Ikke ta på meg!!

[Gjest Så langt i fra]

Var det jeg hadde lyst til å rope til min mann i natt...

Jeg har fått helt avsmak, og kjente jeg ble skikkelig sint, og rett og slett følte meg brukt da vi hadde sex.

Mine følelser for ham er bare helt borte vekk, jeg er glad i ham som en venn, eller en bror, og jeg vil så gjerne slippe å såre ham, for han elsker meg virkelig, og vil jo så gjerne vise det.

Jeg for min del har begynt å glede meg til mensen kommer,og simulerer å ha mensen i 10 dager i strekk.

Dette var ikke hva jeg hadde ønsket meg i livet, nei!

Jeg har alltid sagt at folk skiller seg for lett, men det er jo dødt dødt dødt, og jeg er redd jeg skal enda opp med å hate hans tilnærmelser og han som person dersom jeg lar dette fortsette.

Men hva skal jeg gjøre, hvordan skal jeg klare meg alene, og hva med vårt lille barn.

Jeg orker ikke leve sånn, og jeg orker ikke tanken på skilsmisse.

Ikke er det noen andre inne i bildet heller, jeg er ikke forelsket på noen måte..jeg ønsker rett og slett bare å være i fred, være alene!

[Dorff]

Snakk med ham om det!

Det verste du kan gjøre er å prøve å late som ingenting, mens du egentlig brenner opp innvendig. Det eneste du oppnår er at den dagen du "eksploderer", så vil han ikke forstå noenting. Han vil kanskje til og med føle det urettferdig i og med at du ikke gav ham en sjanse.

At du føler at det er dødt har nok en årsak, men du kan ikke klare å ordne opp i det alene. Dere er to, tross alt. Prøv å finn ut av det sammen.

Forøvrig forstår jeg godt at du ikke klarer å ha intim kontakt i en slik situasjon. Men det er som sagt noe du må forklare mannen din.

Kommunikasjon!

[sirene]

Du forteller at du ikke misliker han, og det er heller

ingen andre i bildet.Du ønsker

bare å være alene.Jeg tipper at du er i en personlig utviklingsprosess der ditt eget er viktigst.Kanskje har

du startet for tidlig uten å

ha tatt nødvendig hensyn til din egen utvikling.Kroppen

arbeider hele tiden med å bli

mer hel, og utvikle sider som

ikke er blitt tatt vare på

tidligere.Det er slett ikke

uvanlig at 30 åringer får krise fordi hun søker selvstendighet, og han søker

nærhet.Mitt råd er at du finner noen å snakke med.Prøv

å finn ut hva du egentlig har

behov for.Få gjerne han også

til å prate om hvordan han

har det, og hva han har behov for.Med innsatsvilje over tid

er det utrolige som kan forandre seg.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg oppfatter at du skriver om to forhold, din personlige egenutvikling, med behov for å være alene, og ditt parforhold med behov for ny intimitet og nærhet.

Det er viktig å skille her med tanke på løsninger, selv om det føles som alt går i ett for deg.

Jeg har tro på å bruke en 3. person som samtalepartner når forholdet har kommet inn i en sånn bakevje, slik jeg forstår at det har for deg.

Du kan kontakte et off. familiekontor, eller bruke en privat parterapeut.