stopper for å gjøre dette i praksis. Jeg har skrevet opp alle positive ting ved min samboer og forholdet, og hvordan jeg egetlig vil få det hvis jeg velger å bli alene. Jeg kom frem til at min nåværende livssitusjon er mye, mye bedre enn den jeg vil få alene.

Vi går nå til en familierådgiver og har god nytte av dette. Vi har innsett begge to at vi må lytte og høre og respektere den andres behov og følelser:-))

Prøv å få med deg din mann til en slik samtale. Det er gratis.

Lykke til, uansett valg du tar:-)

Jeg syns du er litt feig, kunne du liste opp alle de forholdene som skulle bli så mye verre om du ble alene, og hvilke som er så fordelaktige der du er nå?

Håper du ikke ramser opp sønnen, økonomi, venner, familie, fasade osv....For de grunnene gjelds ikke!

Reagerte litt på at du skrev "min" sønn innledningsvis, kunne det være et uttrykk som falt naturlig for deg? I så fall, kan man bli litt betenkt...

[Gjest mab]

Jeg syns du er litt feig, kunne du liste opp alle de forholdene som skulle bli så mye verre om du ble alene, og hvilke som er så fordelaktige der du er nå?

Håper du ikke ramser opp sønnen, økonomi, venner, familie, fasade osv....For de grunnene gjelds ikke!

Reagerte litt på at du skrev "min" sønn innledningsvis, kunne det være et uttrykk som falt naturlig for deg? I så fall, kan man bli litt betenkt...

Syns ikke det jeg skrev var så galt.

Å liste opp ting som skulle bli verre om man blir alene, er litt vanskelig, for alle har vi våre måter å leve på og takle vanskelige perioder. Det som var vansklig for meg, bør ikke nødvendigvis bli vansklig for henne som skriver innlegget.

Så, du syns at eneste vei ut av et forhold, når dette ikke fungerer er separasjon/skilsmisse?

Det er klart hvis ingenting i forholdet er verdt å redde så er dette eneste løsning. Men fortjener ikke barnet at foreldrene jobber for forholdet- barnet er jo den som er den uskyldige part.

jaja- vet ikke hvorfor du ble "sur" jeg.......

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Jeg synes den siste setningen i det lange innlegget ditt er sentralt for saken:

Det krever mot å ta et oppgjør.

Jeg vet ikke om dere har forsøkt å oppklare saken sammen.

Om du har gitt opp kommunikasjonen, eller om dere synes det er for vanskelig å komme på banen sammen?

Slik jeg ser det, ville jeg ha gjort en innsats for å klarlegge om det er liv og håp for deres parforhold og ekteskap, før du evt.- bryter ut.

Ville det være nyttig å bruke en utenforstående til å komme i gang med avklaringen?

F.eks. fagfolk ved et Familiekontor.

Dere burde se på hvilke behov dere har som partner, både individuelt og felles.

Og gjennomgå hvilke muligheter for endringer dere må ha for å ville fortsette sammen.

En slik gjennomgang vil kanskje gi deg og dere begge en oversikt over status nå og muligheter for fremtiden for parforholdet, fortsettelse eller brudd?

Jeg tror det lur investering av tid og krefter å jobbe med saken. Først etter det tror jeg det vil være mulig å foreta en gjennomtenkt beslutning.

Lykke til!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon ved familiekontor eller hos lege.

[Isabella]

Nei dette var ikke hyggelig lesning. Riktignok får vi ikke noe totalbilde av situasjonen - vi har jo bare din versjon.

Men du har åpenbart blitt en del av “inventaret”, og mangelen på nærhet og kommunikasjon er pent sagt stor. Det er åpenbart at du ikke kan leve slik over tid.

Kom dere til familierådgiver snarest! Du får opplysninger hos kommunen (f.eks på helsestasjonen) over hvem som er godkjente til slik rådgivning. En uavhengig 3. person kan være _svært_ nyttig til å se forholdet i et nytt lys, pirke litt i “skallet” vårt, og få fram de bakenforliggende årsakene til at vi agerer som vi gjør (for her ligger det ting bak, som det ikke snakkes direkte om). Jeg har veldig god erfaring med slik rådgivning, selv om det ikke hindret meg i å blir skilt (rådgivningen ga meg snarere visshet om at skilsmisse var det riktige).

Hvis mannen din ikke er villig til å stille opp på rådgivning for å bedre forholdet, har han gravd sin egen grav og du bør ikke ha dårlig samvittighet hvis du da velger å tre ut av forholdet.

Javisst er det mye som må ordnes med en separasjon, men sett opp mot å leve slik i ti-år fremover? Og det å være aleneforsørger kan sikkert være tøft, men jeg er det selv for 2 barn og synes det er helt uproblematisk. Men husk at barna etter en skilsmisse fortsatt har to foreldre, ikke bare den som har daglig omsorg..

Lykke til!

*klem*

Hvorfor er det bestandig vi kvinner som må ta initiativ til familirådgivning? Hvorfor er det vår oppgave å prøve å redde ekteskapet? Jeg har jo forsøkt å redde vårt i flere år, men har dessverre ikke fått noen respons. Når jeg sier at jeg har lyst til å flytte, sier han bare "ja vel....."

Men OK: Jeg skal kontakte en familierådgiver, men det er kun for å få bekreftet at jeg gjør det eneste riktige. Jeg klarer ikke å få ham til å behandle meg bra. Han kan ikke elske meg. Vi er som regel gode venner, men hvis det aldri blir noe mer, vil jeg vel bestandig savne noe. Vi har f.eks. bare sex ca. fire ganger i året.

Hilsen

[Isabella]

Nei dette var ikke hyggelig lesning. Riktignok får vi ikke noe totalbilde av situasjonen - vi har jo bare din versjon.

Men du har åpenbart blitt en del av “inventaret”, og mangelen på nærhet og kommunikasjon er pent sagt stor. Det er åpenbart at du ikke kan leve slik over tid.

Kom dere til familierådgiver snarest! Du får opplysninger hos kommunen (f.eks på helsestasjonen) over hvem som er godkjente til slik rådgivning. En uavhengig 3. person kan være _svært_ nyttig til å se forholdet i et nytt lys, pirke litt i “skallet” vårt, og få fram de bakenforliggende årsakene til at vi agerer som vi gjør (for her ligger det ting bak, som det ikke snakkes direkte om). Jeg har veldig god erfaring med slik rådgivning, selv om det ikke hindret meg i å blir skilt (rådgivningen ga meg snarere visshet om at skilsmisse var det riktige).

Hvis mannen din ikke er villig til å stille opp på rådgivning for å bedre forholdet, har han gravd sin egen grav og du bør ikke ha dårlig samvittighet hvis du da velger å tre ut av forholdet.

Javisst er det mye som må ordnes med en separasjon, men sett opp mot å leve slik i ti-år fremover? Og det å være aleneforsørger kan sikkert være tøft, men jeg er det selv for 2 barn og synes det er helt uproblematisk. Men husk at barna etter en skilsmisse fortsatt har to foreldre, ikke bare den som har daglig omsorg..

Lykke til!

*klem*

Hvorfor er det bestandig vi kvinner som må ta initiativ til familirådgivning? Hvorfor er det vår oppgave å prøve å redde ekteskapet? Jeg har jo forsøkt å redde vårt i flere år, men har dessverre ikke fått noen respons. Når jeg sier at jeg har lyst til å flytte, sier han bare "ja vel....."

Men OK: Jeg skal kontakte en familierådgiver, men det er kun for å få bekreftet at jeg gjør det eneste riktige. Jeg klarer ikke å få ham til å behandle meg bra. Han kan ikke elske meg. Vi er som regel gode venner, men hvis det aldri blir noe mer, vil jeg vel bestandig savne noe. Vi har f.eks. bare sex ca. fire ganger i året.

Hilsen

[Isabella]

Nei dette var ikke hyggelig lesning. Riktignok får vi ikke noe totalbilde av situasjonen - vi har jo bare din versjon.

Men du har åpenbart blitt en del av “inventaret”, og mangelen på nærhet og kommunikasjon er pent sagt stor. Det er åpenbart at du ikke kan leve slik over tid.

Kom dere til familierådgiver snarest! Du får opplysninger hos kommunen (f.eks på helsestasjonen) over hvem som er godkjente til slik rådgivning. En uavhengig 3. person kan være _svært_ nyttig til å se forholdet i et nytt lys, pirke litt i “skallet” vårt, og få fram de bakenforliggende årsakene til at vi agerer som vi gjør (for her ligger det ting bak, som det ikke snakkes direkte om). Jeg har veldig god erfaring med slik rådgivning, selv om det ikke hindret meg i å blir skilt (rådgivningen ga meg snarere visshet om at skilsmisse var det riktige).

Hvis mannen din ikke er villig til å stille opp på rådgivning for å bedre forholdet, har han gravd sin egen grav og du bør ikke ha dårlig samvittighet hvis du da velger å tre ut av forholdet.

Javisst er det mye som må ordnes med en separasjon, men sett opp mot å leve slik i ti-år fremover? Og det å være aleneforsørger kan sikkert være tøft, men jeg er det selv for 2 barn og synes det er helt uproblematisk. Men husk at barna etter en skilsmisse fortsatt har to foreldre, ikke bare den som har daglig omsorg..

Lykke til!

*klem*

Hvorfor er det bestandig vi kvinner som må ta initiativ til familirådgivning? Hvorfor er det vår oppgave å prøve å redde ekteskapet? Jeg har jo forsøkt å redde vårt i flere år, men har dessverre ikke fått noen respons. Når jeg sier at jeg har lyst til å flytte, sier han bare "ja vel....."

Men OK: Jeg skal kontakte en familierådgiver, men det er kun for å få bekreftet at jeg gjør det eneste riktige. Jeg klarer ikke å få ham til å behandle meg bra. Han kan ikke elske meg. Vi er som regel gode venner, men hvis det aldri blir noe mer, vil jeg vel bestandig savne noe. Vi har f.eks. bare sex ca. fire ganger i året.

Hilsen

[Isabella]

Nei dette var ikke hyggelig lesning. Riktignok får vi ikke noe totalbilde av situasjonen - vi har jo bare din versjon.

Men du har åpenbart blitt en del av “inventaret”, og mangelen på nærhet og kommunikasjon er pent sagt stor. Det er åpenbart at du ikke kan leve slik over tid.

Kom dere til familierådgiver snarest! Du får opplysninger hos kommunen (f.eks på helsestasjonen) over hvem som er godkjente til slik rådgivning. En uavhengig 3. person kan være _svært_ nyttig til å se forholdet i et nytt lys, pirke litt i “skallet” vårt, og få fram de bakenforliggende årsakene til at vi agerer som vi gjør (for her ligger det ting bak, som det ikke snakkes direkte om). Jeg har veldig god erfaring med slik rådgivning, selv om det ikke hindret meg i å blir skilt (rådgivningen ga meg snarere visshet om at skilsmisse var det riktige).

Hvis mannen din ikke er villig til å stille opp på rådgivning for å bedre forholdet, har han gravd sin egen grav og du bør ikke ha dårlig samvittighet hvis du da velger å tre ut av forholdet.

Javisst er det mye som må ordnes med en separasjon, men sett opp mot å leve slik i ti-år fremover? Og det å være aleneforsørger kan sikkert være tøft, men jeg er det selv for 2 barn og synes det er helt uproblematisk. Men husk at barna etter en skilsmisse fortsatt har to foreldre, ikke bare den som har daglig omsorg..

Lykke til!

*klem*

Hvorfor er det bestandig vi kvinner som må ta initiativ til familirådgivning? Hvorfor er det vår oppgave å prøve å redde ekteskapet? Jeg har jo forsøkt å redde vårt i flere år, men har dessverre ikke fått noen respons. Når jeg sier at jeg har lyst til å flytte, sier han bare "ja vel....."

Men OK: Jeg skal kontakte en familierådgiver, men det er kun for å få bekreftet at jeg gjør det eneste riktige. Jeg klarer ikke å få ham til å behandle meg bra. Han kan ikke elske meg. Vi er som regel gode venner, men hvis det aldri blir noe mer, vil jeg vel bestandig savne noe. Vi har f.eks. bare sex ca. fire ganger i året.

Hilsen

[Isabella]

Nei dette var ikke hyggelig lesning. Riktignok får vi ikke noe totalbilde av situasjonen - vi har jo bare din versjon.

Men du har åpenbart blitt en del av “inventaret”, og mangelen på nærhet og kommunikasjon er pent sagt stor. Det er åpenbart at du ikke kan leve slik over tid.

Kom dere til familierådgiver snarest! Du får opplysninger hos kommunen (f.eks på helsestasjonen) over hvem som er godkjente til slik rådgivning. En uavhengig 3. person kan være _svært_ nyttig til å se forholdet i et nytt lys, pirke litt i “skallet” vårt, og få fram de bakenforliggende årsakene til at vi agerer som vi gjør (for her ligger det ting bak, som det ikke snakkes direkte om). Jeg har veldig god erfaring med slik rådgivning, selv om det ikke hindret meg i å blir skilt (rådgivningen ga meg snarere visshet om at skilsmisse var det riktige).

Hvis mannen din ikke er villig til å stille opp på rådgivning for å bedre forholdet, har han gravd sin egen grav og du bør ikke ha dårlig samvittighet hvis du da velger å tre ut av forholdet.

Javisst er det mye som må ordnes med en separasjon, men sett opp mot å leve slik i ti-år fremover? Og det å være aleneforsørger kan sikkert være tøft, men jeg er det selv for 2 barn og synes det er helt uproblematisk. Men husk at barna etter en skilsmisse fortsatt har to foreldre, ikke bare den som har daglig omsorg..

Lykke til!

*klem*

Hvorfor er det bestandig vi kvinner som må ta initiativ til familirådgivning? Hvorfor er det vår oppgave å prøve å redde ekteskapet? Jeg har jo forsøkt å redde vårt i flere år, men har dessverre ikke fått noen respons. Når jeg sier at jeg har lyst til å flytte, sier han bare "ja vel....."

Men OK: Jeg skal kontakte en familierådgiver, men det er kun for å få bekreftet at jeg gjør det eneste riktige. Jeg klarer ikke å få ham til å behandle meg bra. Han kan ikke elske meg. Vi er som regel gode venner, men hvis det aldri blir noe mer, vil jeg vel bestandig savne noe. Vi har f.eks. bare sex ca. fire ganger i året.

Hilsen

[Isabella]

Nei dette var ikke hyggelig lesning. Riktignok får vi ikke noe totalbilde av situasjonen - vi har jo bare din versjon.

Men du har åpenbart blitt en del av “inventaret”, og mangelen på nærhet og kommunikasjon er pent sagt stor. Det er åpenbart at du ikke kan leve slik over tid.

Kom dere til familierådgiver snarest! Du får opplysninger hos kommunen (f.eks på helsestasjonen) over hvem som er godkjente til slik rådgivning. En uavhengig 3. person kan være _svært_ nyttig til å se forholdet i et nytt lys, pirke litt i “skallet” vårt, og få fram de bakenforliggende årsakene til at vi agerer som vi gjør (for her ligger det ting bak, som det ikke snakkes direkte om). Jeg har veldig god erfaring med slik rådgivning, selv om det ikke hindret meg i å blir skilt (rådgivningen ga meg snarere visshet om at skilsmisse var det riktige).

Hvis mannen din ikke er villig til å stille opp på rådgivning for å bedre forholdet, har han gravd sin egen grav og du bør ikke ha dårlig samvittighet hvis du da velger å tre ut av forholdet.

Javisst er det mye som må ordnes med en separasjon, men sett opp mot å leve slik i ti-år fremover? Og det å være aleneforsørger kan sikkert være tøft, men jeg er det selv for 2 barn og synes det er helt uproblematisk. Men husk at barna etter en skilsmisse fortsatt har to foreldre, ikke bare den som har daglig omsorg..

Lykke til!

*klem*

Hvorfor er det bestandig vi kvinner som må ta initiativ til familirådgivning? Hvorfor er det vår oppgave å prøve å redde ekteskapet? Jeg har jo forsøkt å redde vårt i flere år, men har dessverre ikke fått noen respons. Når jeg sier at jeg har lyst til å flytte, sier han bare "ja vel....."

Men OK: Jeg skal kontakte en familierådgiver, men det er kun for å få bekreftet at jeg gjør det eneste riktige. Jeg klarer ikke å få ham til å behandle meg bra. Han kan ikke elske meg. Vi er som regel gode venner, men hvis det aldri blir noe mer, vil jeg vel bestandig savne noe. Vi har f.eks. bare sex ca. fire ganger i året.

Hilsen

[Isabella]

Nei dette var ikke hyggelig lesning. Riktignok får vi ikke noe totalbilde av situasjonen - vi har jo bare din versjon.

Men du har åpenbart blitt en del av “inventaret”, og mangelen på nærhet og kommunikasjon er pent sagt stor. Det er åpenbart at du ikke kan leve slik over tid.

Kom dere til familierådgiver snarest! Du får opplysninger hos kommunen (f.eks på helsestasjonen) over hvem som er godkjente til slik rådgivning. En uavhengig 3. person kan være _svært_ nyttig til å se forholdet i et nytt lys, pirke litt i “skallet” vårt, og få fram de bakenforliggende årsakene til at vi agerer som vi gjør (for her ligger det ting bak, som det ikke snakkes direkte om). Jeg har veldig god erfaring med slik rådgivning, selv om det ikke hindret meg i å blir skilt (rådgivningen ga meg snarere visshet om at skilsmisse var det riktige).

Hvis mannen din ikke er villig til å stille opp på rådgivning for å bedre forholdet, har han gravd sin egen grav og du bør ikke ha dårlig samvittighet hvis du da velger å tre ut av forholdet.

Javisst er det mye som må ordnes med en separasjon, men sett opp mot å leve slik i ti-år fremover? Og det å være aleneforsørger kan sikkert være tøft, men jeg er det selv for 2 barn og synes det er helt uproblematisk. Men husk at barna etter en skilsmisse fortsatt har to foreldre, ikke bare den som har daglig omsorg..

Lykke til!

*klem*

Hvorfor er det bestandig vi kvinner som må ta initiativ til familirådgivning? Hvorfor er det vår oppgave å prøve å redde ekteskapet? Jeg har jo forsøkt å redde vårt i flere år, men har dessverre ikke fått noen respons. Når jeg sier at jeg har lyst til å flytte, sier han bare "ja vel....."

Men OK: Jeg skal kontakte en familierådgiver, men det er kun for å få bekreftet at jeg gjør det eneste riktige. Jeg klarer ikke å få ham til å behandle meg bra. Han kan ikke elske meg. Vi er som regel gode venner, men hvis det aldri blir noe mer, vil jeg vel bestandig savne noe. Vi har f.eks. bare sex ca. fire ganger i året.

Hilsen

[Isabella]

Nei dette var ikke hyggelig lesning. Riktignok får vi ikke noe totalbilde av situasjonen - vi har jo bare din versjon.

Men du har åpenbart blitt en del av “inventaret”, og mangelen på nærhet og kommunikasjon er pent sagt stor. Det er åpenbart at du ikke kan leve slik over tid.

Kom dere til familierådgiver snarest! Du får opplysninger hos kommunen (f.eks på helsestasjonen) over hvem som er godkjente til slik rådgivning. En uavhengig 3. person kan være _svært_ nyttig til å se forholdet i et nytt lys, pirke litt i “skallet” vårt, og få fram de bakenforliggende årsakene til at vi agerer som vi gjør (for her ligger det ting bak, som det ikke snakkes direkte om). Jeg har veldig god erfaring med slik rådgivning, selv om det ikke hindret meg i å blir skilt (rådgivningen ga meg snarere visshet om at skilsmisse var det riktige).

Hvis mannen din ikke er villig til å stille opp på rådgivning for å bedre forholdet, har han gravd sin egen grav og du bør ikke ha dårlig samvittighet hvis du da velger å tre ut av forholdet.

Javisst er det mye som må ordnes med en separasjon, men sett opp mot å leve slik i ti-år fremover? Og det å være aleneforsørger kan sikkert være tøft, men jeg er det selv for 2 barn og synes det er helt uproblematisk. Men husk at barna etter en skilsmisse fortsatt har to foreldre, ikke bare den som har daglig omsorg..

Lykke til!

*klem*

Hvorfor er det bestandig vi kvinner som må ta initiativ til familirådgivning? Hvorfor er det vår oppgave å prøve å redde ekteskapet? Jeg har jo forsøkt å redde vårt i flere år, men har dessverre ikke fått noen respons. Når jeg sier at jeg har lyst til å flytte, sier han bare "ja vel....."

Men OK: Jeg skal kontakte en familierådgiver, men det er kun for å få bekreftet at jeg gjør det eneste riktige. Jeg klarer ikke å få ham til å behandle meg bra. Han kan ikke elske meg. Vi er som regel gode venner, men hvis det aldri blir noe mer, vil jeg vel bestandig savne noe. Vi har f.eks. bare sex ca. fire ganger i året.

Hilsen

[Isabella]

Nei dette var ikke hyggelig lesning. Riktignok får vi ikke noe totalbilde av situasjonen - vi har jo bare din versjon.

Men du har åpenbart blitt en del av “inventaret”, og mangelen på nærhet og kommunikasjon er pent sagt stor. Det er åpenbart at du ikke kan leve slik over tid.

Kom dere til familierådgiver snarest! Du får opplysninger hos kommunen (f.eks på helsestasjonen) over hvem som er godkjente til slik rådgivning. En uavhengig 3. person kan være _svært_ nyttig til å se forholdet i et nytt lys, pirke litt i “skallet” vårt, og få fram de bakenforliggende årsakene til at vi agerer som vi gjør (for her ligger det ting bak, som det ikke snakkes direkte om). Jeg har veldig god erfaring med slik rådgivning, selv om det ikke hindret meg i å blir skilt (rådgivningen ga meg snarere visshet om at skilsmisse var det riktige).

Hvis mannen din ikke er villig til å stille opp på rådgivning for å bedre forholdet, har han gravd sin egen grav og du bør ikke ha dårlig samvittighet hvis du da velger å tre ut av forholdet.

Javisst er det mye som må ordnes med en separasjon, men sett opp mot å leve slik i ti-år fremover? Og det å være aleneforsørger kan sikkert være tøft, men jeg er det selv for 2 barn og synes det er helt uproblematisk. Men husk at barna etter en skilsmisse fortsatt har to foreldre, ikke bare den som har daglig omsorg..

Lykke til!

*klem*

Hvorfor er det bestandig vi kvinner som må ta initiativ til familirådgivning? Hvorfor er det vår oppgave å prøve å redde ekteskapet? Jeg har jo forsøkt å redde vårt i flere år, men har dessverre ikke fått noen respons. Når jeg sier at jeg har lyst til å flytte, sier han bare "ja vel....."

Men OK: Jeg skal kontakte en familierådgiver, men det er kun for å få bekreftet at jeg gjør det eneste riktige. Jeg klarer ikke å få ham til å behandle meg bra. Han kan ikke elske meg. Vi er som regel gode venner, men hvis det aldri blir noe mer, vil jeg vel bestandig savne noe. Vi har f.eks. bare sex ca. fire ganger i året.

Hilsen

[Isabella]

Nei dette var ikke hyggelig lesning. Riktignok får vi ikke noe totalbilde av situasjonen - vi har jo bare din versjon.

Men du har åpenbart blitt en del av “inventaret”, og mangelen på nærhet og kommunikasjon er pent sagt stor. Det er åpenbart at du ikke kan leve slik over tid.

Kom dere til familierådgiver snarest! Du får opplysninger hos kommunen (f.eks på helsestasjonen) over hvem som er godkjente til slik rådgivning. En uavhengig 3. person kan være _svært_ nyttig til å se forholdet i et nytt lys, pirke litt i “skallet” vårt, og få fram de bakenforliggende årsakene til at vi agerer som vi gjør (for her ligger det ting bak, som det ikke snakkes direkte om). Jeg har veldig god erfaring med slik rådgivning, selv om det ikke hindret meg i å blir skilt (rådgivningen ga meg snarere visshet om at skilsmisse var det riktige).

Hvis mannen din ikke er villig til å stille opp på rådgivning for å bedre forholdet, har han gravd sin egen grav og du bør ikke ha dårlig samvittighet hvis du da velger å tre ut av forholdet.

Javisst er det mye som må ordnes med en separasjon, men sett opp mot å leve slik i ti-år fremover? Og det å være aleneforsørger kan sikkert være tøft, men jeg er det selv for 2 barn og synes det er helt uproblematisk. Men husk at barna etter en skilsmisse fortsatt har to foreldre, ikke bare den som har daglig omsorg..

Lykke til!

*klem*

Hvorfor er det bestandig vi kvinner som må ta initiativ til familirådgivning? Hvorfor er det vår oppgave å prøve å redde ekteskapet? Jeg har jo forsøkt å redde vårt i flere år, men har dessverre ikke fått noen respons. Når jeg sier at jeg har lyst til å flytte, sier han bare "ja vel....."

Men OK: Jeg skal kontakte en familierådgiver, men det er kun for å få bekreftet at jeg gjør det eneste riktige. Jeg klarer ikke å få ham til å behandle meg bra. Han kan ikke elske meg. Vi er som regel gode venner, men hvis det aldri blir noe mer, vil jeg vel bestandig savne noe. Vi har f.eks. bare sex ca. fire ganger i året.

Hilsen

[Isabella]

Nei dette var ikke hyggelig lesning. Riktignok får vi ikke noe totalbilde av situasjonen - vi har jo bare din versjon.

Men du har åpenbart blitt en del av “inventaret”, og mangelen på nærhet og kommunikasjon er pent sagt stor. Det er åpenbart at du ikke kan leve slik over tid.

Kom dere til familierådgiver snarest! Du får opplysninger hos kommunen (f.eks på helsestasjonen) over hvem som er godkjente til slik rådgivning. En uavhengig 3. person kan være _svært_ nyttig til å se forholdet i et nytt lys, pirke litt i “skallet” vårt, og få fram de bakenforliggende årsakene til at vi agerer som vi gjør (for her ligger det ting bak, som det ikke snakkes direkte om). Jeg har veldig god erfaring med slik rådgivning, selv om det ikke hindret meg i å blir skilt (rådgivningen ga meg snarere visshet om at skilsmisse var det riktige).

Hvis mannen din ikke er villig til å stille opp på rådgivning for å bedre forholdet, har han gravd sin egen grav og du bør ikke ha dårlig samvittighet hvis du da velger å tre ut av forholdet.

Javisst er det mye som må ordnes med en separasjon, men sett opp mot å leve slik i ti-år fremover? Og det å være aleneforsørger kan sikkert være tøft, men jeg er det selv for 2 barn og synes det er helt uproblematisk. Men husk at barna etter en skilsmisse fortsatt har to foreldre, ikke bare den som har daglig omsorg..

Lykke til!

*klem*

Takk for svar. Kan ikke du fortelle meg din historie. Hva var det som skjedde? Hvordan lever dere nå?

Vennlig hilsen

[Isabella]

Nei dette var ikke hyggelig lesning. Riktignok får vi ikke noe totalbilde av situasjonen - vi har jo bare din versjon.

Men du har åpenbart blitt en del av “inventaret”, og mangelen på nærhet og kommunikasjon er pent sagt stor. Det er åpenbart at du ikke kan leve slik over tid.

Kom dere til familierådgiver snarest! Du får opplysninger hos kommunen (f.eks på helsestasjonen) over hvem som er godkjente til slik rådgivning. En uavhengig 3. person kan være _svært_ nyttig til å se forholdet i et nytt lys, pirke litt i “skallet” vårt, og få fram de bakenforliggende årsakene til at vi agerer som vi gjør (for her ligger det ting bak, som det ikke snakkes direkte om). Jeg har veldig god erfaring med slik rådgivning, selv om det ikke hindret meg i å blir skilt (rådgivningen ga meg snarere visshet om at skilsmisse var det riktige).

Hvis mannen din ikke er villig til å stille opp på rådgivning for å bedre forholdet, har han gravd sin egen grav og du bør ikke ha dårlig samvittighet hvis du da velger å tre ut av forholdet.

Javisst er det mye som må ordnes med en separasjon, men sett opp mot å leve slik i ti-år fremover? Og det å være aleneforsørger kan sikkert være tøft, men jeg er det selv for 2 barn og synes det er helt uproblematisk. Men husk at barna etter en skilsmisse fortsatt har to foreldre, ikke bare den som har daglig omsorg..

Lykke til!

*klem*

Takk for svar. Kan ikke du fortelle meg din historie. Hva var det som skjedde? Hvordan lever dere nå?

Vennlig hilsen