Skal jeg ta den jobben?

[Gjest Lillemus-hei]

Jeg har skrevet mange ganger tidligere, under andre nick. Grunnen er at jeg har vært sammen med min samboer siden jeg var pur-ung. Han har vært sjalu og ganske dominerende, så jeg har alltid måttet krangle meg lenge til turer ut med venner. Vi har og et barn sammen.

Så begynte jeg i en vikarjobb for noen mnd. Der traff jeg en veldig hyggelig mann. Jeg klarte ikke noe for det, men ble forelsket momentant., Han var rolig, trygg, snill, og LYTTET når jeg snakket. Det var en herlig tid. Også han ble veldig glad i meg, og vi hadde mye godt i hverandres selskap. Min egen samboer klarte jeg ikke bry meg så veldig mye om den tiden, for han var illsint fra før, og brukte skremmende ordbruk til meg daglig. Men så tok vikariatet slutt, og jeg måtte gå hjemme igjen. Min samboer var sint fordi jeg hadde jobbet, og sint for det meste.

I denne tiden ble nok forholdet mellom meg og samboeren min bedre. Jeg drar sjelden ut på byen, og er hjemmeværende. Min samboer ble da mer lykkelig, og vi fikk det fint igjen. men tankene om denne andre mannen var hele tiden sterke. Faktisk enda. Vi har en og annen gang kontakt via SMS, men treffes ikke mere. Vi er vel begge enige at hverandres hjerter alltid vil tilhøre hverandre, selv om det ikke skal bli oss.

For jeg sa klart ifra at pga at jeg hadde mann og barn, så KUNNE jeg IKKE dra min vei. Hadde heller ingen jobb, og ville overhodet ikke klare meg på noe vis.

I tiden etter tok jeg utdanning hjemme innen det yrket hvor den andre mannen jobbet. Mest fordi jeg trivdes i yrket generelt, og hadde et håp om å få en jobb en gang i tiden, ¨på et slikt sted.

Og nå har jeg sjansen. Men ikke på hvilket som helst sted. På denne mannens arbeidssted igjen!

Skal jeg ta denne jobben da?? Jobbstedet trivdes jeg VELDIG på, ikke bare pga denne mannen. Men jeg oppfattet stedet som en drømmeplass, og elsket virkelig de månedene jeg var der. MEN, tar jeg jobben, hva vil skje? Vil jeg innlede et forhold til mannen jeg aldri glemte, eller vil jeg klare stå imot, og forbli bitter uvenn med ham? DA vil jo ikke jobben bli særlig morsom. Og vil min samboer godta at jeg skal jobbe der igjen?

Jeg er så i villrede. Jeg har sjansen nå, til å få drømmejobben min, jeg som alltid har måttet gå hjemme med barn og lengtet etter å bli selvstendig.

Men hva kan skje angående denne mannen jeg aldri glemte...? Er det verdt å risikere samboerskapet mitt?---

usikker

[Gjest pus24]

Jeg synes det høres helt uakseptabelt ut å måtte være hjemme og hjemmeværende hele tiden for at mannen din skal være fornøyd. Det er respektløst å kreve at noen ikke skal gjøre det de ønsker med livet sitt for sin egen lykke. Jeg vet ikke hva som binder deg til ham, men helt ærlig, så synes jeg nettopp at drømmejobben er noe det virkelig er verdt å satse på. Om det skal gå ut over samboerskapet deres, så er det samboeren din som har et problem. Jeg ville aldri funnet meg i noe sånt, for egne opplevelser er ihvertfall svært viktig for min egen livskvalitet, og ingen mann skal få ødelegge den!

Når det gjelder en ny mann, så er det vel til dels opp til deg om det skjer noe... sier du nei, må han uansett respektere det. Spørsmålet kommer vel helt an på hva DU vil. Synes du det er verdt å bli værende hos samboeren din?! Det er bare du som kan vurdere det, men jeg mener ihvertfall at det må være mer enn en felles fortid som holder en sammen (når det er barn med i bildet må man selvfølgelig ta hensyn til det, men ikke for enhver pris, for barn kan takle skilsmisser om de skjer på en ordentlig måte).

Tror du denne mannen vil gjøre deg lykkelig resten av livet?! Hvis ikke, så er det kanskje på tide å ta sjansen på noe nytt (med eller uten ny mann...).

[Gjest Lillemus-hei]

Jeg synes det høres helt uakseptabelt ut å måtte være hjemme og hjemmeværende hele tiden for at mannen din skal være fornøyd. Det er respektløst å kreve at noen ikke skal gjøre det de ønsker med livet sitt for sin egen lykke. Jeg vet ikke hva som binder deg til ham, men helt ærlig, så synes jeg nettopp at drømmejobben er noe det virkelig er verdt å satse på. Om det skal gå ut over samboerskapet deres, så er det samboeren din som har et problem. Jeg ville aldri funnet meg i noe sånt, for egne opplevelser er ihvertfall svært viktig for min egen livskvalitet, og ingen mann skal få ødelegge den!

Når det gjelder en ny mann, så er det vel til dels opp til deg om det skjer noe... sier du nei, må han uansett respektere det. Spørsmålet kommer vel helt an på hva DU vil. Synes du det er verdt å bli værende hos samboeren din?! Det er bare du som kan vurdere det, men jeg mener ihvertfall at det må være mer enn en felles fortid som holder en sammen (når det er barn med i bildet må man selvfølgelig ta hensyn til det, men ikke for enhver pris, for barn kan takle skilsmisser om de skjer på en ordentlig måte).

Tror du denne mannen vil gjøre deg lykkelig resten av livet?! Hvis ikke, så er det kanskje på tide å ta sjansen på noe nytt (med eller uten ny mann...).

Ja... er veldig usikker her. Jobben er av den TYPE jeg alltid har drømt om, det var derfor jeg tok utdanning som hjemmeværende. Men å skulle havne i fast jobb akkurat på det stedet hvor den mannen jobber, er jo litt spesielt. Men også er det jo AKKURAT DET jobbstedet som er selve drømmen for meg. Fordi jeg har vært vikar der før, og lært meg å jobbe sammen med alle de som jobber der, og trives utrolig godt på selve stedet, og med ALLE de andre som jobber der.

Den gangen jeg var vikar der, så stod jeg opp med livsglede, og elsket faktisk å gå på jobb, selv om det var tungt til tider. Naturligvis hadde nok denne mannen en del av det å gjøre.

Vil denne mannen gjøre meg lykkelig resten av livet da, spør du? Jeg vet ikke. Det virker som om jeg ikke klarer finne noen jeg kan trives helt og fullt med. Virker som den evige kjærlighet ikke finnes noe sted. Har vært uheldig med menn før. Truffet på voldsomme psykopater osv. Min egen mann er jo veldig snill sånn sett, men veldig hard og psykotisk til tider.

Hvordan den andre mannen er, vet jeg jo ikke. Den tida jeg lærte ham å kjenne, lærte jeg det på godt og vondt, og hadde et veldig positivt inntrykk til ham.

Det er vel ikke spørsmålet om jeg skal ta ham eller samboeren, som gjelder. det er vel mer hvordan jobben vil bli, når en jeg elsket høyt, skal jobbe sammen med meg hver dag. Jeg vil aldri glemme ham, det vet ham, og han er trist for at jeg ikke valgte ham. Men jeg sa ifra at jeg ikke kunne, pga mann og barn. Men har også sagt, som sant er, at jeg alltid vil elske ham, og aldri glemme ham.

Jeg bør kanskje ta sjansen... dersom jeg ikke skulle klare å holde meg unna denne mannen jeg traff, kanskje er det da en mening med det? Meningen at jeg skal forlate min egen samboer?

Jeg vet ikke, for det føles som jeg sitter i en klemme her. Hele familien min har gitt meg opplysning om at de vil snu ryggen til meg dersom jeg noensinne drar fra barnefaren, og det skremmer meg.....

[baktus]

Ja... er veldig usikker her. Jobben er av den TYPE jeg alltid har drømt om, det var derfor jeg tok utdanning som hjemmeværende. Men å skulle havne i fast jobb akkurat på det stedet hvor den mannen jobber, er jo litt spesielt. Men også er det jo AKKURAT DET jobbstedet som er selve drømmen for meg. Fordi jeg har vært vikar der før, og lært meg å jobbe sammen med alle de som jobber der, og trives utrolig godt på selve stedet, og med ALLE de andre som jobber der.

Den gangen jeg var vikar der, så stod jeg opp med livsglede, og elsket faktisk å gå på jobb, selv om det var tungt til tider. Naturligvis hadde nok denne mannen en del av det å gjøre.

Vil denne mannen gjøre meg lykkelig resten av livet da, spør du? Jeg vet ikke. Det virker som om jeg ikke klarer finne noen jeg kan trives helt og fullt med. Virker som den evige kjærlighet ikke finnes noe sted. Har vært uheldig med menn før. Truffet på voldsomme psykopater osv. Min egen mann er jo veldig snill sånn sett, men veldig hard og psykotisk til tider.

Hvordan den andre mannen er, vet jeg jo ikke. Den tida jeg lærte ham å kjenne, lærte jeg det på godt og vondt, og hadde et veldig positivt inntrykk til ham.

Det er vel ikke spørsmålet om jeg skal ta ham eller samboeren, som gjelder. det er vel mer hvordan jobben vil bli, når en jeg elsket høyt, skal jobbe sammen med meg hver dag. Jeg vil aldri glemme ham, det vet ham, og han er trist for at jeg ikke valgte ham. Men jeg sa ifra at jeg ikke kunne, pga mann og barn. Men har også sagt, som sant er, at jeg alltid vil elske ham, og aldri glemme ham.

Jeg bør kanskje ta sjansen... dersom jeg ikke skulle klare å holde meg unna denne mannen jeg traff, kanskje er det da en mening med det? Meningen at jeg skal forlate min egen samboer?

Jeg vet ikke, for det føles som jeg sitter i en klemme her. Hele familien min har gitt meg opplysning om at de vil snu ryggen til meg dersom jeg noensinne drar fra barnefaren, og det skremmer meg.....

Hvis jeg var deg hadde jeg kasta meg over den jobben, og så prøvd å finne en løsning i forhold til mann og barn!

Jobben har veldig mye å si for hvordan du har det i hverdagen, og når du først har sjansen, vil du kanskje angre hvis du ikke slår til nå?

Det er DU som bestemmer over livet ditt - ingen andre!

Man kan ta hensyn til andre, men det er viktig å ta vare på seg sjøl og sine behov!

Ellers har man ikke så mye å gi til andre (barn?).

Lykke til, uansett hva du bestemmer deg for!

[fuzzy76]

Spør du meg, er problemstillingen din helt feil. Du bør heller spørre deg selv om du skal bli i forholdet ditt. Vil du leve slik som du gjør nå resten av livet ditt?

[Meg selv]

Kjære deg!

Dette høres vanskelig ut. Det jeg reagerte mest på var egentlig at du skrev at hele familien din vil vende deg ryggen om du forlater "halvpsykopaten". Jeg håper det er sagt i et uheldig øyeblikk og at de vil støtte deg når det gjelder.

Samlivet ditt virker jo ganske ustabilt. Det kan da ikke vare for evig. Du har tatt utdanning for å gjøre noe du vil. Fra min side virker det som en selvfølge at du skal ta jobben. Når du først er i arbeidslivet er det lettere å bytte arbeidsgiver senere, om det føles nødvendig på grunn av han du elsker.

Lykke til, uansett valg!

Hilsen

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg synes det vil være uriktig å gi deg et råd om du bør ta jobben. Det er fordi du så sterkt knytter denne jobben opp mot hele din samlivssituasjon. Og da er det viktig å holde hodet kaldt, selv om hjertet er varmt.

Jeg vil råde deg til å diskutere spørsmålet nøye gjennom med en 3. person. For det er jo mange viktige spørsmål du nå vil avgjøre.

Bruk en du har tillit, enten privat eller offentlig.

Bruk tid på forarbeidet, så blir du antakelig mer rolig for den avgjørelsen du tar.